 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
I DEL 1 I DEL 2 I DEL 3 I
GUDS HELLIGDAGER
-FRELSESPLANEN VIST PÅ NY
Sermonielle helligdager.
Jesus fortalte at Han var kommet for å «oppfylle loven og profetene» (Matt.5:17). Men legg nøye merke til at Han sier: «loven skal ikke forgå før alt er oppfylt» (Matt. 5:18). De sermonielle lovene pekte frem til Kristi død på korset, men blant disse høytidene hvor ofringene ble gjort, var det også innlemmet et større tidsperspektiv. For selv om ofringene i seg selv skulle symbolisere Kristi død på korset, skulle disse festdagene ikke bare peke mot Kristi død på korset, men også til tiden for Jesu annet komme. Det betyr at disse lovene ikke ble oppfylt før Jesu annet komme, og kan da heller ikke «forgå» før denne tiden. Det lille horn skulle tenke på å forandre «tider og lov», og konsekvensen av at den katolske kirke har flyttet på og fjernet Guds helligdager i sitt trossystem, er at mye kunnskap om tiden frem mot Jesu annen gjenkomst er gått tapt. Men sannheten skulle komme frem igjen.
Oppsummering:
Den hedensk-kristne kalenderen er sentrert rundt sola, slik det var i den gamle sol-religionen. Nyåret begynner rett etter at solen har snudd og dagene blir lengre. St.Hans-aften var også en del av de gamle sol-festene, som markerte at solen snudde og dagene ble kortere. At nyåret begynner når sola har snudd, er en hyllest til sola som vår livgiver. En arv de kristne bærer etter at kristendom og hedenskap ble forenet under de siste romerske keiserene og de første pavene.
Guds helligdager var ikke sentrert rundt sola, men rundt Guds frelsesplan, Hans gjenløsning og Hans frelse. Dette er fantastiske symboler, og ved å markere disse høytidene kunne Gud minne sitt folk om Sin frelse og sine planer for menneskeheten. Alle Guds sermonielle lover pekte frem til Kristi misjon, og ifølge Skriften hadde Kristus en misjon for oss også etter Sin død, nemlig å fungere som menneskenes yppersteprest. Denne videreførelsen av Kristi oppgaver vises også i Guds helligdager. Og igjen skal vi kunne se det samme mønsteret som i profetiene i Daniels bok og i Åpenbaringen. I denne sammenhengen snakker tre vitner om det samme, Toraen, Daniel og Johannes åpenbaring.
«Tre ganger i året skal du holde høytid for Meg. Du skal holde de usyrede brøds høytid.. .Og høstfesten, høytiden for førstegrøden av arbeidet ditt.. .Og innhøstningsfesten ved slutten av året, når du har samlet inn frukten av arbeidet ditt på marken» (2.Mos. 23:14). Her er det først snakk om da Kristus ga Sitt legeme for oss, senere om Hans førstegrøde av Sitt verk og når Han har høstet inn.
Våren:
Påsken
Markeringen av det nye året begynte på våren i Guds plan:
«Dette skal være den første måneden for dere» sa Gud om måneden Nisan/Abib. «På den fjortende dagen i den første måneden, mellom de to aftenstundene, er det Herrens påske» (3.Mos. 23:5) På denne dagen skulle de ofre et lam: «Tal til Israels menighet og si: På den tiende dagen i denne måneden skal hver mann ta seg ut et lam for sin Fars hus, et lam for hver husstand. ..Lammet skal være uten lyte, av hankjønn og årsgammelt. ..Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i den samme måneden. Da skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det mellom de to aftenstundene» (2.Mos. 12:3,5-6)
Johannes vitnet, pekte på Kristus og sa: «Se! Guds lam som bærer bort verdens synd!» (Joh. 1:29). Profetien ble også gitt til Abraham etter at han bestod trosprøven da han ble bedt om å ofre Isak, sin sønn. Budskapet var klart, Abrahams sønn trengte ikke dø for Abrahams rettferdiggjørelse, det var Guds lam som skulle lide den døden: «Og så løftet Abraham blikket og så, og se, bak ham var det en vær som satt fast i krattet med hornene. Så gikk Abraham bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer i stedet for sin sønn. Abraham kalte dette stedet «Herren ser Seg ut». Til denne dag blir det sagt: «På Herrens fjell skal det bli sørget for» ». (1.Mos. 22:13-14)
Slik det var vitnet om i denne høytiden som Israel ble bedt om å ta vare på, slik skjedde det. Kristus kom som vårt «lytefrie lam» og døde for oss på den fastsatte tiden. Slik ble påsken knyttet opp imot Kristi død, og høytiden som skulle minne dem om offeret som skulle komme, var nå ment å peke tilbake til Kristi offer på korset. Påsken var alltid en minnehøytid. Først om det som skulle komme, og senere om det som hadde vært. I påsken skulle Israel minnes at Gud fridde dem ut fra trelldommen i Egypt, og senere hvordan vi ble utfridd fra syndens trelldom. Legg merke til flere paralleller. Slik som Israel engang trellet under Egypt og ble satt fri for å tjene Herren, er også vi løskjøpt fra syndens trelldom for å leve et nytt liv i harmoni med Guds Ånd. De som velger å ikke følge Kristus vil ende opp i ørkenen, strandet uten frukt og vekst.
Påskefesten skulle vare i 7 dager, og igjen ser vi at denne tiden skulle representere en renselse og dom. Under påskefesten skulle de kun spise usyret brød i 7 dager, og de måtte heller ikke ha surdeig i huset sitt.«I syv dager skal dere ete usyret brød. På den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. For hver den som eter syret brød fra den første til den syvende dagen, den sjel skal utryddes fra Israel» (2.Mos. 12:15). Altså en dom ble uttalt over de som ikke ville «rense» huset sitt eller kroppen sin.
