Skrevet over 100 år siden, har dette kapittelet fra boken 'Mot historiens klimaks' aldri vært mere aktuell enn i dag:

Trosfriheten truet 

Det var en tid da protestantene virkelig verdsatte den samvittighetsfrihet som hadde kostet dem så mye. De lærte barna å avsky paveveldet, og hevdet at det ville være utroskap mot Gud å tillempe seg romerkirken. I dag er innstillingen helt annerledes.

De som forsvarer pavedømmet, hevder at romerkirkens omdømme er blitt skadet, og den protestantiske kristenhet er tilbøyelig til å gi dem rett. Mange hevder at det er urettferdig å bedømme den katolske kirke i vår tid ut fra de avskyeligheter og urimeligheter som kjennetegnet dens herrevelde i århundrer med uvitenhet og mørke. De unnskylder dens grusomme fremferd med at det var et utslag av datidens barbarisme, og påstår at den moderne sivilisasjon har endret kirkens holdning.
 

Krav om ufeilbarhet

Romerkirken vil aldri oppgi kravet om ufeilbarhet. Den forsvarer sin handlemåte da den forfulgte dem som forkastet dens dogmer. Mye taler for at den ville gjøre det samme i dag, om anledningen bød seg. Hvis de hindringer som borgerlige myndigheter nå legger i veien, ble fjernet, og den fikk igjen sin tidligere makt, ville det snart bli en fornyelse av tyranni og forfølgelse.

En kjent forfatter skriver om romerkirkens holdning til samvittighetsfrihet og om de farer som særlig truer De forente stater på grunn av dens fremgangsrike taktikk: «Mange mener at frykten for katolisismen i De forente stater skyldes trangsyn og naivitet. De ser ikke noe i katolisismens vesen og holdning som er i strid med vår frie forfatning, og finner ikke noe faretruende i at den stadig vokser. Derfor vil vi sammenligne noen av de grunnleggende prinsipper i vår forfatning med den katolske kirkes.

De forente staters forfatning garanterer samvittighetsfrihet. Ikke noe har større betydning for oss og er mer fundamentalt. I et hyrdebrev av 15. august 1854 uttalte pave Pius 9.: «De meningsløse og villedende læresetninger eller fantasifostre som forsvarer samvittighetsfrihet, er en høyst fordervelig villfarelse som et land må sky som pesten.» I sitt hyrdebrev av 8. desember 1864 bannlyser denne samme paven «dem som forfekter samvittighetsfrihet og fri trosutøvelse», og «alle dem som påstår at kirken ikke må bruke makt».

Fredstonene som lyder fra romerkirken i De forente stater, betyr ikke at den har endret holdning. Den er tolerant på de steder der den ikke har makt. Som biskop O' Connor uttalte: «Religionsfrihet tolereres bare inntil det motsatte kan bli gjennomført uten fare for den katolske kirke.» ... Erkebiskopen av St. Louis uttalte en gang: «Kjetteri og vantro er forbrytelser, og i kristne land som for eksempel Italia og Spania der hele folket er katolikker og der den katolske religion utgjør en vesentlig del av landets lov, er dette straffbart som andre forbrytelser.» ...

Hver kardinal, erkebiskop og biskop i den katolske kirke avlegger en troskapsed til paven, der disse ordene forekommer: «Kjettere, skismatikere og opprørere mot vår herre (paven) eller mot disse hans etterfølgere vil jeg gjøre mitt ytterste for å forfølge og motarbeide.»2
 

Katolisismen vinner terreng

Romerkirken har langsiktige planer og metoder. Den bruker alle midler for å utvide sin innflytelse og øke sin makt med tanke på en intens og avgjørende kamp for å vinne tilbake verdensherredømmet, så den kan gjenoppta forfølgelse og rive ned alt det som protestantismen har bygd opp.

Katolisismen har fremgang på alle fronter. Legg merke til det stadig økende antall katolske kirker og kapeller i protestantiske land, og de populære katolske universiteter og seminarer i Amerika, som også mange protestanter søker til. Legg merke til hvordan seremonier får mer og mer plass i engelsk gudstjenesteliv, og hvordan mange der går over til katolisismen. Alt dette burde vekke bekymring hos dem som verdsetter evangeliets rene lære.

