 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
GUDS NAVN ER
av Rebecca
“Men til det stedet som Herren deres Gud utvelger blant alle stammene deres, for å la sitt navn få bolig der, dit skal du gå”
(5.Mos 12:5)
Vet vi egentlig i dag, hva Guds sanne navn er? I Bibelen kan det virke som vi blir presentert med flere forskjellige navn. I dag bruker vi navn uten tanke på betydning eller for å beskrive den personen vi gir navnet. Vi velger navn til barna våre alt etter hva vi syntes høres pent ut. Slik var det ikke på bibelsk tid, verken hos hedninger eller blant Guds folk. Navnene var først og fremst en beskrivelse, av foreldrenes åndelige tro, eller en forhåpning om barnets fremtidige karaktertrekk.
Det første navnet som blir brukt på Gud i Bibelen er ELOHIM. Dette navnet er imidlertidig også brukt på andre mektige personligheter som prinser, dommere og andre guder. Andre varianter av dette navnet er EL, ELOHA, ELOHAI (min Gud) og ELOHAYNU (vår Gud).
Dette navnet i seg selv forteller om personen, og er derfor mer en tittel enn et navn. Det blir ofte brukt i skriften når Gud samtidig blir beskrevet som en mektig autoritet.
Andre navn som blir brukt på Gud er EL SHADDAI (Gud allmektig) og YHVH Tzvaòt (Lord of hosts), brukt blant annet i Jesaja, Jeremia, Haggai, Sakeria, Malaki og salmene. Begge disse navnene viser at hvem Gud er, blir beskrevet i navnet Hans. Alt etter hvilket av Guds karakter trekk som blir beskrevet, blir forskjellige navn brukt.
Andre navn som Adonai, betyr rett og slett “Herre”.
Det best kjente navnet brukt på Gud er likevel de fire hebraiske bokstavene Yod-Heh-Vav-Heh, oversatt “YHVH”. Navnet blir linket til rot-navnet Heh-Yod-Heh “Å være”, og beskriver derfor Gud som den evige eksistens. Ofte blir dette navnet brukt når Guds forhold til menneskene blir beskrevet. Navnet blir også forkortet til Yah (Yod-Heh), Yahu eller Yehu (Yod-Heh-Vav), spesielt i kombinasjon med navn eller beskrivelser som for eksempel i navnet YEHOSHUA “Herren er min frelse”. Dette navnet var Jesu opprinnelig hebraiske navn (YESHUA), et navn som da senere på latin ble oversatt til JESUS.
Hver gang Gud i Det gamle testamentet har hatt en oppgave eller en funksjon, så er ofte disse oppgavene og funksjonene beskrevet i navnet, slik at det blir et oppgave/funksjonsbeskrivende navn.
Et av løftene i Det gamle testamentet forteller om en frelser som skulle bli født, og som skulle få navnet IMMANUEL (Gud med oss). Dette er også en beskrivelse. Han som skulle bli født ville være “Gud iblant oss”. Da Jesus ble født fikk Maria beskjed om å gi Ham navnet: YESHUA, “Herren er min frelse”. Dette navnet skulle Jesus bære helt til Sin korsfestelse, og de to navnene var begge Guds. Gud med oss, Gud som frelser. Dette var Messias.
Dette gjør skriftsteder som dette spesielt vakre:
“Og dette er Hans bud: At vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han gav oss bud om.” (1.Joh. 3:23)
“Da sa Peter: “Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå!” (Apg. 3:6)
“Så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, Nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere” (Apg. 4:10)
“Så kalte de på dem og bød dem at de ikke i det hele tatt skulle tale eller undervise i Jesu navn” (Apg. 4:18)
Gjennom skriften lærer vi å kjenne Gud og Hans karakter gjennom de navn Han selv, eller Hans profeter bruker på Ham. Gjennom hele Bibelen ber Gud oss om, gjennom Sine mange navn, at tilliten til Ham skulle ligge i betydningen av navnet, i det Han gjør, det Han er.
Abrahams Gud.
