|
|
GIDEON
Det er en fortelling i Bibelen som kan gi kontrollsyke mennesker stress-symptomer. Historien viser hvordan Gud ønsker å lede.
Historiens hovedperson er Gideon. Gud gir han beskjed om å frelse Israel fra midjanittenes hånd. Gideon sier da fortvilet til Herrens Engel: «Å, min Herre, hvordan skal jeg frelse Israel? Sannelig, min ætt er den svakeste i Manasse, og jeg er den ringeste i min fars hus.» Herren sa til ham: «Sannelig, Jeg skal være med deg, og du skal slå midjanittene ned som èn mann.» (Dom.6,15-16)
I denne historien poengterer Gud noe av det viktigste et menneske kan lære. Da de er ved å møte midjanittenes mektige hær sier Han til Gideon i kontrast til menneskelig resonering: «Det folket du har med deg, er altfor mange til at Jeg kan gi midjanittene i deres hånd.» De var allerede få i forhold til midjanittenes tall, og Gud sa at de var for mange! Han begrunnet hvorfor: «Skjer det, vil Israel gi seg selv ære isteden for å gi ære til Meg. Da vil de si: Min egen hånd har frelst meg.» Gud ville ikke at folket skulle begynne å stole på seg selv og sette sin lit til egen styrke. Videre sa Gud: «Derfor skal du nå rope ut så folket hører det, og si: Den som frykter og er redd, kan få vende tilbake og straks forlate Gilead-fjellet.» Da vendte tjueto tusen av folket tilbake, og ti tusen ble igjen» Alle de som var redde, og ikke stolte på Gud, forlot resten. De hadde vært få til å begynne med. Nå var det bare en tredjedel igjen mot midjanittenes hær. Fysisk var situasjonen blitt umulig. Hvordan kunne så få seire over så mange? Det var ti tusen som hadde blitt igjen. Imens de lurte på hvordan dette skulle gå sa Herren til Gideon: «Folket er fremdeles for stort. Ta dem med ned til vannet, så skal Jeg sile dem ut for deg der. Da skal det skje, når Jeg sier til deg: Denne skal gå med deg, så skal han gå med deg, og når Jeg sier til deg: Denne skal ikke gå med deg, så skal han ikke gå.» Så førte han folket ned til vannet. Herren sa til Gideon: «Hver den som lepjer vannet i seg med tungen, slik en hund lepjer, skal du holde for deg selv. Det samme skal du gjøre med hver den som legger seg ned på knærne for å drikke.» Tallet på dem som lepjet ved å sette hånden for munnen, var tre hundre menn. Men alle de andre av folket la seg på kne for å drikke av vannet. Da sa Herren til Gideon: «Ved de tre hundre mennene som lepjet, skal Jeg frelse dere, og Jeg skal overgi midjanittene i din hånd. Men la alle de andre gå, hver mann til sitt eget sted.» (Dom.7)
Det var nå bare tre hundre igjen av dem, resten hadde dratt. Å stole på seg selv eller Gideon for utfrielse var blitt tåpelig. Det var bare et mirakel som kunne redde dem alle fra å bli nedslaktet. For de med svak tro kunne dette se ut som en selvmordsaksjon. Om leiren til fienden står det: «Midjanittene, amalkittene og alt folket fra Østen lå i dalen så tallrike som gresshopper. Kamelene deres kunne ikke telles; i antall var de som sanden på havets strand.» (Dom.7,12)
Herren sa til Gideon: «Stå opp og gå ned til leiren, for Jeg har overgitt den i din hånd.» (Dom.7,9) Det hele kunne nesten virke komisk, men etter enda enn oppmuntring går folket frem i tro. «Så kom Gideon og de hundre mennene som var med ham, til utkanten av leiren da mellomvakten begynte, da de nettopp hadde satt ut vaktene. De blåste i basunene og knuste krukkene som de hadde i hendene. Så blåste de tre flokkene i basunene og knuste krukkene - de holdt faklene i venstre hånd og basunene i høyre hånd, så de kunne blåse i dem -, og de ropte: «For Herren og for Gideon!» Hver mann ble stående på sin plass rundt i hele leiren. Og hele hæren løp hit og dit, ropte og flyktet avsted. Da de tre hundre blåste i basunene lot Herren alle i leiren rette sverdet mot hverandre. Hæren flyktet til Bet-Hasjitta, mot Serera, helt til grensen mot Abel-Mehola, ved Tabbat.» (Dom.7,19-22)
De fikk seier. Likevel var det noen fra en av Israels stammer, Efraim, som mente de burde vært konsultert før Gideons kamp. De sa: «Hvorfor har du gjort dette mot oss? Du tilkalte ikke oss da du drog ut for å stride mot midjanittene.» Og de gikk kraftig i rette med ham.» (Dom.8,1)
Men Gideon hadde kun gjort etter Guds befaling, uten å konsultere mennesker.
DEN NYE PAKT
-INGEN MENNESKELIG OVERORDEN-
Skal Gud følge mennesker,
eller mennesker følge Gud?
Gang på gang i historien har menneskene gjort samme feil. De setter seg i en posisjon blant Guds folk hvor de tror de er blitt mellommenn mellom folket og Gud. Gud har sagt: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi. For Én er deres Lærer, Kristus, og dere er alle brødre. Kall ikke noen på jorden deres far. For Én er deres Far, Han som er i himmelen. Og la dere ikke kalle lærere. For Én er deres Lærer, Kristus. Men den som er størst blant dere, skal være deres tjener. Og den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet..» (Matt.23,8-12) Guds folk skulle ikke lage maktposisjoner i menighetene. Prinsippene skulle være bygget på andre grunnlag. Menneskers trang til kontroll i religiøse samfunn har gjordt mye skade gjennom tidene. Resultatet av dette er at Guds profeter helt fra tidenes morgen er blitt forkastet, videre til drapet på Jesus, drapene på apostlene, reformatorene og forkastelse av Guds åpenbaringer og budskaper i vår egen tid.
Vi ønsker ikke å stole på Gud i umulige situasjoner, vi ønsker å ha kontroll. Vi tørr ikke å være i en posisjon hvor vi må vente på Guds inngripen. Isteden tar vi saken i egne hender i den tro at vi er utvalgt av Gud til å gjøre det. Slik som Saul gjorde. De posisjoner Gud gir oss, eller løfter Han gir om å være med oss, gjelder ikke lenger når vi går egne veier. Det hjelper ikke å gjøre det i Guds navn. Jødefolket var utvalgt, men de forkastet sine muligheter, og dermed også sine fordeler. Gud var ikke nødt til å være med dem i enhver avgjørelse de tok, eller i hvert steg de tok. Det var de som fikk et kall å følge Gud, ikke Han som skulle følge dem. Mennesker kan ikke ta beslutninger og avgjørelser i strid med Guds vilje, og likevel hevde å være Guds budbærere. Vi ikke lenger Guds sendebud når vi bytter ut Guds åpenbarte vilje med egne avgjørelser. Hvis vi gjør dette blir vi forkastet til vi vender om. Mennesker styrer ikke Gud selv om de virker gudfryktige. I tilfellet Saul ble det sagt: «Så sa Samuel: «Har Herren like stort velbehag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens røst? Se, lydighet er bedre enn slaktoffer, og lydhørighet er bedre enn fett av værer.» (1.Sam.15,22) Dette ble sagt til Saul etter at han imot Guds vilje hadde tatt seg krigsbytte i form av dyr. Saul sa: «folket sparte det beste av sauene og oksene for å ofre til Herren Din Gud.» (1.Sam.15,15) Kongen og folket søkte å unnskylde sin motvilje mot å gjøre etter Herrens bud, ved å bruke byttet til Hans ære og takke Gud.
