PAULUS OG LOVEN
KAPITTEL 5 og 6
av R .Tourniaire |
KAPITTEL 5:
Dagens Paulus problematikk
I dag er sunn bibelgranskning erstattet med populære moderne teorier. Johannes skrev:
«Dere barn! La ingen føre dere vill! Den som gjør rettferdigheten, er rettferdig, liksom Han er rettferdig. Den som gjør synden er av djevelen for djevelen har syndet fra begynnelsen. I denne hensikt ble Guds sønn åpenbart, at Han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i Ham» (1.Joh.3,6-9)
Problematikken som ledet Paulus til å skrive det som han skrev er blitt meget mistolket, og det til Guds fiendes fordel. Dagens kristne har ikke noe grunnfestet fortid og opplæring av seremonilovens soningselementer. Derfor tolkes Paulus etter dagens stridspørsmål, som gjør at Bibelen av mange syntes selvmotsigende. Dagens populære kristne ide, er at Jesus holdt Guds bud isteden for oss, og fordi Han gjorde det, trenger ikke vi. Den verste snaren er at det påstås at de som søker å holde seg til Guds bud, kalles mennesker som søker å rettferdiggjøre seg gjennom loven. På den måten blir Guds lov ansett for å være ikke bare unødvendig for en kristen å være tro mot, men den som søker å rette seg etter den blir anklagd. Men Paulus påsto aldri at Guds bud var unødvendige. Når man leser gjennom det nye testamentet vil man ikke finne et eneste sted at Guds ti bud, slik de er skrevet, var et diskusjonstema. Men hver eneste apostel og forfatter i Bibelen inkludert Paulus sier at vi må holde budene, og at når man har mottatt Jesu forsoning så må man ikke fortsette i overtredelse.
Fariseerne gjorde nettopp dette. De brøt Guds bud og hvilte i forsoningen de mottok gjennom seremonilovene. Så fortsatte de med synden i sine liv, og mente de hadde Guds gunst likevel på grunn av ofringene og seremoniene som de overholdt. Jesus påpekte for dem mange ganger at de brøt Guds bud. Dette misbruket av offersystemet hadde forekommet også tidligere i Israel. Gud viste at det var symbolene på Jesu offer som ble misbrukt, og da ble hvert offer de brakte frem en vemmelse og grov utnytting av Guds forsoningstilbud. Han sa: «Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er en styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling – Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling. Min sjel hater deres nymåner og deres høytider. De er en byrde for Meg, Jeg er lei av å bære den. Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode!» (Jes.1,13-17)
Folket fortsatte med sine synder og støttet seg til ofringene og sermoniene for å vinne Guds velbehag. Gud var ikke interessert i dette. Ofrene var et symbol på Jesus og et tilbud for en angrende synder. De var ikke gitt for å kunne gi synderen en anledning til å fortsette å synde uten å bekymre seg over konsekvensen. Jesus sa:
«Gå og lær hva dette betyr: Jeg vil ha barmhjertighet og ikke offer» (Matt.9,13)
I dag har kristenheten latt seg lure i den samme fellen. De tror Jesus har latt Sitt blod renne uten å be dem om en omvendelse. De fortsetter i syndene sine og unnskylder dem, men de vil ikke omvende seg. I stedet kommer de frem til Han og ber om tilgivelse og syndforlatelse gjennom blodet Hans igjen og igjen. «Gud forventer ikke at vi skal holde Hans lov, vi kan bare gi opp», sier de. Men det er ikke dette budskapet Gud gir menneskene i Skriften. Jesus sa:
«Sannelig, sannelig sier jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» (Joh.3,3)
Jesus tok vår straff, ikke for å gi synden spillerom, men for å gi dem som ønsket å begynne på nytt og som angret sine overtredelser en ny sjanse. Når Israels folk lot seg lure av den Satans felle i historien sa Herren til dem:
«Se, dere stoler på løgnaktige ord som ikke gagner. Kan dere virkelig stjele, slå i hjel , drive hor, sverge falskt, brenne røkelse for Baàl og følge andre guder, som dere ikke kjenner, og så komme og stå for Mitt åsyn i dette huset som er kalt ved mitt navn, og si: «Vi er utfridd for å kunne gjøre alle disse styggdommene?» Er dette huset, som er kalt ved Mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, Jeg, ja Jeg har sett det, sier Herren.» (Jer.7,8-10)
I dag har mange kristne omvendt Gud til sin synd isteden for å omvende seg og overgi sin synd til Gud. Satan vet at om de kristne fortsetter i dette sporet vil de gå fortapt. Derfor har han utført den samme forførelsen på alle generasjoner av Guds folk. Han har ledet dem til å tro at de kan bryte Guds bud og slippe straff, helt fra han sa til Eva i Edens have: «Har Gud virkelig sagt…? ..Du skal ikke dø!» Satan vet at Kristus har kjøpt menneskene med sitt eget blod for å kunne gi dem en ny «fødsel» og et nytt liv. Men Satan har lurt de kristne til å tro at etter dommeren har benådet dem, betyr det at de kan gå ut og fortsette der de slapp. Han lokker dem til å tro at om de misbruker den gave de har fått kommer de ikke igjen frem for Guds domstol.
Det Satan har gjort er å bruke Paulus sine skrifter for å lede mennesker inn i fortapelsen og en falsk frelsesvisshet. Fordi vi står ovenfor en annen problematikk enn da Paulus skrev brevene, lurer han folk til å tro at Paulus snakker imot nødvendigheten av å holde Guds bud. Han får dem til å tro at Paulus identifiserer de som søker å holde Guds lov med dem som søker rettferdiggjørelse gjennom loven. Han har byttet plassen til den lov som lå i Arken med den lov som ga Israel forsoning for brudd mot Guds bud. På den måten virker det som om kritikken er imot Guds lov, og han lokker dermed kristne til å ringeakte den lov som Kristus gjennom hele Bibelen ville omvende mennesker til.