Protestanter har gjort seg til venns med den katolske kirke og favorisert den. De har inngått kompromisser og gjort innrømmelser som ikke minst katolikkene selv forundrer seg over. Folk lukker øynene for katolisismens sanne karakter og de farer som dens herredømme fører med seg. De må vekkes av søvne så de kan stå imot offensiven fra denne makten som er den største trussel mot borgerlig og religiøs frihet.
 

Ytre prakt

Slik pomp og prakt og seremoniell, som bare er en hån mot mennesker som er plaget av syndeskyld, vitner om indre forfall. Sann kristendom trenger ikke den slags virkemidler. I lyset fra korset er den sanne kristendom så ren og tiltalende at ingen ytre staffasje kan øke dens verdi.  Det som virkelig betyr noe for Gud, er hellighet og et ydmykt og rolig sinn.

Ytre prakt behøver ikke være noe kjennetegn på rene, opphøyde tanker. Folk med stor kunstforståelse og raffinert smak er til tider verdslige og sanselige. I mange tilfeller bruker Satan dem for å få mennesker til å forsømme sjelens behov, tape det evige av syne og vende seg bort fra ham som kan hjelpe dem, så de bare lever for denne verden.

En religion som består av ytre former, virker tiltrekkende på uomvendte mennesker. Prakten og seremoniene i den katolske gudstjeneste har en forførende tryllemakt som gjør at mange blir bedratt. De ser på romerkirken som selve porten til himmelen. Bare de som står trygt på sannhetens grunnvoll og er blitt fornyet ved Guds Ånd, er gardert mot dens innflytelse. Tusener av mennesker som ikke kjenner Kristus av egen erfaring, blir lokket til å godta formell gudsfrykt uten dens kraft. Nettopp en slik religion er det folk flest vil ha.
 

Hva med skriftemålet?

Denne nedverdigende blottleggelse overfor et annet menneske er skyld i mye av det onde som forgifter verden og modner den til endelig ødeleggelse. Men den som gjerne vil følge sine egne svakheter, foretrekker å bekjenne for et dødelig menneske fremfor å åpne sitt hjerte for Gud. Det er lettere for menneskenaturen å gjøre bot enn å avstå fra synd. Det er lettere å plage legemet enn å korsfeste sanselig begjær. Tungt er det åket som det naturlige menneske er villig til å bære fremfor å bøye seg under Kristi åk.

Det er en slående likhet mellom romerkirken og den jødiske menighet på Kristi tid. Mens jødene i hemmelighet tråkket på hvert prinsipp i Guds lov, var de i det ytre svært strenge med å holde dens bud. De belemret den med krav og tradisjoner som gjorde lydighet til en plage og en byrde. Likesom jødene mente å ha aktelse for loven, hevder romerkirkens tilhengere at de har aktelse for korset. De dyrker symbolet på Kristi lidelser, mens de i sitt liv fornekter ham som det fremstiller.
De plasserer kors på kirkene, alterene og drakten de bærer. Overalt kan man se korstegn. Alle steder blir det æret og opphøyet i det ytre. Men Kristi lære blir skjult under en mengde meningsløse tradisjoner, falske fortolkninger og strenge krav. Det Frelseren sa om de fanatiske jødene, gjelder i enda større grad lederne i den katolske kirke. «De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.»3 Samvittighetsfulle personer har levd i stadig angst fordi de fryktet for Guds vrede, mens mange av kirkens fremtredende menn har levd i luksus og livsnytelse.

