Belsasars gjestebud,
Daniel kapittel 5

Babylon var truet og fiendehæren ikke langt unna. På dette tidspunktet er det at Belsasars «gjorde et stort gjestebud for tusen av stormennene sine, og han drakk vin sammen med de tusen.» (v. 1)

Tiden kunne virke veldig upassende, med kongen følte seg tydeligvis trygg nok til å fortsette sitt luksuriøse liv.

Det er noe med denne scene. Den fullsatte salen, latteren, spisingen, drikkingen og de lystige samtalene mens fiendehæren akkurat har tørket ut elveleiet rundt byen og er klar til å angripe. Kongen og hans medarbeidere har hatt tillit til en festning som ikke kunne redde dem.

Parallellen til tiden forut Jesu annet komme er tydelig. Selv om vi får vite gjennom Matteus 24 alle tegn på Jesu gjenkomst og se dem oppfylles for våre øyne, vil størstedelen av folket uanfektet fortsette sine liv som før.

«Og likesom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager: de åt og drakk, de tok til og blev gitt til, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen. På samme vis -- likesom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.» (Luk. 17:26-27)

«Våk derfor! for I vet ikke hvad dag eders Herre kommer. Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da vilde han våke, og ikke la nogen bryte inn i sitt hus.

Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i I ikke tenker.» (Matt. 24:42-44)

Vi vet det skal skje, at vi må forberede oss samtidig som vi må erfare og oppleve at resten av verden fortsetter med dagliglivet uanfektet. Det er ikke synd å gifte seg, spise må man får å overleve. Problemet ligger i at de ikke forbereder seg, at de ikke bryr seg om tegnene de ser. At tidens begivenhet ikke berører deres hjerte og deres handlinger. At de, i likhet med Belsasar og hans stormenn og konkubiner ikke tar trusselen på alvor, at de tror intet vil ramme dem. «Det vil vel ikke skje med meg.». Men det vil skje, for de som ringaktet sine privilegier og muligheter. På Jeremias tid ser vi det samme. Jerusalem var ved å bli inntatt, men folket trodde ikke på det. Lederne var opptatt med å forkynne et budskap som ledet dem til ødeleggelse: «De sier atter og atter til dem som forakter mig: Herren har sagt: I skal ha. Og til hver den som følger sitt hårde hjerte, sier de: Det skal ikke komme ulykke over eder.» (Jer 23:17) + (vers 16-22)

Når vi ser tegnene må vi forstå mer enn noensinne vårt behov for legge vekk det verdslige, det verdiløse som opptar oss, streben etter jordiske skatter og ta oss tid til å søke Gud.

«I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde unnfly. Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue!» 1 Tess 5:2-6

«Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir sig tid, og så gir sig til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en tid han ikke vet...” (Luk.12:45-46)

Mene, mene, tekel ufarsin

Dommen over Belsasar kan være en stor formaning til mange som kjenner sannheten I dag. I dommen over Belsasar får han høre “Men du, hans sønn Belsasar, har ikke ydmyket ditt hjerte, selv om du visste alt dette.” (v.22) Belsasar var ikke ukjent med Nebukadnessars erfaringer og hans vitnesbyrd. Dette faktum at han visste og likevel forkastet kunnsskapen gjorde at han var funnet for lett. Han hadde mulighet og kunnsskap til å velge å tjene Gud, men tok likevel ikke dette valget. Hadde han vært uten kunnskap om det rette kunne kanskje dommen over han vært mer stillferdig og mindre dramatisk. Men Gud var ikke mild I sin kommunikasjon.

Når skriften kommer opp på veggen står det at Belsasar: “ble fordreid I ansiktet, og tankene hans gjorde han så redd at hofteleddene hans løsnet, og knærna hans slo imot hverandre.” (v.6)

'Om når Jesus kommer igjen står det: “Og kongene på jorden og stormennene og krigshøvdingene og de rike og de veldige og hver træl og hver fri mann gjemte sig i hulene og imellem berghamrene,

og de sier til fjellene og hamrene: og skjul for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede!» (Åp.6: 15-16)

Mye tyder på at de som lever nå Jesus kommer igjen skal ha fått kunnskap om sannheten. For Jesus kommer ikke før alle da-levende har fått kunnskap: «Og dette evangelium om skal forkynnes over hele jorderike til et vidnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt 24:14)

Ufra dette vet vi at de samme som ønsker å skjule seg ved Jesu gjenkomst, i likhet med Belsasar hadde fått kjennskap om sannheten men likevel ikke tatt imot. “De elsker lysten høyere enn Gud” forklarte Paulus til Timoteus. (2.Tim.3:5)

Vi skal lære av andre:

I historien om Belsasar blir vi tydelig vist at Gud forventer at vi skal handle på også andres erfaringer og ikke sitte å vente på vår egen. Selv om vårt forhold må være personlig skal det ikke være nødvendig å gjøre alle feil selv for å lære av dem. Ofte de som rettferdiggjør sine feil ved å si «jeg ville ikke vært erfaringen foruten», er ofte de som også gjentar sine gamle feil igjen og igjen. Mange lærer heller ikke av sine egne. Men her får vi vite at Gud forventer at vi skal lære av feil, endog andres.

