Drommen om et fredsrike

B I B E L M A G A S I N E T

Bakgrunn: Hva kommer til å skje når Jesus kommer igjen? Bibelen gir oss mange skriftsteder som sammen gir oss et bilde om tiden forut Jesu komme, hvilken beredelse vi må igjennom og hva som skal skje. Dette er et solid bibelstudium som er verdt å få med seg!

DRØMMEN OM ET FREDSRIKE
av H. Trangerud

Innledning

«De skjulte ting tilhører Herren vår Gud, men de som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.» (5.Mos.29,29).

I århundrer har mennesker drømt om fred på jord, om et rike som preges av harmoni og velstand. Særlig har visjonen om et tusenårig fredsrike vært populær, ikke minst i kristne kretser. Ved flere anledninger er datoer blitt fastsatt for når Gud skal opprette sitt rike, men i alle tilfeller er det blitt med forutsigelsene. Hva er det som har fått så mange til å ta så feil?

Det står om Jesus at «Han kom til sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham» (Joh.1,11). Gjennom Moses og profetene hadde israelittene fått undervisning om den kommende Messias, men et halvhjertet studie av Skriftene, uvitenhet og et ønske om jordisk makt og storhet, la grunnlaget for at de senere forkastet Jesus som Guds sønn.

De hadde blandet sammen profetiene om Jesus første og annet komme, og valgte å overse den delen som beskrev Messias som «det ydmykede, lidende offerlam», som skulle dø for folkets synder. I stedet forventet de en frelser i pomp og prakt, som ikke skulle frelse sitt folk fra deres synder (Matt.1,21), men befri dem fra Romerrikets herredømme og opprette et israelsk storhetsrike, hvor menneskelige myndigheter håndhevet Hans rikes lover.

Til og med Jesu disipler delte denne oppfatningen. Dette var noe av grunnen til at de ikke fullt ut kunne fatte Jesu egentlige misjon før etter Han var oppstått og fart opp til himmelen og Den Hellige Ånd ble gitt dem på pinsedagen. Til dem og til mennesker gjennom alle tider som har gått med forventninger om et Guds rike her på jorden, sier Jesus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh.18,36).

Ordet tusenårsrike er ikke nevnt noe sted i Bibelen. I Åpenbaringsbokens tyvende kapittel er imidlertid en periode på 1000 år nevnt flere ganger. I denne perioden fortelles vi at Satan er bundet, mens Guds sanne folk hersker og regjerer sammen med Ham.

Mang en religiøs og politisk bevegelse har hevdet å være de rette utøvere av dette «riket», spesielt i middelalderen. Da ble dette kapittelet gjenstand for nye spekulasjoner om et tusenårig fredsrike på jorden.

Ved årtusenskiftet nylig var mange innstilt på at store katastrofer skulle inntreffe. Noen forventet at Jesus skulle komme igjen, mens andre forkynte begynnelsen på en ny tidsalder. Men ingenting skjedde. Verden fortsatte sin vante gang, og skuffelsen var stor hos mange som hadde håpet at noe skulle skje.

De ulike religiøse grupperingene verden over har mange forskjellige visjoner om vår verdens fortsettelse og avslutning. Bare innenfor kristenheten er alternativene mange. Hvordan kan dette ha seg når boken de alle hevder å følge, er den samme? Kan det være at tradisjonelle tanker og forventninger har tatt overhånd, slik drømmen om et storhetsrike hadde gjort på Jesu tid?

Denne boken har ikke til hensikt å drøfte de ulike trosretningers lærepunkter når det gjelder Jesu gjenkomst og endetiden, men er i stedet ment å være en supplement til alle som ønsker å studere Bibelen for å finne ut hva den lærer om Guds rike og Jesu gjenkomst.

«Til loven og til vitnesbyrdet,» skriver Jesaja (Jes.8,20). Guds ord er den eneste målestokk vi kan dømme etter når det gjelder spørsmål om kristendommens lære. Tradisjoner blir av mange oppfattet likeverdig med den skrevne sannhet, men jødenes eksempel har vist oss i hvilken grad dette kan slå feil.

Til fariseerne og de skriftlærde, Hans tids religiøse ledere, sa Jesus: «Rett profeterte Jesaja om dere hyklere, som det står skrevet: Dette folket ærer Meg med munnen, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. For dere setter Guds bud til side og holder fast på menneskers forskrifter... Altfor lettvint forkaster dere Guds bud, for at dere kan holde fast på deres egne forskrifter.» (Mark.7,6-8.9)

Jødene forkastet Guds bud til fordel for sine egne tradisjoner og menneskelagde forskrifter, og de endte opp med å forkaste Guds Sønn da Han første gang kom til denne jorden. I våre dager står mange i fare for å gjøre en liknende feil, idet de regner tradisjonelle holdninger og menneskelige ideer om endetiden som den rette lære, uten å sammenlikne dem med Guds ord.

Det er viktig å ha en klar oppfatning om de begivenheter som vil finne sted, ene og alene basert på Bibelens lære. Vi har fått vite at «falske kristuser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig» (Matt.24,24).

«De skjulte ting tilhører Herren vår Gud, men de som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.» (5.Mos.29,29). Det Gud gjennom tidene har åpenbart gjennom sine profeter og tjenere, ønsker Han også at vi skal ha kjennskap til. La oss derfor studere Hans ord med omhu, slik at vi ikke vil bli forvirret når det gjelder vår verdens største, kommende begivenhet.

GUDS RIKE

“I disse kongenes dager skal himmelens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene, men det skal selv bli stående til evig tid.” (Dan.2,44)

Både i Det gamle og Det nye testamentet kan vi finne profetier og tekster som omhandler Guds rike. Ett problem er at disse ofte ikke blir satt i sammenheng og tolket i lys av hverandre. Et annet er at det eksisterer en noe diffus oppfattelse av hva Bibelen mener når den bruker begrepet Guds rike.

Tradisjon og knuste forventninger
Profetier hadde flere århundrer i forveien angitt tiden for Jesu første komme (Dan.9,24-271 ). Hadde jødene gransket skriftene ordentlig, med ydmyk og oppriktig bønn til Gud om veiledning og hjelp til å forstå, ville de forstått at Messias skulle komme som det ydmyke offerlam, som skulle dø for folkets synder og gjenopprette deres forhold til Gud.2 Men de var forblindet av sitt hat mot romerne og sitt begjær etter vedslig ære og storhet. De ønsket ikke en frelser som skulle rense dem fra all synd, men én som skulle befri dem fra romernes herredømme og opprette et jødisk storhetsrike.

De blandet sammen profetiene om Jesu første og annet komme. Mennesker som trodde at Jesus faktisk var den Messias de var blitt lovet, var også forblindet av denne tanken, og ved flere anledninger var de innstilt på å krone Ham til konge. Til og med disiplene hadde problemer med å gi slipp på tanken om at Jesus skulle opprette et jordisk rike. Da Jesus ble korsfestet, ble alle deres visjoner knust. Jesus hadde forsøkt å fortelle dem at Han skulle dø og stå opp igjen på den tredje dagen, men de var for farget av den tradisjonelle oppfatningen til å forstå hva Han mente.

Etter oppstandelsen, like før Han ble tatt opp til himmelen, bad Jesus disiplene vente i Jerusalem til de fikk kraft fra Den Hellige Ånd til å forkynne evangeliet i hele verden. Da spurte de Ham igjen: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» Jesus svarte med å si: «Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Apg.1,4-8).