I dag gjør mange kristne det samme. De forkaster Guds bud og forordninger samtidig som de priser og takker Gud. Deres unnskyldninger for å bryte forordninger er å henvise til andre ting Gud har bedt om. På den måten setter de Gud opp mot Gud og forvrenger Guds hensikt. Dette er ikke tilbedelse av Skaperen, men en tilbedelse av menneskenes egne ordninger. Gud hadde selv lagt forordninger om ofring av dyr, dermed kan det se ut som folket gjør en god gjerning og følger Guds vilje. Men når de gjør dette sammen med ulydighet mot andre bud Han har gitt, så blir deres takkoffer som spott mot Gud og ikke til Hans ære i det hele tatt. Ved ett tilfelle sa Gud: «Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling - Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling. ...Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg Mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod.» (Jes.1,13.15)
I dag kan vi oppleve kristne som løfter hendene opp i takkesang til Gud, men deres liv er ikke i harmoni med Guds vilje. De bud Gud har gitt blir forkastet framfor menneskelige forordninger, og alt dette gjør de mens de mener de tjener Gud og priser Ham. Det spiller ingen rolle hvor mange takkesanger man kommer med. Sann gudsfrykt og takksang er den som viser seg i å glede Herren ved å lyde Ham. «Elsker dere Meg, så hold Mine bud» sa Jesus. (Joh.14,15) Johannes husket disse ord, og i oppgitthet over kristne som gikk sine egne veier sa han: «Den som sier: «Jeg har lært Ham å kjenne,» og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder Hans ord, i ham er i sannhet Guds kjærlighet blitt gjort fullkommen. Ved dette vet vi at vi er i Ham.» (1.Joh.2,4-5) Det er slik det alltid har vært med Gud og hva Han ber om, derfor sa Johannes videre: «Brødre, det er ikke noe nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt bud, et som dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle budet er det ordet som dere fikk høre fra begynnelsen.» (1.Joh.2,7) I full harmoni med resten av Skriften og historiene der, sier Salomo: «Den som vender sitt øre fra å høre på loven, selv hans bønn er en styggdom.» (Ord.28,9)
Det babylonske lederbildet
Gud ga Moses en posisjon hvor han skulle representere og uttrykke Guds vilje til folket. Dette fungerte fordi Moses holdt seg nær til Gud og kun uttrykte Hans vilje. De hadde alt fått vite av Gud hva straffen for å overtre Sabbatsbudet med overlegg var. Dette skulle være en dødssynd. Herren hadde sagt: «Men den som gjør noe med løftet hånd enten han er innfødt eller en fremmed, han spotter Herren, og han skal utryddes fra sitt folk.» (4.Mos.15,30-) Da de fant en mann som trosset budet med vilje og i sin trass gjorde det budet forbød, fullbyrdet de ikke dommen over han da. Selv om de hadde fått ordningen, skulle mannen dømmes av Gud. De holdt ham i forvaring til Gud selv satte dom over mannen. Og slik ble han straffet.
Etter Moses hadde Israel noen gode ledere, men ingen som Moses. Etter hvert ble Israels ledere lik verdslige ledere. Slik som hedningene blandet religion og autoritet fra ’gudene’ i sin ledelse og eventuell dømming av folk, på samme måten gjorde nå Israel det. Blant hedningene var den populære troen at solguden ble reinkarnert i lederen og at lederens ord og tanker derfor alltid var et uttrykk for solgudens vilje. Lederen var en representant for denne guden, eller en slags vikar, og folket skulle lyde alt lederen sa i den tro at det var solguden selv som sa det. Dette var vanlig hos faraoene i Egypt, i Babylon og i alle de andre landene hvor solrelgionen ble utøvet . Solgudens tall var 666, og den lederen som var solgudens representant, solguden reinkarnert som menneske, fikk bære dette tallet. Vi kan lese i gamle testamentet om Israels barn som flørtet med soltilbedelsen. Gud hadde advart dem mot dette, men de falt igjen, og igjen, i overtredelse. De tilbad Ba’al, Tammuz (solguder), og himmelgudinner. Selv om folket reformerte seg gjentatte ganger, var det mye av hedningfolkets tradisjoner som satt i dem. Det, og ledernes ønske om å ha mest mulig kontroll. Synet på lederes posisjon ble derfor gjentatte ganger høyt ansett. Det var vanlig å oppfatte lederne som mennesker som hele tiden hadde direkte inspirasjon fra Gud, og dermed alltid uttrykte Guds vilje. Denne forståelsen ble et kopi av solkultens lederoppfatning.
Gud ønsket aldri at mennesker skulle se opp til mennesker på en slik måte, for det røvet vekk den plassen Han ønsket å ha i deres liv. Da israelittene ba om å få en konge istedenfor dommere sa Gud til dommeren Samuel: ”Herren sa til Samuel: ”Hør på folkets røst i alt de sier til deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem” (1.Sam.8,7) Han ønsket, ved Sin Ånd, å lede og veilede dem i hva som var rett og galt. Dette er Den Hellige Ånds oppgave. (Joh.16,8.13) Sannheten er en åndsgave alle, uansett posisjon, blir tilbudt. Istedenfor å stole på en kraft de ikke så, satte folket heller lit til mennesker.
Resultatet av den grenseløse tilliten til ledere, og troen på at de alltid var Guds representanter, gjorde at folket gjentatte ganger forkastet advarsler som ble brakt gjennom profeter. Til slutt ble Messias Selv forkastet og Hans disipler. Messias som de hadde ventet på. Lederne sa at Jesus ikke var Messias, og istedenfor å søke Skriftene selv, valgte de å stole på disse ledernes dømmekraft. Denne tiltroen til ledere, og ønsket å gjøre mennesker til mellommenn mellom Gud og dem selv, ble årsak til at Jerusalem ble lagt i grus første gang, og årsak til at det ble lagt i grus andre gang. Begge ganger hadde lederne villedet folket og folket latt seg villede.
For å unngå at folk skulle lage et bilde av hedningenes maktsystem og ledersystem, prøvde Gud å lære folk å tenke annerledes. Dette gjorde han helt fra begynnelsen. Jesus sa: «Han sa til dem: «Hedningenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, han skal være som den yngste, og den som leder skal være som den som tjener. For hvem er størst, han som sitter ved bordet eller han som tjener? Er det ikke han som sitter ved bordet? Likevel er Jeg blant dere som Den som tjener.» (Luk.22,25-27)
Selv før vannflommen, da det var mange store menn, valgte Gud seg ut Noa til å forkynne det som skulle komme. Han ble latterliggjort. Under dommerenes tid var det også mye urett blant de som skulle være prester for Gud. Presten Eli hadde en av de høyeste posisjoner i Guds helligdom, likevel var det ikke han Gud henvendte seg til. En liten gutt som het Samuel jobbet i tempelet under Elis tilsyn. Eli skulle lære opp Samuel. Men en natt kommer Herrens ord til den lille gutten. Gud henvendte seg ikke til det som var «stort» og betydningsfullt. Istedenfor å henvende seg til læreren, henvendte Han seg til lærer-gutten. Samuel får så i oppgave av Gud å refse sin egen lærer for hans synder som prest. Gud brydde seg ikke om posisjoner, men om hvem som var mottakelig for Hans ord. Han snudde opp ned på den mennskelige tankegang. Eli tok imot irettesettelsen. Han kunne blitt hovmodig og stolt og irettesatt gutten for hans mangel på respekt ovenfor hans posisjon, men Eli forsto at budskapet var fra Gud.