Når Gud tar kontakt med Moses ved den brennende busken, legger Han igjen vekt på hvem Han er, fremfor navnet. Han presenterer seg først slik:
»Han sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han fryktet å skue mot Gud.» (2.Mos. 3:6)
Her ser vi at Moses reagerte med den dypeste respekt idet Gud sa Sitt navn. Likevel var det ikke et navn, men en beskrivelse. Navnet «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» fortalte øyeblikkelig en hel masse om hvem Moses stod fremfor. Moses, med sin kunnskap om sine forfedre og deres erfaringer med Gud, forstod øyeblikkelig hvem dette var. Og hans forfedres vitnesbyrd var godt, for Moses viste Gud den dypeste respekt med en gang Han sa Han var Abrahams Gud.
Litt senere spør Moses Abrahams Gud:
«Se, når jeg kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de sier til meg: Hva er Hans navn? Hva skal jeg da si til dem?» Gud sa til Moses:
«JEG ER DEN JEG ER» og Han sa. «Dette skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.»» (2.Mos. 3:14)
Deretter fortsetter Gud med å fortelle Moses hvordan han skulle presentere Ham for israelittene:
«Gud sa også til Moses: «Dette skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er Mitt navn til evig tid, og slekt etter slekt skal kalle Meg ved dette navnet.»» (2.Mos 3:15)
Gud ville at Moses skulle presentere Han som Abrahams Gud, fordi det var den beste beskrivelsen av Ham de kunne få. Løftet Gud hadde gitt til Abraham om det lovede land, var i ferd med å bli oppfylt. Moses’ misjon skulle være å bringe folket til landet, slik at Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob ville bli oppfylt. Ved at Moses kom til israelittene for å lede dem ut av landet ved «Abrahams Gud», ville de forstå at Gud skulle være med dem slik Han var med Abraham, og at Gud ikke hadde glemt dem.
Navnet fortalte dem også om den Gud som hadde vist overbærenhet, vilje til å frelse og forsoning. Og som hadde beskyttet dem som hadde satt sin lit til Ham. Det var disse historiene om Gud, som Abraham, Isak og Jakob vitnet om. Og fordi deres navn og liv vitnet om HVEM Gud var, ble deres navn satt i forbindelse med Guds navn som ble gitt til Israelittene. JEG ER beskrev ovenfor Moses at Gud er selveksisterende og evig. Men selv om dette navnet beskrev at den Gud som hadde henvendt seg var den sanne og evige, så ba Gud han om å presentere Ham som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud for å vise Hans karakter, relasjon og hensikt i møte med mennesker. Noe som Gud visste var viktig å fortelle i tillegg til å beskrive Seg som den selveksisterende og evige.
«Hvem blant dere frykter Herren? Hvem lyder Hans tjeners røst? Når han vandrer i mørket og det ikke er noe lys, da skal han stole på Herrens navn og sette sin lit til sin Gud.» (Jes. 50:10)
Så var er egentlig Guds navn? I Åpenbaringen står det:
“Hans øyne er som en ildslue, og på Hans hode er det mange kroner. Han har et navn skrevet, som ingen kjenner uten Ham Selv.” (Åp. 19:12)
Min personlige oppfatning er at Gud har ønsket at vi skal se på de av Hans «navn» nevnt i Bibelen for å vite hvem Han er. Det er Hans titler og karaktertrekk som er viktig for oss å kjenne, nettopp derfor har Han latt Sine navn være beskrivelser av hvem Han er.
Dette er i denne konteksten at det blir spesielt interessant med det tredje bud i tibudsloven. Gud ga ti bud for hele menneskeslekten, og blant dem var det tredje budet likestilt.
«Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn.» (2.Mos. 20:7)
En alvorlig formaning ligger altså i dette budet. Gud tar det meget alvorlig om Hans navn blir misbrukt. Men Gud har hatt og har mange navn. Gjelder budet ét navn, eller alle? Eller må vi forstå den bibelske tankegangen når det gjelder navn. Guds navn forteller om Hans karakter, Hans sannhet og Hans relasjoner med menneskene. Hvis Guds navn blir brukt i en kontekst som er feil, eller som sier det motsatte av det Han beskriver seg selv som, da har vi misbrukt Hans navn.