Surdeig i brødet symboliserte synd, og det usyrede brødet representerte Kristus. Kristus sa: «.. Jeg har holdt min Fars bud og blir i Hans kjærlighet» (Joh. 15:9). Folket måtte delta i å rydde vekk «synden» fra husene og erstatte det med Kristus. Påsken demonstrerer både renselse og dom, og utelukker frelse for dem som ikke tar imot Kristi offer.
Kristus avskaffet ikke påsken men Han redefinerte den før Han stadfestet pakten på nytt ved korset. Like før Han ble korsfestet, feiret Han påsken med sine disipler. Da sa Han: «Gjør dette så ofte som dere gjør det til minne om meg» (1.Kor.11:25). Ofringene er ikke lenger en del av påskemåltidet, for det «sanne Guds Lam» har blitt slaktet. Det usyrede brødet var fortsatt der, til minne om Kristi «legeme» (1.Kor. 11:24), og vinen til minne om «blodet» som var blitt «utgytt for» oss (1.Kor. 11:25). Påsken skulle altså fortsatt ha en viktig betydning, men nå skulle det ikke ofres flere dyr, fordi Kristus gjorde «slutt på slaktoffer og grødeoffer» (Dan. 9:27). Derfor viste han disiplene hvordan påsken kunne minne dem om Hans død uten selve offerhandlingen.
Påsken var den første høytiden av syv, og markerte begynnelsen på den nye pakt og begynnelsen på Guds frelsesplan.
Førstegrødens høytid.
Denne festhøytiden skulle ikke få sitt motbilde da Jesus døde, men senere. Ofringene som skjedde på denne dagen skulle ikke indikerte at Kristus skulle ofres på ny senere. (Heb.9:25). Kristi offer var «fullbrakt» på korset, og Han måtte ikke dø flere ganger. Men festhøytidene inneholdt flere symboler, og ikke bare symbolet på Kristi død. Denne dagen representerte først Israels innhøsting av «førstegrøden». «Tell 50 dager til dagen etter den syvende sabbaten. Da skal dere komme med et nytt grødeoffer for Herren.» (3.Mos. 23:16). Denne gang skulle brødet bakes med surdeig, og dette brødet skulle være «førstegrøden for Herren.» (3.Mos. 23:17) Dette var muligens for å illustrere de synderne som ville komme til omvendelse.
Kristi arbeid og død her på jorden skulle skape en førstegrøde til Ham. 50 dager etter påsken, kom den store pinsefesten, hvor Kristi arbeid fikk sin første gevinst. «Da pinsedagen var kommet [pentekoste=den femtiende dag], var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble fylt med Den hellige ånd, og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale. ...De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre.» (Apg. 2:1-3 & 41)
Legg merke til at Guds høytider som er nedskrevet i Hans lov fortsetter å oppfylles, og å møte sine motbilder. Igjen vil jeg minne på Jesu ord: «Før himmel og jord forgår skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt» (Matt.5:18). Før -alt- er oppfylt. Guds høytider endte ikke med våren, «begynnelsen på året». Høytidene på våren representerte begynnelsen på den nye pakt, Kristi sonoffer og den førstegrøde som kom av Hans virke på jorden.
Etter korsfestelsen og oppstandelsen dro Kristus inn i himmelens helligdom for å gjøre tjeneste for oss der som vår Øversteprest (Heb. 9:11). Hans videre arbeid for menneskene kommer også til syne i festdagene som vitner om Kristi pågående tjeneste. Et tidsgap kommer fra våren og helt til høsten, hvor resten av Guds høytider kommer. Høsten skulle symbolisere den siste tid, eller den aller siste innhøsting. Men høst-helligdagene viste at noe mer skulle skje før Jesu gjenkomst, akkurat slik som Daniel og Åpenbaringen indikerer. En tjeneste som involverer det aller helligste i himmelen.
HØSTEN:
Et høyt rop
Den første høytidsdagen på høsten var basunenes høytid.
Mange har trodd denne høytiden handler om da Jesus kommer igjen og de døde skal reises opp. Men tidsforløpet, og Guds plassering av denne høytid før de andre, indikerer noe annet. Denne høytiden representerte ikke «innhøsting», for den kom senere på høsten. Altså denne høytidens oppfyllelse skulle komme forut for Kristi innhøsting.
Det meste kan oppklares ved å se nærmere på hva ordet faktisk betyr. I mange bibler har missoppfattelsen av denne dagens betydning forsvunnet hen i en feil oversettelse av festens navn. I den originale hebraiske tekst er ikke ordet «basuner» eller trompet brukt i det hele tatt. Så «basunenes høytid» er en feil oversettelse basert på et ikke-eksisterende ord i grunnteksten.
Det hebraiske ordet «teruwa» betyr roping. Ordet kan indikere både et varselrop, rop og et gledesrop. Tenker vi at de kan indikere begge, er høytidene igjen i full harmoni om det Gud selv profeterte om fremtiden gjennom både Daniel og Johannes. Før Jesus skulle komme igjen skulle det gis et budskap til jordens befolkning, og dette skulle frembringes ved nettopp et rop. «Og jeg så en annen engel som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk, og han sa med HØY RØST: «Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!» (Åp.14:7)
Det høye ropet som skal gis før Kristus kommer igjen, oppfordrer til en tilbedelse av Gud som skaper. Ikke så overraskende, er det samme hebraiske begrepet uriktig oversatt «basunenes høytid» brukt i Jobs bok, i forbindelse med skapelsen. Det er Gud selv som taler til Job og sier: «Hvor er festet soklene for den? Eller hvem la ned hjørnesteinen for den, mens morgenstjernene var sammen i jubel og alle Guds sønner ropte av fryd?» (Job.38:6-7)
«Basunenes høytid/ropet» passer derfor med Johannes Åpenbaring av fremtiden. Høst-dagene var i fremtiden, og Kristus hadde sagt at Han ville vise Johannes og Sine tjenere det som skulle skje. (Joh. Åp. 1:1)
Hele veien finner vi full harmoni og gjentagelse av de samme profetiene om fremtiden. Forut for Kristi innhøsting skal det gis et budskap til verden, ifølge Johannes er budskapet en påminnelse om å tilbe Gud som skaper, og et varsel om at «timen for Hans dom er kommet». Denne delen er veldig viktig, for det var nettopp dette som var en del av funksjonen til «basunenes høytid/ropet».
