PAULUS OG LOVEN
KAPITTEL 3 og 4
av R .Tourniaire |
KAPITTEL 3:
Nåde
Et flittig brukt ord innenfor kristenheten, men hva ligger egentlig i begrepet?
Ordet nåde er ofte brukt i kristne sammenhenger og for å beskrive Gud. Ordet er til og med blitt litt «slitt» og er for mange bare et uttrykk for Guds godvilje. Nåde kan også lett misoppfattes hvis man ikke har en erfaring som setter en i en posisjon hvor nåde behøves. Det er da nåden blir kraftfull og leder til takknemlighet.
Om man ikke har vært i en situasjon hvor nåde trengtes, kan man kanskje forestille seg andres situasjoner. I hverdagslivet er det mange nådeerfaringer. Noen eksempler kan være en elev som slipper utvisning etter å brutt skolens regler. Foran seg kan man se hele livet få en vond vending og fremtidsplaner gå i grus som følge av en dum handling. Men så skjer det: Tross for at alle regler tilsier at du skal utvises, får du nåde. Du får en ny sjanse.
Kanskje noen stjeler noe, blir tatt og angrer oppriktig. Du vet politiet har plikt å melde deg og gi deg et rulleblad som kan forfølge deg resten av livet. Kanskje vet du meldingen om det du har gjort ville knuse din familie. Så får du høre det du ikke forventer og ikke fortjener. Politimannen får medfølelse med deg og lar deg gå - med en advarsel.
I vårt samfunn i dag blir det mindre og mindre plass til nåde. Fordi så mange har misbrukt sine anledninger og gjentar sine forbrytelser, tør ikke folk å vise nåde. Byråkrati og lov skal følges uansett. Forskjellsbehandler man noen, blir det urettferdig mot andre, og individene blir kategorisert som en sak og ikke som et individ. På mange måter er dette det eneste rette å gjøre i en verden full av elendighet hvor ingen kjenner andres hjerter. Og er det ikke riktig at den skyldige får sin straff? På hvilken annen måte kan man vise at en adferd er uakseptabel? Ingen har tro i dag på at nåde kan ta straffens plass i å endre den angrende, og også frykten for gjentagelse og forskjellsbehandling hindrer det.
Det samme kan man finne i mange kristne samfunn. Avvik fra samfunnets regler leder ofte til evig mistillit. Det er ikke mye rom for feilgrep. Hos andre kristne finnes den andre grøften. De tror det er så viktig å vise nåde at de fjerner alle Guds klare formaninger og standarder og unnskylder all adferd. Det er imidlertid ikke nåde. Unntak fra regelen er nåde. Hvis regelen er opphevet, behøves ikke lenger nåde. Men fordi loven står fast, trenger vi nåden.
Kjærligheten er blitt kald hos de fleste i dag, men ifølge Paulus er det Guds kjærlighet som driver oss til frelse.
Mennesket lærte Guds kjærlighet å kjenne gjennom Hans nåde. Guds lov er rettferdig og står fast (Rom. 7, 12). Guds lov er kjærlighet (1. Joh. 5, 2-3). Derfor er det urettferdig og ukjærlig av oss å overtre den. Synd er ondt, og vi mennesker har gjort mye ondt. Guds lov skulle uttrykke veien til fullkommen kjærlighet mellom Gud og mennesker, til fred for mennesket og til det beste for de mellommenneskelige forholdene. Brudd på disse bud føres til en straff som leder til døden. Men Gud elsket Adam og Eva, og menneskene som skulle komme etter dem. Men de var dømt til døden på grunn av sin synd, og Han fikk medynk. Det var rettferdig å fullføre dommen, og ta det evige liv fra synderne for de hadde gjort vonde ting mot hverandre og Gud Selv. Guds kjærlighet for mennesket, og Hans medynk med den angrende synder, ledet til at Han ville vise dem nåde.