Under kongenes tid sendt Gud alltid lys gjennom «mindre» menn i samfunnet for å irettesette kongen, som da var i en høyere posisjon. Selv David måtte tåle å få høre Guds ord formidlet gjennom andre enn han selv. David kjente Guds vilje, men om han gjorde urett, så lot Gud andre virke på han til å erkjenne feilen. Disse menneskene skulle likevel ikke herske over David fysisk eller psykisk, men han måtte ikke være så hovmodige at han trodde han alene var best selv til å kjenne igjen Guds vilje og gjøre rett til enhver tid. David var ydmyk og forsto dette, derfor hadde Gud behag i Ham. Han var en konge som ikke hersket med samme mentalitet som hedningene rundt.
Kong Josjias fremgang under hans regjeringstid kom av den samme ydmykhet. Kongene før han hadde vært hovmodige og stae og gått i Sauls fotspor i sin måte å dyrke Gud på. Da presten Hilkia kom med lovboken som uttrykte Guds vilje med dem «flerret han [Josjia] klærne sine». I stedet for å bli stolt og forsvare seg, ble han ydmyk og sa: «Gå spør Herren om råd for meg og for folket og for hele Juda, om ordene i denne boken som er funnet...» Deretter fikk Kongen beskjed fra Gud: «Du har hørt disse ordene. Da ble ditt hjerte mykt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn da du hørte hva Jeg talte mot dette stedet og mot dem som bor her, at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse. Da flerret du klærne dine og gråt framfor Mitt åsyn. Derfor har Jeg også hørt deg, sier Herren.» (2.Kong.22,18-19)
Bibelen forteller om og om igjen om ledere som svikter Gud, men den viser også at de ikke lett forlater sin posisjon av den grunn. Ofte forblir de i den forblindede tro at de gjør Guds vilje. Noen av de groveste eksempler på dette finner vi i Jeremias bok. På den tiden hadde prestene sviktet å gjøre Guds vilje. Heller ikke her går Gud i gang med å sende Sine åpenbaringer og budskaper til folket gjennom disse. Isteden velger han en ung mann. Mannen selv så sin svake tilstand og sa: «Å, Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er en ungdom.» Men Herren sa til ham: «Si ikke: Jeg er bare en ungdom, for du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler deg, skal du tale. Frykt bare ikke for dem, for Jeg er med deg. Jeg skal utfri deg,» sier Herren. Da rakte Herren fram Sin hånd og rørte ved min munn, og Herren sa til meg: «Se, Jeg legger Mine ord i din munn. Se, i dag har Jeg satt deg over folkeslagene og kongerikene, for å rykke opp og rive ned, for å ødelegge og for å bryte ned, for å bygge og plante.» (Jer.1,6-10)
Fordi presteskapet var korrupt og ikke lenger gjorde etter Guds vilje, valgte Gud nå en ung gutt til å være Sitt sendebud. Jeremia skulle komme med budskap om hvordan Israels folk kunne redde livet sitt. Han formante en reformasjon og åpenbarte livsviktige ting for deres frelse. Jeremias budskap ble ikke godt mottatt. Folket sto imellom en ung mann, og lærde prester og ledere. Tanken om at Gud formidler lys gjennom «toppen» var lik den var i hedningslandene. Ingen forsto at Gud ikke formidler lys på den måten. De turde ikke stole på Jeremia. Isteden ville de heller lytte på lederne som advarte mot Jeremias lære. De sa: «Det er ikke Han. [Det er ikke av Gud..] Ikke noe ondt skal komme over oss, og sverd eller hungersnød skal vi ikke se.» (Jer.5,12)
Han sa: «Selv om de sier: «Så sant Herren lever», så sverger de likevel falskt. Herre, er ikke Dine øyne vendt mot sannheten?» (Jer.5,2-3) Gud poengterte for dem at selv om de talte i Hans navn, så betydde ikke det at de representerte Han. Isteden poengterte Han at det var sannheten som betydde noe, ikke om de brukte Hans navn til støtte for det de sa. Jesus sa det samme om framtiden: «Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal Jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» (Matt.7,21-23)
Det ble mye problemer og stridigheter iblant folket på grunn av de forskjellige uttalelsene. Istedenfor å søke tilflukt hos Gud, søkte de å spørre sine brødre og venner om råd. Det var lettere å be en person de følte de hadde tillit til om råd, enn å studere Skriften selv. De fleste endte dermed med å følge feil vei. Herren sendte dette budskapet: «Hver mann må være på vakt ovenfor sin venn og ikke stole på noen av sine brødre. For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring med baktalelse» (Jer.9,4)
Slik er det ofte i dag også. Vi søker råd hos mennesker vi mener er gudfryktige isteden for å studere selv. Angrepet mot Guds sendebud er ofte nettopp baktalelser. «Tror du på han?? Jeg har hørt at han skal ha sagt det eller det...» eller: «jeg har hørt han skal ha gjort dette og det, og at han lærer imot skriften». Istedenfor å sjekke etter om dette er sant med personen som blir baksnakket, blir ordet tatt for å være sant. Personen som søkte om råd sprer da videre til den neste: «Nei, jeg lurte og litt på dette, men jeg fant ut at han ikke taler i harmoni med Skriften». Antagelser blir fortalt som sant, og rykter er i gang.
Jeremia var frustrert over sin oppgave. Alle hevdet de talte Guds sak, og folket hadde tiltro til lederne. Det virket som om det var de som uttrykte Guds vilje. Jeremia sa: «Du er nær i deres munn, men langt borte fra deres sinn.» (Jer.12,2) «...fordi dere har forvrengt ordene fra den levende Gud, hærskarens Herre, vår Gud» (Jer.23,36)
Jeremia skulle refse selv ypperstepresten. Herren sa at selv denne åndelige lederen representerte Han feilaktig. Gud ledet igjen en liten person til å irettesette de i høyere posisjon. De stred mot Jeremia, advarte mot han, og til slutt kastet de han i fengsel. Alt for Guds sak skyld. De mente de gjorde det rette for også folkets skyld. Igjen den samme unnskyldningen: «Derfor sa lederne til kongen: «Vi ber deg la denne mannen dø, for på denne måten tar han motet fra de stridsmennene som er igjen i denne staden, og fra hele folket, når han taler slike ord til dem. For denne mannen søker ikke fred for dette folket, men bare ond ulykke.» (Jer.38,4) Vi kjenner det igjen. Det er alltid de samme unnskyldningene for å ikke høre på Guds budbærer. I den forblindelse at de selv skal kontrollere folket, og i frykten over at de skal bli spredt, tror de seg selv i Guds posisjon til å kvitte seg med budbringeren.
Jeremia ble beskyldt for å skape strid og splittelser. Ulykkelig, sa han: «Ve meg, min mor, at du født meg, en stridens mann og en trettens mann for alle i landet. ..Hver eneste forbanner meg.» (Jer.15,10) Jerusalem gikk i grus som profetert, og tragedien som kunne vært unngått om de hadde hørt på Jeremia var et faktum. Igjen hadde menneskenes tiltro til ledere, og et «guderepresntant-syn» på lederne, ledet til deres fall og mangel på å forstå og kjenne igjen Guds sendebud når de kom.