Dagen skulle være: «I den syvende måneden, på den første dagen i måneden». Jødene visste ikke når den første dagen i den syvende måneden var, før de så den første glimt av halvmånen. Når de så dette skulle det varsles at den første dagen var begynt. Dette var viktig, for tiden for de andre høytidsdagene ble ikke kjent før etter denne dagen. Altså, «ropets» dag varslet og stadfestet tiden for den neste høytiden som skulle komme hvilket var «dommens dag», den store forsoningsdagen som skulle avgjøre om Israels synder var tilgitt av Gud eller ikke. Dagen hadde derfor funksjon som en “tidfester” av forsoningsdagen.
Denne første av tre høytidsdager var derfor et varsel om når neste høytid kom «dommen», og skulle derfor være et budskap som skulle frembringes med kraftig stemme/rop. Dagen markerte også en beredelse mot den store forsoningsdagen som lå noen dager lengre frem i den samme måneden. Det lå en alvorsfylt høytid i fremtiden med mye selvransakelse.
Både at dagen var “tidfesteren” og at den er kalt “ropet” knytter det direkte til den første engels budsskap. Oppfyllelsen av denne dagen må derfor samstemme med den første engelens budskap omtalt i Åp. 14:6-7.
Den store forsoningsdagen.
Når tiden for «basunenes høytid/ropet» var avklart ved første glimt av nymånen, så visste man også tiden for den store forsoningsdagen. Også denne dagen har en oppfyllelse i likhet med de foregående. Plasseringen til den store forsoningsdagen er forut den siste innhøstingen. Igjen passer dette med Daniels beskrivelse av en rettergang i himmelen, og Johannes’ beskrivelse av en renselses-periode forut for Jesu gjenkomst.
På den store forsoningsdagen skulle folket ydmyke seg. Det står: «I tillegg skal den tiende dagen i denne syvende måneden være forsoningsdagen. Den dagen skal dere ha en hellig samling. Dere skal ydmyke dere i deres sjeler og komme fram med matoffer til Herren. Dere skal ikke gjøre noe arbeid på denne dagen, for det er forsoningsdagen, dagen det skal gjøres soning for dere for Herren deres Guds åsyn. For hver den som ikke ydmyker seg på denne dagen, skal utryddes av sitt folk» (3.Mos. 23:27-29). På denne dagen skulle det avgjøres hvem som hadde rettet seg etter Guds påbud og hvem som ikke hadde det. Dagens hendelser ville vise hvem som skulle «utryddes av sitt folk». Derfor var denne dagen en dommens dag for mange. Det var kun på denne tid ypperstepresten gikk inn i det aller helligste, her sprinklet han blod fra et offerdyr på nådestolen over Guds lov, og også blod syv ganger foran arken. Denne dagen ville det bli avgjort, når blodet ble tatt på nådestolen, om Israel hadde bekjent all sin synd og angret den.
Et annet viktig aspekt er renselsen som denne dagen representerte. Samtidig som det skulle være en renselse av helligdommen – å fjerne synden som var overført dit ved de daglige ofringene, skulle dagen også representere en renselse av folket. «For på den dagen skal det gjøres soning for dere, så dere blir renset fra alle deres synder og dere kan være rene for Herrens åsyn» (3.Mos. 16:31).
Så dagen inneholdt en dom og håpet om en endelig forsoning, og det var også den dagen Gud ville «rense» Sitt folk fra deres synder, og gjøre dem «rene for Herrens åsyn».
Igjen går vi tilbake til «timen for Hans dom». Kristus ville som vår Yppersteprest gå inn i det aller helligste, hvor en rettergang ville skje, og det ville avgjøres hvem som har tatt imot Kristi offer og angret sin synd og vendt seg bort fra den. Men som både Daniel og Johannes Åpenbaring indikerer, samtidig med denne domshandlingen skulle også et folk «bli renset, gjort hvite og lutres» (Dan. 12:10). Gud skulle skille mennesket fra deres synd. Endetidsbudskapet: «Kom ut fra henne (Babylon) mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder», indikerer at Gud også ønsker å hjelpe en gruppe mennesker fra å bli delaktige i “hennes” [skjøgens] synder. Det er disse budskapene som også preger den andre og tredje engelens budskap, et kall om omvendelse og et kall om å velge Gud for å unngå dom. Slik var det også på den store forsoningsdagen. Den som ikke tok imot Guds befaling og ydmyket sin sjel, ville på denne dagen bli skilt ut fra Sitt folk.
Summering:
* Jesus som er vår yppersteprest går inn i det aller helligste i helligdommen i himmelen. Der fremviser Han sitt blod på vegne av den angrende synder og sender først ut et budskap om omvendelse til jordens befolkning, deretter vil det aller helligste bli fylt med røyk, og plagene og dommen vil til slutt ramme jorden. (Åp. 15:5-8)
* Samtidig som Kristus gikk inn i det aller helligste, skulle Gud også rense et folk. De som tar imot kallet, ydmyker sine sjeler og søker Kristus inne i det aller helligste i himmelen, slik Israel engang gjorde da de ventet i spenning på ypperstepresten som var inne i det aller helligste i den jordiske helligdommen, vil være rede til Kristi annet komme.
