Daniel kapittel 9:

Messias profetien i Daniels bok.
24 Oktober:
Les Daniel kapittel 9 og speiselt versene 20-27 før du begynner.

Daniels profetier – viser Bibelens troverdighet

Messias profetien er ikke bare viktig for å forstå Messias sin misjon, når Han skulle komme og dø for menneskeheten, den fungerer også som en slags pillar som sammen med andre pilarer viser at Bibelen Guds ord er guddommelig inspirert. Gud hevder: «Husk på de første ting, som er evighet, for Jeg er Gud og det er ingen annen. Jeg er Gud og det er ingen som Jeg. Jeg forkynner fra begynnelsen og avslutningen, fra den første tid og det som ennå ikke har skjedd. Jeg sier: «Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag.» (Jes.45:9-10).

På grunn av denne profetien og de andre profetiene i Daniels bok som forteller om rikene som skal komme, har bibelkritikere sett seg nødt til å bekjempe nettopp Daniels boks troverdighet. De hevder den ikke ble skrevet av profeten Daniel og at den ble skrevet mye senere i tidshistorien og at det er derfor den forteller om fremtiden så klart og uten feil. Men det er begrensinger for hvor «ny» de kan si denne boken er. Man vet jo med sikkerhet den eksisterte lenge før Kristi tid. Siste dato f.kr som jeg har hørt foreslått er 168 f.Kr. Men selv om kritikere prøver å gjøre Daniels bok så «ny» som mulig, klarer de ikke å gjøre den «ny» nok for å oppheve dens utrolige Messias profeti. Heller ikke kan de fjerne det faktum at profetiene om stormaktene ikke er brutt i senere tid. Fire stormakter på firehundre år ville tilsi at det vil fortsette på samme måte i fremtiden, eller iallefall at det kunne det. Men likevel gikk profetien en annen vei, og kun Gud kunne vite at det vil endre seg. Etter romerriket ble delt, har det ikke blitt forenet igjen til tross forsøk av både Karl den store, Napoleon og Hitler. Alles forsøk ble gjort til skamme og Bibelen står igjen som den store viteren. Min bestefar som levde under krigen, ja han var selv i Hamburg da bombene falt ned over byen. Han husker godt hva hans far hadde fortalt ham da Hitler hadde fremgang, «Hvis Hitler lykkes blir Bibelen motsagt. Men han vil ikke lykkes». De som hadde tillit til Bibelens inspirerte ord visste Hitler ville feile.

Så står bibelkritikerne igjen med å omtolke Daniels profetier i et siste forsøk på å dekke over dens guddommelige inspirasjon. Men å omtolke et så klart skrevet ord bringer bare deres egen vranghet frem. Det er de som ikke vil tro og som om de ikke vil se skogen for bare trær. De ender opp med å fokusere på en liten barkbit og rope ut: «det er ingen skog her, det er ingen skog her, bare bark.» De andre som også har øyet presset mot treet vil jo si seg enig. Det er ikke nok fakta til å bryte ned Daniels bok, derfor kreves det en enorm tro hos bibelkritikerne for å ødelegge dens nøyaktighet. Ja, bibelkritikere lever på tro de og, og alt de ser blir forsøkt presset inn i denne troen. Men for resten av oss, hvis vi ser Daniels bok i det hele, ser vi en grunnpilar i midten av Skriften som viser ordets inspirasjon og opphav. Denne boken som ikke bare fortalte om nærliggende fremtid men som også profeterte fremtiden helt til Jesu kommer igjen. Når alt er skjedd slikt det ble forutsagt, kan vi finne trygghet i at Gud har kontroll og vet alt fra begynnelse til ende, og vi kan trygt legge våre liv i Hans hender.

Daniels sorg.