Belsasar var skyldig som om Nebukadnessars erfaring hadde vært hans egen.

Denne forventningen får vi flere steder i Skriften. Blant annet i Esekiel 18 hvor Gud roser den sønn som ikke følger i sin fars fotspor når det gjelder ugudelighet. (v.14)

Og motsatt i ordspråkene: «En vis sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på» (Ord.13:1)

Mange føler at beskrivelsene i Bibelen, om de bibelske personligheter som feilet, er der for å godkjenne at også vi har rett til å feile. Men det er ikke i denne hensikt disse fortellingene nødvendigvis er fortalt. Paulus forteller:

«Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til for oss, til hvem de siste tider er kommet.

Derfor, den som tykkes sig å stå, han se til at han ikke faller! Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» (1.Kor.10:11)

Jakob så ikke den fulle konsekvensen av sin synd ved å lure faren til å gi ham velsignelsen. Han gjorde det fordi han visste at han var utvalgte videre og ville selv oppfylle Guds plan istedenfor å vente på Guds løsning på problemet. Men hvis vi hadde gjort det samme som han, med kunnskap om hans livshistorie blir vår skyld nesten større. For vi visste, og gjorde det likevel.

Vi skal la oss formane, av skriften og av hverandre. «For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder.» (2.Kor. 13:11)

I dag er dette så upopulært som det kan få blitt, for formaning er satt sammen med dømming. Noe Jesus advarte oss mot å gjøre. Det er likevel en stor forskjell mellom det å dømme og det og formane. Å dømme et menneske er å ikke forvente endring hos personen – vi tar fra dem sjansen til å vokse, formaning er det motsatte. Det er noe man gir når man har håp om endring, at personen skal velge livets vei, formaning er ment for å gi en person vekst i rett retning. Dømming er å spenne ben på noen slik at de faller, formane er å gi dem en krykke slik at deres gange blir sterkere og tryggere.

Hvordan kan vi lettere ta imot rettledning ? Stoltheten må vekk, og vi må erkjenne det for hva det er. En livbøyle når vi strever med å svømme. Bibelen anbefaler oss: «Hold fast på rettledningen, slipp den ikke! Ta vare på den, for den er ditt liv.» (Ord.4:13) «Formaninger med rettledning er livets vei». (Ord.6:23)

«Den som tar vare på rettledning, er på livets sti, men den som avviser irettesettelse, farer vill.» (Ord.10:17) «Den som elsker rettledning, elsker kunnskap, men den som hater irettesettelse, er som et ufornuftig dyr» (Ord.12:1)

Belsasar henter karene fra Guds hus:

Vi får ikke vite I Skriften hva disse karene var blitt brukt til I Guds hus. Da heligdommen ble bygget vet vi at de ble produsert noen kar av gull som skulle høre til blant annet skuebrødsbordet. (2.Mos 37:16) Disse karene skulle innholde drikkofferet. Drikkofferets betydning er lite diskutert og kanskje også lite studert. Drikkofferet I forbinnelse med offringene skulle helles ned ved alterets fot som ble kalt 'det hellige sted'. (4.Mos 28:2). Sammen med drikkofferet og offeret skulle det legges til en efa fint mel blandet med olje. Hvis mel og brød har den samme betydning, så representerte det Kristi kjød, oljen Ånden og vinen Hans blod.

Besasar kan ha brukt karene som ble brukt til drikkoffer på denne festen. Dette ville I så fall være tydlig gudsbespottende. I tilegg til å hente frem karene fra Guds hus, valgte han samtidig som å fylle det med alcoholholdig drikk å prise sine “guder av gull og sølv”. Inntagelsen av Jerusalem hadde tilsynelatende sett ut som en triumf over også Israels Gud. Men Nebukadnessars erfaring var at Israels Gud fortsatt var den eneste sanne Gud. Belsars valg å hente fram karene fra Guds hus viser enten ren dårsskap eller et forsøk på å heve seg og sine guder over Israels Gud.