Å tilbe bilder og relikvier, å be til helgener og opphøye paven, er noe Satan har funnet på for å lede folks oppmerksomhet bort fra Gud og hans Sønn. For å kunne tilintetgjøre dem fullstendig prøver han å få oppmerksomheten deres bort fra ham som alene kan frelse, til hva som helst som kan settes i stedet for ham som sa: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»4
 

En dyster historie

Han tillegger Skaperen sin egen grusomhet. Den finnes i ulike religionssystemer og kommer til uttrykk i forskjellige former for gudsdyrkelse. På den måten blir folk forblindet, og de blir Satans redskaper i kampen mot Gud. Feilaktige forestillinger om Guds egenskaper førte til at hedenske nasjoner trodde at menneskeofringer var nødvendige for å oppnå gunst hos Gud. Fryktelige grusomheter har funnet sted under de forskjellige former for avgudsdyrkelse.

Den romersk-katolske kirke, som har blandet sammen hedenskap og kristendom, og som i likhet med hedenskapet har fremstilt Gud i et feilaktig lys, har anvendt metoder som er like grusomme og opprørende. Da romerkirken hadde makten, ble tortur brukt for å tvinge folk til å godta dens læresetninger. Bålet ventet dem som ikke bøyde seg for dens krav. Det ble foretatt massakrer i en utstrekning som ikke vil bli kjent før på dommens dag. Satan fikk fremstående menn i kirken til å pønske ut metoder som utsatte ofrene for størst mulig tortur uten å ta livet av dem. I mange tilfeller ble den djevelske prosedyren gjentatt til den ytterste grensen for hva et menneske kan tåle, inntil motstandskraften ble knekket, og offeret hilste døden som en befrier.

Slik gikk det med romerkirkens motstandere. Dens egne tilhengere ble tuktet med pisk, utsulting og alle mulige former for mishandling av kroppen. For å vinne gunst hos Gud brøt de botferdige Guds lov ved å overtre naturens lover. De ble opplært til å slite i stykker de fellesskapets bånd som var skapt til gagn og glede for menneskene. Kirkegårdene rommer millioner av ofre som gjennom hele livet forgjeves prøvde å undertrykke sitt naturlige følelsesliv og fortrenge enhver medmenneskelig følelse som om den var syndig.

Om vi vil vite noe om Satans grusomheter gjennom flere århundrer, ikke blant dem som aldri hadde hørt om Gud, men i selve kristenheten, behøver vi bare å se på romerkirkens historie. Gjennom dette gigantiske bedrag oppnår ondskapens fyrste sin hensikt - å vanære Gud og bringe ulykke over menneskene.

Når vi ser hvordan han opptrer i forkledning og fremmer sin hensikt gjennom kirkens ledere, forstår vi bedre hvorfor han har slik motvilje mot Bibelen. Hvis folk leser Guds ord, vil de se hans miskunn og kjærlighet, og de blir klar over at han ikke legger noen av disse tunge byrdene på mennesker. Alt han krever, er et botferdig sinn og en ydmyk og lydig holdning.

Kristus har aldri gitt uttrykk for at folk skal stenge seg inne i klostre for å bli skikket for himmelen. Han har aldri sagt at kjærlighet og medfølelse skal fortrenges. Hans liv strømmet over av kjærlighet. Jo mer moralsk helstøpt en person blir, desto klarere blir sanseevnene og forståelsen av synd, og desto dypere hans medfølelse med dem som lider. Paven påstår at han er Kristi stedfortreder, men hvordan kan hans karakter måles med Jesu karakter?

Har man noen gang hørt at Kristus sendte folk i fengsel eller til pinebenken fordi de ikke hyllet ham som himmelens konge? Felte han noen gang dødsdom over dem som ikke tok imot ham? Da han ble avvist av innbyggerne i en samaritansk landsby, ble Johannes ergerlig og spurte: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Jesus så medlidende på disippelen og svarte idet han irettesatte ham for det harde sinnelaget han viste: «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»5 Hvilken forskjell det er mellom Kristi holdning og den som hans såkalte stedfortreder legger for dagen!
 

Burde protestantene søke nærmere kontakt med Rom?

Ingen må bedra seg selv. Pavedømmet, som protestanter nå så villig hyller, er det samme som hersket over verden på reformasjonstiden, da Guds menn med fare for sitt liv stod frem og avslørte dets ugudelighet. Det er preget av samme stolthet og overmot som da det regjerte over konger og fyrster og gjorde krav på guddommelige fortrinn. Holdningen er ikke mindre grusom og despotisk nå enn da det utryddet friheten og slo i hjel Den Høyestes hellige.

