Når mennesker tar Guds plass

NÅR MENNESKER TAR GUDS PLASS

Del 1

HVORFOR
SKJER DET?
Hvorfor skjer det? Hvordan kan til og med de som skal representere Gud ende opp med å forfølge Guds verk? Det hele kan virke uforståelig. Er sannheten så vanskelig å gjenkjenne, at det er umulig å kjenne Guds stemme? Eller er det en annen mentalitet som hindrer og forvrenger menneskets sinn? Mange tenker at de aldri ville forkastet Guds sendebud og Hans budskap. Når de leser historiene i Bibelen virker det hele lett gjennomskuelig, og at det er lett å avsløre bedraget. Men det er aldri lett når vi er i situasjonen. Når vi leser en historisk hendelse fra Bibelen eller reformatorene, får vi et tydelig bilde av det som skjer. Et bilde som ikke var like klart for dem som levde i det.

Hvis du levde på den tiden risikerte du å høre rykter om en som hevdet å tale Guds sak. Dette kunne være den eneste versjonen du fikk høre. Det ble kanskje fortalt at det ikke var nødvendig å sette seg inn i denne mannens påstander, fordi han var en tyv eller lignende. Slik ville det vært lett og tenke: «nei, han kan ikke være en budbringer med slike stygge sider ved sin personlighet», og deretter la saken være. Du ville ikke undersøkt mer, og heller ikke fått vite mer. Hvis noen spurte deg om denne personen, ville du ment det var viktig å «avsløre» det du hadde fått vite om han. Slik ble du selv med på å «hindre» spredningen av den ukjente mannens arbeid i den tro at du gjorde det beste for Guds sak, og for den som kom og spurte deg til råds. Dette kunne vært ditt eneste møte med Guds sendebud, og du forkastet det. Fordi det hele og fulle bilde forstås ikke alltid på tidspunktet da lyset kommer.

Vi kan lett gjøre det samme i dag. Sprer vi rykter om en person (selv om vi gjør det i beste hensikt) og ryktene ikke er sanne eller berettiget forfølger vi Guds verk, sprer løgn og bryter Guds bud. Etter hvert vil vi motstå Den Hellige Ånds påvirkning i oss. Dette er en alvorlig synd. Men det er synd som det er meget lett å begå. Konsekvensen er derimot alt annet enn «lett».

Hva gjør vi hvis noen som gjør et arbeid i Guds navn blir baksnakket? Nekter vi å høre på ryktene, eller sprer vi dem før vi nøye har satt oss inn i situasjonen? Undersøker vi personens uttalelser med Skriften? Prøver vi å konfrontere personen med ryktene, for å finne ut om de er sanne? Hvis vi ikke gjør dette, må vi være forsiktig før vi påstår at noe er «falskt».

Da Jesus var her på jorden kom Han i en samtale med de lærde. Godtroende sa de: «Hvis vi hadde levd på våre fedres tid, hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod.», men Jesus sa til dem: «På den måten vitner dere mot dere selv at dere er barn av dem som drepte profetene.» (Matt.23,30-31)

Dette er sterke ord. Jesus hadde rett i det Han sa. Disse menneskene var klare til å drepe profetenes Herre. Det skulle Ikke gå lang tid før de var med å rope om Jesus: «Bort med Ham, bort med Ham! Korsfest Ham!» (Joh.19,15)

Det er lett å tro at vi ikke vil forkaste Guds Åpenbaringer, eller de Gud sender Sine åpenbaringer gjennom. Bør ikke vi være forsiktige med å tenke dette?

Gud har gjort det mulig å skjelne og å forstå. Menneskers forkastelse av Ham har alltid samme årsak. Det er en mentalitet som ligger til grunn. En feilaktig mentalitet. En mentalitet mange tror er bibelsk, men ikke er det. Denne mentaliteten har gjennom århundre ført til at bekjennende jøder og kristne har forkastet Guds sendebud. Det er denne mentaliteten, denne feiloppfatningen av noe viktig, som har blitt en snublesten for så mange. Vi må granske oss selv, og finne ut om denne mentaliteten er blandet med vår tro på Gud. Dette må vi gjøre for å unngå de samme feil mennesker har gjort gjennom alle tidene. Den feil å ikke gjenkjenne Guds åpenbaringer og Hans sendebud når de kommer, og samtidig motarbeide Guds verk, er en synd som kan lede til evig fortapelse.