Johannes skrev: «På dette har vi lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: «Jeg har lært Han å kjenne,» og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i Ham.» (1.Joh. 2:3-4)
Johannes skriver nok ikke om de som har falt i synd og angrer, men om de som fornekter Guds lære og karakter. Mennesker som hevder de kjenner Gud og kan tale på Guds vegne, men bruker Hans navn uten å sette det i forbindelse med Hans sanne vesen og karakter. De er «løgnere», sier Johannes. De misbruker Guds navn. Det samme blir vektlagt av Jesus i Matteus 7. Der forkynner Jesus klart ut at det hjelper ikke å messe Guds navn eller Hans eget, eller gjøre ting i Hans navn, hvis ikke Guds sanne karakter er i det de gjør. Kun hvis det som blir gjort er i samsvar med Guds karakter og sannhet, blir Hans navn brukt korrekt.
Dette samme prinsippet vises godt i historien om Elis sønner. De var prester for Gud, og skulle gå i krig. For å være sikre på at Gud var med dem fikk de Paktens ark, som innholdt Guds ti bud, med dem i krigen. Arken hadde vært stedet Gud hadde åpenbart seg, og Arken hadde gått foran dem da de inntok det lovede landet og Jeriko. Elis sønner tok ikke med seg Gud i kampen da de hentet Arken. Loven var i kisten, men ikke i deres hjerter. Gud er ikke et vesen som lar seg trylle frem ved ord eller gjenstander. Både Jesu navn, Guds navn og Paktens ark var hellige fordi de representerte noe hellig. De var ikke hellige i seg selv, men det de representerte var. Derfor kunne ikke Elis sønner vinne seier med å ta med seg Paktens ark og tro at Gud da automatisk ble med.
Hadde Elis sønner representert Guds karakter rett, hadde Gud kunnet gå med dem og bevart dem.
Når Arken ble skilt fra Guds vilje, var Arken ikke til hjelp. Det samme med Guds navn, slik Jesus legger det frem i Matteus 7. De kunne ikke gå frem og gjøre en masse i Hans navn, hvis de samtidig forkaster Hans karakter og sannhet. Da var navnet i seg selv uten verdi.
Dette finner vi også i Apostlenes Gjerninger da noen prøvde å drive ut demoner i Jesu navn, uten å ha sannheten i navnet:
«Noen av de omreisende jødiske demonutdriverne begynte da selv å påkalle Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder. De sa: «Vi driver dere ut ved den Jesus som Paulus forkynner.» Det var sju sønner av Skevas, en jødisk yppersteprest, som gjorde dette. Og den onde ånden svarte og sa: «Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg hvem er, men hvem er dere?» Mannen som den onde ånden var i, fór da på dem, og fikk makten over dem, slik at de flyktet nakne og sårede ut av huset. Dette ble kjent for alle jøder og grekere som bodde i Efesos. Og frykt kom over dem alle, og Herren Jesu navn ble opphøyet.» (Apg. 19:14-16)
Gud har selv satt Sine navn i forbindelse med hvem Han er. Når disse betydningene forsvinner, blir vårt syn på Gud fordunklet.
Da Moses ba om å få se Herrens herlighet fikk han også høre enda et av Hans navn.
Moses sa:
«Jeg ber Deg, vis meg Din herlighet!»
Da sa Han:
«Jeg skal la all Min godhet gå forbi ansiktet ditt, og JEG SKAL FORKYNNE HERRENS NAVN for deg. ...Nå steg Herren ned i skyen og stilte Seg sammen med ham der, og Han forkynte Herrens navn. Herren gikk forbi rett framfor ham og forkynte: «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet,
Han fastholder miskunnhet mot tusen slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd. Han holder ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerninger komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde slektsledd.
Da skyndte Moses seg å bøye seg til jorden og tilbe.» (2.Mos. 34:6-8)
Det navnet Herren forkynte for Moses var en oppramsing av HVEM Gud er. Og det er i kunnskapen om HVEM Han er, at vår styrke og tillit skal ligge.