Tenk deg Adam og Eva som hadde fått dommen over seg etter de hadde syndet. De hadde blitt grundig advart på forhånd, formant mot å begå synden og blitt fortalt konsekvensen av å synde. Eva spiste frukten i den tro at hun ville «bli som Gud», og hun opponerte mot Han som bare hadde vist dem kjærlighet og som hadde gitt dem alt. Nå kom dommen over dem, og deres hjerter var knust over det de hadde gjort. Alt er over, og alt de kan se er vissheten om at «nå er det for sent, det kan ikke omgjøres». En fortvilet følelse som manger kjenner seg igjen i. Så kommer Gud med ord om nåde til dem. En frelsesplan.
Mange steder i Bibelen kan vi lese om mennesker som får en erfaring med Guds nåde. Blant disse er mennesker som senere kom til å elske Gud mer en noensinne før.
Blant dem er Jakob som løy og svindlet til seg førstefødselsretten. Han ble plaget med anger og opplevde at Gud viste han nåde og velsignet han slik han hadde lengtet etter. Andre er brødrene til Josef som hadde solgt han og prisgitt han til et liv som slave i Egypt. Når de møter Josef igjen etter at han har lidd mange år i fengsel under slaveriets åk, og senere blitt forfremmet, så forventer de hevn fra ham. De fortjente straff. Josef ville ikke straffe, men viste alle sammen nåde ut ifra en kjærlighet som han kun kunne fått fra himmelens Gud.
David hadde blitt tiltrodd kongeriket av Gud, og var blitt utvalgt på grunn av sin gudsfrykt. David søkte i alle ting å gjøre Guds vilje og være en omtenksom og kjærlig hyrde for kongeriket. Så blir han grepet av begjær til en annen manns kone, og sender mannen ut i krigen hvor han blir myrdet. Et svik mot Gud, og den stilling Gud hadde betrodd han. Det var også et svik mot menneskene innvolvert. Davids synd er et eksempel på brudd mot Guds bud og hvordan det gjør ondt mot Gud som har vist kjærlighet, og mot medmennesker. Mannen han tok konen ifra, hadde vært en gudfryktig mann, og var meget omtenksom ovenfor sine medmennesker (2. Sam. 11, 11).
David hadde gjort det som var ondt. Og synden hadde onde konsekvenser. David forventet ikke at han noensinne ville få erfare det gode forholdet til Gud som han en gang hadde hatt. Han fortjente å bli fratatt kronen og ifølge Moseloven dø for sin synd. Davids hjerte var knust, og han ønsket det hele ugjort. Men han kunne ikke gå tilbake i tid, han var dømt. Tross at David ikke fortjente det, viste Gud han nåde.
Salmenes bok i bibelen er full av Davids bønner om nåde og tilgivelse, men også full av glede over Guds nåde mot ham. Etter sin store synd skrev han:
«Vær meg nådig, Gud, etter din miskunnhet! Utslett mine overtredelser, etter Din store barmhjertighet! Tvett meg fullkomment rent fra min misgjerning, og rens meg fra min synd! ...Skjul Ditt åsyn for mine synder, og stryk ut alle mine misgjerninger! Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra Ditt åsyn, og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over din frelse, og hold meg oppe ved Din Ånd som leder meg. Så skal jeg lære overtredere Dine veier, og syndere skal omvende seg til Deg. Fri meg fra den skyld jeg fikk ved blodsutgytelse, Gud, min frelses Gud, og min tunge skal juble høyt over Din rettferdighet.» (Fra Salme 51).
Salmene er også fulle av ære til Guds rettferdige lov. David forsto hvorfor loven var rettferdig og ønsket å følge den av hele sitt hjerte. Davids anger over det han hadde gjort, var ekte. Han ønsket ikke å fortsette i overtredelse mot Gud og Hans lov. Han angret og ville vende om til et liv i harmoni med Guds lover.