I den siste advarselen gitt til menneskene, får vi vite at en hel verden vil følge «dyret», og Jesajas bok forteller at «de som er igjen er få». (Jes.24,6) Åpenbaringen forteller om en tilbedelse, «en falsk profet», som vil lage et bilde av «dyret». (Åp.19,20;13,14) Det er ikke bare ett bilde i det ytre, men også et bilde vi kan ha i det indre. Om vi lar «dyrets bilde» være i oss, vi vil ende opp med å forfølge, baktale og tro at det som er av Gud er løgn. Derfor er det viktig for oss å forstå mer om denne feilaktige holdningen, mentaliteten, som har hatt en vesentlig betydning for Guds folk gjennom tidene.

Vi må ransake oss selv og si til Gud: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre!» (Sal.51,12)

MAKTSYSTEMER
Mennesker har i alle generasjoner lagd systemer med en styrt myndighet på toppen. Disse myndighetene skal representere et folk og sørge for lov og orden. Noen ganger har myndighetene ønsket seg flere makt områder og større innflytelse. Fordi de mener de har den beste løsningen for øvre styring, går de til krig og maktovertagelse.

Det er alltid nødvendig å ha en myndighet som kan ta vare på folkets interesser, hindre vold og uroligheter, slik vi har i dag. Når myndigheten ikke lenger er der for folkets beste, og heller lever for de på “toppen” er krisen et faktum. Da bryter det ut kriger, tvang og korrupsjon.

Den første form for å lage et ovenifra styrt imperium var ved Babels tårn. Nimrod, med sine menn, sto i spissen for en grusom tidsalder. Deres rettferdighet var korrupt og likeledes deres religion. Undertrykkelse var en del av hverdagen.

Det var ikke Guds hensikt å samle hele verden i ett rike. Alt for lett ville det oppstå undertrykkelse og et «gudesyn» på de øverste lederne. Gud ville ikke kunne nå igjennom med Sitt lys og sin veiledning med en tykk linje menn som kontrollerte verdens gang og menneskets vilje. Om Nimrod står det: «Han ble en stor jeger for Herren.» (1.Mos.10,9) Men Nimrods idé om ett verdensimperium var imot Guds vilje og ville skade Hans sak. Derfor grep Gud inn og forvirret språkene og spredte menneskene ut over jorden.

«Hele verden hadde ett språk og èn tale. Det skjedde da de var på reise fra øst, at de fant en slette i Sinear - landet og slo seg ned der. Så sa de til hverandre: «Kom la oss lage teglstein og brenne dem godt.» De brukte tegl som stein, og de brukte jordbek som mørtel. Så sa de: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn, så vi ikke blir spredt ut over hele jorden. Men Herren kom ned for å se på byen og tårnet som menneskenes barn hadde bygd. Herren sa: «Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk. Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt det de vil sette seg fore å gjøre. Kom, la Oss gå ned og forvirre språket deres, så den ene ikke kan forstå språket til den andre.» Så spredte Herren dem derfra og ut over hele jorden, og de sluttet å bygge på byen. Derfor blir den kalt Babel, for der forvirret Herren språket for hele verden. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden» (1.Mos.11,1-9)

I dag fortsetter mennesker å samle det Gud har spredt. Igjen ønsker de å bygge ett rike som skal ha ett overhode. I en verden uten synd ville et slikt rike vært ordensfrembringende, men på en planet som har gjort opprør mot Gud, vil det alltid lede til undertrykkelse av Guds autoritet blant menneskene. Derfor vil ikke Gud at vi skal gjøre dette. Det Europa er i ferd med å gjøre i dag ligner på Nimrods forsøk. Europa ønsker å få større makt og «gjøre seg til ett navn, så det ikke blir spredt ut over hele jorden.». For å få styrket makten, samler de alle landene under ett styre. Fra å være et svakt land, blir det nå en rekke land som til sammen utgjør en supermakt. Resultatet er merkbart for mennesket. Lover som ikke passer i ett land, men er gagnlig i ett annet, blir vedtatt for begge landene. Slik blir lovene ikke for folkets beste, men for å gjøre det lettere for «lederne» å kontrollere. Lederne mener at en slik kontroll er for «folkets beste». Det er Babel om igjen. Gud har ikke endret synspunkt på hva Han mener om menneskers forsøk på å forene seg for å bli ètt mektig rike.

