sabbaten og abrahams tro

Sabbaten

Hva er dyret eller det lille horns merke? Ifølge Daniels bok er han kjennetegnet ved at han taler “ord mot Den Høyeste”, og “setter seg fore å forandre tider og lov”. I profetien ligger også korreksen fra Gud. Selv om noen skulle hevde at tider og lov var endret, er det ikke sant. I denne situasjonen kan man bare sette seg fore, ikke faktisk endre den. Guds lov er evig. «Det som har gått ut over mine lepper skal jeg ikke forandre» (Salme 89:35).
Helligdommen på jorden, som hadde Paktens ark inne i det aller helligste, var et symbol på helligdommen i himmelen (Hebr. 8). Det var skygger av det som var i himmelen.

Mange hevder Det nye testamentet ikke påbyr noen lovlydighet av verken Guds sabbat eller Guds tibuds-lov, men dette strider mot Jesu egne ord, og også Hans apostlers ord. Kristus sa ikke at Sabbaten skulle fjernes, men at Han var dens Herre. «For Menneskesønnen er Herre over Sabbaten» (Matt 12:8). Kristus viste også en forventning til at Sabbaten skulle anses som hellig, også 70 år etter Kristus. «Og be om at deres flukt ikke må skje om vinteren eller på Sabbaten» (Matt 24:20). Kristi etterfølgere fortsatte å holde Sabbaten; «Da de gikk ut ba folk dem om at disse ord måtte bli talt til dem den følgende Sabbat.» (Apg. 13:42). «Og den neste Sabbaten samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord.» (Apg. 13:44)
Nettopp fordi kristne har ringeaktet Guds lov, er det at mange jøder ikke kan gjenkjenne Kristus som Messias. Messias profetiene var klare: «Kongespiret skal ikke vike fra Juda, heller ikke herskerstaven fra hans føtter, før Shilo [direkte betydning: lovgiveren] kommer. Ham skal alle folkeslag lyde» (1.Mos. 49:10).
«Han skal ikke utmattes og ikke knuses før Han har grunnlagt retten på jorden. Fjerne kyster venter på Hans lov» (Jes. 42:4).
«Lytt til Meg, Mitt folk, legg øret til Meg, Mitt folkeferd: For loven skal utgå fra Meg, og Jeg skal la Min rett hvile som et lys for folkene» (Jes. 51:4).
«For en prests lepper skal holde fast på kunnskap, og folk skulle få søke loven fra hans munn. For han er hærskarenes Herres budbærer» (Mal. 1:7). Jesus skulle bringe Guds lov videre til folkeslagene, ikke ta den vekk. Viktigheten av Guds lov kommer frem blant annet i Paulus sine brev. Han skriver at «også i tiden frem til loven, var synden i verden, men synden blir ikke tilregnet når det ikke er noe lov...» (Rom. 5:13)

Guds morallov er definisjonen av hva som er synd. Synd er lovbrudd (1.Joh. 3:4). Det var derfor denne loven var sentrum for soningsplanen som ble vist gjennom symbolene i helligdommen på jorden. Blodet av et offerdyr skulle bæres inn i Det aller helligste og sprinkles over Arken med de ti bud. Blodet var et symbol på Kristi offer. Dette var for å vise hvilken lov vi hadde forbrutt oss mot og som vi trengte tilgivelse fra.

Blant disse budene var sabbatsbudet. De hadde også sabbater som var knyttet til seremonilovene, men disse hadde en annen funksjon. Disse sabbatene pekte til Kristi prestetjeneste og Hans frelsesplan. De var symolske. Sabbaten var Guds fjerde bud og var blant de ti bud som lå i Paktskisten, der blodet skulle sprinkles over. Denne dagen var knyttet opp mot moral og loyalitet til vår Skaper. Guds syvende dags sabbat er derfor en moral-lov, i likhet med: «du skal ikke misbruke Herren Din Guds navn» og «du skal ikke slå ihjel.»