Den nåde Gud hadde vist David, gjorde han ydmyk og takknemlig. Men ikke på noe tidspunkt var hans respons til Guds nåde at han kunne fortsette med sine feilgrep. Likevel er det mange som i dag tror at Guds nåde mot deres synd er en godkjenning av at loven ikke lenger er gyldig. Dette var aldri Davids erfaring med Guds nåde. Hans respons på Guds nåde er følgende:
«Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte. ...Å, må bare mine veier være fast rettet mot å holde dine forskrifter! ...Av hele mitt hjerte har jeg gjemt Ditt ord for at jeg ikke skal synde mot Deg. Lovet være Du, Herre! Lær meg Dine forskrifter! ..På Dine vitnesbyrds vei har jeg frydet meg, ja, som over all rikdom. ...Ved Dine forskrifter vil jeg fryde meg. Jeg vil ikke glemme Ditt ord.» (Sal. 119, 1-2. 10-16).
En annen som opplevde stor nåde, var Paulus. Derfor kunne heller ikke Paulus slutte å snakke om Guds uendelige nåde som var gitt han ufortjent. Han hadde blod på hendene, han hadde vært med på å forfølge og straffe uskyldige mennesker. Han forfulgte Kristi etterfølgere, han «plaget menigheten, for han gikk fra hus til hus, drog ut menn og kvinner og fikk dem fengslet». Han var med på å forpeste livene til mange og ødela mange familiers fred.
Så ba Paulus om brev fra ypperstepresten for å kunne hente og føre Kristi etterfølgere tilbake til Jerusalem for fengsling. På veien «skinte plutselig et lys fra himmelen rundt ham». Var det ikke rett at Gud dømte denne mannen for ha forfulgt uskyldige og forfulgt Jesus Selv? Skulle ikke Gud slå han ned der og da? Men Gud viste Paulus nåde isteden. Paulus visste hva han fortjente, og han forsto også hva han fikk ufortjent isteden.
Paulus forteller: «For dere har hørt om min tidligere fremferd i jødedommen, hvordan jeg til overmål forfulgte Guds menighet og forsøkte å utslette den. ..Men da det behaget Gud, Han som utvalgte meg fra min mors liv og kalte meg ved Sin nåde..» (Gal. 1, 13-15)
Jesu velvilje til å gi menneske den ufortjente nåden, er en av de ting som opptar Paulus aller mest. Han skriver: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesu Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mistet Guds ære. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud offentlig frem som nådestol i Hans blod, ved troen, for å vise Sin rettferdighet, fordi Gud i sin langmodighet hadde båret over med de synder som var gjort tidligere» (Rom.3,24-25)
Paulus forsto i likhet med David at den synd mennesker var skyld i, rettferdig resulterte i døden. Han forsto også at den frelse Gud tilbød gjennom Jesus, ikke var noe Gud måtte gjøre, men en nåde Han ga ut fra kjærlighet. Paulus visste at frelsen var Guds nåde til dem, en nåde som skulle gi dem en ny sjanse til tross for dommen over deres hoder. Han skriver: «For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.» (Efes.2,8-9).
Ingen måtte tro nåden var fortjent eller ta nåden for gitt, da ville det ikke lenger vært nåde, men en lov.
Nåden stadfester loven på den måte at nåden ikke ville vært nødvendig om loven ikke var gyldig. Når mange kristne i dag hevder at Guds lov er opphevet, mister de erfaringen av hvor stor Guds nåde er. De kjenner ikke sin synd slik Gud kjenner den, og kjenner heller ikke dommen over seg. Derfor er de også sene med å forstå den kjærlig heten i nåden som Gud tilbyr.
Opp gjennom tidene har det vist seg gang på gang at Gud har vist nåde uten å oppheve reglene. Vi kristne misforstår Guds kjærlighet og gjør det ofte motsatt. Vi har endret hele regelsettet og viser ikke rom for nåde ved brudd på våre nye regler. Men mot Guds regler hevdes det ikke lenger at det trengs nåde, fordi reglene ikke er der.
Nåde er ikke å fjerne regler, men å gjøre unntak fra dem. Det er unntaket som gjør nåden ufattelig kjærlig og stor.
Idet vi står for dommen og dømmes til døden for alt de vonde vi har påført andre og for vår opprør mot Gud som har elsket oss, hører vi en stemme som sier: «Loven er rettferdig, straffen er rettferdig. Men de angrer, la meg vise dem nåde. Jeg vil ta straffen for dem, slik at de kan gå fri.»