Om dem er det skrevet: «La oss være glade og fryde oss og gi Ham æren, for lammets bryllup er kommet, og Hans hustru har gjort seg rede. Og det ble gitt henne å pynte seg i fint lin, rent og skinnende, for det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger.» (Åp. 19:7-8)
Løvhyttefesten:
Etter de tre englers budskap er gitt til verden skal Jesus komme igjen. Det er beskrevet i versene etter at den siste engelen har ropt: «Og jeg så, og se, en hvit sky, og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På sitt hode hadde Han en gullkrone og i Sin hånd en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av tempelet og ropte med høy røst til Ham som satt på skyen: «Sving sigden Din og høst inn, for innhøstingens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden. Han som satt på skyen svingte da sigden Sin over jorden, og jorden ble høstet.» (Åp. 14:14-20)
Det er denne høytiden som er et motbilde på Jesu annet komme: «Også på den femtende dagen i den syvende måneden, når dere har samlet inn landets grøde, skal dere holde høytid for Herren i syv dager. På den første dagen skal det være sabbatshvile, og på den åttende dagen skal det også være sabbatshvile» (3.Mos. 23:39). Den første dagen skulle de ta forskjellige grener og samle frukt og lage «løvhytte» med dem, til minne om tiden da de dro ut fra Egypt frem til tiden da de fikk komme inn i det lovede land. Denne høytiden skulle de ikke feire før etter de hadde fått sine hjem i det lovede land.
Denne festen representerte innhøstingen og var en gledes-tid. Det som var spesielt med denne høytiden var at Gud sa at det skulle være en gledens høytid: «Dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i syv dager» (3.Mos. 23:40). Flere grunner gjorde dette til en gledesdag, fordi bare noen få dager før hadde de vært gjennom Yom Kippur, den store forsoningsdagen, som var en alvorsfylt høytid. Men nå hadde de forsikring om at de var frelst og at Gud hadde tatt imot dem, og derfor kunne de glede seg. Ørkenvandringen var forbi, de var nå i det lovede land. På den åttende dagen etter løvhyttefesten skulle folket også ha en hellig samling. Denne dagen skulle de ikke bo i løvhytten, og dagen i seg selv representerte en endelig utfrielse fra ørkenvandringen. Hele høytiden var fylt med takknemlighet og glede.
På samme måte illustrerer Åpenbaringen 14 at ved Kristi komme skal Han høste inn. Den troendes vandring og vansker på jorden er over, og de blir rykket opp til Kristus. Slik som Israels utfrielse fra Egypt var et symbol på menneskets utfrielse fra synd, skulle også den troendes vandring på jorden etter omvendelsen inneholde selvransakelse, ydmykelse, strev og de vansker som man har på jorden. Dette er vår private ørkenvandring. Selv om vi i tro på Jesu død på korset får håp om utfrielse, skjer den ikke legemlig med en gang. Den endelige forløsning skjer når Jesus kommer igjen.
Da skal det bli en hellig samling i himmelen. Jesus gledet seg til å samle Sine etterfølgere: «Fra nå av og til den dag da jeg drikker den ny med dere i Min Fars rike, skal Jeg ikke drikke av denne vintreets frukt» (Matt. 26:29). Det er da «Lammets bryllup» begynner (Åp. 19:7), gledens fest når alle de troende er samlet i himmelen.
Men før denne hellige endelige samlingen på slutten av tiden for Guds helligdager, skulle 7 gledens dager tilbringes i løvhytter etter innhøstingen. Igjen får vi tallet 7 som indikerer en renselse, men denne gangen er det ikke en renselse av karakter, ikke en renselse av et folk, for innhøstingen er alt funnet sted. Men denne gangen er det en renselse av legemet, en fornyelse av vårt legeme. En renselse fra et fordervet og sykdombelastet kjød og fra genetiske svakheter.
«Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet» (1.Kor. 15:51-53).
Når dette skjer er Guds gjenopprettelse av Adam og hans barn fullkommen og endelig, og menneskeslekten er gjenopprettet til den herlighet som de første menneskene engang hadde i Edens hage. Menneskets tid med et syndig kjød som stadig ble plaget med fristelser, strev og elendighet er endelig over.
Over 7 måneder.
Guds høytider skulle gå over 7 måneder, hvor den første måneden markerte begynnelsen på de profetiske høytidene og den syvende måneden markerte slutten på disse. De resterende månedene er ikke innlemmet i frelsesplanen som vist gjennom høytidene. Tallet 7 her representerer igjen renselse og dom, den endelige renselsen av menneskeheten og Jorden, helt fra Kristi død på korset og opp til de siste varselbudskapene, og til slutt Hans gjenkomst og forløsning.
Ofringene på disse festdagene ble oppfylt på korset, og offertjenesten fikk sin ende der. Men resten av symbolene i disse høytidene, markeringen av både fortid og fremtid, den gamle pakt og hendelser i den nye, lå der fremdeles som vitner om Guds plan for og med oss.
Disse høytidene burde derfor aldri ha blitt glemt, og en gjenopprettelse av dem som minnedager (uten ofringer) kan hjelpe både unge og eldre å minnes viktige sannheter i tilknytning til Guds frelsesverk.
Det viktigste med dette, er at det er ikke alt som er skrevet i loven og profetene som er oppfylt. Guds høytider nedtegnet i Toraen viser at den endelige oppfyllelse ikke blir før Jesus kommer igjen for andre gang.
«For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt. Den som bryter et av de minste av disse bud og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i himmelens rike. Men den som gjør etter dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himmelens rike» (Matt.5:18).
