 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
PAULUS OG LOVEN
KAPITTEL 11 og 12
av R .Tourniaire |
KAPITTEL 11:
Jesus og sabbaten
Angrepet på ti buds loven og ombyttingen av denne loven med sermoniloven i Paulus skrifter er populært å forkynne i dag. Når gjerninger blir satt opp mot tro får de det til å høres ut som om Guds morallov konkurrerer med troen istedenfor at moralloven kommer nærmere den kristne ved troen. Det var en slik misforståelse Jakob ville til livs:
«Hva ganger det, mine brødre, om noen sier at han har tro, men ikke har gjerninger? Kan troen frelse ham? Hvis en bror eller søster er naken og mangler sin daglige føde, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, varm dere og mett dere,» men dere ikke gir dem til legemets behov, hvilken nytte blir det da? Slik er det også med troen, hvis den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men noen vil si: «Du har tro, og jeg gjerninger.» Vis meg din tro uten dine gjerninger, og så vil jeg vise deg min tro ut fra mine gjerninger» (Jak.2,14-18)
Det var sermonilovene som for jødene ble en konkurrent til troen på at Jesus er vårt offerlam og frelser, ikke Guds morallov.
Mange som holder fast på Guds bud kan på grunn av den populære forkynnelsen om lov og tro oppleve å nesten bli fordømt for å holde loven. Man blir selvfølgelig ikke foraktet for å ikke stjele, lyve og videre disse bud, men hvis man holder Sabbaten kan man oppleve fordømmelse. Det har vært forkynt lenge nå at Jesus gikk mot Sabbaten og de som holdt den. Resultatet av forkynnelsen er at andre kristne har begynt å forfølge med sitt ordbruk de som holder Sabbaten. De føler ved dette at de går i «Jesu fotspor». Men da er det viktig å merke seg følgende ting om Jesus og Sabbaten:
- Gud har innsatt Sabbaten ved skapelsen, og gjort den hellig som et minne om skapelsen og skaperen. Jesus kom ikke for å forkynne sine egne ting, men Faderens lære. Betraktet ikke Jesus Sabbaten som hellig gjorde Han ikke det Han sa Han gjorde.
- Jesus holdt selv Sabbaten hele Sitt liv.
- Mange anklagde Han for å bryte Guds bud (mange hevder det samme i dag hvis de sier han opphevet sabbaten), men til disse sa Han: «Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet» (Joh.15,10) Johannes skrev: «Den som synder er av djevelen» (1.Joh.8)
Skulle man påstå Jesus overtrampet Guds bud, setter man Han sammen med Satan i hans opprør mot Gud.
- Jesus anklagde ingen for å holde Sabbaten. Han anklagde fariseerne for å tillegge Guds bud sine egne restriksjoner og lover som igjen tok vekk budets hensikt og gjorde det til et åk. Dette skjedde lenge før Jesu tid, omgjørelsen av Guds lov til et verk av mennesker skjedde også på Jeremias tid: «Hvordan kan dere si: «Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss? Sannelig, de skriftlærdes løgnaktige penn OMSKRIVER den til løgn» (Jer.8,8) Gud hadde altså hatt samme strid med Israel lenge.
- Jesus sa at Han var Herre over Sabbaten. Han sa ikke at Han opphevet den.
- Mange har omgjort Søndag til helligdag fordi Jesus sto opp på denne dag. Det er verdt å merke seg grunnen til at Han sto opp denne dagen. Etter Jesu frelsesverk for menneskene og etter Han gjenkjøpte menneskene ved Sitt blod på korset hvilte Han i graven på Sabbaten. Da Sabbaten var over sto Han opp fra graven.
- Ingen steder i verken Det gamle testamentet eller det nye står det at Sabbaten er opphevet. Jesus viser en naturlig forventing om at Sabbaten skal anses som hellig også etter Hans himmelfart. (Matt.24,20)
- Ingen steder står det at disiplene anså søndag som ny helligdag. De var samlet den første dag i uken flere ganger, men det var ikke uvanlig å samles slik på den tiden. Det står imidlertid at disiplene fortsatt gikk og samlet seg til hellig samling på Sabbaten.