At sabbaten er av avgjørende betydning kommer helt klart frem fra både Hebreerbrevet og Åpenbaringsboken. Men det viktigste å forstå er at vi kan ikke motta tilgivelse uten å anerkjenne vår synd. Hvis vi ikke innrømmer at vi har syndet når vi har forbrutt oss mot Guds fjerde bud, kan vi heller ikke motta tilgivelse for den. Johannes skriver: «Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Hvis vi sier vi ikke har syndet, gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss» (1.Joh. 1:8-10). Er Guds lov og sabbaten fortsatt en del av den nye pakt? Svaret er ja. I Hebreerbrevet forklares det at Kristus nå er gått inn i den sanne helligdom og er blitt Yppersteprest der, og akkurat her går Han i forbønn for oss. Kristus er nå i helligdommen i himmelen, inne i det aller helligste, som helligdommen på jorden engang var et bilde på (Heb. 8:1-5). I himmelen er det en Paktens Ark, og ifølge Åpenbaringsboken heter også den «Vitnesbyrdets bolig» (Åp. 15:5). Det betyr at Guds vitnesbyrd, Hans ti bud, ligger i Arken. Står de som døde symboler? Nei! Kristus er i aktiv tjeneste som prest i helligdommen i himmelen. Det betyr at helligdommen i himmelen er i funksjon. (Åp. 11:19) Dette betyr at Sabbatsbudet som ligger i Arken i himmelen “er” en del av den nye pakt og Kristi prestetjeneste.

To ganger i Åpenbaringsboken får vi se at Sabbaten og de andre budene i Arken vil ha en stor betydning:
«Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da de døde skal bli dømt, og da du skal lønne dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som ødelegger jorden. Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans pakts-ark kunne ses i Hans tempel. Og det kom lyn, bulder, torden og veldig hagl.» (Åp.11:18-19)

I forbindelse med Guds dom står det «Hans pakts-ark kunne ses i Hans tempel». lyn, bulder og torden viser at det er Herren selv som utsier dom utfra loven i Paktens ark. Ved denne lov skal alle bli dømt, foruten dem som har tatt imot Kristi soningstjeneste, og som har angret og erkjent sin synd. Ja, også erkjent brudd av Sabbaten, Guds tid. Her skjules det ikke, men det er klart at loven og Sabbaten fortsatt er av betydning. Definisjonen på de hellige gis i Åpenbaringen 14:12, og beskrives som de som holder Guds bud og har Jesu tro.

Andre gang vi ser at loven i den himmelske helligdom blir aktiv i den nye pakt er når plagene skal ramme verden: «Etter dette så jeg, og se, tempelet, vitnesbyrdets bolig i himmelen, ble åpnet. Og ut av tempelet kom de syv englene, kledd i rent skinnende lin. Og de hadde sine bryst ombundet med gullbånd. Ett av de fire livsvesener gav da syv gullskåler til de syv englene, fulle av Guds vrede, Han som lever i all evighet. Tempelet ble fylt med røyk fra Guds herlighet og fra Hans kraft, og ingen var istand til å gå inn i tempelet før de syv plagene fra de syv englene var fullført. Da hørte jeg en høy røst fra tempelet, som sa til de syv englene: «Gå og tøm skålene med Guds vrede ut over jorden!» (Åp. 15:5-8; 16.1)

Igjen ser vi at Guds dom og verden er knyttet til Guds vitnesbyrd (2.Mos. 25:16) som er Guds lov. For de som ikke har bekjent sin synd mot Guds lov og fått del i Kristi soningsblod, vil straffedommen komme nettopp fra den loven de ikke ville anerkjenne som gjeldende.

Det er akkurat dette som står i Åpenbaringen, som Jesaja forklarte om jordens avslutning og som vi har vist tidligere: «Jorden skal tømmes fullstendig og bli helt utplyndret, for dette ordet har Herren talt. ..Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt loven, brutt forskriften og aktet den evige pakten for intet. DERFOR blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den som må bære skylden. Derfor brennes de som bor på jorden, og de menneskene som blir igjen, er få.» (Jes. 24:3,5,6)

Jesaja beskriver her den samme tidsepoken, denne jordens avslutning, slik som Johannes. Og begge harmonerer med hverandre når det gjelder grunnen til at straffedommene fra Gud vil komme.