Gud fortsatte å virke på samme måten. Var det en trofast yppersteprest, brukte Gud ham, men Han lærte hele tiden folket å ikke tro dem som det eneste sted Gud formidlet lys. Gud ville ikke, og vil ikke, bruke den metoden, for Han vet at så fort det er et frafall i toppen vil det da gi frafall underblant folket om de blir oppfordret til å ha et slikt syn.
Derfor, da Herren Selv skulle la Seg føde inn i denne verden som et menneske, valgte Han ikke ypperstepresten og hans kone som «fosterforeldre». Han lot Seg ikke føde inn hos de høytstående og vel ansette i samfunnet. Det ville gjort det enklere for folket å ta imot Kristus om Han hadde vokst opp hos ypperstepresten selv. Men Gud går ikke på kompromiss med mennesker for å oppnå popularitet. Han ville igjen lære dem å ikke sette sin lit til mennesker, og heller ikke tro at Gud lagde pyramidesystemer hvor toppen skulle fange opp Guds stråler og sende dem videre til de lavere. Gud så seg ut en gudfryktig, fattig ung kvinne som ikke hadde noen høy status i det hele tatt. I Marias takketale står det: «Han har støtt ned det mektige fra sine troner, og opphøyet de små» (Luk.1,52)
Jesu mottagelse i verden ble derfor lik den motakelsen profetene før Han hadde fått. Den samme mottakelsen som alle Guds sendebud vil få hos mennesker som har laget et religiøst makttårn.
Jesus ble sett på som en som skapte splittelser og en som utgjorde fare for folket. Han ødela menneskenes tiltro til lederenes guddommelighet, og gjorde dem til feilende mennesker. Han sa til disiplene: «Pass på at dere tar dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig! ..Da forstod de at Han ikke snakket til dem om å ta seg i vare for surdeig i brød, men for fariseernes og saddukeernes lære.» (Matt.16,6.12) Døperen Johannes hadde advart lederne med å tro de var utvalgt bare på grunn av sin ættetavle og posisjon. (Matt.3,7-10) Nå fortsatte Jesus å si det samme. «De svarte med å si Ham: «Abraham er vår far.» Jesus sa til dem: «Hvis dere var Abrahams barn ville dere gjort Abrahams gjerninger.» (Joh.8,39) De var på lik linje med alle andre. De var ikke utvalgt av Gud, tross sine posisjoner, om de ikke gjorde Guds vilje. Likevel avsatte ikke Jesus dem. Menneskene måtte istedet forstå og høre på en ung mann på tredve år som ikke var utlært hos rabbinerne, og som kom fra ett fattig hjem.
Istedenfor å hele tiden fjerne de som ikke representerte Ham fra menighetene fortalte Han denne lignelsen: ”Himelens rike er likt en mann som sådde godt såkorn i åkeren sin. Men mens menneskene sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk så bort. Men da kornet hadde vokst opp og ga avling, kom også ugresset til syne. Eierens tjenere kom så og sa til ham: Herre, var det ikke godt såkorn du sådde i åkeren din? Hvor kommer da ugresset fra? Han sa til dem: En fiende har gjort dette. Tjenerne sa til ham: Vil du da at vi skal gå og samle det sammen? Men han svarte: Nei, dere kunne også komme til å dra opp hvete når dere samler sammen ugresset. La begge vokse sammen inntil høsten. Når tiden for høsten kommer, vil jeg si til høstarbeiderne: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter og brenn det! Men hveten skal dere samle inn i loven min.” (Matt.13:24-30) I forklaringen på lignelsen viser han at høsten er ved Hans komme, og at Han Selv skal sende ut englene sine til å skille hveten fra ugresset. (Matt.13,41) I en annen lignelse sier Han: ”Slik skal det bli ved denne tidens avslutning. Englene skal komme og skille de onde fra de rettferdige” (Matt.13,49) Oppgaven å skille de dårlige fra de onde skulle ikke gjøres før ved Jesu gjenkomst, og selv ikke da skulle menneskene få oppgaven men Han ville gi englene denne oppgaven.
Gud er ikke imot leder-systemer. Han er imot det menneskene legger i det, og hvordan det er bygget opp. Han lagde et bilde av Seg selv som en hyrde. En hyrde gikk foran sauene og kalte på dem, ikke bak og fikk dem frem med makt. Hvis en hyrde går foran kan det virke som om han ikke ser sauene bak, men Jesus er ikke bekymret. Han sa: «Mine sauer hører Min røst, og Jeg kjenner dem, og de følger Meg.» (Joh.10,27) De som ikke ville følge var da heller ikke Hans barn. Gud søker ikke å påtvinge noen, det er hver enkelts valg.
Ved å komme til jorden som en sosialt lavere stilt person, lykkes Messias i å jevne ut troen på at Guds Åpenbaringer alltid kom gjennom en pyramidetopp. Hans liv og komme var en direkte irettesettelse til menneskers tankegang og rangordninger. Isteden brukte Han tid på å vise disiplene, som skulle lede kristendommen ut til verden, hva sann ledelse var. Den babylonske tankegangen om at «toppen» alltid var gudenes budbærere ble forkastet. De selv hadde sett hvordan Gud hadde gått forbi datidens ledere og store menn og gitt dem, fiskere og tollere, ansvaret for å bringe Guds nye Åpenbaring til verden. Jesus Selv, deres Herre og Skaper, Han som med Sin Far hadde den største posisjon i universet, hadde ikke bare nedverdiget seg til å komme på jorden. Han hadde valgt å leve som en av folket og arbeide med lav status til Han begynte Sin virksomhet. Ikke bare det, Kongenes Konge, hadde i tillegg bøyd seg ned for å ta den laveste oppgaven, å vaske føttene til gjestene. Messias hadde snudd opp ned på alt. De forsto nå at Guds måte å lede på ikke var å herske, påtvinge og kontrollere, men å tjene. Som mennesker som skulle lede en verdensomfattende bevegelse skulle de være tjenere for alle de møtte. Istedenfor å løfte opp seg selv, skulle de løfte opp andre. De skulle ikke være overordnet hverandre, men brødre som styrket, hjalp og rettledet hverandre.