- Sabbaten var ikke forbeholdt jøder. Den ble gitt ved Skapelsen til alle mennesker. Israels folk ble prøvet i Sabbatsspørsmålet før de kom til Sinai. (2.Mos.16,4) Bibelen gir link mellom de som elsker Gud og å holde Sabbaten, og forteller at dette også gjelder andre folkeslag. (Jes.56,3-6) Det uttales også en refs til de som får folk til å overtre Guds lov og som gjør forskjell på folk ved loven.
«..dere har gjort forskjell på folk for loven. Har vi ikke alle èn Far? Er det ikke den ene Gud som har skapt oss?» (Mal.2,9-10)
- I Åpenbaringsbokens kapittel 14 gis det en oppfordring til alle mennesker og folkeslag om å tilbe Gud som Skaperen «Ham som gjorde himmelen, og jorden, havet og vannets kilder!» I Bibelen er det bare innsatt en minneshandling for å gi Skaperen ære som nettopp Skaper, og det er Sabbaten. I sin helhet slik Gud nedskrev den på stentavlene og slik den er gjengitt i 2.Mosebok 20 står det som en begrunnelse for at man skal holde budet:
«For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.» (20,11)
Åpenbaringsbokens budskap til alle folkeslag om å tilbe og gi Gud ære som himmelens, jordens og havets Skaper blir problematisk hvis man vanhelliger Sabbaten eller holder menneskelige sabbatsordninger fremfor den gudgitte.
I versene like etter defineres de som vil stå til slutt og som ikke vil tilbe dyret og dets merke som «de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus» (v.14) De som er beskrevet her, er de som har tatt imot budskapet om å tilbe og gi Gud ære som Skaper.
- Jesaja forteller om den aller siste tid og dom. Han skriver at jorden blir vanhelliget «av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene (torah), brutt forskriften og aktet den evige pakt for intet.» Videre står det: «Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den som må bære skylden. Derfor brennes de som bor på jorden, og de menneskene som blir igjen er få» (24,5-6) Jesaja 24 viser at jorden vil forgå fordi menneskene (alle!) har brutt Guds lover og forkastet Guds pakt. Jesaja 24 viser derfor Guds forventning om at Hans bud skal holdes gjelder ALLE mennesker, og ikke bare jøder. Dette er i full harmoni med Åpenbaringen 14,10-12. Dette er også i harmoni med Paulus:
«For Gud gjør ikke forskjell på folk.» (Rom 2,10)
- Sabbaten ble innstiftet av Gud, forkynt ved Guds munn og skrevet ned av Gud. Budet er senere blitt forandret av mennesker, og forandringen skrevet ned av mennesker. Da kirken i Rom og Alexandria begynte å innføre Søndag som den nye kristne sabbat ble det starten på en tradisjon som har gått i arv og er en del av mange av de kristne forsamlinger i dag. Jesus talte aldri imot Guds ord og bud, men Han talte imot mennesker som plasserte menneskebud istedenfor Guds bud. Jesus sa:
«Og forgjeves tilber de Meg (Jesus), når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. For dere setter Guds bud til side og holder fast på menneskers forskrifter…» (Mar.7,7)
Det var dette Jesus refset fariseerne og de skriftlærde for. I dag har de kristne gjort det samme, og setter Guds talte og skrevne ord til side for å ta vare på menneskers lære og tradisjoner.
For å kunne gjøre alt dette bruker de Paulus sine skrifter, de eneste skriftene i Bibelen som Bibelen selv advarer mot å mistolke. Peter sier at de som mistolker Paulus kan lede seg selv til undergang.