Pavedømmet er nøyaktig det som profetien kunngjorde: frafallet i den siste tid. Taktikken går ut på å spille den rollen som situasjonen til enhver tid krever. Men under kamelonens skiftende ytre finnes den samme giften. «Man skal ikke holde ord overfor kjettere eller personer som er mistenkt for kjetteri,» heter det.6  Skal denne makten, som har skrevet sin tusenårige historie med de helliges blod, nå bli anerkjent som en del av Kristi kirke?

Det er ikke uten grunn at man i protestantiske land hevder at forskjellen på katolisisme og protestantisme ikke lenger er så stor. Det har skjedd en forandring. Men det er ikke pavemakten som har endret seg. Katolisismen har virkelig stor likhet med dagens protestantisme fordi protestantismen har forandret seg siden reformatorenes tid.

Mens de protestantiske kirker har forsøkt å vinne popularitet, er de blitt forblindet av en form for falsk toleranse. De mener det er riktig å tro godt om alt ondt. Konsekvensen blir at de til sist tror ondt om alt godt. I stedet for å forsvare den tro som en gang er overgitt de hellige, beklager de faktisk sin tidligere innstilling og ber romerkirken om unnskyldning for sin intolerante holdning.

Mange, selv blant dem som ikke har noe til overs for katolisismen, aner ikke hvor farlig dens makt og innflytelse er. De påstår at det var middelalderens moralske og åndelige mørke som var årsaken til at kirkens dogmer, overtro og undertrykkelse ble så utbredt, og at den nyere tids opplysning og religiøse liberalisme vil hindre en gjentagelse av fortidens intoleranse og trangsyn. Man smiler bare ved tanken på at slike tilstander skulle kunne oppstå i vår tid. Tross alt lever vi i en opplyst tid både når det gjelder viten, moral og religion. Fra den åpne Bibelen skinner lyset ut over verden. Men vi må ikke glemme at jo større lyset er, desto større er mørket hos dem som forvansker eller forkaster det.

Hvis protestantene studerte Bibelen under bønn til Gud, ville de bli klar over pavedømmets virkelige karakter og ta avstand fra det. Men mange er så selv kloke at de ikke føler behov for ydmykt å be Gud om hjelp til å forstå sannheten. Selv om de er stolte over at de er opplyste, kjenner de ikke Skriften og heller ikke Guds kraft. De må ha noe å berolige samvittigheten med, og søker derfor det som er minst åndelig og ydmykende. De vil gjerne glemme Gud på en slik måte at det ser ut som om de tjener ham.
Katolisismen egner seg godt til å imøtekomme disse ønskene. Den passer for to typer mennesker som finnes over hele verden: de som gjerne vil bli frelst ved egne gjerninger, og de som gjerne vil bli frelst i sine synder. Her ligger nøkkelen til dens makt.

En tid med liten almenopplysning har vist seg å være gunstig for pavedømmets vekst. Nå viser det seg at en opplyst tid virker like gunstig. I gammel tid da folk var uten Guds ord og ikke kjente hans vilje, var de uten åndelig gangsyn, og tusener ble ført vill fordi de ikke så fellen som var lagt for dem. I vår tid blir mange blendet av menneskelige spekulasjoner, «den såkalte erkjennelse». De ser ikke fellen og går like gladelig i den som om de hadde bind for øynene.

Gud gav menneskene åndsevner for at de skulle tjene sannhet og rettferd. Men når stolthet og ærgjerrighet får makten, og menneskene setter sine egne meninger over Guds ord, kan kunnskap gjøre mer skade enn uvitenhet. Vår tids falske vitenskap, som undergraver troen på Bibelen, vil derfor vise seg like velegnet til å bane vei for katolisismen med dens tiltalende formvesen som mangelen på kunnskap var til å berede vei for dens vekst under middelalderens mørke.

