Daniel og hans tre venner blir spesielt utvalgt til å tjene ved kongens hoff. Dog Daniel kom trolig fra en trofast familie i Jerusalem og viste også selv at han var trofast, var han tatt vekk fra sin menighet i hjemlandet og befant seg nå midt iblant avgudsdyrkere.

Jerusalem ble inntatt fordi folket ikke var trofaste mot Gud og fordi de brøt pakten dem imellom. Daniel og hans venner og deres familie var utvilsomt ikke blant de frafalne i Israel. Hele tiden hadde Gud sine trofaste iblant det frafalne folket. Dette kommer til syne i blant annet i beretningen om profeten Elia som hadde fått i oppdrag å refse Israel for deres avgudsdyrkelse og igjen rette deres sinn mot den ene sanne Gud. Elia følte seg som den eneste som var igjen men fikk vite av Gud: «Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene tilbake og de står mig efter livet. ...Men jeg vil la bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba'al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn.» (1.king 19:14 & 18)

Israel som en fri nasjon fortsatte ikke altfor lenge. Flere konger prøvde å reformere landet fra avgudsdyrkelsen, blant dem Josjia. Gud sendte også mange profeter til dem for å lede dem tilbake til sannheten og troskap til den, men flertallet elsket de hedenske skikkene og ville ikke legge dem vekk. De ønsket ikke å være et utskilt folk med en enestående oppgave, de ville heller være lik folkeslagene rundt dem.

«For et hellig folk er du for Herren din Gud; dig har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk.» (5.Mos 7:6)

Kong Salomo visste da han ba for sitt folk:

«La da dine øine være oplatt for din tjeners ydmyke begjæring og for ditt folk Israels ydmyke begjæring, så du hører på dem, så ofte de roper til dig. For du har dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!» (1.Kon 8:54-53)

Gud arbeidet med Sitt folk, men stadig ønsket de å bli lik landene rundt. Herren sa: «Og nu, I Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm mellom mig og min vingård! Hvad var det mere å gjøre med min vingård, som jeg har gjort med den? Hvorfor bar den druer når jeg ventet at den skulde bære gode? Så vil jeg nu la eder vite hvad jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtrådt.» (Jes 5:4-5)

Profeten Jeremia som levde i tiden forut Jerusalems ødeleggelse fikk vite dette: «Men Israels hus skal ikke høre på dig, for det vil ikke høre på mig; for hele Israels hus har hårde panner og forherdede hjerter.» (Esek.3:7)

Selv om Gud ville tillate tempelet og landet å bli inntatt glemte Han ikke på noen måte de iblant dem som hadde vært trofaste. Mange ble bevart i de vanskelighetene som kom over landet, likevel gikk de manges utroskap ut over de få.

Daniel og hans venner måtte forlate landet de elsket og sin familie for å tjene under en avguds dyrkende konge. I det øyeblikket Israel hadde feilet sin oppgave, gikk oppgave videre til enkeltmenneskene. Daniel og hans venner ble lyset i mørket, vitner om Gud og sannheten midt iblant villfarelse. Alle deres navn vitnet om Gud og hadde elementer av den sanne gudsdyrkelse i seg, nå i Babylon fikk de tildelt nye navn som var i tilknytting til de hedenske guder. Dette til tross, hjertet deres ble hos Gud og Gud ble hos dem.

Slik fungerer synd. Ofte må vi bære konsekvensen av andres synd i våre gener og ved miljø arv. En som stjeler etterlater et offer, dog var det ikke offeret som stjal. Et drap etterlatter ofte storfamilier i sorg, og når drap av et barn er involvert er det som om foreldrene blir drept med det. De har vanskelig for å reise seg og leve livene sine etterpå. Hvilken arv hadde den fortapte sønnen å gi til sine etterkommere, han som hadde sløst det bort på et utsvevende liv? Ofte knyttes synd til den personene som ulykken faller på. Jobs bok lærer oss at vi ikke skal tenke slik, men heller viste barmhjertighet. Disiplene spurte Jesus: «Rabbi! er det som, han eller hans foreldre, siden han skulde fødes blind?»

Mange familier rammes i dag i ulike steder i verden av miljøgift som igjen svekker barna som blir født. Andre er offer for andres krigføring. Vi er kalt til å være «barmhjertige» i en ubarmhjertig verden.

Daniel og hans venner var ikke opptatt av urettferdigheten som hadde rammet dem, eller å anklage Gud. De gjorde som Josef engang gjorde, til tross for å havne i et fremmed land blant avgudsdyrkere, skulle de gjøre sitt beste for å være en velsignelse for de som er rundt, takke Gud for det Han har gjort for dem og la takknemlighet styre deres skritt fremfor bitterhet og anklage. De bestemte seg for å være trofaste mot Gud uansett hvilket situasjoner de havnet i.

Ved å spise kongens mat kunne de umiddelbart oppnå kongens gunst. På denne måten anerkjente de kongens guder som maten var ofret til, og viste ham ære. Når man viser verdslige ære for man ofte ære igjen. Men dette må ikke misforstås. Å gjøre et menneske til lags er ikke det samme som å gjøre Gud til lags.

«Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» (Gal.1:10)

Ved deres valg viste de tydelig at de ønsket å gjøre Gud til lags før mennesket. Og ved denne avgjørelsen tok de en sjanse i å fornærme kongen og hans arbeidere. De ville umiddelbart skille seg ut og på den måten også skape noe avstand til sine medstudenter som kunne oppfattes som samfunns forstyrrende. Ja, deres valg kunne virke noe ekstrem. Hadde ikke Gud tillat at de ble tatt til Babylon, hadde de ikke nå båret straff for andres ugudelighet? Kunne de ikke file ned på dette ene kravet for fredens skyld?