KAPITTEL 12:
Når mennesker lager et Gudebilde
Modernismens kristendomsreligion kan oppsummeres i at alt er ok om du er ok med det. I dag skal vi lage vårt eget gudebilde. Så sant det du tror ikke skader eller støter noen. Tanken virker riktig – men Jesus Selv hadde havnet på siden av dagens populære religions-holdning da hans praksis og ord støtet mange mennesker, og mange konflikter oppsto på grunn av Hans forkynnelse.
I dag fortsetter mennesker å skape sine egne gudebilder. De skaper Hans personlighet, Hans vilje og Hans holdninger; «Jeg syntes, jeg mener, jeg føler, jeg tror», er begynnelsen på setningene når man skal diskutere hva Gud mener om noe.
Utfra et menneskes erfaring og opplevelser av rett og galt plasseres Gud – og menneskets erfaring overføres til menneskets bilde av Gud.
Med tanke på hvor forskjellige mennesker og deres erfaringer er, er det ikke underlig at det er så mange syn på hvem Gud er og hva Han mener. Forskjellige kirkesamfunn oppstår utfra forskjellige menneskers syn på Gud og hvem Gud er. Andre mennesker deler seg opp i de forskjellige menighetene alt etter hvor de føler seg «hjemme». Noen har opplevd strenge religionsforhold og har valgt opposisjon og dermed liberalistisk kristendomsform. Andre som har opplevd strenge religionsforhold føler det utrygt med det liberale og holder seg med det de er vant med.
Etter menneskets egen konklusjon på «jeg føler, jeg tror, jeg syntes,» finner de sin plass blant de som har kommet til lignende konklusjoner som dem selv.
Slik har mennesket «skapt Gud» og Hans personlighet og presenterer den videre til andre.
At Gud kanskje har en Egen mening velges bort.
Bibelen er et gjenskinn av hvem Gud er, hva Han står for og hva Han syntes. Likevel, i dagens populære religionsoppfatning blir Bibelen lagt til side til fordel for menneskers mening om hvem Han er. Bibelen er full av Jesu Egne ord – og av Guds ord, men det Han har sagt er mer eller mindre uvesentlig i dagens populær-kristendom. Hva mennesker mener og syntes og føler Han mener, kommer først.
Men også blant bibelstuderende finnes de samme vanskene som skaper splid. Menneskets mening bygger på menneskets erfaring – denne gang deres erfaring med ord. Begreper som «tro», «far», «kjærlighet» osv, blir overført til personens erfaring med ordene. Ordet «tro» kan for en være og bety noe helt annet enn for en annen. Resultatet blir at vers kan få forskjellig betydning for forskjellige mennesker. To mennesker kan sitte med den samme Bibel og oppleve Gud helt forskjellig.
En ung pike mente det mest kjærlige hun kunne gjøre for sin syke mor var å ikke fortelle om alternative helbredelses metoder. Hun ville ikke at moren skulle få håp som kanskje ikke ville resultere i at hun ble frisk. Datteren mente at det var bedre å la naturen gå sin gang. Hun holdt tilbake opplysninger som kanskje kunne hjelpe moren, og hun mente selv at det hun gjorde var kjærlighet. Ville moren oppfattet det som kjærlighet om hun visste hun hadde flere muligheter til å bli bedre, men opplysningen var blitt holdt borte fra henne?
Mennesker har forskjellige definisjoner av hva kjærlighet er og hvordan den skal praktiseres.
Men er den kjærlighet som er av Gud også en menings og vurderingssak? Eller har Guds kjærlighet allerede en form og et begrep beskrevet av Gud Selv? Når vi leser at Bibelen setter fokus på kjærlighet, kan vi da fritt ta begrepet kjærlighet og overføre det til hva vi mener er kjærlighet og likevel kalle vår tro Bibelsk?
Bibelen kan for noen være en helt annen bok en det den er for en annen. Resultatet er forskjellig religionspraksis. Likevel kan de alle si: Bibelen er vårt fundament og på den er vår tro bygget. Slikt kan være forvirrende, og de som ikke er kristne spotter kristendommen for det.