De syv tordenerLike før den syvende og siste basun skal lyde, under den sjette menighetens tidsrom, mellom den sjette og den syvende basun, får vi vite om begivenhetene som tok sted under den første og andre engels budskap:
«Han hadde en liten åpnet bok i hånden sin. Og han satte den høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden, og så ropte han med en høy røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt, talte de syv tordener med sine røster. Da de syv tordener skulle tale med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa til meg: Sett segl for de ting som de syv tordener talte, og skriv dem ikke!» (Åp.10:2-4)
Den åpne boken illustrerer at kunnskapen om Guds profetier og Hans sannheter igjen ble åpenbart og forstått, akkurat det som skjedde. Boken hadde vært forseglet, og sannheten hadde vært undertrykt. Helt til den første av de tre engler, med sitt kall om omvendelse, brøt undertrykkerens lenker i stykker, og bokens innhold ble forstått.
De syv tordener forteller det samme som de andre skriftstedene. Tallet syv er i Bibelen et symbol på dom og renselse. Når tallet syv er brukt i Toraen (Guds lover), henviser det nettopp til enten renselse eller dom. I Toraen står det at om noen var besmittet med en sykdom eller pest, skulle de la det gå 7 dager, og etterpå skulle personen enten bli erklært «ren» eller «uren» (3.Mos. 13:6, 11; 13:21-23; 13,26-28; 13:33-36). Den som ble erklært uren måtte ha bostedet sitt utenfor leiren (3.Mos.13:46). Slik er tallet 7 knyttet opp mot en undersøkende tidsperiode som ble gitt for å bedømme om et menneske var rent eller urent.
Det samme gjaldt klær som i Bibelen ofte blir brukt som et symbol på synd eller rettferdighet. 7 dager skulle man vente, ved enden av tiden skulle det bedømmes om plagget var blitt rent eller om det fortsatt var urent, var det fortsatt urent skulle det brennes.
De som var utstøtt kunne likevel få muligheten til å komme tilbake igjen blant de andre. Etter at renselses-perioden på 7 dager var over skulle «presten gå utenfor leiren, og presten skal undersøke ham». Hvis sykdommen var blitt leget skulle presten gjøre et spesielt rituale før personen var fri til å gå inn i leiren igjen. En fugl skulle slaktes over et leirkar med rennende vann, slik at når fuglen ble slaktet så ble blodet blandet med vann. Sedertre, skarlagenrød ull, isop og fuglen skulle så dyppes i blodet av den slaktede fuglen som var blandet med vann, og det ble sprinklet på personen. Her er en klar parallell til Kristi sonoffer og også til Hebreerbrevet 9:19. Når Jesus døde, var han ullet som ble skarlagen, det uskyldige lammet som bar våre synder, Han som skulle rense oss (isop) fra vår synd på korset. Og blodet til fuglen skulle blandes med vann, slik det kom vann og blod ut fra Jesu side.
Det spesielle som skjedde her, var at en annen fugl som kan representere synderen, skulle dyppes i blodet som var blitt blandet med vann. Blodet og vannet skulle sprinkles syv ganger på han som skulle renses. (3.Mos.14:4-7) Dette er beskrivelsen av en renselsesprosess, sammen med symboler om Kristi sonoffer, og en klar referanse til at den som har vært utenfor leiren blir tatt inn etter at de har fått del i blodet og vannet. Fuglen som hadde blitt dyppet i blodet som var blandet med vann skulle slippes fri: «Så skal han slippe den levende fuglen fri på åpen mark» (3.Mos.14:7). For en fantastisk vakker symbolikk!
Isop, skarlagen ull, blod og vann var elementene som ble brukt når Gud stafestet en pakt med folket. (2.Mos.24:8; Heb.9:19) Når så dette ble sprinklet på en person representerte det en fornyelse av pakten mellom Gud og dette mennesket. Synden var tatt vekk, Guds pakt gjenopprettet.
Tallet 7 var også knyttet mot renselse og dom når det gjaldt hus. Også her skulle huset stenges «i syv dager» (3.Mos. 14:38). Etter de syv dagene skulle presten komme tilbake, og skulle avgjøre om huset skulle erklæres rent, eller om det skulle erklæres urent. Det er viktig å huske på at Kristus er vår yppersteprest. Hvis det ble erklært urent skulle alle steinene rives ut, og de steinene som var infiserte skulle «kastes utenfor byen på et urent sted» (3.Mos. 14:39-40).
Slik er tallet syv brukt om en domsperiode, en tid hvor en sak blir satt til side for å undersøkes og til slutt dømmes i.
En renselse av et folk:
Før Jesus kommer tilbake skal avgjørelsen om hvem som er ren og hvem som er uren ha vært tatt. En renselses og doms-periode skal ha funnet sted, for like før Kristus kommer skal Han si: «Den som er uren, la han fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la han fortsatt være rettferdig! Den som er hellig la han fortsatt være hellig!» (Åp.22:11)
De syv tordener er i likhet med Daniels syn om de 2300 aftener og morgener, bedt spesifikt om å besegles til den tid kommer da det skulle forstås. Her har Gud gitt oss et hint og bedt oss om å legge merke til parallelen med det Daniel fikk se men ikke fikk lov å forstå. Seglet på de syv tordner og på Daniels syn om de 2300 aftner og morgner vitner om at det er snakk om samme tid. De 2300 aftener og morgener forteller om når renselsen av helligdommen skulle skje. Daniel 7 forteller om en undersøkende rettergang som skulle foregå før Jesus kom igjen, og her i Åpenbaringen blir vi igjen påminnet om en tidsepoke med undersøkelse, hvorpå den som blir undersøkt til slutt blir erklært ren eller uren.
Dette passer igjen med de tre spesielle budskapene som skulle gis til verden før Jesu annet komme: Nettopp det budskapet som fulgte den første engelens budskap, og åpenbaringen av Guds dom, nemlig at Babylons innflytelse skulle falle og «fugler» skulle settes fri. Dette var kallet som ble gitt Guds barn om å skille seg fra det urene, altså de urene doktriner og praksis, og bli ren. Gud ville rense et folk som skulle stå imot Babylon og avsløre dens falskhet. Å rense noe, er å skille det fra det urene. Guds kall handler om å forlate det urene Babylon, og ikke være delaktige i hennes synder.