Gud blir stående utenfor, og Hans ord må vike for menneskers bestemmelser. Hvert individ blir tvunget til å holde menneskers overleveringer, i den tro at lederne vet best. Mennesker blir således fratatt sitt personlige ansvar ovenfor Gud. Dette er et bedrag. Hvert menneske har et personlig ansvar overfor Gud til tross for verdens skikker og lover.

Når religioner blir et middel for makt
Mot Guds vilje har Hans Eget folk repetert den verdslige maktstrukturen som vi først leser om i Babel. Dette har vært kristendommens ulykke igjennom generasjonene, og har vært årsaken til frafallet som har vært. Tanken starter kanskje uskyldig. Et ønske om å ha full kontroll for å kunne beskytte andre mot gal lære. Men så kommer makten og råskapen inn i bildet.

1) Først søker de å skape orden i en trosrettning for at læren ikke skal gå utenom det opprinnelige
2) Det utnevnes en «topp» til å vurdere rett fra galt og utføre retten i samfunnet
3) «Toppen» blir respektert på grunn av sin høye posisjon og makt, og de får en ærefrykt av folket
4) Deretter kommer troen at de representerer Guds valgte middel til å uttrykke Hans vilje
5) Deretter blir deres ord Gud vilje
6) Deretter følger folk «toppen» før de undersøker selv
7) De som våger å komme med «lys» eller «Guds ord» i disharmoni med toppen, blir betraktet som «fragmenterende elementer» som søker å ødelegge freden og ordenen i samfunnet.
8) I tillit til at «toppen» er Guds utvalgte, godkjenner folket en utstøtning, eller evt avstraffelse av de som forstyrrer samfunnets fred.
9) Hele folkets rettferdighetssans er først og fremst justert etter «toppen», og ikke etter Guds ord og et personlig forhold til Gud

Et sted mellom punkt 2 og 4 går det helt galt. Vanligvis fordi det ikke er garanti for at menneskene i de høye posisjonene er ledet av Guds Ånd. De som leder et folk må bli respektert, men denne respekten dreier seg ikke om underkastelse. Peter sa til jødenes overordnede: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apg.5,29)

Gud har aldri gitt noe menneske en posisjon der de skal være andres samvittighet. Guds «ledere» skal være som brødre av folket. De skal være folkets tjenere. Jesus prøvde å lære disiplene dette da Han bøyde seg ned for å vaske føttene deres. Dette var en tjeners oppgave. Jesus vasket også Judas’ føtter.

Disiplene sendte bud om at Jesus måtte få husly i en Samaritansk landsby, men da de nektet å vise Jesus gjestfrihet, sa Jakob og Johannes: «Vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?» Men da sa Jesus til dem: «dere vet ikke hva slags ånd dere er av.» (Luk.9:54-55) Det er ikke Guds ønske at mennesker skal tvinges til omvendelse ved bruk av trusler. Jesus gikk så sterkt imot Jakob og Johannes’ forslag at han sa: «dere vet ikke hva slags ånd dere er av.» Den metoden de ville bruke var ikke av Guds ånd. Likevel følte disiplene at det de sa var for «Jesu skyld». Ved et annet tilfelle fikk disiplene høre om en mann som underviste arbeidet for Gud, et arbeid som de selv ikke hadde kontroll over. De ville på grunn av dette, fysisk hindre ham i å fortsette arbeide. Men det var ikke gitt i deres hender å kontrollere en annens arbeid, selv om de var Jesus nærmest. Gud var ikke nødt til å fortelle disiplene om hvem Han reiste opp, og hvilke oppgaver Han ga til andre. Disiplene skulle ikke blande seg inn i dette, men utføre den oppgaven de selv var gitt. Jesus sa til dem: «Forby ham det ikke, for ingen som gjør en kraftig gjerning i Mitt navn, kan tale ondt om Meg i neste øyeblikk. For den som ikke er imot oss, er for oss.» (Mark.9,39)

Ingen mennesker, uansett posisjon, er satt til å dømme et annet menneske utfra sin rettferdighetssans. Da jødene var en nasjon skulle de la Ordet dømme. Sa ikke Ordet imot et menneske skulle det ikke dømmes, uansett hva dommerne eller lederne følte eller mente.