Takk Gud for din ufortjente nåde og for at Han er rik på miskunn og sann kjærlighet. Takk for at Han ikke er et byråkrati som frykter og ikke vil gi nåde til tross for anger. Takk for at Han ikke bare viser nåde vi ikke har fortjent, men at Han også hjelper oss videre på veien og lærer oss å leve i harmoni med Sin lov.
Etter et liv med Gud, etter å opplevd Hans ufortjente nåde, sier David etter et feilgrep:
«La oss falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.» (2.Sam.24,14).
KAPITTEL 4:
Lovproblematikken på disiplenes tid
Jødene hadde store forventninger til Messias. De trodde at Messias skulle komme og forløse dem fra romernes undertrykkelse. Forventningene var at Israel som nasjon endelig skulle oppløftes. At Messias skulle komme og dø for deres synder som det endelige offerlam, var en tanke som ikke kom opp i så manges sinn da Jesus ble født inn i verden. Abraham og forfedrene hadde alle ventet på Frelseren som de hadde blitt lovet, men forståelsen av Frelserens misjon som offerlam var nå fremmed i lære hos det jødiske folk. Selv om Jesus gjentatte ganger fortalte disiplene om det Han måtte lide, klarte de ikke å forstå det. Tankegangen om at Han ville være konge på jord og forløse Israel var så grunnfestet i deres hjerter at de rett og slett ikke klarte å endre sin tankegang, før Jesus faktisk hadde lidd og gjenoppstått. Da måtte Jesus prøve å forklare på nytt det han hadde sagt gjentatte ganger til dem før sin død. At profetiene og løftene i Bibelen pekte frem til nettopp det at Messias skulle dø for menneskeheten.
«Han åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene.» Så sa Han til dem: «Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at omvendelse og syndens forlatelse skulle forkynnes i Hans navn for alle folkeslag.» (Luk.24,45-47)
Da først skjønte de det, Jesus var det sanne offerlam som hadde dødd for å gi dem syndenes forlatelse. Men det var enda mye de ikke hadde forstått og som gjorde ting mer og mer problematisk etter hvert.
Hele den jødiske kultur var basert på de lovordninger de hadde mottatt av Moses.Blant disse lovene var det ritualer og sermonier, festdager og høyhellige dager. De hadde også mottatt lover om renselse og innsettelse. Alle de sermonielle lovene inneholdt ofring av et dyr, eller et blodoffer. Om man hadde vært syk sa loven at man skulle ofre, når det var høytidssabbat skulle man ofre og ikke minst på forsoningsdagen (Yom Kippur). Helt siden Mose tid hadde ofringene vært jødefolkets rettferdiggjørelse. En gang i året på den store forsoningsdagen ofret de for å rense vekk sin synd som et folk. Gjennom året hadde de takkeoffer, grødeoffer, brennoffer, syndoffer og fredsoffer. Det kanskje aller viktigste offeret for mange av jødene var påskeofferet som skulle ofres påminnesdagen til utfrielsen fra Egypt. «Det skal være en evig lov at dere feirer denne høytiden», fikk de vite. (2.Mos.12,24)
Gjennom Mose loven som innholdt alle disse forordningene oppnådde Israels folk tilgivelse fra Gud. De trodde de ble «rettferdiggjort/tilgitt» gjennom å holde disse lovene. Guds ti bud som ble skrevet og lagt i Paktskisten symboliserte det de hadde gjort overtredelse mot. Det var derfor denne spesielle loven ble skrevet med Guds finger og lagt under nådestolen. På den store forsoningsdagen skulle ypperstepresten sprinkle blod på nådestolen over de ti bud. Denne handlingen symboliserte at Israels synd mot Guds lov var betalt. .
Da Jesus kom til jorden var det ingen som ventet på en som skulle ta deres synd og dø. De ventet på en konge. De forsto ikke symbolene i helligdommen og i alle sermonilovene. Fariseerne og de skriftlærde lærte folket at de ble rettferdiggjort gjennom å holde disse lovene. Ved å lyde disse budene fikk enkelte mennesker og Israel som en nasjon, Guds velbehag og tilgivelse for sine synder.