Forut Messias-profetien før vi vite at Daniel er sorgfull og ber på vegne av sitt folk om Guds nåde. Daniels byrde og tanke er på Jerusalem og tempelet som er etterlatt i ruiner. Hans bønn er for landet de hadde blitt lovet som nå er forlatt, og for folket som er spredt rundt om i Babylon og Medo-Persia. Jeremia, som profeterte før Jerusalem ble ødelagt, hadde ved inspirasjon fortalt at det skulle gå 70 år før Israel skulle få en ny start:

«Hele dette landet skal bli til en ødemark, og til et skremsel, og disse folkeslagene skal tjene Babylons konge i sytti år». (Jer.25,11)

Daniel som nå befinner seg i den Medo-Persiske era ser nå at tiden er omme, og frykter på grunn av synet i Daniel 8, at kanskje Gud vil la det gå enda legere tid enn de 70 år før folket får komme tilbake og gjenoppbygge tempelet. Det er tydelig fra hans bønn i niende kapittel at Han er redd Israels synd ikke så lett kunne tilgis og bekjenner folkets synd og ber Gud om å gi Israel en ny sjanse.

Det står at Daniel ba for «mitt folk Israels synd» og «for min Guds hellige berg».

Så sender Gud engelen Gabriel, den samme engel som mange år senere kommer til Maria, for å hjelpe Daniel å forstå det som skal skje. Engelen sier: «Daniel, jeg har nå kommet for å lære deg å forstå. Da du begynte med dine bønner om nåde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for å forklare det for deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet og forstå synet: Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad...» (k:9 v:22-24)

Han for vite mer: «Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. ..Etter de sekstito ukene skal Messias bli utryddet.» (k:9 v:25-26)

Her får Daniel vite at folket vil få en ny sjanse til å oppfylle sin misjon, at Jerusalem vil bli gjenoppbygget. Det viktige i disse skriftstedene er at det handler om den jordiske staden Jerusalem og at det handler om Guds utvalgte ætt. Det andre er selve tidsprofetien:

De 70 Uker

70 uker etter denne profetien ble gitt kom det ingen Messias. Enten slo profetien feil, ellers var tiden i seg selv profetisk. Bibelen selv gir oss tolkningverktøyet. I Esekiels bok får Esekiel vite at Gud ga han en dag for vær av årene av Israels misgjerning. «Jeg legger på deg en dag for vært år». (Esek.4:6) Slik ble også Israels synd talt tidmessig i Torah'en. Da Israel sendte ut speidere for å se på Kanaans land som de var blitt bedt om å innta, kom speiderne tilbake med vantro og mistro som da smittet hele Israel slik at de syndet mot Herren. De får vite at «Ut fra hvor mange dager dere speidet på landet, førti dager, skal dere bære skylden i førti år, ett år for hver dag.» (4.Mos.14:34)

Det var nettopp Israels synd Daniel hadde bedt for, at Gud måtte vise dem nåde. «Sytti uker er fastsatt for ditt folk» får Daniel vite. 70 uker fra ordet om å gjenoppbygge Jerusalem. Hvis hver dag, også her, står for et år, forteller profetien at de skulle få 490 år på å sone sin misgjerning.

Ved å brekke opp de 70 år i tre deler, får Gud forklart noen hovedting som skal skje på de spesifikke tidene i løpet av de 70 ukene.

Først skulle det gå: 7 uker / 49 år

Deretter fortsetter tiden i: 62 uker / 434 år

Fra denne tiden ennå en uke: 1 uke / 7år

Sum tilsammen: 70 uker / 490 år

Deretter må man vite når tiden skal regnes i fra. Ifølge Bibelen skulle det regnes fra ordet om å gjenoppbygge Jerusalem går ut. Men dette skjedde flere ganger. I Esras bok får vi vite om tre tider, i det første regjeringsåret til Cyrus, ca 537 f.Kr (Esra 1:1-4); den andre under Darius den 1 like etter 520 f.Kr (Esra 6:1-12); og den tredje i det 7nde året til Artaxerxes, 458/457 f.Kr. (Esra 7:1-26)

Dog verken Cyrus eller Darius ga et stødig befaling som også iverksatte selvstyre. Men Artaxerxes ga den jødiske stad full autonomi under det Persiske herredømmet. Dette og andre funn gir oss året 457 F.Kr som starts-punkt.

Den første perioden på 49 år viser trolig tiden det tok for at Jerusalem skulle være ferdig og muren reparert, og byen igjen virksom som før. Nettopp det at Jerusalem og tempelets glansdager skulle komme tilbake, var noe Daniel hadde håpet og bedt så inderlig for. Men Daniels tanker var også rettet til forløseren Gud hadde lovet folket. De neste 62 ukene eller 434 årene ender i år 27 e.Kr.