I den aktivitet som pågår i De forente stater for å skaffe statsstøtte til kirkelige institusjoner og former for religionsutøvelse, følger protestanter i katolikkenes spor. Ja, mer enn det, de gjør det mulig for pavemakten å gjenvinne det herredømme i det protestantiske Amerika som den i sin tid mistet i Europa.

Det som gir disse tiltak økt betydning, er den kjensgjerning at de tar sikte på å tvinge frem helligholdelse av søndagen, en skikk som stammer fra romerkirken, og som kirken hevder er et tegn på dens autoritet. Det er pavemaktens ånd - tilpasningen til verdslige skikker, aktelsen for menneskelige tradisjoner fremfor Guds bud - som trenger inn i de protestantiske kirkesamfunn og får dem til å opphøye søndagen slik som pavemakten har gjort før dem.

Symbolet på romerkirkens makt

Det første offentlige initiativ for å tvinge igjennom helligholdelsen av søndagen, var keiser Konstantins søndagslov av 321 e.Kr. Denne loven påla byfolk å hvile på «den ærverdige soldagen», mens bøndene fikk lov til å gjøre gårdsarbeid. Selv om dette i virkeligheten var et hedensk påbud, ble det satt i verk av keiseren etter at han hadde gått over til kristendommen.

Det viste seg at det keiserlige påbud ikke strakk til som erstatning for guddommelig autoritet. Biskop Eusebius, som la an på å vinne gunst hos fyrstene, og som var spesiell venn av Konstantin, som han stadig fjesket for, påstod at Kristus hadde flyttet sabbaten til søndagen. Ikke en eneste bibeltekst ble anført til støtte for dette nye lærepunkt. Uten å tenke over det, innrømmet Eusebius selv at det var falskt, og han pekte også ut dem som foretok forandringen. Han sier: «Alt det vi plikter å gjøre på sabbaten, har vi overført til Herrens dag.»7 Selv om dette argumentet for søndagshelligholdelse var helt verdiløst, fikk folk mot til å ringeakte sabbaten. Alle som ønsket verdens gunst, godtok den populære festdagen.

Etter hvert som pavedømmet ble fastere forankret, fortsatte arbeidet med å forherlige søndagen. Til å begynne med drev folk med jordbruk når de ikke var i kirken, og den sjuende dag ble fremdeles betraktet som sabbat. Men det skjedde en stadig forandring. De som hadde geistlige embeter, fikk forbud mot å dømme i noen borgerlig tvist på søndagen. Uansett stilling eller status fikk alle kort tid etter pålegg om å avstå fra vanlig arbeid. Straffen for frie borgere var bøter, mens tjenestefolk ble pisket. Senere ble det bestemt at rikfolk skulle straffes med å bli fratatt halvdelen av det de eide, og endelig at de skulle gjøres til slaver hvis de fortsatte med å bryte vedtektene. Folk fra de lavere samfunnslag ble landsforvist på livstid.

Man påberopte seg også mirakler. Det ble for eksempel fortalt om en bonde som var ute og pløyde på en søndag, at han med et jernstykke skrapte jord av plogen, og at jernet ble hengende fast i hånden hans. I to år bar han det med seg hvor han stod og gikk, «til umåtelig stor smerte og skam».8

Senere gav paven pålegg om at sognepresten skulle irettesette dem som brøt søndagsloven, og oppfordre dem til å gå i kirke og si frem sine bønner for at de ikke skulle bringe store ulykker over seg selv og naboene. Et råd av geistlige kom med en erklæring som siden ble flittig brukt også av protestanter, at søndag måtte være sabbat, ettersom noen var blitt rammet av lynet mens de arbeidet på en søndag. «Dette viser at Gud måtte være svært misfornøyd med at de misbrukte den dagen,» uttalte prelatene. Videre ble det rettet en henstilling til geistlige og øvrighetspersoner, konger og fyrster og til alle lojale mennesker om å «anstrenge seg til det ytterste for å hedre dagen og feire den med større fromhet til ære for kristendommen».9