De to Guds riker
Mens Jesus og disiplene satt samlet til nattverdsmåltid, fortalte Han dem hva som skulle skje etter at Hans misjon på jorden var fullført: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være.» (Joh.14,2-3).

Jesus har lovet å komme igjen, og Han har gitt løfter om at hver den som tar imot Ham som sin frelser, skal være arvinger til Hans rike. Han sier: «Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden, Den første og Den siste.» (Åp.22,12-13).

Hva som vil skje når Jesus kommer igjen, skal vi se på siden. La oss først ta for oss arven til de troende, Guds rike. Bibelen forteller oss om to riker, nådens rike og herlighetens rike. Mange finner det vanskelig å skille mellom de to. Begge omtales som «Guds rike» og «himmelens rike», men de er allikevel av forskjellig karakter. Denne forskjellen må vi ha klart for oss dersom vi skal få en tydeligere forståelse av endetiden og Jesu gjenkomst.

Profetier om verdens riker
Babylonias konge, Nebukanesar, hadde en drøm hvor han så en statue, en billedstøtte med hode av gull, bryst og armer av sølv, mage og hofter av bronse, bein av jern og føtter dels av jern, dels av leire. Mens han så dette, ble en stein slått løs, og den traff føttene og knuste dem. Slik ble hele statuen knust og tilintetgjort. Steinen som hadde truffet billedstøtten, vokste så til et stort fjell som fylte hele jorden (Dan.2,31-35).

Ved Guds hjelp kunne Daniel, som den eneste i Babylonia, tyde drømmen for kongen. Statuen viste til de forskjellige verdensrikene som skulle komme. Hodet av gull representerte Babylonia (v.38). «Men etter det skal det oppstå et annet rike, dårligere enn ditt. Så skal det komme et tredje rike, som er av bronse. Det skal herske over hele jorden. Det fjerde riket som skal komme, skal være sterkt som jern... Slik du så føttene og tærne, dels av pottemakerleire og dels av jern, slik skal riket [dvs. det som skulle komme etter «jernriket», og som ble representert av føttene] være delt...» (v.39-41).

På Daniels tid var denne profetien ennå fremtid, men for oss er det historie. Det verdensriket som overtok etter babylonerne, var det medo-persiske riket. Deretter fulgte Alexander den stores rike (Grekenland, eller Javan), og det fjerde riket, som ble symbolisert av jernet, var Romerriket, også omtalt som «jernriket Rom».

Etter dette skulle det ikke være flere verdensriker, men verden skulle være delt. Vi ser dette tydelig i Europas historie. Selv om forsøk er blitt gjort på å samle og slå sammen landene, både gjennom krig og diplomati, ikke minst ved kongelige ekteskap, har det ikke lyktes dem. «På samme måten som tærne på føttene dels var av jern og dels av leire, slik skal riket dels være sterkt og dels skrøpelig. Slik du så jernet blandet med leire, slik skal de blande seg ved menneskers sæd. Men de skal ikke henge fast til hverandre, slik jernet ikke blander seg med leire.» (v.42-43).

Herlighetens rike
«I disse kongenes dager skal himmelens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene, men det skal selv bli stående til evig tid.» (v.44). Guds rike vil bli opprettet ved vår verdens ende og gjøre slutt på alt som tidligere har vært.

Jesus sier selv: «Se, Jeg gjør alle ting nye.» (Åp.21,5). Apostelen Johannes fikk se dette i et syn mens han var fange på øya Patmos, og han skriver: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer.» (Åp.21,1).

Dette er herlighetens rike, hvor de frelste vil bo i all evighet. Hovedstaden på den nye jord er Det nye Jerusalem, «den store Staden, Det hellige Jerusalem, som stiger ned fra himmelen fra Gud, den som har Guds herlighet» (Åp.21,10). Johannes forteller videre om det han fikk se: «Men jeg så ikke noe tempel i den, for Herren Gud, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Og staden har ikke bruk for solen eller månen til å skinne i den, for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys. Og de frelstes folkeslag skal vandre i dens lys...» (Åp.21,22-24).

Når dette riket, herlighetens og evighetens rike, opprettes, vil all synd, død og elendighet være utryddet og utslettet for godt. Alle spor etter synden vil være fjernet. Det eneste minnet om det som en gang fant sted, vil være naglemerkene i Jesu hender. Til evig tid vil de minne om den prisen som ble betalt for å befri menneskene fra synden. De frelste vil være til stor glede for Jesus. De er lønnen for Hans lidelser. «Fordi Hans sjel har hatt møje, skal Han se det og mettes. ... Derfor skal Jeg gi Ham de mange til del, og Han skal få de sterke som bytte, fordi Han utløste Sin sjel like til døden, og Han ble regnet blant overtredere.» (Jes.53,11.12).

I herlighetens rike er herlighetens trone. «Det skal ikke lenger være noen forbannelse, men Guds og Lammets trone skal være i Staden, og Hans tjenere skal tjene Ham. De skal se Hans ansikt, og Hans navn skal være på deres panne 3 . Og natt skal det ikke være der; de trenger ingen lampe og heller ikke lys fra solen, for Herren Gud gir dem lys. Og de skal herske som konger i all evighet.» (Åp.22,3-5).

Nådens rike
Det andre riket som Bibelen omtaler som «Guds rike», er nådens rike. Det er dette riket Jesus snakker om når Han sier: «Guds rike er inne i dere.» (Luk.17,21). Det var fariseerne, jødenes ledere, som kom til Jesus og spurte når Guds rike skulle komme. Det de hadde i tankene var en blanding av herlighetens rike - Guds fredsrike - og en ny jødisk/israelsk storhetstid slik det hadde vært på kong Salomos tid. De visste at de nå var inne i den tiden som profetiene om Jesu første komme hadde pekt frem til, men de lot også opprettelsen av Guds fysiske rike bli blandet inn i sine forhåpninger.

Jesus svarte med å henvise til nådens rike, slik at de skulle få øynene opp for Hans egentlige misjon. Disse menneskene var syndere, og dersom de ikke omvendte seg, ville de gå fortapt for all evighet. Jesus ville de skulle innse at de trengte en frelser, en som kunne frelse dem fra synd, ikke fra romernes overherredømme. Han ville gjøre Guds frelsesplan kjent for dem. Derfor svarte Han: «Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øyene. Heller ikke skal de si: Se her! eller Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere.» (Luk.17,20,21).

Senere avfeide Jesus enhver spekulasjon om et Guds fredsrike her på jorden idet Han sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh.18,36). Også apostelen Paulus ber oss om ikke å fokusere på de verdslige og timelige ting: «For Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.» (Rom.14,17).

Nådens trone
På samme måte som det er en trone i hærlighetens rike, hører det også med en trone til nådens rike. Guds ord oppfordrer oss: «La oss derfor komme frem til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.» (Hebr.4,16).

Nådens rike ble opprettet ved syndefallet, og innebefatter Guds løfter om en stedfortreder som skulle sone menneskenes synd og skyld, om tilgivelse for dem som i tro tar imot denne stedfortrederen som sin frelser, og om et evig liv istedenfor den evige død som er syndens rettmessige lønn. Jesus, Guds Sønn, var denne stedfortrederen. Han var «det sanne offerlam», som alle offerdyr siden Edens hage hadde vært et symbol på. «For ved ett offer har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr.10,14).