Profetien sier om de 62 ukene: «Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. ..Etter de sekstito ukene skal Messias bli utryddet.» (k:9 v:25-26)

Nå begynner noe spennende å komme fram. Denne boken skrevet så lang tid før Jesus forteller at Messias, den salvede, skulle stå frem i år 27 e.Kr.

Men først må en liten feil rettes opp i. I dag er det kjent at vår tidsregning er basert på Jesu fødsel i år 0. Men denne tidsregningen er ikke nøyaktig. For Jesus kan ikke ha blitt født i år 0. Den Herodes som ønsket å få barnet drept etter noen vismenn hadde forkynt hans fødsel, døde 4 år før år O. Det betyr at Jesus må ha vært født i minst år 4 f.Kr. År O telles ikke, dermed ville Jesus vært 30 år når Daniels tidsprofeti med de 62 ukene ender.

Begrepet Messias betyr «den salvede». Utfra evangeliene får vi vite at Jesus blir «salvet» med den Hellige ånd og deretter starter sin virksomhet. (Matt.3:16) Når Daniels profeti forkynner at «den salvedes» tid begynner i år 27 e.Kr passer dette som hånd i hanske med tiden da Jesus ble salvet med Den hellige ånd og begynte sin virksomhet.

Deretter kommer den siste uke. Fra Messias står frem til de 70 uker/490 år er omme skulle det være en profetisk uke, jødefolket og staden skulle få 7 år til. Vi får vite at «Messias» skal «bli utryddet» (k:9 v:26) etter Han står frem. I vers 27 spesifiseres tiden: «Han skal stadfeste en pakt med de mange i èn uke. Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødeoffer».

Altså fra den tiden Messias står frem etter de 62 ukene til midten av den siste uken(7årene). Da skulle han dø. Daniels profeti gir altså Messias kun ca 3,5 års virksomhet før Han «blir utryddet». Dette er nøyaktig den tid Jesus hadde sin virksomhet før Han ble korsfestet i påsken over 3 år etter Han ble salvet med den hellige ånd.

Her har Daniels bok ikke bare nøyaktig profetert tiden Jesus skulle stå frem, hvor lenge Han skulle ha sin virksomhet, men også når Han skulle dø, og at Han ville bli drept. Denne nøyaktigheten skrevet lenge før Kristus ble født, viser at Gud har holdt sin hånd over jordens historie. Det viser at den frelser Adam og Eva engang ble lovet, og også lovet til mange etter dem, virkelig var Han som døde for oss på korset. Gud sendte virkelig Sin sønn for at vær den som tror ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

«Sannelig Jeg har sagt det, Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, Jeg skal også gjøre det. ..Jeg skal bringe Min rettferdighet nær, den som ikke er ikke langt borte. Min frelse skal ikke drøye. Jeg gir frelsen på Sion, til Israel, Min herlighet.» (Jes.46:11,13)

Men den siste profetiske uken var ikke over da Jesus ble drept. De 70 ukene/490 årene strakte seg 3,5 år etter Jesu død før den ender. Ikke bare forkastet folkets ledere og en stor del av folket Messias som Gud hadde sendt dem, men 3 og et halvt år senere ble en av mange tilhengere drept. Etter Stefanus holdt en lang tale for dem holdt de seg for ørene og dro han mot det samme rettersted utenfor bymuren som Jesus var blitt henrettet, og drepte han ved steining. Denne gang ba de ikke romerne om hjelp, eller fulgte en rettsprosedyre, de lot raseriet ta overhånd og avstraffet han umiddelbart.

Jesus hadde sagt før Han ble korsfestet og som et tegn på at den tid som byen og folket hadde fått var ved å renne ut: «Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke! Se! Deres hus etterlater dere øde. For Jeg sier dere. Dere skal ikke se Meg mer før dere sier: Velsignet være Ham som kommer i Herrens navn» (Matt.23:37-39)

Her nevner ikke Kristus korsfesting som var vanlig avrettelsesform for romerne, heller ikke sier Han at romerne skulle begå brottet. Han forteller at Israels hus steiner de som er sendt henne, og at «deres hus etterlater dere øde».

