Darwins sorte boks

I ”Artenes opprinnelse”, Darwins egen ”bibel” står det: ”Om det kan påvises at det eksisterer en kompleks organisme som ikke kan ha blitt formet ved mange små stegvise endringer, så faller min teori absolutt. Jeg har trodd og går ut fra at om noen kan finne noe som bare ble komplett, så vil min teori bryte sammen.”

I sin bok ”Darwins black box” (Dar-wins svarte boks) henviser biokjemiker Michael Behe til musefella. Den består av fem deler:

1) Treplattform

2) Hammer

3) Fjær

4) Holder

5) Utløser

Disse musefellene fungerer like bra over hele verden. Når osten legges på, er saken klar. Det fungerer hver gang. Hva har dette med evolusjonen å gjøre? Michael Behe definerer den som et ”udelelig komplekssystem”. Behe definerer det slik:

”Med udelelig kompleks mener jeg et system som består av flere godt sammensatte og samspillende deler som bidrar til den grunnleggende funksjonen, og om man tar bort noen av delene, så leder det til at systemet slutter å fungere helt og holdent. ”

Musefella er et udelelig komplekst system og fungerer ikke med bare 1, 2, 3 eller 4 deler. Du må ha alle del-ene for at musefella skal virke. Alle fem må være rett montert. I følge Michael Behe fungerer ikke Charles Darwins teori om gradvis evolusjon i et udelelig komplekst system. Det funker jo ikke med musefella, og Behe lurer på: Finnes noe i jordens økosystem som fungerer slik?

Michael Behes molekyllære biokjem-iske forskning viser at Darwins teori har brutt sammen på molekylnivået. Hvordan? Finnes det i naturen et ”musefelle-system”?

Dokument 1: Flimmerhår, eller cilia.

Vi har dem i lungene våre hvor de vifter vekk fremmende partikler. Spermiene har et flimmerhår som de svømmer fram til egget med. Hvordan fungerer de? Behe sier:

”Ciliet består av en bunt membran-kledde fibrer. Membranen vokser ut av cellemem-branen så det indre av håret bindes sammen med cellekjernen. Når et hår skjæres over på tvers og snittet undersøkes i et elektron-mikrotubularer, kan man ytterst i kanten se 9 kjepplignende strukturer. Disse kjeppene kalles mikrotubularer. Nærmere undersøkelser viser at hver ”kjepp” egentlig er to ringer, som er sammenflettet med 13 respektive 10 fibrer. Proteinet nexin forbinder de doble mikrotubolarene med sine naboer .”

Lettforståelig, ikke sant? En illustrasjon kan kanskje hjelpe:

Vi tar to fiskestenger og setter dem sammen akkurat som de to mikro-tubularene med fiskesnøre i hver ende. Fiskesnøret symboliserer nex-inet i fibrene. Løftes den ene opp og holder fast den andre, bøyer begge endene seg. Løfter man den venstre, bøyes den til høyre osv.

I grove trekk viser dette hvordan flim-merhår beveger seg. Bevegelsen krever drivstoffet ATP. Når ATP forbrennes går kjeppene opp og bøyes. Alle delene trengs for at flimmerhårene skal kunne beveges, akkurat som musefella. Alle deler, motor og drivstoff må være med. Hvis det er snakk om en utvikling, må det være dødt til alt er på plass. Behe påpeker at flim-merhår er interessante for vitenskapsmenn på forskjellige områder som biokjemi, biofysikk, molekylærbiologi og t.o.m. medisin. Av 10 000 forskningsrapporter handler bare 2 (!) om deres utvikling, og t.o.m. disse 2 er uenige! Hvorfor? Ingen kan forklare hvordan systemet begynte. Behe mener at dette systemet må (!) ha blitt utformet og satt i gang komplett (!) til å fungere av noe eller noen.

Dokument 2: Øyet, en ”nøtt” t.o.m. for Darwin.

Hva skal jeg gjøre med øyet? Hva gjorde Darwin for å slippe og forklare øyets utvikling? Han sa det begynte med et enkelt manet-øye, som ble utviklet til en konkav gruppering av livs-celler hos sneglen. Utviklingen hos fugler og dyr ble utelatt, for der er øye mer komplisert. I 150 år har folk trodd på det! Ingen (!) har spurt hvordan øyet aller først ble til.