Gud visste at Satan ville gjøre dette. Og om mennesker ikke ville lete etter grunnen bak det Paulus skrev for å finne ut hva han mente, ja om de ville ringakte at alle disiplene skrev om Guds buds viktighet i sine brev, så kunne de vite at det lå en direkte advarsel om å mistolke nettopp Paulus i Bibelen. Peter ble ledet av Ånden til å skrive:
«Derfor, mine kjære, når dere venter på alt dette, legg da vinn på å bli funnet i fred av Ham, uten flekk og lyte. Og regn vår Herres langmodighet som frelse, slik også vår kjære bror Paulus har skrevet til dere, etter den visdom som er gitt ham. I alle brevene sine taler han også om disse ting overalt. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, til sin egen undergang. Siden dere, mine kjære, altså vet dette på forhånd, så vær på vakt så ikke dere også blir ledet bort ved de ugudeliges villfarelse og faller bort fra deres egen faste stand.» (2.Pet.3,14-17)
Ordet ugudelige her er fra det greske ordet athesmos som betyr lovløses. Peter skriver:
«så vær på vakt så ikke dere også blir ledet bort ved de lovløses villfarelse.»
Den lov som er av betydning er selvfølgelig Guds lov. Her snakker Peter om ingen andre enn de som vil leve uten Guds lov og bruker Paulus for å «forvrenge» evangeliet om frelse. Peter skriver om dem:
«Deres øyne er fulle av skjøgen, og de kan ikke opphøre med å synde. De lurer ubefestede sjeler.» (2.Pet.2,14)
Vi er alle kommet frem for Guds trone med en sekk full av synd. Idet vi bekjenner våre synder og ber Gud om tilgivelse kommer Jesu vakre blod til vår redning, og vi blir benådet og sluppet fri. Gud håper vi vil bruke denne friheten til å ikke fortsette i vår overtredelse, og isteden å søke å holde Hans bud av kjærlighet til Ham og våre medmennesker. Ikke ha andre guder enn Meg, ber Han. Ikke lag dere noe gudebilde. For Jeg er sjalu... Ikke misbruk Mitt navn og husk på å holde Min Sabbat. Vår plikt mot våre medmennesker er: hedre din far og din mor, ikke stjel, ikke før falskt vitnesbyrd, ikke slå i hjel, ikke bedriv hor og ikke begjær noe som hører din neste til.
Peter sa om de som vendte seg vekk fra Guds bud, og vår plikt å holde dem også etter vi er tilgitt:
«For når de taler tomhetens store og hovmodige ord, får de ved kjødets lyst og ved tøylesløshet narret dem som nettopp har unnsluppet dem som lever i villfarelse. Mens de lover dem frihet, er de selv treller under fordervelsen. For det en ligger under for, det er en også trell under. For om de som først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så blir igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. For det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn å ha kjent den for så å vende seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem. Men det er gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: hunden vender tilbake til sitt egen spy; og: et nyvasket svin velter seg i gjørmen.» (2.Pet.2,18-22)
Evangeliet er «omvend dere» «bli født på nytt.» Kristus døde på grunn av deres lovbrudd, ikke misbruk denne gaven til å fortsette med synden. Vend om fra lovbruddene, vend tilbake til Guds lov!
«For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære. For alt det som er født av Gud, seirer over verden.» «På dette vet vi om vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: «Jeg har lært Ham å kjenne og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.» (1.Joh.5,3-5; 2,3-4)
Gud hadde ikke behag i blodet av dyrene som stadig ble ofret på grunn av folkets overtredelser. Det gjorde Han vondt hver gang et nytt offer ble slaktet på grunn av synd mot Hans lov. Han ville ikke ha slakting, han ville at de skulle vende bort fra synden slik at de slapp å fortsette med ofringen. «Jeg vil ha barmhjertighet ikke offer» sa Han. Det samme gjelder nå. Gud ønsker at når vi har mottatt tilgivelse at vi skal vende om slik at vi slipper å be om og om igjen om tilgivelse. Og hver gang et menneske vender seg fra synden til Guds lov ved Kristi hjelp blir det revet ut av Satans klør og inn i Guds armer.
KAPITTEL 6:
En litt nærmere titt på ord og begreper
Torah
Det hebraiske ordet torah er i våre bibler oversatt med «lov». Blant jøder blir torah brukt om moseloven og de fem bøkene til Moses. Ordet i seg selv betyr ikke «lov», men «lære». Torah er Guds lære, Guds sannhet og Guds lov.
Blant mange kristne er oppfatningen ofte at toraen eller loven først ble gitt Moses ved Sinai-fjellet. Deres neste konklusjon er dermed at denne loven var gitt kun til israelittene eller at loven var gitt spesielt for det som blir kalt «den gamle pakt».
Dette er ikke tilfelle. Om Abraham sier Herren:
«Fordi Abraham lød Min røst og holdt Min befaling, Mine bud, Mine forskrifter og Mine lover (grunntekst: TORAH)» (1.Mos.26.5)
Ordet torah er i dette skriftstedet brukt i forbindelse med Abrahams lydighet.