Igjen det viktige skriftstedet for vår tid: «Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager» (Åp. 18:4). «Dere skal lære mitt folk å skille mellom det hellige og det vanhellige og lære dem å forstå forskjellen på det urene og det rene» (Esek. 44:23).
Hva skal vi vurderes ren eller uren etter?
Tallet 7 foran «tordener», forteller at de 7 tordener handler om en renselse og en dom. En undersøkende tid som vil ende i dom eller frifinnelse. Et folk er skilt ut og satt til side, men vil Gud finne det rent eller urent når tiden er over? Er klærne rene? Er huset rent, er det urene stener på huset, er enkelt personene ren eller uren? Det er en renselse i himmelen og en renselse blant Guds barn på jorden.
Torden
Torden er i Bibelen knyttet opp til Guds røst, dog ikke alltid. Når Gud talte på forklarelsens berg, var det ikke beskrevet noe torden. Heller ikke når Han talte da Kristus ble døpt. Men torden følger når Gud forkynner sin lov. Når Gud forkynte folket de ti bud, «var de vitne til tordendrønnene, lynglimtene» fra himmelen.
De syv tordener forteller at i den tiden kunnskapen skulle øke, og Daniels bok skulle forstås og bli en åpen bok, da skulle det også skje en renselse, og Guds lov skulle igjen komme i fokus. Alle disse skriftstedene harmonerer med hverandre og indikerer det samme.
Når tallet 7 er satt i forbindelse med torden, ser vi at den undersøkende perioden (7), hvorfra ting etterpå skal vurderes rent eller urent, vil settes i forbindelse med Guds lov, eller at Guds lov vil være til stede under denne undersøkende tiden.
Utvandringene fra Babylon:
Første utvandring:
Det er mange paralleller i vår tids utvadring fra Babylon og til Israels utvandring fra Babylon. Det folket Han han først kalte ut fra Babylon, fikk i oppdrag å gjenoppbygge Herrens tempel. Parallellen til vår tid er at Gud kalte et folk til å igjenbygge Hans menighet på den apostoliske tro.
I blant de som utvandret fra det første Babylon finner vi et frafall. Selv om gløden var der en stund, og begynnelsen var god, feilet de i sin oppgave. På et tidspunkt ble de mer opptatt av å bygge på sine egne hus enn på Herrens tempel: «Er det tid for dere å bo i deres bordkledde hus, mens dette huset (Tempelet) ligger i ruiner?» (Hag. 1:4) «Fordi Mitt hus ligger i ruiner, mens hver og en av dere har det travelt med sitt eget hus. Derfor holder himmelen over dere doggen tilbake.» (Hag.1:9-10)
Hvis parallellen til tiden etter Babylon virkelig passer med den siste tid, kan vi forvente at de som fikk kallet om å bygge opp «Herrens tempel» Hans menighet, vil svikte oppgaven og bli opptatt av sitt eget. Dette passer til fullkommenhet på den siste tid slik Jesus forklarte oss det ville bli: «De spiste, de drakk, de tok til ekte...» (Luk.17:27)
Dette passer også med Jesu beskrivelse av en utro tjener forut for Jesus annet komme: «Men hvis denne tjeneren sier i sitt hjerte: «Min herre venter med å komme,» og han begynner å slå tjenerne og tjenestekvinnene, og spise og drikke så han blir beruset, da skal denne tjenerens herre komme på en dag når han ikke venter på ham, i en time han ikke er oppmerksom. ..Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke gjorde seg ferdig eller handlet etter hans vilje, skal bli slått med mange slag...» (Luk. 12:46-47)
Mitt kirkesamfunns profet forklarte hva dette ville si:
«Den onde tjener sier i sitt hjerte: “Min Herre gir seg tid”, han bekjenner seg til å vente på Kristus. Han er en “tjener”, tilsynelatende opptatt med å tjene Gud, mens han i hjertet har gitt etter for Satan. Han fornekter ikke åpenlyst sannheten, slik som spotteren, men i sitt liv åpenbarer han hjertets innstilling - at Herrens gjenkomst trekker ut. Selvsikkerheten gjør ham likegyldig ovenfor de evige interesser. Han godkjenner verdens handlemåte og gjør seg til ett med dens sedvaner og skikker. Egennytte, verdslig stolthet og ærgjerrighet er fremherskende. Av frykt for at hans brødre skal komme til å stå høyere enn han selv, begynner han å nedsette deres anstrengelser og dra deres beveggrunner i tvil. På den måten slår han sine medtjenere.” (Veiledning til menigheten, bind 2, s.13)
Dette skjer beklageligvis i dag. Den som ikke ønsker å følge Guds kall om å rense og gjenoppbygge Guds tempel, vil ende opp med å forhindre og plage de som faktisk gjør oppgaven slik det var ment.
I det første kallet og befalingen lød det: «Hvem blant dere hører med i Hans folk? Må Herren hans Gud være med ham, og la ham dra opp til Jerusalem i Juda, og bygge Herren Israels Guds hus.» (Esra. 1:3)
Legg spesielt merke til at tidsprofetien som omhandlet da sannheten igjen skulle opprettes og helligdommen renses, begynner med befalingen om å gjenreise tempelet [457 f.Kr] og ender i gjenreisingen av «Guds barns» tempel. [1843-1844] Slik er også disse to begivenhetene knyttet sammen symbolsk.