Vi finner det i Luthers presentasjon. Han sa: «Derfor vil jeg forsvare meg med Kristi ord: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det!» For Guds barmhjertighets skyld ber jeg Hans Majestet og de høye fyrster og alle av enhver rang å vise fra profetenes og apostlenes skrifter at jeg har tatt feil. Så snart jeg blir overbevist om det, vil jeg tilbakekalle enhver villfarelse og være den første til å inndra bøkene mine og kaste dem på bålet.»

Luther, og alle de andre som kjempet tappert for sannheten, ble likevel dømt i Guds navn.

Slik var oppskriften jødene benyttet på Jesu tid. De førte Jesus for retten, en mann som holdt Moseloven og De ti bud fullkomment. De skriftlærde var i en posisjon hvor de mente det var deres plikt å beskytte folket fra bedraget. Fra Skriftene pekte de på profetiene om at Messias skulle komme som en konge. De viste folket at det ikke var mulig at denne mannen oppfylte profetiene. Derfor kunne Han ikke være Messias. De skriftstedene som bekreftet Jesu misjon ble lagt til side, og sett på som noe uforståelig. På sett og vis tok de valg utfra Skriften, men deres hjerter hadde forvrengt skriften og lukket deres øyne for at det var lys der de ennå ikke hadde forstått. De mente at nytt lys ville bli gitt til dem av Gud først. Deretter ville de anerkjenne det nye lyset, før det gikk videre til folket. En slik tro harmonerer ikke med hvordan Gud har meddelt Sitt lys i tidligere tider. Guds Ord har blitt gitt uavhengig av menneskers posisjon.

Læren om at Gud går gjennom «toppen» får å meddele Sin vilje, var nødvendig for de skriftlærde hvis de skulle beholde sin innflytelse over folket. De mente det tjente Guds sak ved at Han gjorde ting slik. For hvis de mistet sin innflytelse over folket, ville de ikke være i stand til å «ta vare på folket» og «holde dem samlet». Dette er å beskrive situasjonen med vakre ord. De rette ordene å bruke er «menneskelig kontroll». Mistro til Gud. Av en eller annen grunn opplever de at det er de som holder folket sammen. Mennesker kan til en liten grad klare dette, men hos Guds folk skal det være annerledes. Det skal ikke dreie seg om kontroll, men å overlate det i Guds hender. Det er Gud som skal holde sammen. Vi må ikke være redde for at Han vil mislykkes, og ta kontrollen selv. Vi skal ikke kontrollere Guds verk, men heller la det gå ut av kontroll hvis det er de to alternativene vi har. Går noe ut av kontroll har Gud forutsett det og tillatt det. Gud vinner ikke mennesker med tvang eller undertrykkelse. I så fall kunne Han for lenge siden latt engler stå synlig over jorden og kontrollert mennesker ved dem.

Etter Kristus ble jødefolket splittet i to, og de jødiske lederne mistet sin åndelige styring og kontroll over folket. De kristnes hadde skriften som sin rettesnor. Selv om de lagde posisjoner også i den første menighet, hadde Kristus Selv lært de tolv apostlene om hvordan de skulle holde orden. De skulle være sine brødres tjenere på samme måte som Kristus tjente dem. De skulle ikke uttale straffedommer over dem som ikke tok imot budskapet, og ikke hindre andre som forkynte evangeliet uavhengig av deres kontroll. De skulle oppfordre folket til å stole på Gud fremfor mennesker og de skulle veilede mennesker til en selvstendig tro. Ikke en tro basert på apostlenes tro, men en selvstendig tro. Oppgaven deres var å lede mennesker til Gud, som er de kristnes leder. Selv skulle de bare være brødre som styrket og bygget opp mennesker på veien til en selvstendig tro. Blant dem fantes det hyklere. Avstraffelsen av dem tok Gud seg av. Dette finner vi i historien om Ananias og Saffira. (Apg.5) Selv ikke her skulle disiplene utøve vold eller tvang. Det var Gud alene som sto i den posisjonen.