Som menneskehetens stedfortreder, tok Jesus på seg hele verdens synd. Derfor kan - og vil - Han også tilgi enhver angrende synder som kommer til Ham. Guds løfte til menneskene er: «Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene, og renser oss fra all urettferdighet.» (1.Joh.1,9).

«Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres syndre er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull.» (Jes.1,18). Når et menneske overgir seg til Gud, vil Gud ta imot dette menneske og gjøre det til sitt barn. Han vil begynne et arbeid, en rensende og restaurerende prosess, i hans hjerte for å gjenopprette sitt bilde, som gikk tapt ved syndefallet, i ham. Guds ønske er: «Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» (Hebr.8,10).

Gud vil gjøre slik at synderen ikke lenger vil synde. «Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.» (Esek.36,25-27).

Dette er resultatet av Guds nådes innvirkning på menneskene. Nåden er ofte blitt omtalt som om den bare innebærer tilgivelse, noe som også farges sterkt av vår moderne bruk av ordet. Men når vi skal forsøke å forstå den bibelske nåden, det vil si den nåden vi finner beskrevet i Guds ord, vil vi utelukkende være nødt til å stole på Bibelens egne definisjoner.

«For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus, Han som gav seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fri fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninger.» (Tit.2,11-14).

Bibelens definisjon av det den kaller «Guds frelsende nåde» er viktig å kjenne for å forstå hva nådens rike er. Dette riket, som begynner inne i oss allerede mens vi lever her på jorden, «i den nåværende tidsalder», kan godt sies å være en forberedelse til herlighetens rike, det som vil bli opprettet ved Jesu gjenkomst og som vil bestå til evige tider.

Når vi kommer frem for Gud, for Hans nådes trone, vil Han oppfylle sine løfter i oss og gjenopprette sitt bilde i oss slik at Han kan ta oss med til himmelen: «Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem. Da skal dere bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud. Jeg skal frelse dere fra alle deres urenheter.» (Esek.36,27-29)

Riket og Den Hellige Ånd
Vi må huske at alt dette er av Gud (2.Kor.5,17-18), og at det er Han som setter oss i stand til å lyde himmelens lover. Men vi er ikke fullstendig passive i denne prosessen. Vi må selv foreta våre valg, og for at Gud skal kunne arbeide med oss, kreves det at vi overgir oss helt og fullt til Ham. Ikke bare én gang eller en gang i blant, men hver eneste dag. Da vil Han kunne rense oss fra syndige vaner og lyster, og vi vil bli mer og mer dannet etter Hans bilde. Vår karakter vil mer og mer bli preget av at det er Gud som er Herre i våre liv.

Da de vantro fariseerne anklaget Jesus for å drive ut demoner ved Satans hjelp, svarte Han: «...Hvis Satan driver ut Satan, er han kommet i stird med seg selv. Hvor dan kan da hans rike bli stående? ... Hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, sannelig, da er Guds rike kommet til dere...» (Matt.12,26.28). Igjen viste Jesus dem til betydningen av nådens rike, det riket som begynner i menneskenes hjerte og gir seg utslag i en endret holdning og en endret karakter.

Vi fortelles at «Guds rike består ikke i ord, men i kraft» (1.Kor.4,20). Det er denne kraften som stilles til rådighet for oss når vi kommer frem for nådens trone for å «få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det» (Hebr.4,16), og som helt siden syndefallet har stått som et åpent tilbud til alle mennesker.

Gud «er i stand til å gjøre langt mye mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss» (Ef.3,2). «For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for Hans gode vilje.» (Fil.2,13). De som overgir seg helt til Gud, vil få del i Hans rike, som består i «rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd» (Rom.14,17).

Døden og oppstandelsen blir brukt som en illustrasjon på hva som skjer med et menneske når det overgir seg helt til Gud. Det gamle livet uten Gud og i synd forlates, og et nytt begynner idet den troende inngår en pakt med Gud. Rent visuelt kommer dette til uttrykk iden symbolske dåpshandlingen, hvor den troende dykkes fullstendig under vann for å stadfeste sin beslutning. «Dåpen ... er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse.» (1.Pet.3,21).

Selve dåpen i vann vasker hverken bort begåtte lovbrudd eller syndige tilbøyeligheter, men er et symbol på at dette skjer. «Vi ble altså begravet med Ham [Jesus] ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv. ... For vi vet dette, at vårt gamle legeme ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skulle være treller under synden.» (Rom.6,4.6). «Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet [dvs. følger sin syndige natur], men etter Ånden.» (Rom.8,1).

Ved Den Hellige Ånds hjelp og kraft, kan vi vinne seier over enhver syndig tilbøyelighet og uvane i våre liv. «Jeg sier dere: Vandre i Ånden, og dere skal slett ikke fullføre kjødets lyst.» (Gal.5,16). Gud har lovet at Han vil «gi Den Hellige Ånd til dem som ber Ham.» (Luk.11,13). Han vil gjøre oss fri fra syndens trelldom, «virkelig fri». (Joh.8,36).

«Der Herrens Ånd er, der er frihet. Men alle vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir omskapt til det samme bildet fra herlighet til herlighet, som av Herrens ånd.» (2.Kor.3,18).

Lignelser om Guds rike
Guds rike begynner i hjertet. Jesus fortalte flere lignelser for å illustrere den åndelige vekst, hvordan et menneske blir forvandlet fra å være en synder uten kjærlighet til Gud og Hans lov til å bli mer og mer lik Gud i karakter, holdning og handling.

I den ene lignelsen sammenliknet Han Guds rike med et lite sennepsfrø: «Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er det minste av alle frø. Men når det har vokst opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at himmelens fugler kommer og bygger reir i grenene på det.» (Matt.13,31-32).

Denne lignelsen gir et godt bilde av hvordan Gud arbeider for å forvandle et menneske. Ingen har sunket for dypt til at Han ikke kan nå dem. Uansett hvem de måtte være og hva de har gjort, vil Han begynne sitt arbeid med dem ved forsiktig å plante inn himmelens prinsipper i deres hjerter. Ved daglig kontakt med Ham og ved Hans kraft, vil den kristne erfare en stadig vekst, og bli mer og mer dannet etter Guds bilde. Det som begynte som noe lite og nærmest ubemerket, vil etter hvert vokse seg større enn alt og bli klart synlig.

«Han fortalte dem en annen lignelse: «Himlenes rike er som en surdeig som en kvinne tok og gjemte i tre mål mel til alt var gjennomsyret.» (Matt.13,33). Også dette bildet viser hvordan Guds kraft lar himmelens prinsipper «gjennomsyre» hele livet til det til slutt preger alt. Intet aspekt vil være ubehandlet. Gud gjør en fullkommen jobb når Han forvandler menneskenaturen.

Karakterens vitnesbyrd
«Så mange som tok imot Ham, dem gav Han retten til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» (Joh.1,12-13).

Den jødiske rådsherren Nikodemus kom til Jesus om natten av frykt for at noen skulle se ham. Han ønsket likevel å lære mer om Guds sannheter, og Jesus åpenbarte viktige hemmeligheter om Guds rike for ham. Han forklarte: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Gud rike.» Og som en utdyping av dette sa Han: «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden er ånd.» (Joh.3,3.5-6).