De trodde ikke Guds ti bud rettferdiggjorde dem, det var offerritualene, omskjærelsen og alle disse lovene som rettferdiggjorde. Guds ti bud var loven de hadde brutt, og som de trengte en rettferdiggjørelse fra.
Jesus kom som et syndeoffer, og etter sin oppstandelse forklarte Han offertjenesten til disiplene. Endelig forsto de det, Jesus var deres rettferdighet. Det var gjennom Hans død de ville motta rettferdiggjørelsen. Mose lov hadde bare vært bilder og skygger av det Jesus gjorde, og det å holde seremonilovene ville ikke kunne gi mennesker liv og frelse, kun det som sermoniene hadde vært et symbol på.
Dette innebar en enorm omstilling for jødene som var vant til å tenke på denne loven som deres rettferdiggjørelse. Hvor skulle Jesus få plassen? Skulle de slutte med å holde disse lovene? For mange jøder betød det en enorm villfarelse at de skulle slutte å følge disse seremonilovene. Det var jo gjennom disse de hadde Guds velbehag og oppnådde tilgivelse for folket gjennom alle år. Hvordan kunne det være rett at èn mann, Jesus skulle erstatte alt dette? I Mose lov sto det om syndofrene og hvordan de skulle få tilgivelse gjennom seremonilovene. Dette var det eneste de visste som var fra Gud og ga dem Guds velbehag. De mente det ikke sto noe om Jesus i loven, fordi de ikke så på seremonilovene som symboler men som den faktiske syndforlatelsen.
Jesus-teorien gjorde derfor mange litt småredde og forvirret. Skulle en mann bedra dem til å gi opp det viktigste for Israel? Jesus advarte disiplene på forhånd:
«De skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere skal tro han gjør Gud en tjeneste. Dette skal de gjøre mot dere fordi de ikke har kjent verken Faderen eller Meg» (Joh.16,2-3)
Den første av Jesu etterfølgere som måtte lide for dette var Stefanus. Mot han sa de:
«Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og loven. For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkende som Moses overgav til oss.» (Apg.6,13-14)
Jesus hadde sagt om tempelet at det skulle gå fullstendig i grus. (Matt.24,2) Ved å forvrenge Jesu mening hadde også noen brukt mot Ham at Han hadde sagt at:
«Ødelegg dette templet, og på tre dager skal Jeg reise det opp» (Joh.2,19; Matt.26,21)
De som alikevel tok imot Jesus som sin frelser og lot Hans død bli deres rettferdiggjørelse, var forvirret. Hva skulle de slutte med, hva skulle de ikke slutte med? Var det rett at Mose lov skulle nå ignoreres? De fleste disiplene trodde ikke det til å begynne med. For dem var alle disse forordningene noe Gud hadde gitt, og skulle ikke bare ta slutt. Derfor var det noen jøder som fortalte også hedningene at de måtte begynne med å holde alle disse lovene og seremoniene. Selv om Jesus hadde dødd for deres synd mente de at det ikke opphevet forordningene Gud hadde gitt dem.
Det at disiplene var forvirret med hensyn til disse spørsmålene selv, viser seg i det de gjorde og sa og som nå er beskrevet i Bibelen. Da problemstillingen kom opp står det:
«Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem. Da bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste, og legge dette stridspørsmålet for dem.» (Apg.15,2)
Da de kom dit ble det holdt et apostelmøte om temaet. Ingen hadde fått direkte beskjed om hva som skulle skje med rituallovene, derfor satte de seg for å diskutere situasjonen. Hadde de hatt et klart «så sier Herren» hadde de brukt det, men de hadde ikke noe, og derfor begynte de å ressonere seg frem. Gud hadde tatt imot hedninger og gitt også dem Den Hellige Ånd. Det betyr at også de hadde mottatt frelse og tilgivelse selv om de ikke hadde omskåret seg eller utført noen av jødenes rituallover. Konklusjonen ble da at Gud ikke ba om dette for å kunne gi mennesket frelse og rettferdiggjørelse gjennom Jesus Kristus. Derfor trengte ikke hedningene å holde Mose lov for å oppnå rettferdighet (tilgivelse).