Senere, før Moses mottok loven på Sinai, da Israels folk fikk manna i ørkenen står det:
«Se Jeg skal la det regne brød fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og samle en viss mengde hver dag, så skal Jeg prøve dem om de vil vandre etter Min lov (TORAH) eller ikke.» (2.Mos.16,4)
Israelittene ble her prøvet i sabbatsbudet som er det fjerde bud i Guds ti buds lov. Sabbaten ble helliget av Gud etter skapelsen. Gud prøvde Israels folk, for å se om de ville holde dette budet, og dette var før de mottok loven ved Sinai. Dette var også før de hadde inngått et paktsforhold.
De ti bud finner vi i alle historiene før beretningen om Moses. Alt fra da Kain ble forbannet for å ha slått ihjel sin bror Abel, til Lots «rettferdige» liv i motsetning til de ugudelige i Sodoma.
Da Moses fikk beskjed om å lage helligdommen og Paktens ark var det en kopi av de himmelske ting:
«De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk befaling om da han skulle oppføre tabernaklet. For Han sa: «Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.» (Heb.8,5; 2.Mos.25,40)
Guds lov som skulle plasseres i Paktens ark skrev Gud Selv, men alt var en kopi av det som alt var i himmelens helligdom. Guds ti bud var Guds lære, sannhet og lov. Derfor ble de ti bud kalt «vitnesbyrdet» og Arken de ble lagt i ble kalt «vitnesbyrdets ark». (Se Mosebøkene) De ti bud var Guds vitnesbyrd. En gang i året skulle ypperstepresten gå inn til Arken og dryppe blod fra et offer over Arken for å gjøre soning for Israels synder. (3.Mos.16) De ti bud var derfor der for å påminne folket om hva synd var og hvilket lovbrudd det var som krevde deres død. Dette var likt for alle mennesker. For alle har syndet. Det betyr; alle har brutt Guds ti buds lov. Det var på grunn av menneskenes brudd mot denne loven Jesus døde for å ta vår synd. Offeret hvis blod ble sprinklet på Arken var et symbol på Jesu blod.
Den lov Israels barn fikk som ikke hadde vært før, var seremonilovene. I tillegg fikk de lover om høytidsdager og spesielle sabbater i forbindelse med disse høytidene. Disse lovene kom på Moses tid og skulle bli Israels tuktemester inntil Kristus kom og oppfylte alle symbolene og levendegjorde alle disse lovene. Daniel profeterer om Kristus:
«Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. ...Midt i uken gjør Han slutt på slaktoffer og grødeoffer» (Dan.9,25.27)
Paulus og loven
I Paulus sine brev er ordet «lov» brukt mange ganger. Den alminnelige tolkningen er at alt som heter «lov» i disse brevene menes Guds moral lov. Men da kan man snuble.
Vi må vite hvilken lov han snakker om og i hvilken sammenheng. Hvis det var rett å tolke «lov» til å mene Guds ti bud hver gang det ble brukt, ville vi fått en underlig lære. For Paulus bruker ordet eller begrepet lov om følgende ting:
- Guds lov (de ti bud, den lov som identifiserer hva synd er)
- Seremoniloven eller lovene (Den loven israelittene utførte for å bli rettferdiggjort fra sine synder og bli forsonet med Gud)
- Syndens lov (Å følge loven i kjødet, våre tilbøyeligheter, som vil ha oss til å synde. Feks. Rom.7; 8,2)
- Forbannelsens lov (En lov som sier at den som bryter loven er under forbannelse)
- Dødens lov. (Rom.8,2. Den som synder må dø)
- Livets Ånds lov (Guds lov inne i oss gjennom Åndens bolig i oss. Rom.8,2)
Når vi leser Paulus sine brev, som er de eneste som er blitt misforstått når det gjelder loven, må vi vite at Paulus snakker om flere typer «lover».
Bytter vi om på syndens lov og Guds lov når vi leser sier det seg selv at vi har forvrengt evangeliet. For eksempel om vi får treller av syndens lov til å bety treller av Guds lov. Utfra evangeliene og de andre apostelbrevene er det ikke vanskelig å finne hva som er sant, men mange hopper over disse brevene og lener seg til en motstridig tolkning av Paulus sine brev.
Rettferdiggjørelse ved tro
For å kunne forstå hva Paulus mener med det å bli rettferdiggjort ved tro, må vi finne ut hva Bibelens definisjon av «rettferdiggjørelse» er. Betyr det å bli hellig? Betyr det å være frelst? Hva betyr det?
Vi kan forstå hva Paulus mener med det ordet ved å se i hvilken sammenheng det er brukt.
«Men den som ikke arbeider, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet. Slik som også David uttaler saligprisningen over det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: «Salig er de som har fått sine lovbrudd tilgitt, og de som har fått sine synder dekket over. Salig er det mennesket som som Herren aldri tilregner synd.» (Rom.4,5-8)
Paulus bruker Davids ord for å forklare hva han mener. Davids ord er tydelige. Rettferdiggjørelse er å bli tilgitt og å få sine synder dekket over.
Å motta rettferdiggjørelse er å motta tilgivelse for sine synder. Forstår vi dette blir «rettferdiggjørelse ved tro»et mer forståelig begrep. Vi blir tilgitt ved vår tro på Kristi soning for våre synder.
Hva trodde jødene på Jesu og Paulus tid? De så ikke behovet for en frelser fra synd fordi de trodde de mottok rettferdiggjørelse/tilgivelse gjennom ofringene og seremonilovene. Når ypperstepresten tok blodet inn i Det aller helligste, gjorde han det for å gjøre «soning» for folket. (3.Mos.16,16) Dette var bare et bilde på Kristi tjeneste, men jødene hadde mistet Kristi sanne misjon av syne og trodde de virkelig mottok deres rettferdiggjørelse/tilgivelse gjennom alle disse ritualene.