Den nye fødsel - av Gud, ved Hans Ånd - innebærer et helt nytt liv. «Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.» (2.Kor.5,17). «De som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» (Gal.5.24). Livet vil være preget av Åndens frukter: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet og selvtukt (v.22). Disse karakterens frukter vil være et kjennetegn på den kristnes liv.

«Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt.» (Matt.7,17).

Det er menneskets karakter som tilkjennegir hvilket riket det er borger av. «Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt... Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.» (v.18.20). Det er ikke bekjennelsen som teller. Jesus sa selv: «Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i himlenes rike [her: herlighetens rike], men den som gjør Min himmelske Fars vilje.» (v.21).

Bekjennelsen er uten verdi dersom den ikke følges av «omvendelsens frukter» (Luk.3,8). En slik tro kalles «død», og blir sammenliknet med et legeme uten livspust (Jak.2,17-26). Det som betyr noe, er å være «en ny skapning» (Gal.6,15), hvor det gamle livet i lovløshet og opposisjon mot Gud er forbi. Alt er nytt, en forvandling som kommer som en følge av Guds Ånds arbeid med og i menneskehjertet.

Om sitt folk sier Jesus: «De er ikke av verden, slik som Jeg ikke er av verden.» (Joh.17,16). De er i verden, men ikke som den. Hva innebærer dette? Jo, det innebærer at de lar seg lede av prinsipper vi ikke finner i denne verden, som siden syndefallet har vært under Satans makt. De er født av Gud og blir stadig forvandlet til å ligne Ham mer og mer. De «lever i Ånden» og «vandrer i Ånden», og har «korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal.5,25.24).

«For kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det. De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud... For kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre... For dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve... Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden... [Jesus] fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden... For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.» (Rom.8,7-8; Gal.5,17; Rom.8,13.1.3-4.13).

Der de to rikene møtes
«...så sant dere virkelig har hørt om Ham og er blitt opplært i Ham, slik sannheten er i Jesus, så har dere avlagt det som hører til deres tidligere framferd, det gamle menneske, det som blir fordervet ved de forførende lyster, til fornyelse i deres sinn ved Ånden, og dere har ikledd dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og herlighet.» (Ef.4,21-24).

Alt dette er et resultat av at Gud lar menneskene få del i nådens rike. Idet vi kommer frem for nådens trone og angrer og bekjenner våre synder, «er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1.Joh.1,9). Denne renselsen fra synd er den viktige delen av Guds frelsesplan som restaurerer mennesket slik at det igjen kan komme inn i Edens hage og ete av fruktene på Livets tre (1.Mos.3,24; Åp.22,14).

Det er medlemmene av nådens rike som også vil bli innbyggere i herlighetens evige rike. David, som var konge i det gamle Israel, stilte spørsmålet om hvem som skulle arve dette riket: «Herre, hvem får bli i Ditt tabernakel? Hvem får bo på Ditt hellige berg?» Svaret var en beskrivelse av disse menneskenes karakter:

«Den som vandrer ulastelig, som gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte. Den som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør ondt mot sin neste, og som ikke fører vanære over sin venn. I hans øyne foraktes den som er forkastet (foraktet), men han ærer dem som frykter Herren. Han sverger til egen skade uten å forandre eden. Han låner ikke ut penger mot rente, og tar ikke imot bestikkelse mot den uskyldige. Den som gjør dette, skal aldri rokkes.» (Sal.15).

DE SISTE DAGER

“Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden, Den Første og Den Siste.” (Åp.22,12-13)

Jesus har sagt at Han snart vil komme igjen, og for at vi skal vite når denne begivenheten nærmer seg, har Han gitt oss visse kjennetegn på de siste dager. Ikke slik at vi skal kunne fastsette det bestemte tidspunkt for Hans gjenkomst. Nei, «den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far,» sa Jesus (Matt.24,36). I stedet ba Han oss lære av fikentreet: «Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær; Han står for dørene!» (v.32-33). La oss sammenlikne Jesu ord med verden i dag. Kan vi vite at Hans komme er nær?

Falske messiaser og falske profeter
Mens disiplene satt sammen med Jesus på Oljeberget, spurte de Ham blant annet om «hva skal tegnet på Ditt komme være, og på verdens ende?» (Matt.24,3). Jesus svarte med først å gi en advarsel mot store religiøse forførelser i kristen forkledning: «Se til at ingen forfører dere! For mange skal komme i Mitt navn og si: «Jeg er Kristus1 .» Og de skal forføre mange.» (v.4-5).

Er dette noe vi opplever i dag? Svaret må unektelig bli ja. Alt fra mytiske sekter og mindre kjente personer med få tilhengere til religiøse verdensledere som omtales som «Jesus selv på jord», må sies å være en oppfyllelse av denne profetien.

I mars 2000 døde flere hundre mennesker i Uganda i det som først ble antatt å være et masseselvmord, men som siden ble karakterisert som massemord, utført av sektens ledere. Medlemmene av sekten, som hadde fått oppgitt et visst tidspunkt for verdens undergang, hadde solgt alt de eide, og etter en stor fest, samlet de seg i kirken for å vente på denne begivenheten. Vinduene ble stengt og dørene spikret igjen. Så ble det satt fyr på bygningen. Blant de døde var også flere barn. Utenfor kirken fant politiet latriner dekket av sement. Da disse ble åpnet, viste de seg å være fulle av lik. I tre massegraver ble det funnet til sammen 153 drepte sektmedlemmer, 59 av dem var barn.2

I 1978 begikk 914 tilhengere av presten Jim Jones kollektivt selvmord ved å drikke gift i Guyana. Disse tilfellene er langt fra enestående, selv om målestokken vanligvis er mindre. Verdens ende oppgis ofte som årsakten til slike selvmord. Hadde Jesu advarsler og Bibelens lære om endetiden blitt bedre påaktet, ville de fleste av dem vært unngått.

Mange kristne, både protestanter og katolikker, både ledere og legfolk, hevder at de får spesielle åpenbaringer fra Gud, enten direkte, eller gjennom andre medier, slik som jomfru Maria eller andre avdøde mennesker3 . Men altfor ofte har deres budskap vist seg å være i strid med Guds ord. Bibelen gjør det helt klart at nytt lys må bygge på gammelt lys. Gud er den samme i går og i dag, og Han vingler ikke frem og tilbake som en skiftende skygge (Mal.3,6; Jak.1,17).

Om den som forkynner et annet budskap enn det som allerede står nedtegnet i Bibelen, står det: «Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis de ikke taler i samsvar med dette ordet, er det fordi det ikke er noe lys i dem.» (Jes.8,20, eng.overs.).

Uansett under hvilke omstendigheter budskapet måtte overbringes, eller hvem som måtte forkynne det, er prinsippet det samme: «Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt for dere, han være forbannet! Som vi har sagt før sier vi nå igjen: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har tatt imot, han være forbannet.» (Gal.1,8-9).

Vi skal ikke tro enhver ånd, men vi skal prøve åndene om de er av Gud (1.Joh.4,1). Hvordan kan vi gjøre dette? Hverken vår egen dømmekraft eller våre følelser vil strekke til for en slik oppgave. Vårt eneste sikre holdepunkt er Guds ord, den åpenbaring Han allerede har gitt til verden. At noe kalles «kristent» eller «bibelsk», er ingen garanti for at det i virkeligheten er det. Det er ikke mekelappen som bestemmer kvaliteten, men selve produktet!