De første kristne ble spredt på grunn av forfølgelser. Da fremtidsutsiktene til de kristne og den kristne tro så dårlig ut, hadde Gud en plan som skulle få evangeliet ut til hele verden. Da de ble spredt, fengslet og noen drept og det hele virket som å gå ut av kontroll, hadde Gud likevel full kontroll. På grunn av de første kristne lidelse, spredde evangeliet seg som ild i tørt gress. Gud hadde ledet hver enkelt etter deres iver for Han og deres studie av Hans Ord. Hver enkelt hadde sin oppgave og skjebne. Mennesker kunne ha grepet inn, laget mer kontroll og besluttet at det var forbudt å tale slik at de ble forfulgt. Hadde noen lagt kristendommen under sine føtter, og satt seg til dommer over hva som var rett og galt for hver enkelt, ville Guds hensikt ikke skje. Det som virker ugagnlig i et menneskets øye kan være gagnlig i Guds øyne. Gud har sett resultatet av hver handling, kun Han vet sakens beste. I menneskenes øyne så det se ut som ting ikke fungerte, men i Guds øyne skjedde det som gav rikelig frukt. Derfor er det farlig å sette seg til doms over et annet menneskes arbeid for Gud. Jesus sa tydelig ifra om dette. Da Jesus røpte for Peter hans oppgave og ende, spurte han om hvilken oppgave Johannes skulle ha. «Da Peter fikk se ham, sier han til Jesus: «Men, Herre, hva da med ham?» Da sa Jesus: «...hva har du med det? Følg du Meg!» (Joh.21,21-22)

Gemaliel sa til jødenes ledere som ville straffe disiplene fordi de dømte dem til å være mennesker som villedet andre: «Og nå sier jeg til dere: Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke tilintetgjøre det. Se til at dere ikke må bli funnet å være i strid mot Gud» (Apg.5,38-39)

Det er ikke behov for en menneskelig kontroll om man legger ting i Guds hender. Menneskers utøvelse av makt og å herske med råskap er ofte et resultat av mistillit til at Gud er til stede og vil handle. Hvis Gud ikke handler er det en årsak til det.

SAUL
FORKASTET

I Bibelen er det mange historier om mennesker som ville styre selv. Ledere som ønsket å ha kontrollen og makten selv istedenfor å overlate det til Gud. En av dem er historien om Saul. Han ble utvalgt av Gud til å være konge for Israel. Da Saul tok kontrollen selv, fikk han vite at «ditt kongedømme skal ikke bli stående». Hans feil kan virke uskyldig, men den var stor i Guds øyne. Saul skulle stride mot filisterne. «Da mennene i Israel så de var i fare - for hæren ble kraftig angrepet-, gjemte hæren seg i huler, i tykke kratt, i klipper, i hull og i sjakter.» Situasjonen virket så mørkt ut. Hele situasjonen var kommet ut av kontroll. Saul hadde fått vite at han ikke skulle ofre før Samuel kom, og han hadde fått en tid han måtte vente. Men nå ble han usikker på hva han skulle gjøre. «Så ventet han i sju dager til den tiden som var fastsatt av Samuel. Men Samuel kom ikke til Gilgal, og folket ble spredt bort fra ham.» Folket var spredt, Samuel kom ikke. Saul sto mellom to avgjørelser. Legge all tillit i Guds hender og stole på at ikke alt ville gå under, og vente på Hans frelse. Eller han kunne forsøke å redde situasjonen. Dette var mistillit til at Gud hadde alt under kontroll. Likevel, han var redd og hadde ikke selv kontroll. Han besluttet å ta situasjonen i egne hender. Han håpet Gud ville velsigne ham, for han hadde fått vite da han ble salvet som leder for folket: «Er det ikke slik at Herren har salvet deg til fyrste for Sin arv?» (1.Sam.10,1) Han, Saul, var fyrste over Guds folk. Skulle ikke han kunne ta avgjørelser i forbindelse med Sitt folks beste? Han mente han var i en posisjon der han kunne ta saken i egne hender, og at Gud var med ham. Handlingen til Saul var mistillit til Gud, og synden var å legge kontrollen i egne hender. «Da sa Saul: «Kom hit til meg med brennoffer og fredsoffer!» Og han bar fram brennofferet. Da han var ferdig med å ofre brennofferet, se, da skjedde det at Samuel kom. Saul gikk ut for å møte ham, så han kunne hilse på ham. Samuel sa: «Hva har du gjort?» Saul sa: «Jeg så at folket var spredt bort fra meg, og at du ikke var kommet innen de dagene som var fastsatt. Dessuten samlet filisterne seg i Mikmas. Da sa jeg: Nå vil filisterne komme ned mot meg i Gilgal, og jeg har ennå ikke bedt om nåde for Herrens åsyn. Derfor så jeg meg tvunget til å ofre et brennoffer.»