Andre Utvandring:
Det er spennende å se hvordan Gud som kjenner fremtiden sørget for at det ikke bare var èn utvandring fra Babylon, men flere. Gud kaller ofte på menneskene mer enn bare en gang. Og tidsaspektet rundt 1844 og til vår tid indikerer at det må skje flere verdensomspennende vekkelser for å nå alle folkeslag med kallet om å forlate Babylon. Nye generasjoner er kommet, og Gud kommer også med et nytt verdensomspennende kall.
Fokuset i den andre utvandringen var denne gangen ikke rettet mot oppbyggingen av tempelet. Sammen med det andre kallet kom denne befalingen: «Med dette utsetter jeg en forordning om at alle de av Israels folk og av deres prester og levitter i mitt kongerike (Babylon), som frivillig vil dra opp til Jerusalem, de skal dra sammen med deg. For du blir sendt av kongen og hans syv rådgivere for å undersøke hvordan det står til med Juda og Jerusalem, etter din Guds lov, den du har hos deg». (Esra 7:12-14)
Slik som med renselsen, skulle presten komme etter syv dager og undersøke det «urene». Her kommer syv rådgivere for å undersøke folket og måle dem etter Guds lov. Slik blir de som kom under den første utvandringen undersøkt.
Det andre med denne tidsepoken er det folket som først nå forlater Babylon. De er blitt vekket nettopp av Guds lov, og gruppen blir ledet av en som har gjort dem oppmerksom på viktigheten av Guds lov: «For Esra hadde hengitt sitt hjerte til å granske Herrens lov og å gjøre etter den, og til å undervise lov og rett i Israel». (Esra 7:9-10)
Men når de ankommer Jerusalem finner de ut at de som allerede er der ikke har «skilt seg fra landsens folk, slik at de har tatt avstand fra styggdommene» til avgudsdyrkerne rundt om.» (Esra 9:1) De blir også forklart at de har blandet sin «sæd» med de troløse avgudsdyrkerne. En parallell her kan være at de som først fikk kallet om å forlate Babylon, og som skulle rense seg har falt tilbake og begynt å ligne og ta etter de falske lærdommer som de engang forlot, at de har inngått pakter med dem de skulle skille seg fra.
Er også dette en paralell til Guds siste menighet? Kan det folket Gud engang kalte til å gjenreise Sin menighet på Sin sannhet, blitt lunkne og forsømt Sin oppgave? Bibelen sier den siste menighet vil bli funnet i en slik tilstand. (Åp.3:14-22) Vil de Gud kaller fra Babylon komme og finne det folket som skulle være rent, fulle av verdslighet og selvopptatthet? I budsskapet til den siste menighet kommer det klart et siste kall om at de også må rense seg.
Det viktigste med det andre kallet er at Guds lov står i fokus for både de som forlot Babylon første gang, og for de som kommer ut i den andre utvandringen.
Den tredje utvandringen.
En tredje forordning blir gitt etter Nehemjas forespørsel: «Om kongen syntes godt om det, så gi meg et brev til stattholderne for området bortenfor elven, slik at de må la meg passere og dra videre til jeg når Juda. Gi meg også et brev til Asaf, tilsynsmannen for skogen til kongen, om at han må gi meg tømmer til bjelker for portene i den borgen som tilhører huset, til bymuren og til huset jeg skal bo i.» Kongen gav meg alt dette fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.» (Neh.1:7-8). På denne siste reisen drar Nehemja i all hemmelighet rundt byen og undersøker bymuren, deretter beordrer han at den skal gjenoppbygges. En “mur” er også et symbol i Skriften.
Når Gud tar vekk en mur, betyr det at Han tar bort sin beskyttelse og når en mur bygges betyr det at Han vil verne sitt folk.
“..derfor skal denne misgjerningen bli for dere som et revnet stykke, ferdig til å rase sammen, et bulende brudd på en høy mur. Sammenbruddet kommer pluttselig, på et øyeblikk.” (Jes. 30:13)
“Dere har ikke stilt dere opp i revnene i muren så dere kunne bygge muren rundt Israels hus, så de kan stå fast i striden på Herrens dag” (Esek. 13:5)
Oppsummering:
* Første utvandring fra Babylon: Gjenoppbygge Herrens tempel
Gjenoppbygge Guds menighet basert på Guds sannheter, Hans grunnpilarer: Loven, profetene og apostlene.
* Andre utvandring: Sammen med tredje engel: Opphøyelse av Guds lov og å vende hjertene tilbake til Guds lov.
Samtidig et budskap til de som alt var i Jerusalem (de som alt er en del av Guds tempel/menighet):
*Slutte å bygge på sine egne hus mens Guds hus er i ruiner. (Forkynne de budskap vi er gitt, og lede andre til frelse, fremfor å leve selvsentrerte liv uten å bidra til Guds hus’ vekst. «Vi er Guds tempel..» Å bygge Guds tempel i dag er å lede mennesker til Gud (altså legge flere byggesteiner til huset.)
Sende vekk hedenske hustruer (feks: skille seg fra hedenskap, eller omgang med hedenskapet – Ikke være lunken (verken kald eller varm), men helhjertet og renset.)
Tredje utvandring: Nådedøren stenges: Nehemja kalt til å bygge muren rundt Jerusalem. Gud vil erklære mennesker enten rene eller urene, og dommen vil falle over de urene.
Gud selv lager parallellen til det som skjedde under utvandringene fra det gamle Babylon med det som skjer nå, ved å bruke uttrykk i sin omtale av den siste tid, som er hentet fra det gamle testamentet.