Helligdommen i himmelen er i virksomhet, og Arken med loven der oppe har en avgjørende rolle. Utfra den skal mennesker dømmes, og de som har tatt imot Kristi soningsblod, og har søkt omvendelse fra sitt opprør, vil bli bevart.

Det blir slik som da israelittene var i Egypt. Hvert hus som hadde strøket blod på dørkarmen, det huset gikk Engelen som kom med plagen forbi. Alle som ikke hadde strøket blod på dørkarmen ble rammet. (2.Mos.12:22-23)

Nettopp fordi synd er definert ut fra Guds lov, må vi anerkjenne Guds sabbat. Vi må anerkjenne at vi har syndet når vi har brutt, og bryter den, og vi må søke Guds nåde ved Kristi blod og vi må omvende oss fra vårt opprør.

Hebreerbrevet og Åpenbaringsboken bevitner at loven er gyldig og gjeldende og en del av den nye pakt, nøyaktig slik Kristus sa. «Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven foregå, før alt er oppfylt.» (Matt. 5:17-18)

Kan vi bruke Jesus blod som unnskyldning til å holde fast ved lovbrudd? Aldri har Bibelen gitt et slikt budskap. Paulus skriver: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte? Hvordan kan vi som døde fra synden fortsette å leve i den?» (Rom. 6:1-3)

Sabbaten i de
tre englers budskap

Den tredje engel
Nettopp fordi menneskene på jorden skal bli dømt etter Guds lov slik det er beskrevet i Åpenbaringsboken, er Guds lov sentral i de tre englers budskap.
Plagene som skal rammes dyret, og alle som fulgte det, kommer fra Vitnesbyrdets bolig. Det betyr at de som tilber dyret og tar dets merke vil bli dømt etter Guds lov. Den tredje engel setter opp de som følger dyret som en motsetning til de som holder «Guds bud og har Jesu tro». (Åp.14:12) Derfor vet vi, siden de blir «brent» og rammet av plagene, at dyret som en stormakt og denne gruppen mennesker, har forbrutt seg mot Guds lov, uten å erkjenne at de har begått synd. Og de har heller ikke søkt tilgivelse for disse lovbruddene.

Den tredje engelens budskap handler derfor om hvem som har erkjent sin synd mot Guds bud, og hvem som ikke har det. Dyret er profetisk synonymt med det lille horn i Daniel, og her får vi jo vite hva det er dyret har gjort. Opphøyet seg over Gud og satt seg “fore og forandre tider og lov.” I stedenfor å underkaste seg Guds lov har de prøvd å opphøye seg over “Den Høyeste” ved å diktere Hans lover. Det er nettopp dette pavemakten og også deres etterfølgere, de protestantiske kirkesamfunn som ikke reformerte seg videre har gjort. Guds tid, Hans fjerde bud, er forsøkt endret på. Og også resten av Guds lov er enten tuklet med, eller hevdet å være ugyldig. I Norge trenger vi ikke å gå lengere tilbake enn 1972 for å se vår og den bibelske kalender byttet om på. Lørdag som alltid har stått som den syvende dag ble fra da av beskrevet som den skjette dag, og søndagen som opp igjennom alle tider har vært den første dag i uken ble plassert som den syvende dag.

Akkurat nå er loven i virksomhet i himmelens helligdom, utfra her vil dommen forkynnes over jorden. Da er det ikke tid for å kalle denne loven uvesentlig eller ugyldig.

Når det står at hele verden vil følge dyret, vet vi derfor at de [verden] vil anerkjenne en forandring av «tider og lov» som guddommelig. Slik som pavemakten opphøyer seg og gjør seg til Guds røst på jorden, vil de som følger «dyret» anerkjenne dem som Guds røst. Alt dette ligger i begrepet «å følge dyret».