Er vi solgt under det å ikke kunne vite hva som er rett tolkning – eller å vite hvem Gud egentlig er?
Vil vi aldri kunne vite helt sikkert om det vi tror og har oppfattet er det rette? Eller har også vi mest sannsynlig skapt vårt eget gudebilde eller adoptert en annens gudebilde?
Mange føler seg sikker på at det de tror er rett etter hvor mange andre som tror det samme. Fellesskapet skaper «sikkerhet i troen» for mange. Men er dette kun falsk trygghet? Det er kjent at mennesker er flokkdyr. De fleste av oss kjenner oss selv igjen i flokk-mentaliteten. Mye vi aldri ville turt å gjøre alene, er lett om mange andre gjør det sammen med oss. Andre ting som er uprøvd er utrygt helt til vi får vite at andre har gått veien før oss.
Bibelen som forteller om Guds arbeid med mennesker opp gjennom historien, bør avskrekke kristne fra å finne tryggheten i troen hos flertallet eller mengdene. For disse historiene viser at nesten alltid har Guds sanne ord vært hos få – og de som har fulgt massene har latt seg lure.
I dramaet som utspilte seg før Babylon inntok Jerusalemgikk mesteparten av folket fortapt og ble drept fordi de hadde fulgt massene og lederne, mens Jeremia som var utledd og forhatt var den som hadde snakket sant om Gud og om det som kom til å skje. De andre hadde laget sin «egen» gud og hevdet det var den sanne Guds ord og vilje de representerte.
I kristne debattprogrammer på TV, under bibelstudier og også under taler kommer menneskets egenskapte bilde av Gud frem. «Jeg mener, jeg føler og jeg syntes» er av mange omgjort til «Gud mener, Gud føler, Gud syntes». Dermed oppnår det større effekt hos de lyttende.
I dag finner vi de ekstreme som tror på Gud, men forkaster en skapelse. Bibelen selv identifiserer hele Guds makt ved at Han nettopp er Skaper. Når de gjør dette, er det fritt frem for å mene hva man vil om hvem Gud er og hva Han mener. Henvisning til Skriften er nyttesløst uansett tema – for det som ikke passer med disse menneskers gudebilde av det som står i Bibelen blir ansett som lite troverdig.
Det er vel litt verre når de som hevder å tjene Bibelens Gud og høyakte Skriften egentlig ikke gjør det. Et meget ømfintlig emne, men et godt eksempel, er homoseksualitet. Bibelen er klar i sitt språk om dette emne og etterlater ikke rom for tvil i verken det gamle eller nye testamentet. Likevel er det oppstått som en problemstilling blant kristne. Vår oppfatning av homofili er etter hvert blitt annerledes enn det Bibelen kategoriserer homofili som, dermed velger mange prester å «modernisere» kristendommen ved å nettopp forkaste det Bibelen sier og sette menneskers vett i dag høyere enn Guds vett da.
Noen hevder Jesus gikk på tvers av og opphevet slike synspunkter med sin personlighet. Dette passer ikke med verken Jesu Egne ord eller apostlenes.
Dermed står mange på et valg. Skal jeg velge kristendommen og tro Skriften? Skal jeg velge kristendommen og være selektiv når det gjelder Skriften? Eller skal jeg velge å gjøre Bibelen synonym med kristendom, og om jeg ikke liker kristen moralisme så velger jeg meg vekk fra kristendommen. Eller skal jeg forkaste Bibelen, eller kalle den en god bok med bra ting, men erklære en egen gudetro og gudelære basert på hva jeg føler er rett?