De forventet at de omvendte jødene fortsatt skulle holde sermonilovene. Derfor irettesatte de Paulus og var veldig opptatt av at han måtte bevise for de ikke-troende jødene at han fortsatt holdt loven.
«Da vi nu kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede. Den næste dag gikk Paulus med oss til Jakob, og alle de eldste kom dit. Og da han hadde hilst på dem, fortalte han det som Gud hadde gjort blandt hedningene ved hans tjeneste, det ene efter det annet. Da de hørte det, priste de Gud; og så sa de til ham: Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blandt jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven; men nu har de hørt si om dig at ute blandt hedningene lærer du alle jøder frafall fra Moses og sier at de ikke skal omskjære sine barn eller vandre efter de gamle skikker. Hvad er da å gjøre? I ethvert fall vil en hel mengde komme sammen; for de vil få høre at du er kommet. Gjør nu derfor som vi sier til dig! Vi har her fire menn som har et løfte på sig; slå dig sammen med dem og la dig rense med dem, og ta på dig omkostningene for dem, så de kan få rake sitt hode! så vil alle skjønne at det ikke er noget i det som de har hørt si om dig, men at du også selv vandrer så at du holder loven. Men om de hedninger som har tatt ved troen, har vi sendt brev og vedtatt at de ikke skal holde noget sådant, men bare vokte sig for avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Da slo Paulus sig sammen med mennene, og den næste dag lot han sig rense med dem og gikk inn i templet for å melde utløpet av renselsesdagene, da offeret skulde frembæres for enhver av dem. (Apg.21,17-26)
Dette viser at de snakker om seremonilovene og at disiplene som trodde på Jesus som frelseren fortsatt holdt disse lovene og mente de også måtte det. Disse ritualene innebar ofring som nevnt helt nederst i skriftsstedet. Selv om Jesus var deres sanne frelser og offerlam klarte mange ikke å se at de skulle slutte med disse ritualene. Og disse lovene var (da) i Israels tro deres rettferdiggjørelse.
Dette er det Paulus prøver å forklare oss i mange av sine brev. Spesielt fordi mange omvendte jøder påsto for andre omvendte hedninger og jøder at de måtte fortsette med å holde disse lovene. Han legger frem at disse lovene ikke kunne rettferdiggjøre noen, og at det bare var Jesus Kristus som kunne det. Han sier at disse lovene ikke kunne gi tilgivelse, det kunne kun han de symboliserte, nemlig Jesus Kristus. Paulus søker å gi Mose lov den rette plassering i de forvirrede sinn, og viser til at denne loven ikke kan levendegjøre noe menneske. Han sier at Abraham som levde hundre og tretti år før de mottok alle seremonilovene levde i troen på Messias offer, og at de ritualene de hadde mottatt ikke kunne vært gitt istedenfor dette løftet om Messias. Moseloven var ikke gitt til Israel istedenfor løftet om en forsoning som engang ble gitt Abraham, og loven de fikk var heller ikke oppfyllelsen av løftet. Det ble kun gitt som en symbolsk forordning.
«Jeg mente dette: Pakten, som Gud tidligere hadde stadfestet med sikte på Kristus, kan ikke loven, som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig, så den setter løftet ut av kraft» (Gal.3,16)
Det offersystem de fikk var ikke selve frelsen. Det var ikke oppfyllelse av løftet, og det kunne heller ikke ta vekk løftet om en frelser.
Paulus snakker ikke her om de ti bud. De ti bud var loven som var blitt brutt og grunnen til at de trengte rettferdiggjørelse og tilgivelse. Det var offersystemet som var en paralell til Jesus og som symboliserte rettferdiggjørelse fra synd. Det var også denne loven mange av jødene på Paulus sin tid nektet å erstatte med Jesu offer. Seremonilovene ble gitt for «overtredelsenes skyld inntil …løftet» ble oppfylt. (Gal.3,19) Offersystemet skulle påminne dem om synd, om konsekvensen av synd og skulle holde overtredelse av Guds lov så mye som mulig under sjakk.