Da konsilvedtakene ikke virket etter hensikten, ble myndighetene oppfordret til å vedta en lov som ville sette skrekk i folk og tvinge dem til å la være å arbeide på søndagen. Et kirkemøte i Rom fornyet alle tidligere bestemmelser og gjorde det klart at nå var det virkelig alvor. Disse vedtakene ble en del av kirkeloven, og de ble håndhevet av statsmakten i nesten hele den kristne verden. 10

Likevel skapte det en hel del forvirring at Bibelen ikke gav hjemmel for søndagshelligholdelse. Folk tvilte på at kirkens ledere hadde rett til å tilsidesette Herrens uttrykkelige ord: «Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud», til fordel for solens dag. Man var derfor nødt til å finne en erstatning for mangelen på bibelske utsagn. En ivrig talsmann for søndagsfeiring som besøkte kirkene i England på 1100-tallet, ble avvist av de lojale kristne. Så resultatløst var arbeidet hans at han drog utenlands for en tid for å finne ut hvordan han skulle få større slagkraft i forkynnelsen.

Da han kom tilbake, var tingene rettet på, og han hadde større fremgang enn tidligere. Han hadde med seg et dokument som han påstod var fra Gud selv. Det inneholdt det nødvendige påbud om søndags helligholdelse, og dessuten fryktelige trusler for å skremme dem som var ulydige. Dette enestående dokumentet - et like grovt falsum som den vedtekten det skulle støtte - hadde angivelig falt ned fra himmelen og var funnet i Jerusalem, nærmere bestemt på St. Simons-alteret på Golgata. Men i virkeligheten stammet det fra pavens residens i Rom. Svik og falsknerier for å øke kirkens makt og utbredelse har til alle tider vært ansett som lovlige midler i kirkens regi.

Dokumentet forbød arbeid fra den niende timen, klokken tre, lørdag ettermiddag til soloppgang mandag morgen, og det ble påstått at mange mirakler bekreftet dets pålitelighet. Det ble fortalt at folk som hadde trosset forbudet, var blitt rammet av lammelse.

En møller som prøvde å male korn, kunne fortelle at i stedet for mel strømmet det ut blod, og møllehjulet rikket seg ikke i den strie vannstrømmen. En kone som satte deig i en glovarm ovn, oppdaget at den var rå da hun tok den ut. En annen som hadde deig ferdig til baking ved den niende timen, men bestemte seg for å utsette arbeidet til mandag, oppdaget neste dag at deigen var blitt til brød ved guddommelig kraft. En mann som hadde bakt brød etter den niende timen på en lørdag, så da han neste dag brakk det i to, at det rant blod ut av det. Ved hjelp av slike meningsløse påfunn prøvde søndagens talsmenn å stadfeste dens hellighet. 11

Både i Skottland og England ble det skapt større aktelse for søndagen ved å la den delvis falle sammen med den gamle sabbaten. Men det var ulike meninger om tidsrammen for det som skulle være hellig tid. Kongen av Skottland gav beskjed om at «lørdagen fra klokken tolv middag bør betraktes som hellig», og at ingen måtte drive med verdslige sysler før mandag morgen.12

Men tross alle forsøk på å stadfeste søndagens hellighet, måtte kirkens folk offentlig innrømme at Gud hadde innstiftet sabbaten, og at den var blitt erstattet med en dag som mennesker hadde bestemt. Et katolsk kirkemøte på 1500-tallet vedtok denne uttalelsen: «Alle kristne bør være klar over at Gud selv helliget den sjuende dagen, og at den ikke bare var for jødene, men at alle sanne gudstilbedere har helligholdt den. Likevel har vi kristne forandret deres sabbat til Herrens dag.»13 De som tuklet med Guds lov, gjorde det ikke av vanvare. Med fullt overlegg opphøyet de seg over Gud.
 

Kristne sabbatsholdere i Etiopia

De måtte også gjøre andre innrømmelser. Det ble sendt ut en kunngjøring om strengeste straff for dem som helligholdt sabbaten.14 Men pavens tyranni ble snart et så tungt åk at etiopierne bestemte seg for å kaste det av. Etter en fryktelig kamp ble pavens tilhengere utvist av landet, og den gamle tro ble gjeninnført. De kristne gledet seg over friheten, og de glemte aldri det de hadde lært om romerkirkens bedrag, fanatisme og despotiske makt. De var tilfreds med å leve isolert og ukjent for resten av kristenheten.