Vi bør derfor merke oss advarselen: «Hvis da noen sier til dere: «Se, her er Kristus!» eller «Der!» så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte4 - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis de da sier til dere: «Se, Han er i ørkenen!» da gå ikke ut dit. Eller «Se, Han er i de innerste rommene!» så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være.» (Matt.24,23-275 ).

Kriger og rykter om krig
«Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette måt skje, men enden er ikke ennå. For folkeslag skal reise seg mot folkeslag og rike mot rike.» (Matt.24,6).

Også dette er noe vi ser mye av i dag. Metoder og våpen blir stadig mer grusomme. Vi ser folkeslag reise seg mot folkeslag, rike reise seg mot rike, og vi hører trusler om kriger som kan bryte ut. «Den kalde krigen» er et godt eksempel på sistnevnte.

Bibelsitatet forteller oss også noe annet viktig. Det vil i endetiden ikke være en lengre periode med fred på jord før Jesus kommer igjen. Krig og urolighet vil være en del av verdensbildet helt til enden.

Hungersnød, pest og jordskjelv
Jesus fortsatte sin beskrivelse av de siste dager med å si: «Det skal bli hungersnød, pest og jordskjelv på forskjellige steder.» (Matt.24,7).

Hungersnød - Hvem har ikke sett bilder av mennesker, barn så vel som voksne, som er i ferd med å dø av mangel på mat og ernæring. Daglig dør mange nettopp på grunn av dette. I de såkalte utviklingslandene er minst 20% av befolkningen underærnært. Problemet er stadig økende.

”En alarmerende høy andel barn i utviklingsland lider av underernæring, noe som skyldes en kombinasjon av utilstrekkelig matinntak og sykdommer, slik som diarè, som hindrer nødvendig fordøyelse av maten. Vi finner nesten halvparten av verdens undervektige barn og barn som på grunn av underernæring ikke når sin fulle vekst, i Sør-Asia.”6

”Halve befolkningen i Tadjikistan – omlag 3 millioner mennesker – trues av sult og underernæring som følge av tørke, opplyste FN-organisasjoner som arbeider med matforsyning, torsdag. Kroniske økonomiske problemer, lav produktivitet i landbruket og skader på vanningssystemene har forverret situasjonen, heter det i en rapport fra FNs matvare- og landbruksorganisasjon (FAO) og Verdens matvareprogram (WFP). Om det ikke snart kommer hjelp, vil ikke folk i landet få det nødvendige minimum av ernæring, sier rapporten. Anslagsvis 85% av befolkningen i Tadjikistan lever under fattigdomsgrensen, samtidig med at tilgangen på egenprodusert mat er sterkt redusert, og det er ikke nok jobber til å gi folk inntekt nok til å kunne kjøpe mat.”7

”Antall østafrikanere som trues av sult, øker stadig. FNs organisason for ernæring og landbruk (FAO) slår nå fast at hele 20 millioner østafrikanere lider av akutt matmangel. Det er tre millioner flere enn organisasjonen anslo i april i år, og aller verst er det i Kenya. Ifølge FAO er 3,3 millioner av Kenyas innbyggere alvorlig rammet av tørken, som er den verste i landet på 30 år. For fjerde år på rad har regnet sviktet. Myndighetene har innført både vann- og strømrasjonering. En FAO-rapport om Afrika sør for Sahara, som nettopp er lagt frem, peker på tørke, krig og andre konflikter som de viktigste grunnene til matmangelen. Foruten Kenya er også Angola, Burundi, Kongo, Eritrea, Etiopia, Liberia, Madagaskar, Mosambik, Rwanda, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Tanzania og Uganda hardt rammet.”8

Pest - For noen tiår siden trodde fagfolk at epedemier så og si var utryddet på verdensbasis. I dag viser rapporter at tilstanden er en ganske annen. Sykdommen AIDS kan uten tvil karakteriseres som en av vår tids største pester, og er dødsårsak nr.4 i verden.
I Afrika er sykdommen dødsårsak nr.1. På dette kontinentet smittes daglig 14 000 mennesker av det dødelige HIV-viruset, og det antas at omlag 1/3 av alle barn i det sørlige og sentrale Afrika i løpet av de neste ti år vil være foreldreløse. 70% av verdens HIV-smittede, det vil si omkring 23 millioner mennesker, bor sør for Sahara i Afrika. Bare i Sør-Afrika, som har kontinentets best utviklede infrastruktur og økonomiske system, er over 4 millioner mennesker døde av denne sykdommen i løpet av få år. I Botswana er 1/4 av befolkningen nå rammet av sykdommen, og i Zimbabwe én av tre. Statistikkene er ventet å stige i fremtiden.

På vestkysten av USA møter myndighetene et liknende problem. Særlig i San Fransisco, hvor homoseksualitet er svært utbredt, har antallet HIV-smittede økt kraftig. Også i Europa er det hovedsaklig homofile miljøer som rammes av sykdommen. For ikke så lenge siden ble oppgav myndighetene i verdens mest folkerike land, Kina, at minst 600 000 kinesere var smittet av HIV eller AIDS. Eksperter mener likevel at tallet er betydelig større. Mange tør ikke la seg teste fordi de frykter at de vil fengsles for prostitusjon.9

En annen dødelig sykdom som kan karakteriseres som en pest, er tuberkulose. Denne sykdommen krever flere liv enn noen annen infeksjonssykdom. Årlig dør 2-3 millioner mennesker, samtidig som det oppdages 8 millioner nye tilfeller av sykdommen. I de siste 40 årene er det ikke oppdaget et eneste nytt, effektivt legemiddel mot tuberkulose, og forskerne har oppdaget at stadig flere bakterier ikke vil la seg knekke av noen type antibiotika. Også i Vesten oppdages tuberkulosebakterier som er resistente.10

Vi kunne nevne flere pest-sykdommer, både blant mennesker og dyr, men disse er illustrerende nok. Forskernes prognoser for de nærmeste årene er nokså dystre, og jo mer sykdommene sprer seg hos dyrene, jo flere sykdommer vil oppstå hos menneskene.

Jordskjelv - Går vi noen hundre år tilbake i tid, var jordskjelv langt fra så vanlig som i dag. Bare i løpet av de siste tiår har vi vært vitne til en rekke større, katastrofale jordskjelv. Ødeleggelsene har vært enorme, og har kostet flere milliarder kroner.

I et vitenskaplig tidsskrift kunne vi en tid tilbake lese følgende: «Jordskjelvene i Taiwan og Tyrkia i fjor er bare forvarsler om den katastrofen verden har i vente, tror ekspertene. En stor del av klodens største byer ligger ikke bare i de verste jordskjelvenene, men også i de fattigste landene. Jordskjelvsikre bygninger er fremdeles bare noe som de som har råd til det, kan skaffe seg.» Vi kan utfra tabellen sammenlikne jordskjelvet i Armenia i 1988 med det i California året etter. Skjelvene hadde omtrent lik styrke, men antallet omkomne i den amerikanske staten var ikke i nærheten tallet for Armenia.11

Menneskene i de siste dager
Bibelen gir oss flere kjennetegn enn dette. I sitt andre brev til Timoteus, beskriver Paulus hvordan menneskene og samfunnet vil være i de siste dager av jordens historie. «Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivende, baktalere, slike som er uten selvtukt, brutale, slike som er uten kjærlighet til det gode, forrædere, fremfusende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud.» (2.Tim.3,1-4). Vi kan analysere hvert eneste ett av disse punktene og finne at de passer på vårt samfunn i dag.