Paulus forklarer at Abraham ble rettferdiggjort ved tro. Abraham fikk sin rettferdiggjørelse og tilgivelse ved å se frem mot Kristi død på korset for ham. Han trodde ikke det var frelse i dyreofringene, og han hadde heller ikke seremonilovene. Paulus poengterer at han ble rettferdiggjort uten disse lovene, og ved troen på Kristus alene. Dette forklarer han for å få folket på hans tid til å forstå at disse seremoniene ikke lenger skulle utføres for å motta tilgivelse, men kun tro. Abraham tar han frem som et eksempel for at de skulle forstå at rettferdiggjørelse ved tro, uten seremoniloven (handlingen), var før Moses. (Gal.3,17)
Disse begrepene har ingenting med Guds ti bud å gjøre. Det står at Abraham ble rettferdiggjort ved tro, men det står også at Abraham holdt Guds TORAH, eller bud.
* Paulus skriver at troen ble regnet Abraham til rettferdighet FØR Abraham ble omskåret. (Rom.4,11) Gikk Abraham da fra rettferdiggjørelse ved tro til rettferdiggjørelse ved loven (en seremonilov)? Eller var lydighet en respons av troen?
* Mange i dag sier at fordi vi ble rettferdiggjort ved tro, trenger vi ikke lenger å være lydige mot Guds bud. Er en slik konklusjon i harmoni med Abraham og Paulus sin tro?
Paulus bruker ikke bare Abraham for å vise at rettferdiggjørelse ved tro har vært før Jesus kom til jorden. I alt så er da Paulus opptatt med å vise at evangeliet om Jesus og rundt Jesus er fra Det gamle testamentet og ikke er noe nytt. Derfor viser han utfra profeten Habbakuk at hans lære ikke er en ny lære:
«Men den rettferdige skal leve ved sin tro» (Hab.2,4; Gal.3,11)
Da profeten Habbakuk skrev dette var det ikke i den formening at Guds ti bud ikke lenger var vesentlig å holde. Det mener heller ikke Paulus med det han skriver:
«Men det som betyr noe er å holde Guds bud» (1.Kor.7,19)
Han henviser til Habbakuk, David og Abraham for å forklare det å bli rettferdiggjort ved tro, disse var mennesker som holdt seg til Guds bud.
Det hele handler om Jesus, og at ingen kan bli rettferdigjort gjennom å utføre sermonier eller botshandlinger. Evangeliet til jødene var et sterkt budskap som fortalte at de ikke lenger kunne ha tillit til noe annen forsoning enn Messias, Jesus Kristus. Og den endelige forsoning kom ikke ved en sermoni de utførte, men ved Kristus. Her måtte deres tro være.
Om Paulus er det skrevet:
«Og han forklarte for dem og vitnet alvorlig om Guds rike. Fra tidlig morgen til sent på kveld overbeviste han dem om Jesus både utfra Moseloven og profetene. Og noen ble overbevist av alt som ble sagt, men andre var vantro. ...da han (Paulus) hadde sagt disse ord, gikk jødene bort og hadde kraftig ordskifte seg imellom» (Apg.28,23.29)
Botshandlinger
Martin Luther utførte mange botshandlinger for å oppnå Guds tilgivelse og for å oppnå rettferdiggjørelse. Den kjente reformatoren var psykisk utslitt da han begynte å studere Paulus sine brev. Der fant han frihet. Guds tilgivelse var av nåde ved Jesu soning. Slik startet reformasjonen fra den katolske kirke.
Gjennom middelalderen og helt frem til i dag har den katolske kirke praktisert vranglære. Når en katolikk bekjenner synd, kan han søke tilgivelse og nåde ved å be en bønn om og om igjen. Under middelalderen kunne man kjøpe seg avlat, og senest i år 2000 ga paven avlat til de som tok turen til Israel i løpet av året. Religionen i seg selv består av former og ritualer som menes nødvendig for et menneskes frelse, blant annet den katolske nattverden.
Paulus skriver at seremonielle lover for rettferdiggjørelse ikke var godt nok offer. Kun Kristus var godt nok. Det var riktig av Luther å reagere som han gjorde, og den katolske kirkes avlat og straffebønner er ikke i harmoni med Skriften.
De seremonielle lovene Israel hadde var et symbol på Messias og soningsplanen. Da Jesus kom oppfylte Han alle offersymbolene og gikk så inn i helligdommen i himmelen for å fortsette helligdomstjenesten der. Dette beskriver Paulus i blant annet Hebreerbrevet 8 og 9. En jordisk form for «gjerning» for å oppnå tilgivelse/rettferdiggjørelse var derfor ikke Bibelsk.
Det har heller aldri vært Bibelsk. Handlingen i seg selv kunne aldri tilgi, heller ikke under den gamle pakt. I Jesaja står det:
«Jeg har ikke behag i blodet av okser, av lam eller bukker. ..Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er en styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling – Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling. ...Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg Mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod.» (Jes.1,11-15)
Både på Jesajas tid og senere fortsatte Israels barn seremonilovene og høytidene, uten å oppnå forsoning med Gud. Dette var fordi det var ikke handlingen i seg selv som ga rettferdiggjørelse, men deres tro. Og deres tro var ikke på det fremtidige Offerlam, Kristus, og på det Gud sto for, de blandet inn avgudslære og gjorde det som var urett i Guds øyne. Israel forsto ikke dette da, og fortsatte med seremoniene i den tro det alene rettferdiggjorde dem. De forsto ikke hensikten da, og de gjorde det heller ikke på Jesus og Paulus sin tid.