Den første engel
Sabbaten er spesielt opphøyd i den første engelens budskap. Det står: «Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden og vannets kilder!» (Åp. 14:7). Dette er en direkte referanse til det fjerde budet i tibuds-loven, et kall om å tilbe Skaperen. Men kun det fjerde bud forteller oss hvordan vi kan ære Gud som Skaper. Vi er bedt om å holde Sabbaten; «for på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den syvende dagen. DERFOR velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den» (2.Mos. 20:11). Vi er bedt om å holde sabbaten fordi Gud er skaperen. Dette er begrunnelsen vi får i selve budet. Det fjerde bud er minnesmerke over skapelsen, og ved å helligholde minnesmerket ærer vi Gud som skaper. Det er ikke mulig å ta den første engelens budskap om å ære Gud som skaper, samtidig som man ringeakter minnesmerket over Skapelsen, og seglet som identifiserer Skaperen.

Videre står det: «for timen for Hans dom er kommet». Igjen beveger vi oss mot domsbegrepet, Jesus inne i det aller helligste, stående ved Guds lov. Den første engelen advarer om en dom og henviser til Skaperen, to ting som refererer til Guds lov og Hans Sabbat.
Det er verdt å merke seg at alle de ti bud begynner med «Du skal ikke», bortsett fra Sabbatsbudet. Det begynner med: «Husk på hviledagen så du holder den hellig», og deretter fortsetter den med et påbud i likhet med de andre: «Seks dager skal du...». På denne måten har Gud tydeliggjort Sabbatsbudet i forhold til de andre ved å sette et ekstra minnesmerke på den. «Husk på hviledagen så du holder den hellig», altså: det er viktig å spesielt ikke glemme dette budet.
Dette vitner om at Gud visste at budet ville komme under angrep, at det ville bli bagatellisert som mindre viktig og at det ville bli glemt eller forsøkt endret på. Av den første engelen blir vi igjen bedt om å huske på Gud som skaper, og gi Han ære som Skaperen. En ære som ifølge Han selv vises gjennom helligholdelse av det fjerde bud.

Er sabbaten Jødenes dag ? Nei, den ble gitt ved skapelsen som et tegn på skapelsen og Skaperen. De fleste oldtidskulturer verden rundt hadde syv dagers ordningen og sabbatsbegrepet i den syvende dag. Gud som forvirret språkene ved Babels tårn lot alle få med seg denne arven og en påminnelse om Sabbaten i språkene.
Før Israelittene mottok loven på Sinai ble de testet i om de ville lyde Sabbatsbudet (2.Mos. 17:27-28). Ja før de inngikk pakten med Gud forventet Han at de skulle overholde dette budet. Den første engelen har et kall til «hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk» om å nå gi Gud ære som Skaper. Det gjelder alle.

Den andre engelens budskap.
Også her er det en referanse til Guds bud. «Falt, falt er Babylon..» handler om en makt som har bedratt mennesker. Hun har fått folkeslag til å drikke av «hennes utukt vredes vin» (Åp. 18:3). Utukt er forbundet med en menighet som ikke er trofast. Utuktig oppførsel, er å skamløst overtre en moralsk lov. Om denne skjøgen er det skrevet videre: «For sanne og rettferdige er Hans dommer, for Han har dømt den store skjøgen som fordervet jorden med sitt horeliv». (Åp. 19:2)
Andre steder i bibelen er en skjøge beskrevet som en som vil lokke oss til å bryte Guds pakt.
«Visdommen skal fri deg fra annen manns hustru, fra fremmed kvinne, som taler glatte ord,
som har forlatt sin ungdoms venn og glemt sin Guds pakt; for hennes hus synker ned i døden, og hennes veier bærer ned til dødningene; de som går inn til henne, kommer aldri tilbake og når aldri livets stier.» (Ord. 2.16-19)