Menighetene i Afrika holdt sabbaten hellig likesom kirken hadde gjort før det fatale frafallet. Samtidig som de i lydighet mot Guds bud holdt den sjuende dagen hellig, lot de være å arbeide på søndagen i samsvar med kirkens skikk. Da romerkirken fikk suveren makt, tråkket den ned Herrens sabbat for å opphøye sin egen hviledag. Men menighetene i Afrika, som hadde levd isolert og glemt i nesten tusen år, var ikke med i dette frafallet. Da de kom under romerkirkens herredømme, ble de tvunget til å oppgi den sanne sabbaten og godta den falske. Men så snart de gjenvant selvstendigheten, begynte de igjen å holde hviledagsbudet.

Disse skildringene fra fortiden viser klart hvor fiendtlig romerkirken var overfor den sanne sabbaten og dem som holdt den. Historien viser også hvilke midler den brukte for å opphøye den hviledagen den selv hadde innført. Guds ord lærer at dette vil gjenta seg når protestantene og katolikkene går sammen om å opphøye søndagen.
 

Pavemakten mot nye høyder

Vi har tidligere vært inne på at De forente stater er den makten som ble fremstilt ved dyret med lammehorn, og at denne forutsigelsen blir oppfylt når landet tvinger igjennom feiringen av søndagen som romerkirken påstår er en særskilt anerkjennelse av dens overhøyhet. Men De forente stater blir ikke alene om denne hyllest til pavedømmet.

Romerkirkens innflytelse i de land som engang anerkjente dens herredømme, er langt fra tilintetgjort. Og profetien forutsier at dens makt skal bli gjenopprettet. «Et av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret ble leget, og all verden undret seg over dyret og fulgte det.» Dette dødelige såret sikter til pavedømmets fall i året 1798. Men profeten sier at «det dødelige såret ble leget, og all verden undret seg over dyret og fulgte det».

Paulus gjør det klart at «Den Lovløse» skal eksistere helt til Kristi gjenkomst. Til tidens slutt skal han fortsette med sitt bedrag. Det er også pavedømmet apostelen Johannes profeterer om når han sier: «Alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, alle som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok.»16 Både i Europa og i Amerika kommer folk til å anerkjenne pavedømmet ved å praktisere søndagsfeiring, som ikke har noen annen basis enn romerkirkens autoritet. 

Siden midten på 1800-tallet har bibelforskere i De forente stater som særlig har studert profetiene, forkynt dette. Det som nå skjer, viser at vi hurtig nærmer oss den tiden da disse forutsigelsene vil bli oppfylt.

Protestantiske forkynnere kommer med de samme påstander om guddommelig autoritet for å holde søndagen hellig, og de er like blottet for bibelsk belegg for dette som pavens talsmenn som fant opp mirakler til erstatning for et guddommelig påbud. Påstanden om at Guds straffedom rammer mennesker som ikke vil helligholde søndagen, vil bli gjentatt, og vi merker allerede tendenser i den retning. En bevegelse for å tvinge igjennom søndags helligholdelse er i ferd med å vinne terreng.

Romerkirken opptrer med stor skarpsindighet og list. Den ser hvordan utviklingen blir, og holder seg avventende. Den opplever at de protestantiske kirkesamfunn gjør knefall ved å godta den falske sabbaten, og at de forbereder seg til å håndheve den med de samme midler som den selv engang brukte.

De som forkaster lyset, vil på ny søke hjelp hos denne makten som kaller seg selv ufeilbar, for å opphøye hviledagen som den har innført. Det er ikke vanskelig å skjønne at den mer enn gjerne vil bistå protestantene med dette. Ingen vet bedre enn romerkirkens ledere hvordan man skal håndtere dem som er ulydige mot kirken.