Når de 70 ukene/ 470 årene ender da Stefanus forkynner og vil lede dem til frelse, og de selv tar loven i egne hender og steiner han til døde, passer dette med Jesu ord om når Guds hus i Jerusalem skulle bli forlatt igjen med Daniels profeti. Stefanus forkynte om jødenes synd gjennom tidene, om deres ledelse og om deres svik. Folket skulle steine «synden» og rydde synden ut av Israel, isteden steinet de Guds sendebud og ryddet rettferdigheten og godheten ut av Israel. Stefanus ender sin tale slik: «Dere som er så stivnakkede og uomskårne både på hjerte og ører! Dere står alltid Den hellige ånd imot. Slik deres fedre gjorde, slik gjør dere også. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? Og de drepte dem som på forhånd forkynte Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Han og ble Hans drapsmenn, dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.» (Apg.7:51-53)

Det står at talen stakk dem i hjertet, men fremfor å vende om og angre beseglet de Jesu profeti uttalt på oljeberget: «Da ropte de med høy røst, holdt seg for ørene og sprang mot ham alle som èn. Og de kastet han ut av byen og steinet ham.» (Apg.7:57-58)

Etter forfølgelsene mot Jesu vitner og forkynnere begynte for fullt, ble jødene splittet i to. De som trodde Jesus var Messias og de som bekjempet dem. Nå fulgte Guds ånd den jødiske gren som hadde tatt imot Messias fremfor den organiserte jødiske ledelsen og folket. Da Jerusalem senere ble inntatt i år 70 fikk ikke jødene som hadde forkastet Messias noe overnaturlig hjelp. Gud reiste ikke opp noen Gideon til å kjempe deres kamp, ingen David til å lede deres hær, ingen Josva og ingen andre. Byen var forlatt av Herren og ikke lenger under guddommelig beskyttelse, den var blitt åpen for fiendens angrep og fienden gjorde ende på både tempelet og byen.

Jesus sa at deres hus skulle etterlate dem øde. Og Han fortalte at de ikke lenger skulle få se Ham som hadde så lenge vært Israels beskytter, Han som også lot seg føde inn i verden for å frelse dem, Han skulle ikke lenger bli «sett» før de anerkjente Ham. (Matt.23:39) For å igjen komme inn under Hans «vinger», og Hans beskyttelse, må de anerkjenne Jesus som Messias. Ved dette åpnet Kristus også for deres «antakelse» (Rom.11:15).

Innelukke overtredelsen og Guds hellige berg.

I Daniel 9 får vi vite at Daniels «folk» og folkets «hellige stad» skulle få 70 uker/490 år. Profetien sier følgende: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige stad, til å innlukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det aller Helligste.» (k:9, v:24)

Disse tingene som er nevnt ble profetisk uttalt om Messias i blant annet Jesaja 53. «Sannelig, det er våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar ..Men Han er såret for våre overtredelser, Han er knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. ...Misgjerningen vi alle var skyld i, lot Herren ramme Ham. Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier for den som klipper den, slik åpnet Han ikke Sin munn. ...Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes. Ved at de kjenner Han skal Min rettferdige Tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres misgjerning». (Jes.53)

Daniels folk kunne ikke selv føre fram evig rettferdighet, de kunne ikke selv sone sin synd. Deres synd var tidligere sonet ved at de la sin skyld på offerdyrene som deretter ble slaktet. «Han skal trykke hånden mot hodet til syndofferet og slakte syndofferet på det stedet der brennofferet slaktes.» (3.Mos.4:29). Men som Daniels profeti sier videre: «midt i uken gjør Han slutt på slaktoffer og grødeoffer». (k:9 v:27). Disse offerdyrene symboliserte kun troen på Han som skulle ta Israels synd. Offerritualene endte med Kristus, som var alle offringenes motbilde. (Heb.10:1-4) Frelsen lå aldri i dyrene, kun i troen på en forløser. Hvis Israel forkastet Kristus som disse ofringene pekte på, var fremtidige offerdyr meningsløse. Da ville de ha forkastet sitt eneste middel for å oppnå «å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet...»