Men det er ikke over ennå. De syv tordener slutter ikke med de to første englenes budskap, selv om budskapet begynte her. I forbindelse med de syv tordener er det skrevet: «Men i de dager, når den syvende engelen gir lyd fra seg, når han skal blåse i basunen, da skal Guds hemmelighet være fullendt, slik Han forkynte for sine tjenere profetene.» (Åp. 10:7)
Her forstår vi hvor viktig det er å ikke stanse opp i det rensende arbeidet Gud har kalt hver enkelt til. Stanser man kan man gå glipp av det viktigste. Guds kall om renselse fortsetter helt til det siste. Opplysningen om Guds lov og renselsen av et folk skjedde under den andre og tredje engels budskap, men de skulle ikke forstå alt før den syvende engelen blåste i den syvende basunen. Da først skulle «Guds hemmelighet være fullendt». En hemmelighet som Han hadde forkynt «for sine tjenere profetene».
Det er tydlig at Gud har en plan for å nå verden før Jesu gjenkomst.
Nytt kall om å forlate babylonDet første kallet om å forlate Babylon, kom da Babylons synder ble avslørt under den andre engelens budskap, og som historien viser oss, tok mange imot dette kallet og Guds sannheter. Men ennå et kall er kommet.
Enda en engel vil komme med et kall om å forlate Babylon, og dets doktriner, som også skal slutte seg sammen med den tredje engel. Den andre engelens budskap vil lyde igjen, på samme måte som Israelittene ble flere ganger kalt ut av Babylon.
Det første kallet var å gjenoppbygge bygge Guds tempel, parallellen er å gjenoppbygge Guds menighet basert på Guds sannheter.
Den andre gangen kommer kallet om å gjenopprette Guds lov. Guds lov var bare delvis tatt vare på, og nå skulle den skape vekkelse og nytt giv. Slik vil det, når engelen kaller folk ut av Babylon for andre gang, også komme sammen med kallet om en opphøyelse av Guds lov. Denne andre vekkelsen vil bli like stor som den første.
Guds lov vil med andre ord være i fokus under denne engelens kall, og det er spesifikt denne lovens gjenopprettelse i folk som er hovedfokus. For den som ikke tar imot kallet om omvendelse, men som avviser Guds lov og fortsetter å delta i «hennes synder», de vil også få del i «hennes plager», og havne på utsiden av «muren», skilt ut fra «leiren» som noe «urent».
Det er dette den tredje engelens budskap handler om. En advarsel om utryddelse og dom mot de som ikke tar imot Guds kall, men velger å være tro mot Babylons mange bedrag. Slik som Paulus skriver: «og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst... og av denne grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt» (2.Tess. 2:10-12). Valget som må tas på grunnlag av den tredje engelens budskap er enkelt: Enten tilber du dyret, «den lovløse», han som forandrer «tider og lov», og tar del i hans straff. Ellers tar du imot Guds sannhet og blir bevart.
Etter at Israel hadde kommet ut av Babylon andre gang, ble Nehemja sendt for å bygge opp Herrens mur. De som tar imot Guds kall om omvendelse vil bli bevart.
Paulus og Daniel forklarer oss at «en hærskare» av Guds barn ville bli overvunnet i lang tid som følge av overtredelse. Derfor hadde Gud tatt muren, hans beskyttelse, vekk fra sin vingård, og fienden hadde fått mulighet til å sette seg i Guds tempel (2.Tess. 2:3-4). Så får vi vite at det vil komme en påminnelse av Guds sannheter, en renselse av helligdommen i himmelen og av Guds barn på jorden. Et kall om å forlate urene doktriner og Babylons bedrag. Resultatet av den tredje engelens budskap er tydelig. Her er Guds barn beskrevet som hellige, «som holder fast på Guds bud og har Jesu tro» (Åp. 14:12). Dette er de som vil bli frelst til slutt, det er disse som vil bli stående. Det er disse som er de «få», som Jesaja skrev om. De som har tatt imot Guds siste tids budskap og Hans kall.
Hvem du enn er i dag, så er kallet også rettet til deg. Du kan velge å være en del av Guds tempel, eller du velge å havne på utsiden av den mur Gud vil sette opp. Velg bort menneskers dogmer! Jesus sa: «forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære» (Mark. 7:7). Johannes skrev: «På dette vet vi om vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: “Jeg har lært Ham å kjenne,” og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham». Paulus gir oss en enda dypere forklaring på hva disse gjør, som sier de «kjenner Gud», men som ikke “holder Hans bud”, nemlig at de vender sin oppmerksomhet til «bud fra mennesker som vender seg bort fra sannheten». (Tit.1:14-16) La deg rense og vend tilbake til Guds tider og Guds lov.
Kallet er også gitt til de som forlot Babylon under det første kallet. Til det folket som samlet seg og tok imot Guds
sannheter og deres etterkommere. Den siste Guds menighet, Laodikea menigheten, er den eneste av de syv som ikke mottar noe skryt. Dette passer med de andre parallellene og budskapene for den siste tid, og det siste folk. Budskapet her omhandler, som tidligere nevnt, også en renselse: «så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledd, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øyene dine med så du kan se. Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter Jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!» (Åp. 3:18). Også her, om vi tar imot budskapet om renselse, vil Kristus sprinkle sitt blod (La oss få del i Hans blodoffer og fornye Sin pakt med oss) og sette oss fri, slik som med fuglen som ble sluppet fri etter man var blitt renset. Jesus sier til medlemmer av den siste menighet: «Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham og han med Meg» (Åp. 3:19-20). Herrens måltid er Herrens nattverd, vinen som er symbolisert med Hans blod, og brødet som er symbolisert med Hans offer. (Joh. 6:48-60) Å holde måltid betyr å gjenopprette pakten med det mennesket. Det betyr at de har falt fra, vært ansett som urene og nå får en mulighet til å vende om og bli “sprinklet” med Kristi blod.
Videre oppmuntrer Han: «Den som seirer, ham vil Jeg gi å sitte med Meg på Min trone, slik Jeg også har seiret og satt Meg med Min Far på Hans trone. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!» (Åp. 3:21-22)
SYV TORDNER - FRELSE OG DOM fortsetter her.
|
|
|