Paulus sier at den loven han snakker om er den som «ble formidlet ved engler, ved en mellommanns hånd» (Gal.3,19)
Guds ti bud ble formidlet av Gud direkte til hele Israels folk og senere skrevet med Guds finger. Seremonilovene ble gitt Moses og han skrev dem ned. Derfor vet vi at det er denne loven som er temaet som Paulus prøver å belyse.
Kristus har kjøpt oss fri fra «lovens forbannelse». Det er Han som har kjøpt oss fri for vårt brudd av Guds bud, ikke offerblodet som ble sprinklet over loven og som ble utgytt hver gang loven var blitt brutt. Seremonilovene kunne ikke «levendegjøre», eller gjøre den rettferdig som gjorde disse ritualene, heller ikke for å oppnå Guds barmhjertighet. Vår rettferdighet kommer ikke ved disse offersystemene, men ved Kristus.
Paulus sa:
«Jeg forkaster ikke Guds nåde. For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves» (Gal.2,21)
Hvis seremonilovene virkelig kunne gi mennesker forsoning og rettferdiggjørelse så var det ingen vits i at Kristus skulle dø. Kun hvis loven ikke var god nok til dette, men bare var symboler, var Kristus deres eneste redning.
«For loven, som bare var en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofrer år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem frem. For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene frem? For de som hadde del i denne tjenesten, og som èn gang var renset, ville da ikke lenger ha synd på samvittigheten. Men i disse ofringene ligger det hvert år en påminnelse om synder. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han: «Offer og gave ville Du ikke ha, men et legeme har Du forberedt for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i. Da sa Jeg: Se, Jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om Meg – for å gjøre Din vilje, Gud» Først sier Han: «Offer og gave, Brennoffer og syndoffer, ville Du ikke ha, og Du hadde heller ikke behag i dem» – det som altså etter loven blir båret fram. Deretter sa Han: «Se, Jeg kommer for å gjøre Din vilje, Gud» Han tar bort det første, så Han kan innsette det andre. Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Heb.10,1-10
Paulus gjør alt han kan for å forklare for de forvirrede sinn at de ikke lenger trenger eller behøver å begynne med å utføre alle ritual-lovene for å oppnå rettferdiggjørelse. Kristus er nok. Seremonilovene har møtt sitt motbilde og er ikke lenger nødvendig.
Kan du tenke deg? Jødene hadde stolt på disse lovene for sin rettferdighet og tilgivelse. Og nå skulle de bare gi slipp på alt og tro at for Gud var det nok at de trodde på Jesu forløsning? De skulle ikke praktisere sin tro gjennom ofringene i loven lenger, men de skulle bare tro det og be om det. Dette var en enorm forandring, og en enorm utfordring. Skulle alle disse lovene som de hadde strevd med erstattes med å bare tro på det Kristus hadde gjort? Mange var vantro.
Samtidig som Paulus har dette budskapet i sine brev, oppfordrer han som Jesus gjorde: Dere har mottatt benådning uten å gjort dere fortjent til det, ikke fortsett med å bryte Guds bud!
Hvis en dommer gir deg benådning til tross for ditt lovbrudd, betyr ikke det at han mener du nå har lov å gå ut å fortsette å bryte loven. Hadde han trodd du hadde oppfattet det slik ville han antaglig ikke gitt deg benådning i det hele tatt. Men benådning kommer ofte fordi noen viser anger for det han har gjort. Den angeren blir oppfattet av dommeren som et tegn på at du ikke ønsker å fortsette å begå lovbruddet om du får en ny sjanse. Derfor gir han benådningen. Får du benådningen og går ut og fortsetter som før vil du selvfølgelig komme frem for domstolen igjen og dommeren vil føle seg misbrukt. Hans benådning ble misbrukt. Derfor sa Jesus til kvinnen som ble grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. GÅ BORT OG SYND IKKE MER» (Joh.8,11; Min uthevning).