Med alle sine forgreninger ut over verden utgjør den katolske kirke en umåtelig organisasjon som kontrolleres av pavestolen og skal tjene dens interesser. Millioner av medlemmer i hele verden blir opplært til å vise troskap mot paven. Uansett hvilken nasjonalitet eller styreform de har, skal de sette kirkens myndighet over alt annet. Selv om de avlegger troskapsed til staten, står løftet om lydighet mot kirken likevel ved lag og løser dem fra enhver plikt som er uforenlig med dens interesser.

Historien vitner om romerkirkens kløktige og iherdige anstrengelser for å blande seg inn i nasjonenes styre og stell. Når den har vunnet fotfeste, fremmer den sine egne planer, selv om det er til skade for både folk og myndigheter.

I året 1204 fikk pave Innocens 3. overtalt kong Peter 2. av Aragonia til å avlegge denne spesielle eden: «Jeg, Peter, konge av Aragonia, kunngjør og lover alltid å være lydig og tro mot min herre, pave Innocens, mot hans katolske etterfølgere og den romerske kirke, og trofast bevare mitt rike i lydighet mot ham, forsvare den katolske troslære og forfølge kjettersk fordervelse.» Dette er fullt ut i samsvar med påstanden om den romerske pavens makt, at «han har rett til å avsette keisere», og at «han kan løse undersåtter fra deres troskap mot urettferdige herskere».17  Husk at romerkirken skryter av at den aldri forandrer seg. De retningslinjer som Gregor 7. og Innocens 3. holdt i hevd, gjelder fremdeles. Hvis den bare hadde makt til det, ville den håndheve dem likeså ivrig som i tidligere tider.

Protestantene er ikke klar over hva de gjør når de går inn for å ta imot støtte fra romerkirken i arbeidet med å innskjerpe søndagsfeiringen. Mens de er oppsatt på å gjennomføre sine planer, tar pavedømmet sikte på å gjenvinne makten og sitt tapte herredømme. Når De forente stater godtar prinsippet om at kirken kan gjøre bruk av statsmakten eller dirigere den, at religiøse skikker kan påtvinges ved borgerlig lovgivning kort sagt at kirke og stat skal dirigere samvittigheten - da er romerkirkens seier sikret.

Guds ord har gitt varsel om faren som truer. Hvis den protestantiske kristenhet ikke enser denne faren, kommer den til å oppdage romerkirkens virkelige hensikter først når det er for sent. Sakte og sikkert vinner den makt. Dens læresetninger øver sin innflytelse i lovgivende forsamlinger, i kirkesamfunn og på det enkelte menneske. Den oppfører ruvende byggverk, og bak murene vil forfølgelser igjen bli iverksatt. I hemmelighet og uten å vekke mistanke styrker den sitt maktapparat for å virkeliggjøre sine planer når tiden er inne. Alt hva den ønsker, er en gunstig posisjon, og det har den allerede fått. Vi skal snart få se og føle hva romerkirken tar sikte på. Alle som tror Guds ord og lever etter det, kommer til å utsette seg for vanære og forfølgelse.

 Les flere kapitler fra boken hos www.mothistoriensklimaks.no .

1) John L. von Mosheim, Institutes of  Ecclesiastical History, bok 3,  kap. 2
2) Josiah Strong, Our Country, kap. 5, par. 2-4
3) Matt 23,4
4) Matt 11,28
5) Luk 9,54; 9,56 NO/1930; Joh 12,47
6) 2 Tess 2,3.4; Lenfant 1, s. 516
7) Robert Cox, Sabbath Laws and  the Sabbath Duties, s. 538
8) Francis West, Historical and Practical Discourse on the Lord's Day,
 s.174 
9) Thomas Morer, Discourse in Six Dialogues on the Name, Notion, and Observation of the Lord's Day, s. 271
10) Heglyn, History of the Sabbath,  del 2, kap. 5
11) Roger de Hoveden, Annals, bind 2, s. 528-530
12) Morer, s. 290, 291
13) Samme, s. 281, 282 
14) Michael Geddes, Church History of Ethiopia, s. 311,312 
15) Åp 13,2.11-16 
16) Åp 13,3.8; 2 Tess 2,8
17) Mosheim, bok 3, kap. 2