Men det som er ekstra sørgelig med denne beskrivelsen, er at den ikke bare dreier seg om verdslige, eller ateistiske mennesker. Nei, Paulus taler om «kristne» mennesker, slike som bekjenner seg til å tro på Gud. Han forteller om dem i det påfølgende verset: «De har en ytre form for gudsfrykt, men de fornekter dens kraft.» (v.5). De bekjenner med munnen at de tror på Gud. Kanskje går de i kirken en gang i uken, synger salmer og bærer et kors rundt halsen. Men de fornekter den nådens kraft som kommer fra Gud, og som virker på det mennesket som har tatt imot Ham i sitt hjerte, renser det fra synd og gjør seg utslag i edle ord, tanker og gjerninger.

Guds ord forteller oss at «den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster hoper de seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre på sannheten, og de skal vende set til eventyr [myter]» (2.Tim.4,3-4).

Igjen må vi huske at det ikke er merkelappen, men selve varen eller produktet som avgjør kvaliteten. Man kan ikke kalle noe «kristent» eller «bibelskt» dersom det består av verdslighet og synd. Men vi får vite at det i de siste dager vil være en utbredt falsk kristendom.12

Lovløsheten tar overhånd
På Oljeberget fortsatte Jesus sin beskrivelse av endetiden: «Og fordi lovløsheten13 tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» (Matt.24,12).

Gud har gitt klart uttrykk for hvor viktig det er at mennesker vender om fra synd og lovløshet, slik at Han ved sin nåde kan gjøre dem lovlydige idet Han skriver sin lov i deres hjerter og sinn. Dette er den gudsfryktens kraft som så mange som bekjenner seg til kristennavnet, i den siste tid vil fornekte.

Gjennom profeten Malaki har Gud gitt en viktig påminnelse til de mennesker som lever i tiden før Jesu gjenkomst: «Husk på loven til Moses, Min tjener, den som Jeg bød ham på Horeb for hele Israel, med lover og dommer.» (Mal.4,414 ). Det er her snakk om De ti bud, Guds lov og menneskehetens rettesnor.

I sitt ord minner Gud oss stadig om lovens evige gyldighet15 , og Han ber oss huske på den, slik Han gav den og slik vi finner den i Hans ord16 . Dette inkluderer også det fjerde bud, hviledagsbudet, som oppfordrer oss til å fortsette å helligholde den dagen Han helliget og velsignet etter skapelsen, den syvende dags Sabbat17 (2.Mos.20,8-11).

Han minner oss spesielt på dette budet gjennom profeten Jesajas budskap til endetiden: «Så sier Herren: Ta vare på retten og gjør rettferdighet, for Min frelse er nær, den kommer, og Min rettferdighet blir åpenbart. Salig er det menneske som gjør dette og det menneskebarn som holder fast ved det, han som holder Sabbaten og ikke vanhelliger den...» (Jes.56,1-218 ).

Likevel får vi vite at lovløsheten vil ta overhånd, og ettersom Guds lov er kjærlighet (Rom.13,8-10), vil «kjærligheten bli kald hos de fleste». «De fleste» er akkurat det uttrykket sier det er, et flertall. Ifølge Guds ord vil det ikke bli en verdensomspennende kristen oppblomstring i de siste dager. Jesus stilte dette spørsmålet med tanke på tiden før sin gjenkomst: «Men når Menneskesønnen kommer, vil Han da finne troen på jorden?» (Luk.18,8).

Heller ikke vil endetiden, etter hva vi får vite, bli en enkel tid. «For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke,» og «han vet at han har en kort tid» (1.Pet.5,8; Åp.12,12). I de siste dager skal det komme harde tider, og spesielt hardt blir det for dem som ønsker å holde fast på «Guds bud og Jesu tro» (Åp.14,12)19 .

Da skal de utsette dere for trengsel
Tanken om at det før eller ved Jesu gjenkomst vil bli opprettet et «fredsrike» eller «turenårsrike» her på jorden, er populær selv den dag i dag. Men Jesus forteller at dette ikke vil skje. I tiden før Hans gjenkomst vil forholdene for de sanne kristne, de som ikke har fornektet Gudsfryktens kraft og Guds pakt, bli harde og problematiske. Flertallet, om enn i en religiøs kappe, vil gå imot dem.

«Da skal de utsette dere for trengsel og drepe dere, og dere skal bli hatet av alle folkeslag for Mitt navns skyld. Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.» (Matt.24,9-10).

Evangelisten Lukas utdyper enda mer av dette hatet: «Så sa Han til dem: «Folkeslag skal reise seg mot folkeslag og rike mot rike. Det skal bli store jordskjelv på forskjellige steder og hungersnød og pest. Og det skal gis fryktelige syn og store tegn fra himmelen. Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere og overgi dere til synagoger og fengsler. Dere skal bli ført frem for konger og landshøvdinger for Mitt navns skyld. Men det skal bli en anledning for dre til å avlegge vitnesbyrd...

Dere skal til og med bli angitt av foreldre og brødre, av slektninger og enner. De skal drepe noen av dere. Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men ikke et hår på dere hode skal gå tapt, Ved utholdenhet20 skal dere redde deres sjeler.» (Luk.21,10-13.16-19).

«Bror skal overgi bror til døden og en far sitt barn. Og barna skal sette seg opp mot foreldrene og få dem drept. Og dre skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.» (Mark.13,12-13).

Men Gud vil ikke svikte de mennesker som har valgt å følge Ham. Han har løfter, både om kraft til å klare prøvelsens og om evig lønn til de trofaste:

«Salige er dere når de håner og forfølger dere og for Min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag. Fryd dere og juble i glede, for stor er deres lønn i himmelen. For slik forfulgte de profetene om var før dere.» (Matt.5,11-12).

«Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt.28,20).

«Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at hverken død eller liv, hverken engler eller myndigheter eller makter, hverken det som er nå eller det som skal komme, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom.8,37-39).

Evangeliet om riket
De tegnene som Jesus selv gav på de siste tider, ser vi rundt oss i dag. Slik som vi skjønner at sommeren er nær når vi ser knoppene springe ut på trærne, kan vi når vi ser dette, vite at Jesu gjenkomst nærmer seg. Tidens tegn oppfylles, og vi har sett det slik en stund. Men hvorfor har ikke Jesus kommet ennå? Hvorfor dryger Han?

Bibelen har allerede et svar på dette spørsmålet: «Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.» (2.Pet.3,9).

Gud ønsker at alle mennesker skal få en sjanse til å vende om. Han vil at de skal leve. Han har allerede kjøpt dem fri fra syndens lønn, med Jesu eget blod, og Han ønsker at alle skal komme til Ham og bli frelst. «Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?» (Esek.33,11).

Før Jesu gjenkomst, vil Gud sørge for at hele verden er advart. Når Han kommer, er det for sent. Da har Han sin lønn med seg, og vil lønne enhver etter det valget de har gjort (Åp.22,12). Samtidig som Han gav til kjenne endetidens tegn, gjorde Jesus det derfor klart at hele verden skal få tilbudet om frelse: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt.24,14).

Hvilket rike er det her snakk om? Herlighetens eller nådens rike? Jesus taler om nådens rike. Det er det glade budskap om Guds frelsende nåde, «evangeliet om riket», som skal forkynnes for alle folkeslag før enden kommer. Hele verden skal få høre Guds frelsestilbud, hvor Han tilbyr tilgivelse og å rense dem fra all synd, slik at de kan leve evig, slik planen opprinnelig hadde vært ved skapelsen.