De gjorde det som var ondt i Guds øyne. Gud sa videre til dem: «Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom» (1,17) Videre tilbød Han tilgivelse til dem om de ville vende om. (1,18) Tilgivelsen og rettferdiggjørelsen kom fra Gud uavhengig av seremonier. Fordi jødene ikke ville se dette da og på Jesu tid, satt Paulus med de store vanskelighetene ved å rettlede menneskenes tro.
I Paulus sine brev uttrykker han sinne over at noen jøder hadde kommet til de nyomvendte og sagt at de som kristne måtte fortsette å holde loven (seremonilovene) for å kunne oppnå rettferdiggjørelse. Dette var vranglære, og Paulus advarte dem mot dem og sa at den tro disse jødene hadde ledet til fangenskap. Det var denne feilaktige måten å se ting på som hadde forårsaket frafall i så mange generasjoner og til slutt ledet til forkastelse av Kristus. Og den måten å se ting på ville lede til frafall hos de kristne, hvilket det også gjorde. Under katolisismen ble seremonier for å oppnå rettferdiggjørelse gjenopptatt.
På samme måte som israelittene hadde falt fra, gjorde en stor del av de kristne det. De kunne synde og gjøre alt mulig ondt, men deres håp lå i avlat og botshandlinger. I stedet for å «lære å gjøre det gode» fortsatte de i synd og la sitt håp i å oppnå Guds gunst gjennom botshandlinger.
De ti bud
De ti bud var aldri, og er fremdeles ikke, et middel for å oppnå rettferdiggjørelse/tilgivelse. De ti bud er «å lære å gjøre det gode» slik at vi ikke trenger «offer»om og om igjen. Jesus sa: «Jeg vil ha barmhjertighet og ikke offer» (Matt.9,13)
Et «offer» var noe som ble brakt for å få tilgivelse. Gjorde man ikke urett hadde man ikke behov for å ofre igjen og igjen. Jesus ville omvende mennesker, ikke at de skulle fortsette i synd. Gjennom Jesus fikk alle et tilbud om tilgivelse og rettferdiggjørelse gjennom Hans fortjeneste. Men Jesus døde ikke for at menneskene skulle kunne fortsette å synde. Det var dette Israel hadde gjort feil, også tidligere. De hadde fortsatt i synden men satt sin lit til ofringene. (Se bl.a Jes. kap.1)
Jesus måtte dø på grunn av våre brudd mot de ti bud. Loven i seg selv rettferdigjorde ikke. Hvis et menneske aldri hadde brutt budene hadde ikke mennesket hatt behov for tilgivelse eller rettferdiggjørelse. Har mennesket brutt budene har de behov, og da kan ikke tilgivelse oppnås gjennom budene, men ved at Kristus tar straffen vår. Uansett hvordan man vrir på det, har de ti bud aldri rettferdiggjort. For enten har man ikke brutt dem og er alt rettferdig (har ikke behov for å bli gjort rettferdig) ellers har man brutt dem og trenger en syndebærer. I menneskenes tilfelle har alle brutt dem.
Nå står det at alle har syndet, hvilket betyr at alle har behov for Kristi forsoning. Men dette betyr på ingen måte at Guds ti bud ikke lenger er gyldig for oss.
Sannheten er veldig enkel, men den har blitt vanskelig å forstå på grunn av begrepsforvirring. For å si det enkelt:
La oss si at du hadde brutt fartsgrensen og ble stanset av politiet. Du visste at straffen for å bryte loven var en bot, eller å miste førerkortet. Du er veldig lei deg og unnskylder deg for politiet. Til din store overraskelse og glede bestemmer politimannen seg for å gi deg en sjanse til. Han er nådig med deg og lar deg kjøre videre. Ville du tolke dette som om du var fritatt for alle trafikkregler og fartsgrenser? Eller ville du sett på det som nåde og være takknemelig og senket farten?
Hvordan ville det sett ut om politimannen som ga deg nåde tok deg i å kjøre for fort bare noen timer etter? Tror du ikke han ville mistenkt deg for å ikke være oppriktig i din anger?
Det er ikke så annerledes med Guds lov og oss. Vi har brutt loven, og Han tilbyr oss nåde. Hva vil vi nå gjøre? Fortsette med å bryte loven? Tolke Hans nåde dit hen at Gud har avskaffet loven?
Jesus døde ikke for å frita oss fra Sin lov, men for å vise oss nåde og gi oss en ny sjanse. Jesus sier:
«Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» (Joh.3,3) Og Han sa: «Hvis dere holder Mine bud, blir dere i Min kjærlighet.» (Joh.15,10)
Johannes, som vandret med Jesus, skriver i sitt brev at de som påstår å kjenne Jesus men fortsetter å bryte loven, ikke kjenner Han i det hele tatt. (Joh.2,4)
Paulus sa: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden skal bli så mye større? På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke at alle som ble døpt til Jesus Kristus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv» (Rom.6,1-4)
det så sant Guds Ånd bor i dere ... DERFOR, mine brødre er vi IKKE skyldige ovenfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som blir ledet av Guds ånd, de er Guds barn.» (Rom.8,6-14)
Hva sier Paulus at trelldom er? Hva sier han vi er frigjort fra? Hva vil det si å gå tilbake til trelldommen? Når vi studerer Paulus sine brev kan vi ikke sammenligne det med vår personlige oppfatning eller situasjon. Vi må sammenligne det med den situasjon som var dengang og la Paulus tyde seg selv. Da finner vi løsningene og kan trekke ut lærdommer fra hans brev til oss selv og våre liv idag.