Hvor er Guds sanne menighet og folk?
Når man har lært Guds navn står man i en gunstig situasjon. Ved å lære å kjenne Guds navn har vi lært Ham å kjenne. Når vi kjenner HVEM Gud er, vet vi også når Guds navn blir misbrukt. Hvem menighet misbruker Hans navn, hvem ærer det? Hvem forkynner Gud og åpenbarer Ham slik Han er? Hvem har Hans navn skrevet på sine hender og i sine hjerter?
Å, hvor mange ganger har det ikke skjedd at mennesker har forlatt menigheter og Gud fordi deres adferd var ubarmhjertig? Hvor vanskelig er det ikke å gå i en kirke og høre menneskene der synge og lovprise Guds navn om og om igjen, samtidig som de behandler folk urettferdig? De som forlater Gud etter slike menigheter, forlater Gud fordi de har fått GUDS NAVN presentert sammen med svikefulle og manipulative karaktertrekk. Derfor plasserte Gud alltid sitt navn sammen med sin karakter, Hans navn ble ikke nevnt uten at Hans sanne vesen ble gjort kjent. I dag da et navn blir brukt som et navn og ikke som en beskrivelse, florer misbruk av Guds navn i menigheter og trossamfunn verden over. Resultatet er at mange som kanskje hadde elsket Bibelens Gud, når tror de hater Ham, fordi de har fått Hans navn beskrevet sammen med menighetens dårlige adferd.
I det tredje budet står det:
«Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn.» (2.Mos. 20:7)
Til dem som har mistet troen på Gud etter at kristne har brukt Hans navn med det motsatte av Hans karaktertrekk, så vit dette:
«Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn.» (2.Mos. 20:7)
Søk Gud, Søk Hans navn, og lær hvem Han er, for det er det Han så gjerne vil vise oss. Ikke se på mennesker, se på Han og hva Han forteller om Seg Selv.
«Tal til Aron og hans sønner, så de holder seg borte fra Israels barns hellige gaver, så de ikke vanhelliger Mitt hellige navn med det de helliger til Meg. Jeg er Herren.» (2.Mos. 22:2)
“Syng for Herren, lov Hans navn! Forkynn fra dag til dag evangeliet om Hans frelse!” (Sal. 96:2)
“Og lovet være Hans hellige til evig tid! Og hele jorden skal fylles av Hans herlighet. Amen.” (Salm. 72:19)
“For vårt hjerte skal glede seg i Ham, for vi stoler på Hans hellige navn.” (Salm. 33:21)
“Jeg vil prise Herren etter Hans rettferdighet, og jeg vil lovsynge Herrens, Den høyestes navn.” (Salm. 7:18)
“Se Herrens navn kommer fra det fjerne med Hans brennende vrede. Byrden er tung. Hans lepper er fulle av harme, og Hans tunge som fortærende ild.” (Jes. 30:27)
“Vår forløser, hærskarenes Herre er Hans navn, Israels hellige” (Jes. 47:4)
I disse skriftstedene får vi blant annet vite at vi kan sette vårt LIT til Herrens navn. Igjen er det selvfølgelig ikke bokstavene, men det navnet forteller oss om Gud. Vi kan ha lit til at Gud er den Han sier Han er, evig og barmhjertig.
Om den nye jord står det: «De skal se på Hans ansikt, og Hans navn skal være på deres panne.» (Åp. 22:4)
Hvor er ditt åndelige fellesskap?
«Men til det stedet som Herren deres Gud utvelger blant alle stammene deres, for å la sitt navn få bolig der, dit skal du gå» 5.Mos. 12:5
Herren Guds navn er hva Han er. Er ikke Guds karaktertrekk og sannhet satt sammen med Hans navn, er ikke Guds navn opphøyet, da er Guds navn misbrukt.
Ingen menighet har tryllet Gud fast innenfor deres vegger ved at de priser Hans navn. Det er budskapet de forkynner og deres fremferd som vil vitne om at Guds navn i sannhet er der og i deres liv..
|
|
|