Gud har tilgitt en synd mange ganger. Hans omsorg og tålmodighet vises tydlig i Jesu utsagn til Peter.
«Da kom Peter til Ham og sa: «Herre, hvor ofte skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham? Så mye som sju ganger?» Jesus sa til ham: «Ikke så mye som sju ganger, sier Jeg deg, men så mye som sytti ganger sju» (Matt.18,22).
Hver gang en synder kommer ved korsets fot med sin synd, viser synderen at han er oppriktig lei seg. Han forteller Gud at han angrer og ønsker å vende om. Derfor tilgir Gud igjen og igjen. Gud elsker mennesket og vil så gjerne gi dem nye sjangser. Han vil ikke at de skal dø. (Esek.18, 23.30-32) Men det øyeblikket synderen ikke lenger angrer, men isteden unskylder sin synd, misbruker han Guds nåde. Målet er å bli omvendt fra synden. Når dette ikke lenger er synderens mål er hans bønn om nåde en utnyttelse av Guds gaver.
I dag lærer mange kristne å gå fremfor Guds trone med gale motiver. Omvendelse er ikke inne i bildet i det hele tatt. De tar og tar av Guds nåde, men vender seg ikke om. Skal da Gud tro på dem når de sier de angrer sin synd? Ville du, hvis du var en dommer i en rettsak, frikjent en kriminell med en slik holdning?
Det er dette Gud gjør for mennesket: Vi har brutt Hans ti bud og syndet. Vi blir overbevist over vår synd og angrer og kommer skyldbetynget frem for Guds trone. Gud benåder oss på grunn av Sin Sønns blodoffer. Han forventer ikke at vi skal ta det som et tegn på at Han tolererer synd, og at vi kan fortsette som før. Han tilgir på grunn av at vi har vist anger og ser på det som at vi egentlig ikke ønsker å fortsette på samme måte som før. Så ved Jesu offer gir Han oss benådning. Fortsetter vi som før, kommer vi igjen frem for Hans domstol. Jesu blod har blitt tråkket på, Guds benådning blitt utnyttet.
Paulus har lagt frem at de ikke mottok tilgivelse og rettferdiggjørelse gjennom lovordningene, men gjennom forbildet Kristus. «Dere har benådningen, strid om hvordan man skal oppnå den er uvesentlig. Det som er viktig nå er at vi ikke fortsetter i overtredelse mot Guds bud slik at vi igjen kommer under dommen.»
Derfor sier han:
«Omskjærelse og mangel på omskjærelse er ingenting. Men det som betyr noe er å holde Guds bud» (1.Kor.7,19)
Det var aldri en debatt i Bibelen om vi skulle holde Guds lov eller ikke. Men på Paulus tid var det debatt om loven som de så lenge hadde holdt for å bli rettferdiggjort mot overtredelsen av Guds lov. Historieskrivere kan fortelle om strid om når høytids-sabbatene skulle holdes i forhold til høytidene. Noen besluttet at den tiden å regne ut på var rett, og satte høytidssabbatene etter det. Andre holdt på de tradisjonelle høytidssabbatene. Den dag i dag finnes det blant jøder to tidsskjemaer for når høytidene skal holdes. Striden er der ennå. Men Paulus sa at disse ting var ikke viktige. Det var ikke lenger gjennom disse ting og disse ritualene de mottok tilgivelse, disse diskusjonene var uvesentlige for menneskets frelse.
De andre disiplene har ikke gått inn i denne debatten om seremonilovene. De har, som Paulus, vært mest opptatt med fruktene av det nye liv. Omvendelsen og en død fra det tidligere liv. Nå som vi er kjøpt, dyrt kjøpt, hva vil vi gjøre videre? Når Jesus har betalt en så høy pris for at vi skulle få benådning, skal vi misbruke Hans gave til å fortsette i synd eller skal vi holde Hans bud? Jesus sa:
«Hvis dere elsker Meg så hold Mine bud» (Joh.14,15)
Som Han sa til kvinnen som var grepet i hor:
«Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer.»