Når de forkastet Messias og det Hans offer symboliserte, sto de uten å kunne oppfylle det som Daniel 9 forteller.

Daniel 9 og vers 24 forteller om Kristi misjon og at Daniels folk får 70 profetiske uker til å forberede til, og for å ta imot Messias og Hans rettferdighet. Som et folk feilet de, og sto nå ennå med sin «synd» og uten «soning for misgjerning».

De siste 2000 år har jødene i hele verdens påsyn bevist Daniels bok rett. Dog ingen urett mot noe menneske kan beskyldes, sto nå jødene like ubeskyttet som andre folk, prisgitt sine onde fiender som en dag vil få straff for sin ondskap. Selv om jødene fikk igjenbygge tempelet sitt etter 70 i fangenskap under Babylon, når det ble ødelagt for andre gang, fikk de det ikke tilbake. Ennå i dag gråter jøder ved klagemuren over sitt svunne tempel, men Gud har ikke gitt dem mulighet til å gjenreise tempelet. Det profetiske i både Jesu ord og Daniels ord var forutsett og sanne. Nå må de se opp, deres øyne finne veien til tempelet i himmelen og søke Kristi yppersteprestlige tjeneste, Han som har båret Sitt blod for verdens synd. Kun da vil de kunne finne igjen, og «se Ham».

Salve Det aller helligste.

Vi får vite en ting til om Messias misjon som ikke alle har helt forstått. La oss se på skriftstedet igjen og fokusere på dens ende: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige stad, til å innlukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det aller Helligste.» (k:9, v:24)

Alle de foregående tingene nevnt ble oppfylt da Kristus hang på korset i vårt sted. Men ingen har noe kjennskap til at noe aller helligste er blitt salvet i det samme stund. Derfor har en teori lenge verdt at da Jesus ble innsatt i den himmelske helligdom, slik beskrevet i Hebreerbrevet, gikk han for å salve helligdommen for tjeneste.

Dog passer ikke denne teorien med det som står i Daniels bok.

Alt det som er nevnt i vers 24 handler om soning av menneskenes synd, og hører til Jesu offer på korset. Hvis vi går tilbake noen skriftsteder til Daniels bønn for sitt folk får vi også vite at han ba for sitt folk «Israels synd» og «for min Guds hellige berg». Svaret fra engelen gjelder nettopp det samme: «ditt folk og din hellige stad».

Den tjeneste Jesus skulle gjøre i himmelen er en tjeneste relatert til det himmelske tempelet, til den himmelske prestetjeneste, til det himmelske Aller Helligste. Denne tjenesten er ikke på Israels folks «hellige berg» eller knyttet til «deres stad» og heller ikke spesielt knyttet til dem som et folk.

Når det står i samme åndedrag at «det aller helligste» skulle salves, som at syn og profet skal besegles, syndene skal gjøres slutt på, misgjerning sones for, er det umulig å løsrive dette fra rammen som er skapt, nemlig «ditt folk og din hellige stad», eller som Daniel ba: «hellige berg».

Spørsmålet er om Kristus, på korset da Han gjorde «soning for misgjerning», også salvet Det aller helligste?

Grunntekst ordet som er brukt er qodesh hag-qodashim som konkret betyr en hellig ting. (ikke person). Ordet er brukt om mange hellige gjenstander knyttet til helligdommen, men også til det aller helligste.

Vi vet at da Kristus døde skjedde det flere ting. Ifølge Matteus revnet forhenget mellom det hellige og det aller helligste i den jordiske helligdommen. Men det sto ikke lenger noen Paktens ark der, for den var forsvunnet før det første tempelet ble ødelagt av Babylonerne og hadde ikke blitt sett siden. Ifølge Esekiel ble det plassert et «hellig» bord i Arken sitt sted i det nye tempelet.