Det er mens han gjør dette at fingrene kommer til syne og skriver mene, mene, tekel ufarsin.

Å blande rett og galt:

Belsasar blandet det som tilhørte Gud, det som var hellig med det som var vanhellig. Enhver som følger denne oppskriften vil bli funnet å være for lette ved Jesu gjenkomst. Slik som det var avgudene som fikk ære da Belsasar gjorde dette, er det også Guds fiende som virkelig får æren når man blander sannhet og løgn.

Herren Gud viser oss fra Skriften at om sannhet og løgn er blandet sammen, er det sannheten som blir uren og ikke løgnen som blir hellig:

«Så sier Herren, hærskarenes Gud: Spør prestene om loven og si: Om nogen bærer hellig kjøtt i folden av sin kappe og med den kommer nær noget brød eller noget kokt eller vin eller olje eller noget slags mat, blir det da hellig? Prestene svarte: Nei. Så sa Haggai: Om en som er blitt uren ved lik, kommer nær noget av dette, blir det da urent? Prestene svarte: Ja, det blir urent.

Da tok Haggai til orde og sa: Således er det med dette folk, og således er det med disse mennesker i mine øine, sier Herren, og således er det med all deres henders gjerning; og det de ofrer der, [på alteret] det er urent .» (Hag.2:11-14)

Offer-tjenesten var innsatt av Gud, men ble ikke til noe nytte for dem når de forkastet Guds kall om omvendelse. Offersystemet de utførte og som Herren kalte «urent» var opprinnelig et symbol på Kristus og Hans død for oss. Altså offeret/Kristi offer ble ikke til noe nytte for dem.

På samme måte vil det komme en dag hvor mange vil hevde å ha gjort mye i Jesu navn, altså er 'offeret' som det var på Haggais tid tilstede i deres gudsdyrkelse. Men Jesus bedyrer at Han ikke kjenner dem. (Matt.7:21-23) Kristi navn er blandet med urett, og Kristi navn gjør ikke uretten ren, isteden har de vanhelliget Kristi navn. For det urene smitter det rene.

Guds tempel:

Om Antikrist står det at han skal sette seg i Guds tempel og vise seg frem som om han var Gud. I det nye testamentet er Guds menighet Hans tempel. Paulus sier: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?» (1.Kor 3:16)

Antikrist vil prøve å sette seg iblant Guds folk, og gjøre seg selv til Gud. De som vil følge han er beskrevet som de som «ikke tok imot kjærlighet til sannheten». (2.Tess.2:10) Igjen kommer vi tilbake til det Jesus fortalte i Matteus 7. At mange som kaller seg kristne vil ende opp med å blande løgn med sannheten. Og disse vil bli funnet for «lette» på Herrens dag. For Kristi navn gjorde ikke hedenskap og løgn hellig, men blandingen gjorde at Guds navn ble misbrukt. Derfor anerkjenner heller ikke Kristus dem til tross for deres bekjennelse.

Kvinnen med begeret.

I Åpenbaringen 17 får vi presentert endetids begivenheter. Her finner vi at Gud har gitt oss kunnskap om fremtiden ved hjelp av symboler. Ved å gå dit symbolene peker får vi kunnskap om hva bildet betyr. I Åpenbaringsboken 17 kapittel får vi se en kvinne ridende på et dyr. På pannen hennes står det: «En hemmelighet, Babylon den store, mor til sjøgene og til styggdomene på jorden». (v.5) Vi får beskrevet i vers 4 at hun er rik og at hun holder et gullbeger i hånden fullt av hennes urenheter. Senere står det at kvinnen mottar dom fra Gud. (v.8)

Åpenbaringen 17 har klare henvisninger til Belsasars gjestebud. Babylon, gullbeger, drikken, og skjøgene. Slik som kongen ga gullbegrene til sine stormenn og sine konkubiner, står det at denne kvinnen som er kalt Babylon har fått folkeslagene til å drikke av hennes horelivs vredes-vin» (v.3).

Utfra denne sammenligningen og hentydningene Åpenbaringen gir, kan vi anta at dette bildet illustrerer, at Gud vil vise oss, at denne kvinnen har tatt noe som er hellig for Gud og blandet det med løgn. Parallellen går oss til Paulus beskrivelse av det siste bedrag. Om syndens manns om setter seg i Guds tempel. Denne kvinnen har også satt seg som en leder: «Jeg sitter som dronning», sier hun. (v.7) Fra vers 6 får vi vite at hennes makt har gått utover Guds sanne tjenere.