Før Jesus dro til himmelen, og før disiplene forsto meningen med Guds rangordninger, så tenkte også de på verdslig vis. De forsto de skulle være Guds spesielle budbærere og lede en viktig bevegelse. Deres første tanke var at de ville få rang ordninger og posisjoner lik hedningene rundt dem. «Det ble også trette mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Han sa til dem: «Hedningenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, han skal være som den yngste, og den som leder skal være som den som tjener. For hvem er størst, han som sitter ved bordet eller han som tjener? Er det ikke han som sitter ved bordet? Likevel er Jeg iblant dere som Den som tjener.» (Luk.22,24-27)
Selv om ikke Paulus hadde vandret med Jesus da Han var på jorden, hadde Gud lært også ham dette: «For se på deres kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt ble kalt. Men Gud har utvalgt det dåraktige i verden, for å gjøre det vise til skamme. Og Gud har utvalgt det svake i verden, for å gjøre det som er mektig til skamme. Og det som står lavt i verden, og det som ikke er noe, for å gjøre det som er noe til ingenting, for at intet kjød skulle rose seg for Ham.» (1.Kor.1,26-29)
Det begynte bra, men den kristne bevegelsen endte som Israel. Soltilbedelsen, menneskenes syn på rangordninger og mennesker som gudrepresentanter, kom inn blant israelittene ved at de blandet sin tro med avgudsdyrkerne. Det samme gjorde den kristne kirke. Da kristendommen opplevde fred og fremgang i Romerriket, søkte Keiser Konstantin å forene den romerske statsreligion med den kristne. Den romerske statsreligion var ikke annet enn soltilbedelse. Den samme religionen israelittene ble advart mot gjennom hele gamle testamentet ble nå stilt frem for de kristne. De som nektet å justere sin tro, og møte soltilbederne halveis, ble forfulgt og sett på som uromakere. Imens ble de kristne som forenet sin tro med soltilbederne sett på som fredsstiftere, og fikk fremgang i samfunnet. Etter hvert ble den verdslige strukturen en del av den kristne kirke, og kirken fikk et overhode i likhet med solreligionen. Før var det keisere, som representerte solguden og bar tallet 666 , som hersket over folket gjennom religionen. Keiserne ble kalt ’far’ for folket. Etter hvert tok kirkens overhode keiserens plass. Og Romerriket hadde nå et kristent overhode. En pave. Den kristne kirken i Roma var så innblandet i soltilbedelsens lære og struktur, at dens rangordninger fortsattte å være lik den som hadde vært under soltilbedelsen. Paven fortsatte å bære samme tittel som sine forgjengere keiserene. «Pontifex Maximus» betydde ’den store brobyggeren’. Brobyggertittelen hadde også Babels Nimrod fått i sin tid. Pavens posisjon var lik faraoene, babylonerne og soltilbederne. Bare navnene på gudene ble byttet ut. Paven skulle være Jesu representant på jorden i samme system som faraoene og Babylons leder hadde vært solgudens representant. Soltilbederne trodde lederen var guden reinkarnert eller at de kunne stole på at han uttrykte gudens fulle og hele vilje til enhver tid. Det samme gjaldt nå paven. Følgende sitater er fra kirken selv: «Paven er ikke bare Jesu Kristi representant. Han er Jesus Kristus skjult i menneskelig kjød. Er det paven som taler? Nei, det er Jesus Kristus som taler. Er det paven som formidler nåde eller utlyser en forbannelse? Nei, det er Jesus Kristus som gjør det. Derfor er det slik at når paven taler er det vår oppgave å adlyde. Vi har ingen rett til å kritisere hans bestemmelser eller diskutere hans vedtak.» (En uttalelse fra erkebiskopen av Venezia, like før han ble valgt til pave Pius X) «Paven er så opphøyet og så hellig at han ikke bare er som et menneske, men han er som Gud eller Guds vikar...» (Lucius Ferraris, Prompta Bibliotheca, vol.6, p.29.) Paven skulle være mellommann mellom Gud og menneskene. I kontrast til Jesu forsøk på å rive ned menneskenes tillit til hedenske posisjons-utdelinger, sto nå paven som Jesu rake motsetning. Likevel ble paven hevdet å være ’Jesu vikar’. Hver pave var en som var av bra posisjon, hans klær var flotte, og han var ikke satt for å tjene, men for å herske. Pavens ordning var anti-krist lik.
Gjennom hele den mørke middelalderen ble folket undertrykt av denne makten. Bibelen, som gjetere, bønder, fiskere og tollere hadde vært med på å skrive, ble det nå hevdet kun leselig for høytstående prester. Folket kunne ikke forstå ordet, mente de, og forbød mennesker å lese i Bibelen. Gjorde de det likevel, ble de straffet. Nok engang «For folket og Guds skyld». Prestene var nå gitt å formidle Guds hensikt og Guds ord. Paven selv uttrykte alltid Guds vilje. Og menneskene var prisgitt å stole på frelse gjennom disse representantene. Alle opprørere ble kalt kjettere, og ble bøtelagt, fengslet eller myrdet. De mente at de utførte Guds vilje, og at deres kontroll var for å beskytte folket mot vranglære. Etter hvert kom den ene reformatoren etter den andre og betvilte pavens posisjon, men da var folket allerede så grunnfestet i sin tro til lederne og prestene at de ikke våget tro annet enn det lederne sa til å begynne med. De trodde denne form for lederskap var etter Guds ord og Guds vilje, og mente det var blasfemi å sette seg opp mot dem. Skulle Gud åpenbare noe nytt, eller en reform, så ville det komme gjennom hans representant paven eller prestene. Reformatorenes anklager mot ledelsen vakte frykt hos dem. Mangel på kunnskap gjorde dem overbevist om at denne verdslige måten å rangsette mennesker på, var den sanne guddommelige ordning. Mange trodde at om de gikk imot lederne gikk de imot Gud Selv.
Nok engang, kanskje i sterkere grad enn noensinne, ble reformatorene betvilt på grunn av at de ikke var høyt nok plassert i systemet. Historien gjentok seg, og folket ble satt på samme prøve som israelittene, som på Jeremias tid og Jesu tid. Og som alltid oppstod det splittelse blant folket på grunn av, mente de, Guds sendebud. Folket delte seg i flere grupper, de to store gruppene var protestantismen og katolisismen. De som var forblindet og hadde full tillit til lederenes guddommelighet og at Gud kun uttrykte sin vilje gjennom dem, forble tro mot kateolisismen.
Etter hvert fikk protestantene mer frihet, og fikk flere land utenfor den katolske kontroll. Land som England, Tyskland og Skandinavia ble bedre og bedre land for protestantene å bo i. Til slutt ble det helt protestantisk. USA ble også et land mange søkte tilflukt i for å komme unna den katolske styremåten. Disse protestantiske landene valgte et demokratisk styresett, og USA ble kalt frihetens land. De valgte å skille kirke og stat, slik at ingen skulle tvinges i noen religiøse spørsmål og slik at heller ikke en makt skulle kunne være folkets åndelige samvittighet. Nettopp den vonde erfaringen fra Europas mørketid fikk de amerikanske pionerene til å vedta slike frihetens bestemmelser.
Men det maktsystemet som kom inn i den kristne kirke gjennom solreligionen hadde ennå ikke utspilt sin rolle. Blant de protestantiske samfunn ble det utallige forskjellige trossamfunn. De fleste opprettholdt den samme holdningen til maktsystemer. Hvert samfunn fikk ledere, og underledere, og mentaliteten til mennesker hadde ikke endret seg. De forble et bilde av den katolske kirken og solreligiones struktur, selv om det ikke var i like voldsom grad. Kirke og stat var adskilt, men mentaliteten var i høyeste grad i live i de enkeltes hjerter og i de forskjellige menigheter.