Forhenget revnet, med det var ingen Ark der. Vi får også vite at da Jesus døde kom det et jordskjelv og at fjellene revnet. Det står også at en soldat stakk Jesus i siden med et spyd og at blod og vann kom ut. Her ligger alt til rette for at Kristi blod kunne salve «en hellig ting» med sitt blod. Følgelig måtte det hellige være under korset der blodet rant, eller under fjellet korset sto på, som revnet. (Matt.27:51; Joh.19:34-37)

Ofte avfeies skriftsteder for de vi ikke forstår dem, eller vi søker etter å tolke alt, slik at vi kan ende opp med å gi skriftsteder tolkninger uten at Gud først gitt en åpenbaring knyttet til dem. Gud gir lys trinnvis, og hvis alt var ferdig tolket på forhånd stenger vi døren for å ta imot den sanne tolkning når den kommer.

Johannes som bevitnet at blod og vann rant ut, hevder at det samme blodet og vannet ikke gikk tapt men at det ligger som vitner på jorden, og at dette er Guds eget vitnesbyrd om Sin sønn. (1.Joh.5:8-9) Det greske ordet for «vitner» er her martureo som betyr «bevis» eller «vitne».

Et bevis eller vitne er noe man kan se, og det er nettopp det Johannes hevder. Så hvor ble det av Jesu blod og vannet som kom ut av Hans side, hvor er det bevart, hvor er beviset?

I Hebreerbrevets 9nde kapittel hevdes det at Jesus skulle stadfeste en pakt, akkurat slik som Daniels profetier sier: «Han skal stadfeste en pakt», deretter fortelles det at Jesu misjon er lik eller til sammenligning med den måten Moses engang innstiftet pakten med Israel. Da tok han «blodet av kalver og bukker, sammen med vann, skarlagenfarget ull og isop, og stenket det både på selve boken og på hele folket» (Heb.9,19).

Da Kristus stadfestet en pakt lignende slik Moses gjorde skulle «vannet og blodet» sprinkles på Paktens innhold. I Moses sitt tilfelle var det Paktens bok som ble sprinklet.

Nøstingen av disse skriftstedene åpenbarer at forhenget til det aller helligste revnet, men at ingen Paktens ark sto der, at fjellene revnet, at blod og vann kom fra Jesu side, at blodet og vannet ennå ligger som beviser, som Guds eget vitnesbyrd om Sin Sønn, og at Daniels profetier sier at et «aller helligste/en hellig ting» skulle salves. Samtidig forteller Paulus i Hebreerbrevet at Jesu inngåelse av pakten var lik Moses sin inngåelse, og også her skulle en «gjenstand» sprinkles med vann og blod.

Daniels profeti indikerer at noe mer skjedde på korset enn at Jesus døde. Noe ble salvet, og Johannes forteller at vannet og blodet ble bevart et sted her på jorden.

Paktens ark og Jesu blod

Ingen har tenkt noe mer over at noe, utfra Skriften, manglet til vår viten om det som skjedde på korset. Det er verdt å merke seg den utskjelte bibelarkeologen Ron Wyatts påståtte oppdagelse. Han hevdet å ha blitt ledet til å finne Paktens ark, og etter flere år med utgravinger fant denne rett under et korsfestelsessted. Fra det ene korshullet gikk det en jordskjelvsprekk helt til hulen som var 6 meter under hvor Arken sto. Her, hevdet han, at Kristi blod hadde rent ned. Hans historie kan høres på blant annet youtube: http://www.youtube.com/watch?v=NrR0HYoV4sc

Mange kristne nektet å ta imot og hevdet Ron Wyatt var en løgner og bedrager. Men helt til sin død på sykehuset hevdet han at han hadde sagt sannheten og at Gud ville bringe dette beviset ut til offentligheten på Sin utvalgte tid for alle å se. Mannen var dypt åndelig og til tross for mye kritikk fikk han gode skussmål av de som kjente han og som omtalte han som den mest ydmyke og åndelige mann de har møtt.

Funnet til Ron, og det Ron hevdet var Guds plan med det, at det skulle legges frem som bevis for en vantro verden, gir oss den manglende biten fra det som skjedde på Golgata. At Daniels profeti var korrekt, at Johannes var inspirert og at Paulus sammen med dem ga oss ledetråder om hva som skjedde, slik at vi kunne ta imot Guds lys når det kom.

Det er ikke å betvile ut fra disse skriftstedene at Ron Wyatt mest sannsynlig fortalte sannheten, og at vi snart vil få bevitne dette på Guds utvalgte tid.

«Han som gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid.» (1.Tim.2:6)