Igjen forbindes troløshet med brudd på Guds pakt: «Derfor har jeg hugget løs på dem ved profetene, drept dem ved min munns ord, og dommene over deg fór ut som et lyn. For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer. Men de har brutt pakten, likesom Adam; der har de vært troløse mot meg.» (Hos. 6:6-7). Hvilken kunnskap, hva var det folket hadde gjort for å bli kalt troløse? Videre i Hosea står det. «Mitt folk går til grunne fordi det mangler kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, skal Jeg også forkaste deg, så du ikke skal være prest for Meg. Fordi du har glemt din Guds lov, skal Jeg også glemme dine barn» (Hos. 4.6)

Gud har brukt begrepet «utuktig kvinne» før. Dette var da Juda hadde forlatt Guds bud. «Løft dine øyne til de bare hauger og se: Hvor er du ikke blitt vanæret? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen, og du vanhelliget landet ved ditt hor og din ondskap. Da ble regnbygene holdt tilbake, og vårregnet falt ikke; men du hadde en horkvinnes panne, du ville ikke skamme deg.
Har du ikke nettopp nå ropt til meg: Min far, du er min ungdoms venn? Mon han vil holde fast ved sin vrede evindelig eller bevare sin harme til evig tid? Se, så talte du, og enda gjorde du det onde, og du maktet det. Og Herren sa til meg i kong Josias’ dager: Har du sett hva Israel, den frafalne, har gjort? Hun gikk opp på hvert høyt fjell og inn under hvert grønt tre og drev hor der.
Og jeg sa: Når hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til meg. Men hun vendte ikke tilbake, og det så hennes søster Juda, den troløse. Og jeg så at enda jeg hadde latt den frafalne, Israel, fare og gitt henne hennes skilsmissebrev, fordi hun hadde drevet hor, fryktet allikevel ikke hennes søster Juda, den troløse, men gikk avsted og drev hor hun også; og med sitt frekke hor vanhelliget hun landet, og hun drev hor med sten og med tre.» (Jer. 3:2-9)

Legg merke til uttrykket: «men du hadde en horkvinnes panne, du ville ikke skamme deg». Her blir den troløse kvinnen beskrevet som å ikke ha syndserkjennelse, eller at hun benekter at hun har syndet.

Skjøgen i den andre engelens budskap er beskrevet som å ikke bare være troløs selv, men som har fylt opp begeret og fått andre til å drikke i tillegg. (Åp.18:3) Ikke bare har hun brutt Guds bud selv, men hun har fått andre til å gjøre det også. Derfor er hennes straff stor.

Skapte paven jorden? Nei! Hvordan kan han da endre Guds hellige minnesmerke? Har paven vært i himmelen og byttet ut Guds lov med sin egen, og nå kommer dom utfra denne? Han tenkte på «å forandre tider og lov», men Guds lov er uforanderlig.

Så er vi da blitt tjenere under den vi lyder. Paulus forteller: «Vet dere ikke at når dere stiller dere frem som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet?» (Rom. 6:16). Frykter vi dommen fra Vatikanets helligdom, eller den dom som kommer fra Vitnesbyrdets bolig i himmelen?

De tre siste budskap, syv tordener fra himmelen, vitner om at Gud ber om en renselse hos være av dem som har ører å høre med. Og med tordenene blir vi påminnet om dom og om Guds lov. Tar vi imot Bibelens budskap til oss?

Abrahams tro,
Abrahams barn

Ofte ser man hvordan Abrahams tro, nevnt i romerbrevet, er brukt til å rettferdiggjøre tanken om at kristne ikke trenger å praktisere kristendom, men bare «tenke en troens tanke» i hodet. Forvirrende? Ja, det kan kanskje være det for ikke-kristne. Et følgende skriftsted gir inntrykk. Vi kan finne det i Romerbrevet kapittel 4 og vers 19 og vers 21. «Han [Abraham] ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt...» og fra vers 21 : «Og han [Abraham] var helt overbevist om at det Han [Gud] hadde lovt, det var Han også istand til å gjøre».