Til å begynne med var det et mykt ledersystem i mange av de nye kristne samfunnene. Ettersom tiden har gått, har de beveget seg nærmere og nærmere den avguderiske og verdslige tankegangen. Ledere blir sett opp til, og blir sett på som Guds vakttårn, lysbærere og Guds utvalgte. Mennesker slutter å studere på egen hånd, og setter sin lit til «toppens» forklaringer. De ser på den som om de skulle fått posisjonen fordi Gud har satt dem der. Og slik Gud valgte ut Saul, og senere forkastet ham, ser de ikke at Guds utvalgte også kan gå feil og villede et folk. Som Saul fortsetter de i sin stilling, og forfølger dem som blir en trussel for stillingen. Så lenge kirke og stat er adskilt blir det ikke fysiske forfølgelser, men forfølgelser blir i form av løgner og rykter. Lederne på Jeremias tid og på Jesu tid forfulgte de som ble en trussel for deres stilling. Lederne ble irettesatt foran folket og fikk formaninger om å omvende seg. Ypperstepresten på Jeremias tid, og lederne på Jesu tid, trodde de fortsatt gjorde Guds vilje. Lik den babylonske tankegangen hadde de for seg at det de tenkte, følte og resonnerte var Guds vilje på grunn av den høye posisjonen som engang hadde blitt gitt dem. De var sikker på at det var til både folkets og Guds beste å fjerne opprørene, og fjerne som lagde splittelser blant folket ved å forkynne at lederne måtte omvende seg. Jesus sa «Men alt dette skal de gjøre mot dere for Mitt navns skyld, siden de ikke kjenner Ham som har sendt Meg. ...De skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere skal tro han gjør Gud en tjeneste. Dette skal de gjøre mot dere fordi de ikke har kjent verken Faderen eller Meg.» (Joh.15,21.16,1)
Så lenge deres mentalitet var lik verdens, kjente de ikke Gud. Når deres maktstruktur var bygd opp lik den verdslige religionen, misforsto de Gud og hvem Han var. Gud har aldri utvalgt mennesker til posisjoner hvor de skal forfølge, bakvaske eller til og med drepe de som forkynner Guds ord fra en lavere posisjon. Gud brukte alltid de lavere for å uttrykke Sitt budskap, og nå, på grunn av denne babylonske tankegangen, endte hver generasjon av «Guds Egne» opp med å forkaste Guds budbærere og Guds Åpenbaringer fordi åpenbaringene ikke kom gjennom en åndelig pyramidestruktur. Derfor forkastet de selv Kongenes Konge, fordi Han kom som en tjener og ikke som en rabbi eller leder.
Av samme grunn forkaster mange mennesker Guds budskap også for vår tid. De ser på menneskenes utdannelse og posisjon, og har tillit til det framfor kunnskapen om Gud uttrykt i Skriftene. Hører de noe går de til sin bror, venner, kirke-ledere for å få vite om noe er av Gud eller ikke. Svaret de får tar de imot som om Gud er med dem på grunn av deres posisjon. De har full tillit til mennesker, og undersøker ikke selv. De setter sin tillit til det de ser; mennesker, før det de ikke ser: Gud.
Den nye pakt
Gud ville ikke ta sjansen på en feilaktig tillit og uriktig syn på ledere. Derfor sa Han: «Se dager kommer, sier Herren, da Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. ...Da skal de ikke lenger lære hverandre, hver mann sin neste, og hver mann sin bror, og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største, sier Herren.» (Jer.31,31.34) Ingen menneskelig ordning skulle fungere som mellommann og «brobygger» mellom himmelens Gud og menneskene. Men den som søker skal finne Han. Den som banker på skal det bli lukket opp for. Ingen behøver å finne Guds vilje ved å gå gjennom ledere og presteskap og menneskelige pyramidesystemer. Vi står alle som individer fremfor Herren, ansvarlige for de avgjørelser vi tar og det vi gjør. Ifølge beskrivelsen av innholdet i den nye pakt skal ingen bestemme over den andres åndelige liv.
Da Jesus var på jorden som et menneske, løftet han alltid opp det laveste og opphøyde det. Han ydmyket det øverste, og satte ned. For at de alle skulle være brødre med forskjellige oppgaver, men likevel ingen større eller mindre enn den andre. Og slik skulle Gud være deres eneste Gud og Sønnen deres eneste mellommann.
ENHET
I ÅNDEN
- Ikke Guds hensikt å ha et splittet folk. -
Guds hensikt var ikke at Hans ord skulle bli forkynt av enkeltpersoner her og der, men av et helt folk. Hensikten var bare at menneskene og lederne skulle ta imot de budskaper Han kom med, og samarbeide med budskapet. Dessuten at de hele tiden skulle være ydmyke i de posisjoner de var i, slik at de ikke selv søkte å kontrollere Guds verk, men legge alt i Hans hender. På den måten ville Gud unngå den babylonske rang- tankegangen, og samtidig lykkes i å ha trofaste tjenere som tok seg av menighetene. David var i stand til dette i den grad han hørte på profetene som ble sendt ham. Han aksepterte at Gud sendte budbringere for å korrigere han når han gjorde noe imot Guds vilje, og når han gjorde feil. Det var derfor Gud hadde behag i David og kunne bruke ham, og derfor han lovte at Davids kongedømme skulle bestå helt til den Salvede kom.
Dette var også Guds hensikt for sine menigheter. De som hadde høyere posisjoner i menighetens organisasjon og struktur, skulle ikke ha profet-oppgaven i tillegg. Profeter og ledere skulle være hver for seg. Slik vil lederne forbli ydmyke, og ikke bli herskesyke, eller sette seg i en slik posisjon som har gitt så fatale følger opp igjennom tidene. På den måten ville menighetene unngå å få en «pyramideform» som fungerte som bro mellom himmelen og folket, og menigheten kunne likevel ha samhold, enhet og harmoni.
Da David ble konge, var han i en situasjon hvor han måtte ta imot råd og formaninger og budskap fra Gud gjennom profetene. På Jesu tid var ting snudd på en slik måte at lederne selv ble sett på som profeter, og dermed mistet de høytstående sin ydmykhet og årvåkenhet. Når ledere blir tillagt en guddommelighet, så åpnes veien for maktutfoldelse i menigheten og forskjellige religiøse samfunn.
Delingen av oppgavene var der for å lage likhet mellom de forskjellige oppgavene slik at ingen del på «legemet» var viktigere eller mer fortjent Guds gunst enn de andre. «Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle. Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til èn blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik Han vil. For slik som legemet er ett og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på det ene legemet er ett legeme, slik er det også med Kristus. For i èn Ånd ble vi alle døpt inn i ett legeme - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie -, og vi har alle fått èn Ånd å drikke. For legemet er da ikke bare ett lem, men mange. Hvis foten skulle si: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet? Og hvis øret skulle si: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av legemet,» er det da ikke en del av legemet? Hvis hele legemet er øye, hvor ville det da bli av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ville det da bli av luktesansen? Men nå har Gud satt lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet akkurat slik som Han Selv ville. Og hvis alle var ett lem, hvor ville da legemet vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men ett legeme. Og øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg.» Hodet kan heller ikke si til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Nei, det er heller slik at de lemmene på legemet som synes å være svakest, de er nødvendige. Og de lemmene på legemet som vi synes er mindre ære verd, disse tillegger vi desto større ære. Og de lemmene våre som vi blyges ved, omgir vi med desto større anstendighet, våre anstendige lemmer trenger ikke dette. Men Gud satte legemet sammen slik at Han gav større ære til det lemmet som mangler ære, for at det ikke skulle være splittelse i legemet, men at lemmene skulle ha den samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det. Eller om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det. Nå er dere Kristi legeme, og hver for seg er dere lemmer på Hans legeme. Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegaver til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til å utføre helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?» (1.Kor.12,4-30)
En farlig teori er at kunnskapens Ånd, visdommens Ånd, kun gis til ledelsen, mens menigheten og folket kun er gitt åndegaver som kan kontrolleres gjennom ledernes «åndegaver». Konsentrasjonen av kunnskapens åndegaver til «toppen» er ikke Bibelsk lære. Det var Guds hensikt å gi alle, stor og liten, denne gave. Ikke under menneskelig kontroll, men ved Guds forsyn. Guds ånd skulle gi enhet mellom menigheten, ikke menneskenes visdom. I Guds ønske for menigheten, om Han fikk lede, ville han gi en mann åndegave «til å styre», andre til «profeter», og slik videre. Det sier seg selv at den som styrer ikke må forkaste den som profeterer, og at den som profetere må hjelpe den som styrer. Men viktigst av alt er at de forskjellige har kjærlighet til hverandre og respekt for hverandres oppgave. I tillegg må mannen som styrer stå ansvarlig for Gud om han ikke styrer etter Ordet, Sannheten og Guds vilje. På samme måte må profeter som ikke profeterer rett, stå ansvarlig ovenfor Gud. Men det er aldri gitt den ene å styre profetens ord, for om Gud åpenbarte profetens ord først til den som styrte, da ville den som var gitt i oppgave å styre bli gitt profetens oppgave. Gud må ikke raportere til de som styrer hvilket åndegaver Han gir andre før Han kan gi dem.
