 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
PAULUS OG LOVEN
KAPITTEL 9 og 10
av R .Tourniaire |
KAPITTEL 9:
Kristus, lovens ende
Mange har blitt litt forvirret av dette skriftstedet:
«For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror» (Rom.10,4)
I grunnteksten er ordet «ende» (som er brukt i oversettelsen) «telos». Det ordet betyr «mål, hensikt, oppfyllelse, bevis og dokumentasjon». Å oversette dette ordet til «ende» kan derfor bli misvisende for de som ikke setter det i sammenheng med resten av Skriften. Paulus har brukt ordet «telos» et annet sted i sine brev og der er den oversatt i med et annet, mer forklarende, ord.
«Budets «siktemål» (Telos) er kjærlighet som kommer av et rent hjerte, av en god samvittighet og fra en oppriktig tro» (1.Tim.1,5)
Brukte man samme oversettelse på det samme ordet i Rom.10,4 ville man fått: «For Kristus er lovens siktemål, til rettferdighet for hver den som tror.» Bruker man andre betydninger av dette ordet kan man si: «Kristus er lovens oppfyllelse…» Oversetter man det rett får man at Paulus ikke hevder noe annet enn det Jesus Selv gjorde i Matt.5,17. Forhåpentligvis tolker man ikke Paulus til å mene noe annet enn det Kristus Selv mente da Han sa det, og forklarte hva dette betød.
For da Paulus skrev at Kristus var lovens «telos», skrev han også videre i det han siterte 5.Mosebok:
«Men hva sier rettferdiggjørelsen av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, …»
Ikke så underlig at det er samme tema Kristus velger da Han sa Han kom for å oppfylle loven. For det Jesus fortsetter med å si er at budene ikke må være i det ytre, men i det indre hjertet. (Matt.5,27-28)
Uansett hva man studerer må man ikke stanse ved et ord eller en setning, men lete etter setningens plass i helheten. Bibelen motsier ikke seg selv, om man lar Skriften tolke seg selv og ikke tolker den etter sitt eget hode. Siterer Paulus Gamle Testamentet, må man lese de kapitlene han siterer fra for å forstå hva han prøver å formidle.
KAPITTEL 10:
Sabbaten og sabbater i
Det nye testamentet
Det viktigste å forstå når man studerer Paulus sine brev, er hvilken lov konflikten dreier seg om. Vet man det, vil man ikke finne noen motsetninger hos skribentene i Det nye testamentet. Følgelig er man også fri for å være forvirret. Johannes som på en side sider: «På dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud.» og Paulus som sier vi ikke kan motta rettferdiggjørelse gjennom seremonilovene eller budene.
Får man ikke med seg hva konflikter handler om, står man i en ny forvirrende situasjon når Paulus begynner å snakke om sabbatene. I grunnen er det dette budet og det andre budet i ti-budsloven som moderne kristne mener er opphevet. De plasserer sabbatsbudet sammen med sermoniloven og beholder det meste av de ti bud som gyldige. For resten av de ti bud (foruten også det andre) er for mange kristne en selvfølgelighet. Hvem som kristen tror vel Gud tillater at de dreper, driver hor, stjeler eller misbruker Hans navn?
Paulus skriver:
«Og Han slettet ut håndskriftet som stod imot oss med bud, det som vitnet imot oss. Og han tok det bort, ved at Han naglet det til korset. Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da han triumferte over dem på korset. La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus.» (Kol.2,14-16)
Dette skriftstedet blir ofte tolket dit hen at Guds sabbat ikke lenger er gyldig. Men ved å tolke det slik bryter man ethvert sunt fortolkningsprinsipp. For det første kunne aldri Paulus oppheve Guds bud og det som Gud har innstiftet uten å begå et ran mot Gud. Både Paulus og disiplene sier Guds bud er viktige å holde. Sabbaten er det fjerde bud i den loven. Motsier Paulus seg selv? Selvfølgelig ikke. Debatten er den samme som før. Paulus skriver «høytid, nymånedag eller sabbater». Her skriver Paulus nok engang om sermoniloven. I sermoniloven og høytidene var det høytidssabbater. Disse sabbater kunne komme på hvilken som helst ukedag i uken og var bestemt etter månen. Sabbatene var en del av den loven som ble holdt som minne om Kristi gjerning som offerlam.