Store ord om Abrahams tro. Men vi er i samme situasjon og får kallet om å vise samme tro. Paulus forklarer andre steder at vårt kjød er dødt, eller iallefall ikke på vår side i kampen mot synd. Vi fristes på det området vi er svakest, og kjødet gir først etter på de områdene hvor vi har syndet før. Der er veien lettere og tilbøyeligheten større. En nær bekjent forklarte meg engang at han var så fristet til å sitte å se på sport hele tiden, at han sa opp jobber og la vekk «Gud» for å kunne gjøre det. Ja han kunne svikte alle rundt seg om så var, bare for å se sport. Jeg stilte meg helt uforstående til det... for det er ikke en eneste svak side i mitt kjød som ville «falle» i en slik forgudning av en sportsgren.

Men alle har sine «avguder», et sted der de personlig er svak. Og alt som engang har vært en «avgud» i våre liv og har rammet kjødet vårt, har lært kjødet opp til at «avguden» vil gi oss glede og nytelse. Så vi søker den igjen og igjen, og faller igjen og igjen. Og selv om det avguden lover oss gir oss en umiddelbar tilfredsstillelse, er den bare umiddelbar. Etterpå kommer konsekvensene, og følelsen av at Gud er langt borte. «Du skal ikke ha andre guder enn Meg» sier Gud i det første budet i tibuds-loven, og budet dekker mye. Det er ikke synd å se på en fotballkamp, men det er synd om den kommer foran egen helse, Gud og din neste. Da er det en avgud. Egoisme er en avgud, selviskhet er en avgud. Når noen spør om du vil «gå en mil» med dem, går du da to? Eller er det mer viktig for deg å holde dags-programmet ditt, dine planer, ditt liv slik at du selv kan ha mest mulig nytelse og glede?

Dette kan virke som en avsporing, men er veldig viktigt. For i dag er det vanlig blant mange kristne å unnskylde sine synder, fremfor å gjøre noe med det. De hevder det ikke er mulig å vinne seier over kjødet. At vi alle er tvunget til å underkaste oss når kjødet tar et valg. For mange er det vanskeligt å bli møtt med en slik argumentasjon. Hvis man selv er i ferd med å bli såret av en overtreder ønsker man jo at overtrederen skal underkue sine onde tildenser. Ikke noe rettsystem i noe land vil godta en lignende unnskyldning for et av landets lovbrudd som mange kristne bruker mot Guds lov i dag. I samfunnet i dag er du faktisk forventet å kontrollere lysten din, hvis den ikke er i harmoni med loven. Gjør du ikke det kan du forvente en saftig bot, eller et lengre opphold bak murer og gitter.

Gud ønsker ikke å godkjenne urett eller synderens rett til å synde Han er nådig med våre feilgrep men samtidig kaller Han oss til en omvendelse. Samfunnet kan skjeldent hjelpe oss å underkue fristelser, derfor er situasjonen for mange kriminelle stadige gjentagelser. Samfunnets lover dømmer, men har verken kraft eller nåde til å bistå den skrøplige. Men Gud er en nådig Gud og har en plan for å lede oss til seier. David så dette og sa: “La oss falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i et menneskes hånd”. (2.Sam.24:14)

Bibelen viser forståelse for at kjødet vårt kan være vanskelig å samarbeide med. Kjødet, som vi selv har trent opp til urett på hver våre områder, vil ta igjen. Om ikke i dag, så kanskje i morgen. På den måten, i likhet med Abrahams kjød, er vi ikke istand til å få den rette «frukten» ut av det. Abrahams kropp var for gammel til å få barn, vårt kjød for herjet og skrøpelig til å kunne produsere rettferdighet. Men som i Abrahams tilfelle, har Gud også et løfte til oss. Spørsmålet er bare om vi i likhet med Abraham er villig til å møte Gud med tro. Kan Paulus si at vi har Abrahams tro? Selv om Abrahams kjød ikke var samarbeidsvillig, trodde han: «Og han [Abraham] var helt overbevist om at det Han [Gud] hadde lovt, det var Han også istand til å gjøre».