For å unngå hedenske pyramide-strukturer, forklarte Gud hvordan Han ønsket menighetene Sine. Gjennom sin tjener Paulus sa Han at Han ville gi en profetens gave, en annen nådegave til å styre, en annen nådegave til å lære bort, en annen til å tale og tyde språk.
Men med en gang menneskene tar kontrollen, og glemmer å stole på Gud og la Han styre, overtas alle profetenes, lærerenes og kunnskapens gave av ledelsen, og de forlanger lydighetes ånd fra menigheten. Så kaller de seg selv for velgjørere, som holder menigheten under struktur. Men slik skulle det ikke være hos Guds folk. «Han [Jesus] sa til dem: «Hedningenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, han skal være som den yngste, og den som leder skal være som den som tjener.» (Luk.22,25-27)
Vi er alle brødre, og Kristus vår eneste sanne lærer. Vi skal ikke herske oss i mellom, men fordele oppgaver for å kunne lage best mulig orden og harmoni. I en enhet skapt av et felleskap hvor alle følger Åndens veiledning, hvor enhver får sin plass i puslespillet, vil de ut fra Åndens ledelse finne harmoni.
«Og Han Selv gav noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster. Men sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle ting vokse opp til Ham som er hodet - Kristus. Ut fra Ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen ved den oppgaven som ethvert ledd har, etter virkningen av den styrke som er gitt hver del. Dette skaper vekst for hele legemet til sin egen oppbyggelse i kjærlighet.» (Ef.4,11-16)
Historien forteller oss at også de som er innsatt, kan bli avsatt av Gud uten at de nødvendigvis forlater sin stilling. I tillegg advares vi mot: «det stod også fram falske profeter blant folket, slik det også skal komme falske lærere blant dere. I hemmelighet skal de føre inn falske lærdommer som leder til fortapelse. De skal fornekte den Herre som kjøpte dem, og føre over seg selv en brå fortapelse. Og mange skal følge etter på deres veier til fortapelse, og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet. Med grådighet og forførende ord skal de utnytte dere. I lange tider har dommen over dem ikke vært uvirksom, og deres fortapelse slumrer ikke.» (2.Pet.2,1-3)
Jesus advarte oss mot å ha tillit til at Guds menigheter ville holde seg fullstendig rene. Han sa klart ifra at det vil være «ugress» blant hveten, og at Han ikke vil fjerne «ugresset» fra sine plasser. Han vil la det stå slik til Jesus kommer igjen, og jorden blir fortært.
Vi kan ikke ha ubegrenset tillit til verken profeter eller ledere, men også de må vi prøve etter «loven og vitnesbyrdet» (Jes.8,20) Og «Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden.» (1.Joh.4,1) Kun på denne måten kan vi unngå å forkaste Guds budbærere og Guds åpenbaringer for vår tid, ved å måle vitnesbyrdet de kommer med etter Skriften og ikke etter menneskers leveringer. Slik kan vi avsløre de falske, og finne ut om de er i harmoni med Skriften. Gud vil gjennom Sitt ord åpenbare hva som er rett og galt. Dette er vår fred. Tillit til Faderen, ikke mennesker. For tillit til mennesker vil aldri gi fullkommen fred. Hver sier sitt og motstrider hverandre, hvem skal man tro, hvem skal man holde med? Jakob sa: «Mine brødre, regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser, for dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe. Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham. Men han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden.» (Jak.1,2-6)
ÅNDENS
KJENNETEGN
For å kunne finne enhet i Ånden, forutsetter det selvfølgelig at folket blir ledet av den samme Ånd. Bibelen har gitt oppskrift på hvem som vil få åndens gave, og hvordan vi kan gjenkjenne om det er Guds Ånd eller en etterligning.
Iblant åndegavene fantes helbredelsens åndegave, tungetale og andre åndegaver som skulle være et tegn for de vantro. Men Bibelen advarer og sier at det vil være mennesker som vil gjøre tegn og under i Jesu navn uten at det er Hans Ånd som driver dem.
Jesus sa til disiplene om Ånden Han skulle sende at: «Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud. Og Jeg vil be Faderen, og Han skal gi dere en annen Talsmann, for at Han skal bli hos dere til evig tid, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser Ham eller kjenner Ham, for Han blir hos dere og skal være i dere.» (Joh.14,15-17)
Peter og de andre apostlene fortalte videre i harmoni med det Jesus hadde sagt at: «Den Hellige Ånd som Gud har gitt dem som lyder Ham.» (Apg.5,32)
Jesus hadde sagt at verden ikke kunne få Ånden fordi de ikke kjente Ham. Johannes forteller i harmoni med Apostlenes Gjerninger og Jesus hva kjennetegnet på å «kjenne Ham» er: «På dette har vi lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: «Jeg har lært Ham å kjenne,» og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.» (1.Joh.2,3-4)
Oppsummering av kjennetegnene på de som ville få Åndens gave er:
- Hvis vi elsker Jesus, holder vi Hans bud og Jesus vil gi Åndens gave. (Joh.14,15-17)
- Kun de som «kjenner Ham» kan få Ånden. (Joh.14,17)
- Tegnet på at vi «kjenner Ham» er om vi holder Hans bud. (1.Joh.2,3-4)
- «Den Hellige Ånd er gitt dem som lyder Ham.» (Apg.5,32)
Jesus, Johannes, Peter og apostlene harmonerer alle i sine uttalelser om hvordan man får ’Ånden’. Kun de som la vinn på å lyde Gud og holde Hans bud ville få den. Da Jesus fortalte i Matteus 7 om de som gjorde tegn som lignet på de som blir utført av de som har Ånden, advarte Han: «Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?» Men da skal jeg bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!» (Matt.7,21-23)
Oppsummering av Jesu advarsel:
- Mennesker gjør tegn og undre i Hans navn (en vekkelse lik den som apostlene utførte ved Den Hellige Ånd).
- De «kjenner Ham» ikke.
- De gjør ikke Hans «himmelske Fars vilje».
- For de «driver med lovløshet».
Det vil altså være en falsk åndsvekkelse, hvor forskjellen på om det er av Guds Ånd eller ikke, ikke ligger i selve tegnene, men kun kan avsløres ved om de holder Guds bud eller ikke.
Igjen er vi tilbake til det Gud har søkt å lære mennesker opp igjennom tidene. Vil de følge sine egne veier, og gjøre noe som ligner Guds ordninger i den tro de gir «takkesang» til Gud og gleder Ham, eller vil vi søke å hedre Ham ved å gjøre etter Hans vilje?
Gud gjorde det klart, og Jesus gjorde Sin Fars vilje da Han sa at Åndens gave kun skulle gis til de som kjente Ham, de som holdt Hans bud. Ikke til de som holdt menneskelige overleveringer i Hans navn, som om det kunne ære Gud.