Å være kristen, selve ordet «kristen» i seg selv, er basert på å være «etterfølger av Kristus». Nå er det slik at uansett hva mennesker skulle mene og syntes, så har vi bare Bibelen som forteller om hvem Kristus var og hva Han sto for. Den forteller også hva Hans aller første etterfølgere trodde og sto for. Skal vi være «kristne» så er Skriften det eneste vi kan forholde oss til. Skal vi være etterfølgere av en mann, må vi vite hvem Han var og hva Han sto for. Vi kan lage våre egne religioner, våre egne guder, men skal vi være etterfølgere av en manns ideologi må vi la den mannens ideologi være vår. Ellers er vi ikke noe annet en løgnere når vi kaller oss selv kristne. Det blir som om en politisk høyremann kom på døren for å samle stemmer og representerte venstrepartiets ideologi. Han ville lurt velgere og misrepresentert navnet han bar. Dette er galt og feigt, men likevel er det blitt en «hobby» for mange å kalle seg kristne mens de lager sine egne ideologier som ikke er i samsvar med Kristus som navnet sier de er en etterfølger av. Resultatet er at de gir et falskt bilde av Kristus.
Det er greit å ikke være enig med Bibelens ideologi, eller synes Bibelen tar feil. Men det er ikke greit å hevde man er etterfølger av noe man egentlig ikke er etterfølger av. Derfor hadde det vært enklere om mennesker hadde valgt seg vekk fra kristendommen om de ikke var enige i dens synspunkter enn at de søker å endre kristendommens ved å forkaste dens grunnvoll.
Er det noe sannhet å finne?
Paulus skriver at Skriften kan gjøre oss «vis til frelse». Det betyr at det virkelig er mulig å finne sannheten, Guds versjon av sannheten, ikke menneskets skiftende følelser.
Jesus sa: «For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for.» (Matt.7,8)
Bibelen er en kompleks bok, og den er lagt opp på en måte som gjør at vi ikke trenger å lure på hva Bibelen mener med ord og begrep den bruker. Noen steder er det historiske fremstillinger, andre steder er det noen som skriver om hvem Gud er. Til sammen så viser alt hvordan det som er blitt skrevet skal tolkes i praksis, og hvordan praksisen skal harmonere med det som står.
Det sier seg selv at måten vi lever og tenker i dag er annerledes enn på de tidene Bibelen ble skrevet. Ja, Bibelen selv tok over tusen år å skrive, og viser hvordan tiden ikke endrer hvem Gud er. Menneskers begreper og ordforklaringer kan endres, men Gud endres ikke.
«Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge». (Jak.1,17)
Når så mye forvirring kan skapes av forskjellige holdninger og syn på ord, er det enda mer forståelig at det kan bli splid over profetier i Skriften som er mindre opplagte å tolke enn ordene som Skriften selv gir definisjon på. Men heller ikke profetiene skal, ifølge skriften tolkes etter menneskenes visdom:
«Da dere først og fremst vet dette at ikke noen profeti i Skriften er gitt til egen fortolkning.» (2.Pet.1,20)
Også her må Bibelen få gi svarene og fortolkningen ved å lete gjennom skriften etter andre steder de samme bilder og symboler er brukt og der finne svar på hva de skal bety og hvordan de skal tolkes.
Kristne av vår tid
Det mest interessante av det hele er at når Bibelen forteller om menneskers bruk av egen visdom og om hvordan menneskene vil bli i de siste dager, så slår den fulltreffer!
«For selv om de kjente Gud, æret de Ham ikke som Gud, men de ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket. Mens de gjorde krav på å være vise, ble de bare dåraktige, og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler, firbeinte dyr og krypdyr.» (Rom.1,21-23)
Bibelen forteller om troende, mennesker som er gudstroende i det ytre, men som følger sine lyster istedenfor Gud:
«Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivende, baktalere, slike som er uten selvtukt, brutale, slike som er uten kjærlighet til det gode, forrædere, framfusende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.» (2.Tim.3,1-5)
Skriften forteller det følgende om kristne i de avsluttende tider:
«For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster hoper de seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret.» (2.Tim.4,3)
Dette er nettopp det vi finner hos kristne i dag. Bibelen tolker ikke lengre seg selv. Alt som kan regnes som «ikke-populære» troslinjer i Skriften blir omgjort eller luket ut og forkynnere gir folket det de vil ha, ikke det Gud har bedt dem om å gi. Kjærlighetens evangelium kaller de dette, og forvrenger skriftens egen tolkninger av hva de uttrykkene de hevder å representere betyr.