Skriftstedet nevnt er også brukt til å støtte folk i å spise uren mat, men heller ikke dette stemmer med skriftstedet som oppklarer seg selv. Loven om uren og ren mat pekte aldri på “de kommende ting”, og var aldri en “skygge” av korset, altså Kristi sonoffer. Men det var noe annet som var det. Drikkofferet og matofferet som ble gitt under sermoniene pekte på Kristi gjerning for oss og var skygger av det Kristus skulle gjøre for menneskeheten. Som tidligere nevnt, viser skriften oss at mange av de første kristne jødene fortsatt holdt disse forskrifter nøye og hevdet at også andre måtte gjøre det. Matofferet og drikkefferet var lagt under flere bestemmelser om hva som kunne og skulle spises og drikkes.
I likhet med lovene om ren og uren mat ikke var et forbilde på Kristi offer, kun offermaten, var heller ikke Guds syvende dags sabbat et skygge av korset. Ti buds-sabbaten var et minnesmerke over Skapelsen og Gud som vår Skaper og Herre. Paulus snakker tydlig om matofferet og drikkofferet og om offringene som ble utført på høytidssabbatene ii Kolosserbrevet 2, 16. Dette er tilkjennegitt i hans forklaring at det han omtaler var et forbilde på Kristi kjød, eller legeme. Disse tingene han omtaler forklarer han bare var en “skygge”, og at det legemet det symboliserte, Kristus, er det som nå er viktig. Skyggene, disse matoffrene og høytidsofferene har møtt sitt motbilde og er ikke lenger viktige. En fortsettelse av disse ritualene kunne lede dem bort fra Kristus og igjen under en lov som i seg selv aldri kunne frelse.
Situasjonen var igjen den at jødene på Paulus’ tid hadde misforstått sermonilovene. De trodde ikke Messias skulle bli deres endelige offerlam, de så heller ingen nødvendighet av det. De trodde de mottok rettferdiggjørelse gjennom sermoniene og ofringene de hadde mottat av Gud gjennom Moses. De forsto ikke at disse var symboler på Kristus, og som ville bli unødvendige når Kristus hadde lidd døden.
Sermoniene var viktig for identitet og minnestunder, men de var ikke et spørsmål om synd. Når ofringene var borte fra sermoniene ble dagene minnedager. Det var ikke disse lovene Jesus døde for å tilgi oss fra. Det var ti buds loven. Disse sabbater og høytider var ikke et frelsesspørsmål. Men det var de blitt gjort til på den tiden.
Israels historie og blant annet Qumran-dokumentene kan fortelle at det var en diskusjon på Paulus sin tid om hvilken dag(er) som var rett høytidssabbat(er). Diskusjonen var blant annet mellom Esserne og de ledende jødene på Jesu tid. Esseerne holdt sine høytidssabbater på en annen tid en de andre jødene. De gjorde dette til en stor debattssak. Karaittene (også jøder) hadde sine høytids-sabbater på andre dager og begynte først å holde høytidsabbatene på samme dag som de andre jødene på slutten av 1800-tallet. Noen karaitt jøder bruker likevel ennå den Bibelske utregning i dag. Diskusjonen om hvordan man skulle regne frem høytidssabbatene og hvilken av dagene det landet på, forteller Paulus oss, er ikke lenger vesentlige i samme grad som det tidligere var. Det var ikke et frelsesspørsmål. Nå er det Kristus, ikke seremoniene og høytidene og sabbater, som skal gi oss rettferdiggjørelse. Mange av disse sabbatene pekte mot Jesu komme og Hans misjon som det sanne offerlam og ble oppfylt ved Hans død. Igjen sto de som minnestøtter over Kristi gjerning.