De valgte å gå i blinde om konsekvensene, det eneste som betydde noe var å vise Gud tillit og følge Hans påbud. Gud lukker ikke øynene for sånt. Han sier: «Dem som ærer mig, vil jeg ære, og de som ringeakter mig, skal bli til skamme.» (1.Sam 2:30)

Det kunne virke som om Daniel og vennene hans var i ferd med å skape ufred og konflikt over det som for mange var bagateller. Men sannheten var at Daniel og vennenes valg endte med at den velsignelse de fikk ble til velsignelse også for de ugudelige der. I Daniel 2 får vi vite at de alle sto i fare for å bli drept om de ikke kunne tyde kongens drømmer. Kun Gud visste hva kongen hadde drømt. Daniels tidligere allianse med den allmektige skulle nå komme mange til gode og tjene til fred. Gud viser Daniel drømmen og tydningen og han forteller det til kongen, og livene til alle vismennene i Babylon ble spart.

Visste Daniel dette på forhånd? Nei, og heller ikke vi vet hva vi kan være med å gjøre for andre ugudelige, ja de samme vi fristes til å tekkes, om vi heller velger å vise Gud trofast helt. Ofte hvis vi er opptatt av å gjøre mennesker til lags er det i ønske om egen nytte. På dette vinner vi kanskje umiddelbar anseelse og godkjenning. Det føles lettere da. Men hvis vi velger å tekkes Gud kan og vil vi møte motstand og kritikk. Men enden er god, ikke bare for oss, men mange mennesker kan velsignelse gjennom oss. Frukten vil vi ofte ikke se umiddelbart, men lenge etter.

«Den som irettesetter et menneske, skal etterpå vinne mer gunst enn den som smigrer med tungen.» (Ord.28:23)

Oss i dag

Vi er også i dag i samme posisjon som Daniel og vennene hans. Som Jesus forklarte: «Åkeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn» (matt:13:38) Disse er blandet sammen på åkeren som er verden. Som Daniel lever vi i en verden som har hedenske ritualer, sekulær religion og konger og dronninger, statministere og presidenter er en del av en hedensk kultur.

Vi har fått samme kall som Daniel, selv om ikke vi står ved kongens hoff, har vi samme kall. Jesus sa: «Jeg beder ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» (Joh.17:15-16)

Vi lever i verden, men vi skal ikke bli en del av verden. Den fred vi får av verden om vi retter oss etter deres vei er ikke den fred Gud vil gi oss: «Fred efterlater jeg eder, min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder.» (Joh.14:27)

Vi har fått påbud om å endog elske våre fiender, men ikke å gå på kompromiss med deres gudsdyrkelse, deres vaner og skikker. Det er dette Jakob mener når han sier at vi ikke skal være venn med verden: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4:4)

Vi skal ikke være lik verden, vi skal ikke være som de verdslige for å nå dem, vi skal skille oss ut og være lys i mørket.

«Gjør alt uten knurr og tvil, forat I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden» (Fil 2:14)

Vi skal vise mennesker at det er et alternativ. Dette får vi ikke vist hvis vi hele tiden prøver å være speil de andre kan speile seg i. Du har oppnådd gunst hos dem, men ikke Guds gunst, og du har heller ikke ledet dem til frelse.

«For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Matt. 16:26)

Ifølge Kristus har vi ledet oss selv til fortapelse også hvis vi velger verdens vei.

«En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden. « (Jak 1 :27)

Vår stolthet vil bli krenket. Jesus sa at de som fulgte Han ville bli forfulgt.

«Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig. Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld

uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.» (Luk 18:28-30)

I dag er det få som vil gi avkall på hus og familie. Men enda mange har problemer å gi avkall på sin stolthet. Og det er ofte vår stolthet vi kjemper for når vi smigrer og arbeider for å tekkes verden fremfor å tydelig være annerledes, Guds lys i verden.

Vi skal gjenspeile Faderen, ikke verden. Og når vi gjenspeiler Faderen vil mange ta anstøt når de ser oss, slik mange tok anstøt av Kristus. Johannes skrev: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset; for deres gjerninger var onde.» (Joh 3:19)

Hvis du gjenspeiler Kristus istedenfor å gjenspeile verden, vil mange snu deg ryggen. Slik som israelittene ikke orket å se Moses ansikt etter at han hadde vært i Herrens nærhet, er det mange som ikke orker å være rundt de sanne kristne. For ved å søke å leve rettferdig vil man også samtidig vitne at verdens gjerning er ond.

Men det er nettopp dette som er vår utfordrende oppgave og den kristnes lodd. Slik står vi som Daniel midt blant avgudsdyrkere. Men akkurat slik Gud velsignet Daniel for hans trofasthet vil og kan Han også velsigne oss. Som Jesus sa, vi skal få mangefold igjen.

«Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker. Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir sig tid, og så gir sig til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham Iodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnissel.» (Matt.24:44-51)

For å kunne overleve må våre blikk være himmelvendt. For å kunne forlate skatten vår på jorden, må vi kunne se på skatten i himmelen. «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt.6:21)

Mange av de første kristne ga selv sitt liv før de ville ta del i avgudsdyrkelsen, de mistet alt de hadde og til slitt ble de drept. I dag vil ikke folk engang ofre materielle ubrukelige gjenstander for sin Herre. Men samler seg opp skatter, den ene etter den andre, og ved det binder dem selv mer og mer til verdens gud.

«Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om nogen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1.Joh:15-17)

Studiet ledet av/ referat av R. Tourniaire