Åndens nye vesen.
-Hva vil det si å være «tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen?» (Rom.7,6)
Åndens lov
I det nye testamentet får vi vite at Ånden er i harmoni med Guds lov. Samtidig forklarer Paulus at «kjødets lov» ikke er i harmoni med Guds lov. (Rom.8)
Den enkleste måten å si det på er derfor:
- Er du født av Ånden eller lever i Ånden er du i harmoni med Guds lov.
- Bryter du Guds bud følger du kjødets lov.
Jesus kom ikke bare for å ta vår straff, men for å frigjøre mennesket fra «kjødets lov» slik at vi kunne leve i «Åndens nye vesen».
Kristus ville fri oss fra våre onde tilbøyeligheter slik at vi ikke lenger skulle behøve å være fanget av synden (kjødets lov). Og – for at vi «skulle vandre i et helt nytt liv».
Ingen kan omskape sitt kjød, eller sitt hjerte. Åndens lov blir skrevet av Gud Selv i vårt indre. Ved å leve i ånden vinner vi seier over enhver fristelse. Når vi overvinner «kjødets lov» ved å leve i Åndens lov er det ikke mennesket selv som har lyktes å gjøre det gode, men Guds Ånd i han.
Hver gang vi synder har vi fulgt «kjødets lov» og trenger å bli gjenfødt i Ånden. Ingen mennesker kan bli helliggjort eller bli «gode» mennesker av å tro på Jesu eksistens, død og oppstandelse. Vårt fordervede kjød, våre tidligere synder, alt ligger i vår kropp og gjør synden enten vanedannende eller sterkt forlokkende.
Gud kan ikke ta imot mennesker som elsker å gjøre det onde i himmelen. Ved Jesu blod blir vi tilbudt rettferdiggjørelse og tilgivelse, men vi må også begynne et liv i seier i Åndens nye vesen. Jesus sier det rett ut: «Den som ikke blir født på ny …født av vann og Ånd kan ikke komme inn i Guds rike» (Joh.3,5) Videre sa Han: «Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i himmelens rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje.» Om de som fortsatte i kjødets lov sier Han: «Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet» (Matt.7,21-23)
Ånden er en gave, en dåp fra Gud for å helliggjøre mennesket og menneskets ferd. Merk deg: Det er ikke snakk om egen fortjeneste, men Guds kraft i oss. Er Guds Ånd i oss MÅ det komme gode frukter. Er Han ikke i oss, er heller ikke fruktene gode. Jesus advarte mot falske kristne lærere og profeter:
«På fruktene skal dere kjenne dem. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige treet bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt…
...Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» (Matt.7,15-23)
Jesus forklarer klart at tegnet, den «gode frukten» vises ikke i tegn og undre i Hans navn, men om de lever i harmoni med loven eller i lovløshet.
Peter skriver:
«Som lydige barn skal dere ikke innrette dere etter de tidligere lystene, som dere før, i deres uvitenhet, levde i. Men slik Han kalte dere til å være hellig, skal også dere være hellige i all deres ferd, for det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. …Ettersom dere i lydighet mot sannheten ved Ånden har renset deres sjeler til oppriktig broderkjærlighet, så elsk hverandre inderlig av et rent hjerte, dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig sæd, men uforgjengelig, ved Guds ord som lever og blir til evig tid.» (1.Pet.1, 14.22-23)
Mange sier at mennesket fortsatt er underlagt syndens lov, selv etter de er blitt kristne. Indirekte så sier de at Satans kraft til å friste er sterkere enn Guds kraft til å utfri fra fristelsen. Lever man i Åndens nye vesen har man tatt imot den kraften som Gud gir oss slik at vi kan vinne seier i kjødet. Denne Guds kraft forkaster mange kristne og kristne lærere i dag.
Paulus skriver til Timoteus:
«Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv …slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Og slike skal du vende deg bort ifra!» (2.Tim.3,1-5)
I Paulus sitt brev til Kolosserne skriver han:
«Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens barn. I disse syndene vandret dere selv en gang, da dere levde i dem. Men nå skal dere også legge av alt sammen: sinne, vrede, ondskap, bespottelse, skittent snakk fra deres munn. Lyv ikke for hverandre, siden dere har avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, som blir fornyet til kunnskap etter bildet av Ham som skapte det.» (Kol.3,5-10)
I Romerbrevet prøver Paulus å forklare dette med det nye liv i Ånden. I slutten av kapittel 2 forteller han om jøder som har loven nedskrevet, som har «bokstavene», men som likevel bryter loven. Han forklarer at det er ikke de som har loven i det ytre, i sine lærebøker og hjem, men de som har loven i sine hjerter som er «rett jøde». Det var nettopp dette jødene var kjent for. De bar de tunge lovbøkene under armen, kunne skryte av at de hadde mottatt Guds lov ved Sinai og bevarte kunnskapen om den. Men
loven var ikke i deres hjerter. Paulus skriver:
«Og dersom den som i fysisk betydning er uomskåret, oppfyller loven, har han da ikke rett til å dømme deg, du som til tross for at du har bokstaven og omskjærelsen er en lovbryter? …Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven.» (Rom.2,29)
Hva er hjertets omskjærelse?
«Jeg skal gi dere et nytt hjerte og en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem» (Esek.36,26-27)
Ved Guds Ånd vil Gud vinner seier over syndens lov som herjer i oss og gjøre oss lovlydige.