Ikke bare skal evangeliet om frelse fra synd og død bli forkynt muntlig til verden, men Gud ønsker at uttrykket for Hans rike, Hans karaktertrekk, skal bli åpenbart i Hans folk «som et vitnesbyrd for alle folkeslag». Når Hans karakter gjenspeiles i etterfølgernes hjerter, vil Han komme for å ta dem til seg.

Guds lov, Hans ti bud, er en refleksjon av Hans karakter. Han ønsker å skrive den i menneskehjertet, slik at Hans bilde blir gjenopprettet i menneskeheten. Dette budskapet ønsker Gud å bringe ut til verden. Når Han ber menneskene om å vende om, viser Han dem også hvor de skal vende seg.

«Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet. Men dersom dere er uvillige og gjør opprør, skal dere fortæres av sverdet. For Herrens munn har talt.» (Jes.1,18-20).

Nødvendigheten av å være beredt
Vi kan se endetidstegnene, og vi kan vite at Jesu komme nærmer seg. Men selve dagen eller timen for sitt komme, har Jesus ikke åpenbart. ”Den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far.» (Matt.24,36). Gjennom sitt ord lar Han oss få vite at Hans dag, «Herrens dag, kommer som en tyv om natten» (2.Pet.3,10). Mens folk flest sover, vil Han komme.

Han sammenlikner begivenheten med vannflommen på Noahs tid og ødeleggelsen av byene Sodoma og Gomorra: «Slik det var i Noahs dager,slik skal det også være i Menneskesønnens dager: De spiste og drakk, de tok til ekte, og de ble gitt til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom og ødela dem alle.

På samme måten var det også i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være den dagen Menneskesønnen bli åpenbart.» (Luk.17,26-29).

Fordi vi ikke vet når Jesus vil komme igjen, er det viktig at vi alltid er våkne og beredt. Det er ikke noe galt i å spise, drikke eller gifte seg. Jesu utsagn viser for det første at verden vil «fortsette sin vante gang» inntil endetiden. For det andre er det en advarsel om nødvendigheten av å være våken og ha klart for seg hva som vil skje og hva som må gjøres. Viktige spørsmål må ikke vike plassen for mindre viktige hverdagslige ting.

Hvordan kan vi være beredt? Ved å følge oppfordringen som Gud kom med i Jes.1,18-20 om å komme til Ham som vi er, overgi vår synd til Ham, og la Han rense oss fra all synd. Om vi er som skarlagen, vil Han gjøre oss hvite som snø. Så ordentlig vil Han utføre jobben. Men vi må ikke vente i den tro at det alltid kommer en dag i morgen med en ny sjanse til å gjøre opp sin sak. Vi har kun dagen i dag, og det er den vi må bruke til å gjøre oss beredt. Jesu råd er: «Våk derfor! For dere kjenner hverken dagen eller timen for menneskesønnens komme.» (Matt.25,13).

Kjennetegnene på endetiden ble gitt for å vekke oss opp, slik at vi kan skyndte oss å gjøre oss rede. «Og dette må dere gjøre da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen.For vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Natten er snart forbi, og dagen er nær. La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen.» (Rom.13,11).

FORTSETTER: DRØMMEN OM ET FREDSRIKE DEL 2

FOTNOTER:

GUDS RIKE
1.Profetien i Dan.9,24-27 ble gitt til Daniel mens jødene var fanger i Babylon. Engelen Gabriel (v.21) forteller Daniel: «70 uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre frem en evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det Aller Helligste.» (v.24). Denne fastsatte tiden var, ifølge den hebraiske grunnteksten «skåret av» for Daniels folk og hans hellige stad, dvs. for jødefolket som Guds spesielle folk og for Jerusalem som Hans utvalgte by. Alle punktene som engelen listet opp, var de som Jesus, den lovede Messias, skulle oppfylle når Han kom. Tiden, de «70 ukene», var ikke bokstavlige uker, men «åruker», etter en regnemåte som ble benyttet av jødene på den tid. Disse «årukene» var bygget opp etter prinsippet av en vanlig uke, hvor ukens 6 første dager var arbeidsdager, mens den 7. var Guds hellige Sabbat og en hvile fra alt arbeid. I en «åruke» var de første 6 årene vanlige arbeidsår, mens det 7. året var et «hvileår» hvor markene skulle ligge brakk etc. Vi kan lese om dette i 3.Mos.25,3-4: «I 6 år skal du så til åkeren din, og i 6 år skal du beskjære vingården din og samle inn avlingen fra den. Men i det 7. året skal det være sabbat med høytidelig hvile for landet, en sabbat for Herren. Da skal du verken så til åkeren din eller beskjære vingården din.» Det samme prinsippet med å regne en dag som et år, står nedskrevet i 4.Mos.14,34 og Esek.4,6. Profetien i Daniel er med andre ord snakk om en periode på 70 uker = 490 dager = 490 år.
Videre gir engelen utgangspunktet for når man skal begynne å regne denne avskårede tiden, nemlig når «ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut». (v.25). Det medo-persiske riket overtok verdensherredømmet etter det babylonske, og tre befalinger fra disse kongene gikk ut, den siste og fullstendige fra Artarxerxes høsten år 457 f.Kr. (noe vi kan lese om i Esra 7). Etter dette skulle det gå først «7 uker» og deretter «62 uker», eller tilsammen 483 år, før «Messias, Fyrsten, kommer» eller står frem. Etter denne tid «skal Messias bli utryddet, men ikke for seg selv». (v.26, eng.overs.) Hvis vi regner 483 år fra høsten 457 f.Kr., ender vi opp høsten 27 e.Kr. (Vær oppmerksom på at år 0 ikke eksisterer, og at vi derfor må legge til et år i vår utregning.) I Luk.3 kan vi lese hva som fant sted på den tid: Jesus ble døpt av Johannes i Jordan-elven (v.1-3.21-22). Frem til da hadde Han arbeidet trofast i Josefs tømmerverksted, og få kjente til Ham. Men denne begivenheten markerte et vendepunkt: Nå stod Han frem som Messias (ordet betyr «Den salvede»), idet «Den Hellige Ånd kom ned over Ham i legemlig skikkelse som en due» og på denne måten salvet Ham. Lukas forteller videre: «Og Jesus selv begynte sin virksomhet da Han var omkring 30 år gammel.» (v.23).
Da Jesus stod frem var det kun én «åruke» igjen av de «70 ukene» som var skåret av for jødene og Jerusalem. Profetien sa om denne: «Han [Messias] skal stadfeste en pakt med de mange i én uke.» Denne pakten kan vi lese om i Hebr.8,10-12. Deretter får vi vite tidspunktet for når Messias skulle dø for verdens synder: «Midt i uken» skulle dette skje (v.27). Med andre ord, 3 1/2 år etter at Han skulle stå frem, skulle «Messias bli utryddet». Dette leder oss til våren 31 e.Kr. Nettopp da, i Påskehøytiden, ble Jesus naglet til korset. (Mark.14,12; 15,16-39) Jesus kjente til profetiene, og visste selv godt når tiden kom da Han skulle dø. Derfor kunne Han også si: «Min time er ennå ikke fullt ut kommet.» (Joh.7,8). Og da det nærmet seg forsøkte Han flere ganger å forklare disiplene hva som skulle skje: «Dere vet at om 2 dager er det påske, og Menneskesønnen skal overgis til å bli korsfestet.» (Matt.26,2). Profetien i Dan.9,24-27 ble oppfylt nøyaktlig slik det århundrer i forveien var blitt skrevet.