Her er Guds Ords løfter til oss som føler at kjødet vårt har overmakten:
Da Jesus snakket om synd, sammenlignet Han det med en sykdom og Hans løfter var: «De som er friske trenger ikke lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere til omvendelse.» (Mark. 2:17)
«Han [Gud] som er i stand til å gjøre langt mye mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss» (Efes. 3:20)
«Han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag» (Fil. 1:6)
«Men Han som har kraft til å bevare dere fra å snuble og til å fremstille dere ulastelige framfor Sin herlighet med umåtelig glede» (Judas 24)

TROR VI PÅ DETTE? Kun da har vi Abrahams tro!

«Vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er prøvd slik som vi, men uten synd. La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.» (Heb. 4:15-16)

Ville det ikke vært sadistisk av Gud og komme med følgende budskap: «Omvend dere for himmelens rike er nær», hvis det ikke gikk an å omvende seg? (Matt.3:2; 4:17) Jeg tror ikke Gud ber oss om å gjøre noe som ikke er mulig. For da ville han rett og slett ha vært urimelig. Ingen forventer at et spedbarn skal krype ut av krybben og begynne sin vandring på sine små lubne ben, før bena er vokst, skjelettet er klart, musklene trent og resten av anatomien tilsier at barna faktisk kan stå på to. Når Gud ber et menneske om en omvendelse, om å begynne et nytt liv, er det fordi vi faktisk kan ta det valget og lykkes med den ferden. Med den kraft Gud tilbyr oss skal vi kunne makte det. Og nå er det ikke slik at Gud ikke kjenner menneskets kraft og dets kjød. Ikke bare har Han skapt det, oppfunnet det, men da «Ordet ble kjød» prøvde Han også å leve i det. Dog uten å synde. (Joh. 1:14; Heb. 4:16)

«Som lydige barn skal dere ikke innrette dere etter de tidligere lystene, som dere før, i deres uvitenhet, levde i. Men slik Han som kalte dere til å være hellig, skal også dere være hellige i all deres ferd, for det er skrevet: Dere skal være hellige, for Jeg er hellig». (1.Pet. 1:14)
Vi kristne trenger ikke å være ufordragelige. Ja det er jo litt sånn man er, om man lever i sin synd - endog unnskylder den, samtidig som man hevder at Gud skal ta oss med til himmelen, men brenne naboen i et evig brennende helvete. Dette går ikke. Bibelen krever en omvendelse av oss. Gud skal kunne gjenskape Sitt bilde i oss. Ellers blir vi de menneskene Bibelen råder folk å vende seg bort fra. De som «har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.» Om dem sies det: «slike skal du vende deg bort fra!» (2 Tim. 3:5). I versene foran er det tydelig beskrevet hvem som skal få oppleve dette ny-kristne fenomenet: «i de siste dager» (v.1). Og versene etter beskriver at det handler om dem som «elsker lysten høyere enn de elsker Gud». De som «elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivende, baktalere, slike som er uten selvtukt, brutale, slike som er uten kjærlighet til det gode, forrædere, framfusende, oppblåste» (2 Tim. 3:2-4).

Kom, la oss omvende oss «for himmelens rike er nær!». La oss ha Abrahams tro. Den tro som sier at Gud er istand til å holde det Han har lovt. At Han kan fri oss ut fra fristelser, at Han kan gi oss et nytt hjerte som lengter etter å gjøre rett. At Han kan gi oss kraft til å ta de rette valgene når vi kommer til et veikryss i livet vårt. La oss erfare Hans frelse i hverdagen her og nå.
La oss være barn av Abraham, de som har Abrahams gjerninger.

Gud kan ikke gjøre noe for oss før vi er villige til å tro på Ham og åpne døren, vende blikket opp.
SVIKTER VEL GUD?

“Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller.” (Joel 3:4-5)