Jesu advarsel mot falske vekkelser som skjer i Hans navn, og mot mennesker som utfører verk lik «Åndens verk», er ikke uten grunn.
I «Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid» fortelles det at en av de siste advarslene som gis til verden er mot nettopp falske profeter som utfører tegn. (Åp.1,1)
Det står at «dyret» vil «forføre dem som bor på jorden ved de tegn...» «Han utfører store tegn, slik at han til og med får ild til å falle fra himmelen ned på jorden i menneskers påsyn.» (Åp.13,13-14)
Da Apostlene fikk åndsdåpen står det: «plutselig kom det lyn fra himmelen, som av en stormende, mektig vind... Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild...» (Apg.2,2-3)
«Dyret» som senere blir omtalt som «den falske profet» gjør tegn lik de Gud gjorde, og Åpenbaringsboken forteller at denne ’falske profet’ vil forføre jorden å få dem til å tilbe et bilde og en makt som vil lede til fortapelsen.
I kapittelet etter forteller Jesu Kristi Åpenbaring at de eneste som unngår «forførelsen» og ikke følger dette «falske» er: «Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder Guds bud og troen på Jesus.» (Åp.14,12) Igjen stemmer den ene boken med den andre og med Jesu ord. Hans Ånd er kun gitt i Sin fylde til de som lyder Ham og holder Hans bud. Alle andre åndsdåp er falske.
Ny oppsummering:
- Kun de som kjenner Han får Ånden (Joh.14,17)
- De som kjenner Han er de som holder Hans bud (1.Joh.2,3-4)
- Det vil bli en falsk vekkelse som ligner Åndens verk (Matt.7,21-23)
- Denne falske vekkelsen driver med «lovløshet» og gjør ikke Guds vilje. (Matt.7,21-23)
- En falsk vekkelse/falsk profet vil forføre verden med tegn som ligner de Gud har gjort. (Åp.13,13-14; 19,20)
- De som ikke følger denne makten, og som ikke vil gå på bedraget, er de som holder Guds bud. (Åp.14,12)
- Kjennetegnet på den falske og den sanne vekkelse, eller kjennetegnet på hvem som har Guds ånd og hvem som har en annen ånd, som ikke er av Gud, er om de holder Guds bud eller ikke. (1.Joh.2,3-4) (Matt.7,21-23) (Åp.14,12)
Den siste konflikt
Hvis alle lot seg lede av Guds Ånd, ville det ikke vært uenighet i noen stor grad. Ånden ville dele ut åndegaver etter behov, og menighetes medlemmer ville utfylle hverandre. Men når noen åpner opp for en fremmed Ånd, kommer konflikter inn og vanskeliggjør samarbeid og harmoni mellom menneskene. Guds Ånd samarbeider ikke med den ondes ånder. Det spiller ingen rolle om ånden presenterer seg som Guds ånd utad. Gud vet, og samarbeider ikke under noen omstendigheter med den fremmede ånd. Det er ikke noe kompromiss. Han har gitt oss oppskriften på å kjenne igjen om det er Hans Ånd eller ikke. Søker vi å godkjenne en ånd på grunn av tegnene og navnet istedenfor oppskriften gitt, vil vi åpne opp for ulven blant sauene.
«For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2.Kor.6,14-15)
«De skal lære Mitt folk å skille mellom det hellige og det vanhellige og lære dem å forstå forskjellen på det urene og det rene.» (Esek.44,23)
I nettopp Jesu Kristi Åpenbaring sine siste advarsler til verden, fortelles det om Babylon. Følgende ord blir uttalt om denne falske religionen: «Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus.» Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: «Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager. For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger.» (Åp.18,2-5)
Så lenge det er ugress i åkeren, vil ikke fullkommen enhet forekomme. Enhet kommer av at mennesker lar seg lede av den samme ånd. Bibelen forteller at det vil være falske profeter, falske rettferdighetens tjenere og endog falske messiaser. Iblant de kristne vil det altså være to ånder som regjerer. Guds ånd, og fiendens ånd som plagierer Guds Ånd. Blant kristenheten vil det derfor være splittelse som ikke vil forsvinne før Jesu gjenkomst. Jesus sa at Han ville tillate ugresset å stå iblant hveten inntil innhøstningen. (Matt.3,24-30) Kjennetegnet vil likevel være der helt til enden. Om han som skal forføre en hel verden står det: «La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen kommer ikke uten at frafallet først er kommet, og syndens menneske er blitt åpenbart, fortapelses sønn. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles Gud eller som blir tilbedt som Gud, slik at han sitter som Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud. Husker dere ikke at da jeg ennå var hos dere, fortalte jeg dere disse tingene? Og nå vet dere hva som holder igjen, for at han kan bli åpenbart i sin egen tid. For lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som nå holder igjen, skal bli tatt bort. Og da skal den lovløse bli åpenbart, han som Herren skal ødelegge med Sin munns ånde og tilintetgjøre ved Sin gjenkomst i herlighet.
Den lovløses komme er etter Satans virksomhet med all kraft, tegn og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst.
Og av denne grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt.» (2.Tess.2,3-10)
Igjen kan vi oppsummere:
- Den lovløse [frigjør seg fra Guds lov] skal gjøre sin egen vilje i Guds navn.
- Han har sin plass i Guds tempel [Ser det som sin oppgave og handle i Guds sted grunnet sin posisjon i «Guds tempel»]
- Den lovløse er plantet der av Satan
- Forførelsen og å få mennesker til å tro at «den lovløse» representerer Guds vilje er ved «kraft, tegn og løgnens under».
- De som lar seg forføre er de som ikke tok imot «kjærlighet til sannheten». [Å kjenne Ham er å kjenne sannheten, å kjenne Ham er å holde Hans bud.]
- De godtar «den lovløse» til tross for at han er «lovløs» [uten Guds lov, men likevel mener å representere Gud]
Igjen ser vi den samme parallelle situasjonen som det tidligere er advart mot. Advarsel mot «dyrets bilde», å sette seg i Guds sted, og forfølge Guds folk i Guds navn, advarsel mot falsk vekkelser hvor en fremmed ånd kopierer Guds ånds verk, og det samme kjennetegn på det falske: lovløshet.
Bibelen profeterer at det ikke vil bli enhet før Jesus gjør ende på denne verdens elendighet. Den forteller også at flertallet vil følge den falske kristendommen, den falske ånden, og at det kun vil være ytterst få igjen som vil forbli trofaste mot sannheten. «Alle som bor på jorden, skal tilbe ham» (Åp.13, 8)
Profeten Daniel fikk vite: «Når det hellige folkets makt er fullstendig knust, skal alt dette bli fullendt» (Dan.12,7)
Jesu Kristi Åpenbaringer sier «de hellige» er de som «holder fast på Guds bud og troen på Jesus.» (Åp.14,12)
Det betyr at enden vil komme når de hellige ikke lenger når fram med sitt budskap. Når Guds bud er forkastet blir også de hellige, og deres tro, forkastet. De helliges makt til å overbevise verden vil være fullstendig knust.
Den falske vekkelse, den ånd som ikke er av Gud men som kopierer Guds ånd, vil få mest innflytelse blant mennesker. De aller fleste vil velge å følge denne ånd, og la seg bli forført og overbevist av dens tegn og undre, og sette dette foran Guds bud og den sanne Åndens frukter.
Når mennesker tar Guds plass fortsetter her
|