Paulus skriver videre i Romerbrevet:
«For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer, slik at vi bar frukt for døden. Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.» (Rom.7,5-6)
Isak og Ismael
(Dette lille avsnittet er skrevet av Joe Crews)
“Mange er blitt forvirret over det bildet Paulus bruker for å illustrere den gamle og den nye pakten. Slik beskriver han dem:
“For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. Men han som ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet. Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai-fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar - (Abrahams tjenestekvinne) for denne Hagar er Sinai-fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn.” (Gal.4,22-25)
Paulus gjør Isak og Ismael, Abrahams to sønner til et bilde på den gamle og den nye pakt. Han viser at Hagars sønn, Ismael, symboliserer den gamle pakten, mens Saras sønn, Isak, er et bilde på den nye.
“Nå er vi brødre, løftens barn slik Isak var. ..Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.” (Gal.28-31)
Dette er interessant. På hvilken måte kan sønnene til de to kvinnene representere de to paktene? Faktisk er de en perfekt illustrasjon på alt vi har lært så langt. Gud hadde lovet at Abraham skulle få en sønn med sin kone Sara, men fordi hun var blitt nesten 90 år gammel, trodde ingen av de to at en slik ting kunne skje. Sara visste at hennes livmor var død og at hun for lengst hadde passert den alderen hvor man kunne få barn. Hun foreslo derfor at hennes mann kunne ta Hagar, tjenestekvinnen hennes, og få et barn med henne isteden. Det virket som den eneste måten å redde Gud fra et umulig løfte. Til slutt ga han etter og fikk et barn med Hagar. Dette er en typisk illustrasjon av den gamle pakts prinsipp - “vi vil gjøre...” Abraham forsøkte å få det til ved kjødet, etter menneskelige bestrebelser og planlegging. Arrangementet feilet i likhet med den gamle paktens løfter, ettersom det ikke var noe avhengighet av guddommelig kraft.
Gud aksepterte aldri Ismael som det lovede avkom. Da Isak ble født, skjedde det ved et mirakel. Gud skapte et nytt liv i et biologisk dødt morsliv. De fysiske umulighetene underkastet seg den overnaturlige, skapende kraften fra Gud. Isak representerer prinsippene i den nye pakt på en perfekt måte; en degenerert kropp, en ny fødsel - erfaring som gjenskaper Guds Sønns liv i alle som tror. Den naturlige, fysiske livmoren til Sara var absolutt ikke i stand til å produsere frukt. På samme måte kan ikke den naturlige, kjødelige kroppen og sinnet til en synder frembringe lydighetens frukt. Da Gud brukte Sin kraft til å lage et nytt liv inne i Sara, skjedde det umulige, og hun fødte en sønn. Når Gud bruker Sin kraft til å skape et nytt liv i sjelen, skjer det umulige igjen - et menneske blir åndelig og lydig.
Isak ble ikke født “etter kjødet”, men “etter Ånden.” (Gal.4,29) Ettersom mennesket er kjødelig og “svak i kjødet”, har det ikke makt til å oppnå lovens rettferdighet. Det må også bli født etter Ånden. Et hvert forsøk på å lyde pakten med menneskelige bestrebelser (som ved den gamle pakt) vil produsere barn i trelldom. (Fordi de ender opp med å bryte loven) Loven må bli skrevet inn i hjertene ved Den Hellige Ånd og bli oppfyllt ved at man har “Kristus i Seg”.
Lovtrelldom
Begrepet «å være en lovtrell» er blitt flittig brukt i mange kristne samfunn. Jødene på Jesu tid var «loviske» og bare opptatt av å holde loven, blir det hevdet. De som i dag forkynner at mennesker også i dag må holde loven, og som selv søker etter å gjøre det loven sier, får ofte begrepet lovtrell på seg. Lovtrelldom er i dag også knyttet til begreper som «selvrettferdig» og «de som prøver å frelse seg selv».
Det er viktig å ha den bakgrunnskunnskapen at det er ingenting galt i å søke etter å være et rettferdig menneske. Gud ønsker å omvende alle mennesker til å bli i harmoni med det rettferdige. Vi skal være rettferdige i vår ferd. Rettferdighet er ikke noe vi må flykte fra som noe ondt, men noe vi må oppelske. Jesus sa ikke at vi måtte bli mindre rettferdige i vår ferd enn fariseerne, men mer rettferdige.
«For Jeg sier dere at hvis ikke deres rettferdighet langt overgår rettferdigheten til de skriftlærde og fariseerne, skal dere aldri komme inn i himmelens rike» (Matt.5,20)
Jesus begrunner dette senere til Johannes:
«Men det skal aldri noen sinne komme noe inn i den (Det himmelske Jerusalem. 21,10) som gjør den uren eller er en årsak til styggdom eller løgn…» (Åp.21,27)
Hvis fariseerne hadde vært rettferdige ville ikke Jesus ha vært i konflikt med dem. Hvis fariseerne hadde holdt Guds lov hadde de vært lik Jesus i fremferd. For Jesus sa:
«Jeg har holdt Min Fars lov og blir i Hans kjærlighet.» (Joh.15,10)
Og Jesus Selv var Ordet som ble kjød. (Joh.1,14) De skriftlærde pugget Guds ord hver dag, men så ikke Jesus som var ordet i praksis. Dette fordi de ikke selv var i harmoni med Ordet, og fordi de hadde vrangtolket det og tillagt det menneskelige lover og bud. På Jesu tid ble fariseerne og de skriftlærde beundret og regnet som rettferdige, men Jesus avslørte dem å være lik:
«hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet...»