Men det er også en annen sabbat, den som er skrevet i de ti bud. Den hadde ikke en seremoniell funksjon. Den var en del av de bud som det er dødssynd å bryte og som Jesus kom for å ta straffen for på våre vegne. Derfor var det for brudd på disse bud blod ble sprinklet over Paktsarken. I helligdomstjenesten skulle blod sprinkles i retning av Arken, og en gang i året på og foran Arken. Alle offerdyrene var et symbol på Kristus. Det er derfor disse bud som krever blod eller vår død. Disse bud er definisjonen på hva synd er. Og på grunn av våre brudd mot dem måtte Kristus død for å kunne frelse oss. Hvorfor er Sabbaten så viktig? Gud lot det være det fjerde bud, ett blant fire bud som handlet om respekt for, og lojalitet til, Gud som Skaperen. Selv om vi ikke skulle forstå hvorfor det er så viktig, så vet vi at Gud skrev det fjerde bud blant de andre med Sin Egen finger. Han satte budet på lik linje med mord, bespottelser og hor. Gud gjorde det, ikke mennesker.
En oppsummering av nødvendig bakgrunnskunnskap om Sabbaten og sabbater:
- Sabbaten à Paktsdag, til minne om skaperen og båndet mellom den skapte og Skaperen. En av de ti bud som ble gitt adskilt fra sermoniloven. Dette budet skrev Gud med Sin Egen finger, og ble lagt inni Paktens ark.
- Sabbater à Høytidssabbater (kunne lande på hvilken som helst ukedag) var en del av høytidene gitt Israels folk, og hvor det ble utført sermonier. Disse sabbatene var en del av sermoniloven som pekte frem til Kristus. Disse sabbatene, som symbolskt skulle fri Israel fra sine synder, ble gitt ved mellommenn (Engler Gal.3,19) og skrevet av Moses. Denne lovboken ble plassert ved(i) siden av Arken.
Hvis vi plasserer Sabbaten sammen med sabbatene i sermoniloven river vi ut det fjerde bud som Gud skrev midt iblant de ti bud og som lå inni paktskisten og slenger det inn i boken som omhandlet seremonilovene. Hvis du ser for deg at du gjør dette fysisk kan du selv se at man tukler med Guds håndskrevne lov og ugyldiggjør Guds plan og atskillelse av de to lovene og deres hensikt og budskap. Gjorde Gud en feil i å skille sabbaten fra de andre sabbatene? Skrev Han et feil bud i moralloven og glemte at det ikke hadde noe der å gjøre? Gjorde Gud en feil og ga mennesket oppgaven å unnskylde Han og rette opp feilen? En slik tanke er ikke å gi Gud ære, men å være vis i egne øyne og gi ære til den menneskelige forstand.
Tenk på tempelet som pekte på Kristi tjeneste for menneskene. Tenk på blodet på Paktkisten som er et symbol på Jesu straff for våre overtredelser av loven som lå inni. Hva ville skjedd med frelsesplanen, som dette var et symbol på, om du hakket ut det fjerde bud, tok det ut av Kisten og la det ved siden av Arken? Du vil stå uten tilgivelse for ett av Guds bud som krever din død, eller Kristi forsoningsdød.
Den synder som vil vende seg om til Gud, er nødt til og angre og søke omvendelse også fra brudd mot Sabbatsbudet.
Om antikrist er det skrevet:
«Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal sette seg fore å forandre tider og lov.» (Dan.7,25)
Det sier seg selv at det ikke er etter Guds behag om vi tukler med Hans soningsplan og Hans lov.
Paulus selv holdt Sabbaten og når han forkynte for hedningene tok han også de med for å holde Sabbat. Jesus viste at Sabbaten var viktig etter Hans død ved å minne sine etterfølgere om å be at de ikke møtte rømme Jerusalem på Sabbaten.
I dag tolker Bibelleserne det de leser ut fra debatter som pågår i dag, fremfor debattene som var da Paulus skrev det. De ser kristne som holder lørdag (sabbaten) mens flertallet holder søndag. De tenker: «hva er rett?», og leser det Paulus skriver om sabbater og høytider. Dette tolkes inn i dagens debatt om det fjerde bud istedenfor det debatten var på Paulus` tid. Resultatet er at de forkaster Guds bud og søker heller ikke tilgivelse for brudd på dem.
Søndag og lørdag var ikke en debatt blant de første kristne, fordi alle holdt Sabbaten.
Dette viser historien oss, og også Bibelen. Disiplene samlet seg noen ganger på søndagen, men dette endrer ikke Guds bud. Fordi disiplene fortsatte å gå i synagogen på sabbaten var det nødvendig for dem å treffes etter sabbaten for å dele erfaringer og for å be.
|
|
|