Kristendom i dag handler ikke om hva Gud vil, men hva mennesket vil, føler og tror. Så lenge mennesker er forskjellige og opplever ting forskjellige vil antall trosretninger fortsette å stige, og antall tolkninger av enkle skriftsteder og profetier. Hva vi selv ønsker å gjøre avhenger av oss.
Bibelens sannhet er ikke umulig å finne om man leter etter svar i skriften. Men man må være klar over at ikke alt man vil finne i Skriften «vil klø i øret». Jesus sa Han ville sende menneskene Den hellige ånd for å lede dem «til hele sannheten». (Joh.16,13). Men Den hellige ånds oppgave ville være mer en det. Samtidig som den skulle lede mennesket til hele sannheten ville den overbevise mennesket om «synd, og om rettferdighet og om dom» (Joh.16,8). Å få sine feil opplyst gjennom Skriften og å bli irettesatt er en del av det kristne budskap til mennesket. Hovedbudskapet er «omvend dere»! (Matt.3,2; 4,17). Mange ønsker et liv etter døden. Men når de setter seg ned og begynner å studere Skriften og gjennom studiet føler seg irettesatt kan mange mennesker vandre vekk fra kristendommen eller velge vekk Bibelens autoritet i sitt kristne liv..
Om de som ifølge Bibelen vil gå fortapt er det skrevet at de hadde ikke «kjærlighet til sannheten». Dette passer med beskrivelsen av de som skaffet seg lærere etter det «som klør dem i øret». Om kristne som hevder å være etterfølgere av Jesus forteller Jesus Selv:
«Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje.» (Matt.7,21) Mange vil hevde å tjene Jesus og gjøre gjerninger i Hans navn. Men Jesus hevder Han ikke kjenner dem, nettopp fordi de har forkastet Guds retningslinjer og erstattet dem med egne. (Se Matt.7,22-23) Man kan ikke endre Jesus selv om man bruker Hans navn til støtte for sine gjerninger.
Det viktigste budskapet her blir vel at vi kan velge å forkaste Skriftens retningslinjer for kristendommen, eller man kan følge dem. Forskjellen vil være om vi tilber Bibelens Gud eller om vi lager vårt eget bilde av Gud for å tilbe vårt eget gudebilde. Tross alle trosretninger innen kristendommen, så må alle vite at ifølge Skriften er det mulig å finne sannheten blant all forvirringen. Det er mulig å vite hva som er sant, og det er mulig å finne ut hva Gud mener og syntes uten å spørre bibellærere og bibelforskere.
Den nye pakt kom med følgende løfte til alle som «leter», og «banker på»:
«Ingen av dem skal lenger lære sin neste, og heller ikke sin bror, og si: Kjenn Herren! For alle skal kjenne Meg, fra den minste til den største av dem.» (Jer.31,34; Heb.8,11)
Spørsmålet til det moderne mennesket er vel om det bryr seg om hva som er sant? For det moderne mennesket leter etter tilfredstillelse og elsker selvklokskap. Filosofien til mange er jo: «om det er sant for deg, så er det greit». Vil vi egentlig vite hva som er sant? Vil vi like Bibelens sannhet? Eller vil vi heller lage vårt eget bilde av Gud etter hva vi syntes, føler, tror og mener, og tilbe det? Kan vi ta en slik sjanse og håpe på frelse gjennom vårt gudebilde? Hva om mange har laget et likt gudebilde, er sjansen da større for at vi blir frelst gjennom det gudebildet? Hva sier Bibelen? Hva ønsker vi å tro, hva sier Bibelen , og harmonerer de to? Hvis ikke, hva velger vi?
Men dette må vi vite:
«...det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom...» (1.Kor.1,21)
|
|
|