Et annet bilde på den siste tids forfører før vi i Daniels bok det syvende kapittelet. Likhetstrekkene mellom det lille horn og kvinnen er flere. Hovedsaklig har de begge forfulgt Guds folk og begge vil motta dom fra Gud og endelig ødeleggelse. Om dette hornet står det at det skulle «kaste sannheten til jorden» (Dan.8:12)

Hendelsesforløpet ved det første Babylon:

- Frafall

- Tempelet blir ødelagt

- Karene fra Guds hus blir ført til Babylon

- De besmitter det hellige med noe urent.

- Guds fiende (avgudsreligion) får ære.

Utfra Paulus og Johannes beskrivelse får vi vite:

- At et frafall vil komme før «syndens mann setter seg i Guds tempel».

- Syndens mann setter seg i Guds tempel. (og ved det ødelegger tempelets hellighet- den kristnes hellighet)

- Guds sannhet blir ført til Babylon.

- Guds sannhet blir besmittet med det urene

- Guds fiende (dragen) får æren.

Den siste Babylon har i likhet med Belsasar blandet Guds hellige sannheter med løgn, og servert «folkeslagene» det. En skjøge kan også sammenlignes med en forfører.

Salomo forklarer at en skjøges list overvinnes ved troskap mot Guds lov: «Bevar, min sønn, din fars bud og forlat ikke din mors lære! Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem fast om din hals!

Når du går, skal de lede dig; når du ligger, skal de verne dig, og når du våkner, skal de tale til dig.

For budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet, så de bevarer dig fra en ond kvinne, fra en fremmed kvinnes glatte tunge. Attrå ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte? og la henne ikke fange dig med sine øiekast! For en armer en mann ut like til siste brødleiv, og annen manns hustru fanger en dyr sjel.» (Ord.6:20-26)

I Åpenbaringsboken 14 kapittel og vers 12 får vi vite at nettopp de som ikke lar seg bedra av dyret som skal forføre hele verden, er de som tar vare på Guds bud samt har Jesu tro. Utfra dette kan vi forstå at forføreren, i likhet med en skjøge, vil ha oss til å overtre Guds bud. Josef nektet da han ble forført og valgte troskap til Gud. Det er mye indikasjoner som tilsier at den siste forførelse dreier seg om å få oss til å avskrive vår troskap mot Gud. De som Jesus avviste på dommens dag, som sa at de hadde gjort mye i Herrens navn, ble avvist fordi de var 'lovløse'. Fordi de var uten Guds lov hadde de latt seg forføre til å blande det rene med det urene. Det er ikke urimelig å anta at disse beskrevet i Matteus 7 er blant dem som har drukket av Babylon-skjøgens horevin.

I Åpenbaringsboken, og i budskap til menighetene der ber Gud om reform når sannhet er blandet med løgn. Ellers sier Han: «Omvend deg, ellers kommer Jeg brått over den, og Jeg vil kjempe mot dem med sverdet fra min munn.» (Åp.2:16)

«Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til og til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!» (Jes 5 :20)

Johannes forklarer: «Og dette er det budskap som vi har hørt av ham og forkynner eder, at Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfund ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1.Joh.1:5-7)

Helt siden paven sto frem og oppfylte antikrist profetier, som å endre tider og lov, forfølge Guds hellige, kaste sannheten til jorden, samarbeide med kongene på jorden og slik videre, har de blitt gjenkjent som skjøgen, det nye Babylon. Hun som har tatt Guds hellige sannheten og blandet det med sitt horeliv og servert folkeslagene. Den romersk-katolske kirke er i dag verdens største kirkesamfunn og ser på seg som overhode til den kristne tro. Den sitter som en «dronning». Men Bibelen forteller at hun vil til slutt få sin ende. Akkurat som Belsasar bekymringsløst satt med et stort gjestebud og ante fred og ingen fare, vil Gud også når den katolske kirke som hevder å være Guds budbærere, de som serverer fra Guds kar, til slutt få sin dom av Gud for sin synd og vanhelligelse av Hans sannhet.

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hvad samlag har rettferd med urett, eller hvad samfund har lys med mørke? Og hvad samklang er det mellem Kristus og Belial, eller hvad lodd og del har en troende med en vantro? Og hvad enighet er det mellem Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder,og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.» ( 1.Cor)

Det samme budsskapet om å «forlate» kommer igjen til Guds folk i endens tid. Det er tydelig at nok engang har mørke og lys blitt blandet, og Guds folk blandet seg med det falske. Budskapet er tydelig:

«Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.» (Åp.18:4)

Studiet ledet av/ referat skrevet av  R.Tourniaire