Behe skriver hva som skjer når øyet tar imot lys:

”Lys treffer et netthinnemolekyl som så forandrer form. Formfor-andringen tvinger proteinet rho-dopsin, som molekylene sitter fast på, til også å forandre form. Når rhodopsinet forandres, dras den til et annet protein: transducin. Da slipper transducinet fra seg et lite molekyl i stedet. Tranducinet bindes nå til et tredje protein, phospho-diesterase, som har evnen til å ”klippe” ut et tredje molekyl som minsker antall positivt ladede na-triumioner. Resultatet blir en ubalanse mellom de positive og negative natriumioner som gir elektrisk ladning som overføres via den optiske nerven til hjernen, der signalene blir tolket.”

Er det mulig å fatte dette? Jeg skjønner det ikke. Men jeg er glad Michael Behe gjør det og har skrevet ”Darwins svarte boks”. Hvordan kan et øye utvikles? Er skapningen blind helt til alle delene er på plass? Et manet- eller snegleøye kan ikke plutselig bli et fugleøye. Behe sier at øye er et udelelig komplekst system. Du kan ikke røre i en gryte, spise vann og så få øyne som kan se. Sterkt argument!

Dokument 4: Blodlevringen.

Koagulering er et av de mest innviklede systemer i kroppen. Hva skjer når du skjærer deg? Hva skjer når blodet levres? Hvorfor slutter det så fort å blø, om det funker som det skal? Blodet trenger fire faktorer for å levres:

1) Blodklump må lages for å hindre fortsatt blødning, på rett sted. Ellers kan den blokkere sirkulasjonen andre viktige steder. Hvis blodet klumper seg i hjertet mitt er jeg ferdig!

2) Det må skje på rett sted til rett tid

3) Når det trengs mest

4) Den må være så sterk og fast at den klarer trykket.

Alt dette må skje i rett orden for at koaguleringen skal fungere. Behe beskriver det slik:

”Når et dyr skjærer seg størkner et protein, Hagemanns faktor (HF), på utsiden av celler nær såret. Bundet HF deles av proteinet HMK for å gi aktive HK et annet protein, som kalles prekallikrein, til dets aktive kallikrein. Kallikre-inet hjelper HMK å stå på med endringen av mer HF til sin aktiv form. Aktivt HF og HMK forandrer sammen et annet protein som kalles PTA, til dets aktive form. Aktivert protein conver-tin, forandrer i sin tur et protein, Christmas faktor(CF) til aktiv form. Tilslutt forandres CF og en anti-hemophilisk faktor (selv-aktiverende av trombin) Stuarts faktor til aktiv form .”

Alt dette skjer hver gang du skjærer deg i barberingen – koagulering. Hvordan forklarer du slikt, Darwin? Hvordan ble det til? Alle dyr på jorda hadde dødd (!) før alt var utviklet. ”Jeg har lagt fram bevisene,” sier Michael Behe. Udelelige komplekse systemer innebærer at det må (!) finnes en designer et sted i dette univers, som nøye og gjennomtenkt har satt i gang hele systemet samtidig, som ellers ville være døde (!) om ikke alle de millioner delene var på plass. Tungtveiende argumenter!

For en person som ikke lar seg begrense til ulogiske grunner er konklusjonen helt klar: Biokjemiske systemer er gitt en form på forhånd, ikke utformet av naturlover, tilfeldighet, nødvendighet, men planlagt. Designeren visste på forhånd hvordan systemene skulle se ut, og laget dem. Livet på jorda i dens mest grunnleggende og avgjørende deler av intelligent arbeid. Den enorme komplekstitet som moderne biokjemi har oppdaget i hver celle, har lammet vitenskapen. Ingen (!) ved Harvard universitetet, Det Nasjonale Helseinstituttet, medlemmer i Det Nasjonale Vitenskapsakademiet, nobelprisvinnere – INGEN! Ingen kan detaljert beskrive hvordan flimmerhåret, synet eller koaguleringen eller noen annen komplisert biokjemisk prosess kan ha blitt utviklet på en darwinistisk måte. Likevel eksisterer vi! Hvordan kom det hit? Behe sier: ”Som vitenskapsmann tror jeg at det et eller annet sted i universet finnes Noen med en orginalplan over udelelige komplekse systemer.”