Og Samuel sa til Saul: «Du har handlet som en dåre. Du har ikke holdt budet fra Herren Din Gud, det som Han har befalt deg. For hadde du gjort det, hadde Herren stadfestet ditt kongedømme over Israel for evig tid. Men nå skal ikke ditt kongedømme bli stående.» (1.Sam.13,8-14)

Når mennesker setter seg i en posisjon hvor det styrer selv, kan ikke Gud bruke personen til viktige oppgaver. Saul lot frykt styre han. Selv om han var blitt salvet som leder for sitt folk, betydde ikke dette at han var ledet av Gud i alle sine avgjørelser. Ingen posisjon er en garanti eller en trygghet. Jødene på Jesu tid tok tilflukt i at de var det utvalgte folket. De forsto ikke at som Saul kunne de også være utvalgt men likevel bli forkastet, hvis de trosset Guds vilje. Dette forsto de ikke på Jesu tid. Derfor sa døperen Johannes til dem: «Og tro ikke dere kan si med dere selv: «vi har Abraham til far.» For jeg sier dere at Gud er i stand til å oppreise barn for Abraham av disse steinene. Og allerede nå er øksen lagt til roten av trærne. Så blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden» (Matt.3,9-10)

Saul hadde fryktet for mannefall. Da det øverste rådet på Jesu tid besluttet at Jesus skulle dø begrunnet de sine drapsplaner med følgende: «det er bedre at en mann dør for folket enn at folket går til grunne» De gjorde samme feil som Saul. De trodde de gjorde det beste for Guds sak, i likhet med Saul. Fordi de var valgt til sine posisjoner, mente de Gud var den Ånd som ledet dem i deres følelser og beslutninger. Som Stefanus sa: «Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? Og de drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn...» (Apg.7,52)

Det er ikke gitt i menneskers hender å ta avgjørelser på grunnlag av kontroll og frykt. Gud forkastet dem like sikkert som han forkastet Saul. Hele Jerusalem lå atter i grus etter ikke mange år. Likevel fortsetter ledere i kristne forsamlinger i dag å sette seg i samme posisjon hvor de tror seg ledet av Guds Ånd på grunn av sin posisjon, og tror de er satt til å kontrollere og herske. Den holdningen mange kristne ledere i forskjellige samfunn legger for dagen, er lik den i tidligere tider. Like sikkert som jødenes råd besluttet å ta livet av Kristus, ville deres herskemåte ledet til det samme i dag. Resultatet er at Guds åpenbaringer og Guds sendebud blir forkastet i samme grad som i tidligere tider.

Gud tok fra Saul kongedømmet og ga det til David. Saul ville ikke gi opp sin posisjon, og begynte å forfølge David. Dette er enda et eksempel hvor folkets utvalgte leder som en gang er innsatt av Gud, forfølger Guds tjenere. Folket ble splittet og det ble stridigheter innbyrdes. David måtte leve mange år i skjul, og kom først til makten da Saul døde. Men selv ikke da, på grunn av Sauls regjering, godkjente de David som Guds utvalgte. Israel var allerede splittet. David fikk skylden, men den skyldige hadde vært Israels konge Saul.

Når mennesker tar Guds plass fortsetter her.