Han avslørte videre:
«På samme måte gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet» (Matt.23,27-28)
Jesus sa at den som gjør synd er syndens trell. (Joh.8,34) Paulus forteller om synden:
«Men jeg ser en annen lov i lemmene mine…(som) tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine» (Rom.7,23)
Jesus fortalte oss at fariseerne og de skriflærde ikke var rettferdige og at de syndet og holdt ikke loven. Ifølge Jesu egen definisjon var de treller under synden. Jesus var Guds tjener og Sønn, ordet som ble kjød, og Han var rettferdig. Jesus var ingen lovtrell fordi Han levde ut Guds lov, og de som søker å følge i Hans fotspor er heller ingen lovtreller:
«For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor: Han som ikke gjorde synd, heller ikke ble det funnet svik i Hans munn» (1.Pet.2,21-22)
«For Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er åpne for deres bønner. Men Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt.» (1.Pet.3,12)
Når Jesus fortalte historien om den barmhjertige samaritan var det fordi Han ville at mennesker skulle gjøre gode gjerninger mot hverandre. Når samaritanen hjalp den skadde mannen gjorde han det ikke for å frelse seg selv, men i barmhjertighet. Hans gode gjerning var ikke å være «lovtrell», hans handling var heller ikke for «å rettferdiggjøre seg selv». Men handlingen var der likevel, og Jesus roste mannen for hans gode gjerning.
I dag flykter mange fra å gjøre det gode, fordi de tror at om de søker å følge Guds bud så søker de å rettferdiggjøre seg selv eller frelse seg selv. Når et menneske gjør rettferdige handlinger i dag blir det ofte sammenlignet med noe ondt. Men Gud roser de som gjør rettferdighet i hele Bibelen. Når Gud vil kle oss i Sin rettferdighet er det for at Åndens frukter, Guds frukter, skal bli synlige i våre liv. Er ikke vår rettferdighet større en fariseerne og de skriftlærdes (Matt.23,27) så er heller ikke Jesus Herre i våre liv og Åndens frukter er døde i oss.
Kan vi bli lovtreller av Guds lov?
Det er ikke noe galt i gode gjerninger, det er motivet bak dem som er av betydning. Man kan bli en trell av Guds lov eller man kan bli fri av den. (Jak.1,25) Vårt ståsted er det avgjørende, ikke bare om vi er en trell av noe, men hva trelldom vil lede oss til.
Det som gikk så forferdelig galt med den gamle pakt var ikke Guds rettferdige lover. Det var folkets synder.
Da Israel fikk Guds lov lovte de alle å gjøre etter loven. Ikke lenge etter brøt de lovene, og slik fortsatte det igjen og igjen. Nye løfter, nye løftebrudd. Gud hadde aldri gitt Israels barn sine lover om Han visste at det var umulig å leve etter dem. Han ville aldri bedt oss om å ikke stjele om det var umulig for oss å la være. Som i den nye pakt hadde Gud også i den gamle et tilbud om å fylle dem med Sin rettferdighet og gi dem kraft og styrke til å leve rett. Det er Gud som må gjøre Sin gjerning i våre hjerter for at vi kan leve rett. David sa:
«Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra Ditt åsyn, og ta ikke Din hellige ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over Din frelse, og hold meg oppe ved Din Ånd som leder meg. Så skal jeg lære overtredere Dine veier, og syndere skal omvende seg til Deg.» (Salm.51,12-15)
Å være en trell er å være fanget i noe. Vi kan være fanget av syndens lov, av loven som sier vi må dø og av, ja, Guds lov.
Hvis vi under tvang må følge en lov er vi en trell av den loven. Men hvis vi følger en lov etter vårt eget ønske og lyst, da er vi frie i loven og ikke dens trell.
Det var dette som gikk galt for så mange av jødene. De sa ja til å holde en lov de ikke ønsket å følge. Gjennom Israels barns historie kan vi lese om hvordan de gjorde alt for å følge de andres guder, deres tradisjoner og deres ritualer. En halvhjertet omvendelse gjorde at de prøvde å være loyale mot Gud og mot sine egne ønsker samtidig. Resultatet ble en blanding av godt og ondt, noe Gud anklagde dem for igjen og igjen. Om Judas omvendelse sa Han engang:
«Til tross for alt dette vendte hennes troløse Juda ikke om til Meg av hele sitt hjerte, men bare lot som hun hadde gjort det, sier Herren» (Jer.3,10)
Man kan ikke tjene to herrer, likevel prøver mange nettopp det i dag og. Man prøver å tjene Gud og sine lyster samtidig. Resultatet er en hvitkalked grav med dødningshoder inni. Resultatet er at man føler seg som en trell av Guds bud, for man ønsker ikke å leve etter dem. Igjen, resultatet, er at man bryter Guds bud med hjertet og senere med ord og gjerning. Det var dette som var situasjonen hos fariseerne på Jesu tid, hos Israel i den gamle pakt og hos mange kristne i dag. De fleste av oss har erfart striden mellom Guds bud og synden som utkjempes inni oss.
Guds rene lov oppfattes som en undertrykker, en frihetsberøver og som ond hos de som ikke elsker det Gud står for og hvem Gud er. (1.Joh.2,3-4) Deres tjeneste til Gud blir erstattet med deres egen gudsdyrkelses-form. Blandingen gir dem en frihetsfølelse. Slik som Israel etter å ha lovet å holde Guds bud bygde gullkalven. De valgte den tilbedelsesform de lystet etter fremfor den Gud ba om og de sa: «Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.»
Guds plan var ikke å fjerne loven for at lovbrytere ikke lenger skulle bli fordømt av loven som ba om det de ikke ville gi. Gud ville fjerne lovens fordømmende stemme ved at menneskene ikke levde slik at loven fordømte dem.