2.»Men Han er såret for våre overtredelser, Han er knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. ... Misgjerningen vi alle var skyld i, lot Herren ramme Ham. Han ble mishandlet og fornedret. Likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. ... Ved trengsel og dom ble Han tatt bort. Men da Han ble revet bort fra de levendes land, hvem i Hans slektsledd var det som aktet på at Han ble rammet for mitt folks overtredelses skyld?» (Jes.53,5-8).

3.Guds navn er et uttrykk for Hans karakter. Når det står at menneskene vil ha Hans navn på sin panne, vil dette si at de vil ha Hans karakter «skrevet» i sin panne, i frontalpannelappen, hvor vår karakter ligger. Med andre ord, de vil igjen fullkomment være dannet etter Guds bilde, slik som ved skapelsen, og gjenspeile Hans karakter.

DE SISTE DAGER
1.Ordet «Kristus», som tilsvarer det hebraiske «Messias», er gresk og betyr «den salvede».

2.Aftenposten, 20. 03.00; 21.03.00; 25.03.00

3.Hva skjer når et menneske dør? Spørsålet har vært gjenstand for årtusener med refleksjon og filosofiske ideer. Dette spørsmålet reises også i Bibelen: «Sannelig, når mennesket utånder, hvor er han? Som vannet forsvinner fra en sjø, og en elv blir uttørket og tørker opp, slik legger mennesket seg ned uten å reise seg. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke, og ingen vekker dem fra deres søvn.» (Job.14,10-12). Ifølge Guds ord er døden en søvn. Ingen vil våkne igjen før Jesus kommer igjen (se 1.Tess.4,15-17; Joh.5,25-29). Også Marta siktet til dette da hun sa om sin avdøde bror: «Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag.» (Joh.11,24). Mer om dette i kapittelet Livets og dommens oppstandelse.
Utfra Bibelen kommer det helt klart frem at døden er en ubevisst tilstand. Man fortsetter ikke å leve i en annen form eller tilstand, hverken i himmelen eller noe annet sted. «For dødsriket kan vel ikke prise Deg. De som går ned i avgrunnen, kan vel ikke håpe på Din sannhet.» (Jes.38,18).
Senere tids forskning har bevist at følelser er kroppslige, det vil si de sitter i kroppen og registreres kun av hjernen/tankene. Man er ikke det man føler, men man er en person som føler det ene eller det andre. Hva har så dette med døden å gjøre? Jo, det forteller oss at det Bibelens forfattere for flere årtusener nedtegnet om de dødes tilstand, er rett. «For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ingenting, og de får ikke mer noen lønn, for minnet om dem er glemt. Også dere kjærlighet, deres hat og deres misunnelse er nå gått tapt. Aldri i evighet skal de få del i det som hender under solen.» (Fork.9,5-6). Når menneskets kropp råtner opp og blir til intet - «til jord» - blir det samtidig slutt på hans følelser, tanker og planer. Kan man finne noen bedre betegnelse enn «en søvn» for å karakterisere en slik tilstand?

4.Når det i Bibelen snakkes om utvelgelse, er det på ingen måte snakk om predestinasjon, dvs. at Gud har forutbestemt noen mennesker til frelse og andre til fortapelse. Gud har skapt mennesket med en fri vilje, og Han aksepterer det valg det måtte gjøre. Frelsestilbudet - muligheten til frelse - gis til alle mennesker, men det er den enkeltes egenvalgte respons som avgjør resultatet. Guds ord oppsummerer det hele klart og enkelt: «Men dere skal vite at Herren har utvalgt seg den gudfryktige.» (Sal.4,4). Den som takker ja til Guds frelsestilbud, blir utvalgt som arvinger til Hans rike. De som ikke ønsker å tjene Gud, blir det ikke. Gud gjør ikke forskjell på folk. Jesus sa: «...den som kommer til Meg, skal Jeg aldri støte ut.» (Joh.6,37). Allerede før frelsesplanen - at Jesus skulle dø i menneskenes sted, og de som tok imot Hans tilbud om nåde, skulle bli gjenskapt i Guds bilde - ble satt i verk, var det bestemt at de som ville takke ja til tilbudet, skulle Gud utvelge som sine barn og arvinger, som vi kan lese i Ef.1,4.

5.Andre tekster av betydning: Matt.7,21-23; Matt.7,15; Apg.20,29-30; Jes.9,16; 1.Kor.11,13-15; Matt.7,16.18; Matt.5,17-19; Apg.4,11-12.

6Fra FAO factfile: http://www.fao.org/NEWS/FACTFILE/FF9903-e.htm

7Aftenposten, 28.07.00: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/d152913.htm

8Dagsavisen, 08.00: http://www.dagsavisen.no/utenriks/apor/2000/08/500992.shtml

9.NRK nyheter, 24.08.01

10.Aftenposten, 21.03.00

11.I ruiner på sekunder, Illustrert vitenskap, Nr.2, 2000

12.Andre tekster av betydning: Jes.58,1-14; 59,1-13; Matt.7,21-23; 2.Pet.3,3-9; 1.Joh.3,4-10.15-18; Apg.26,18; Joh.8,31-36; Kol.2,8; Apg.22,16; Ord.1,23; 14,12.

13.Bibelen har en klar og tydelig definisjon av begrepet synd. Vi finner den i 1.Joh.3,4: «Hver den som gjør synd, gjør også lovbrudd, og synd er lovløshet.» Det dreier seg om brudd på Guds lov, De ti bud, som fungerer som universets grunnlov og rettferdighetens norm. I salme 119 opphøyes denne loven i nærmest hvert eneste vers. Salmen innleder med en velsignelse av de som har valgt å vandre på Guds vei: «Salige er de som er på den fullkomne vei, som vandrer i Herrens lov!» (v.1). Samtidig blir vi minnet på et alvorlig faktum: «Du [Gud] straffer de stolte, de forbannede, de som farer vill fra Dine bud.» (v.21), og: «Tiden er inne for Herren til å gripe inn, for de har satt Din lov til side.» (v.126). Dette siste sitatet er spesielt aktuelt for endetiden, ettersom «lovløsheten vil ta overhånd» og «kjærligheten vil bli kald hos de fleste».

14.Versene over og under viser at det dreier seg om endetiden.

15.Gud sier: «Jeg skal ikke bryte Min pakt [se Hebr.8,10], og det som har gått ut over Mine lepper skal Jeg ikke forandre.» (Sal.89,35). Og i Sal.111,7-8 står det: «Alle Hans forskrifter er sanne. De holdes oppe for all evighet, og er gjort i sannhet og rettvishet.» Jesu død på Golgata opphevet på ingen måte Guds lov, heller ikke de ord og løfter som tidligere var blitt gitt gjennom Hans profeter. For å klargjøre hensikten med sin misjon, sier Han: «Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt. Den som bryter et av de minste av disse bud og lærer menneskene det samme, skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som gjør etter dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.» (Matt.5,17-19).

16.Budene slik Gud gav dem, står nedtegnet i 2.Mos.20,3-17. Ofte finner vi i dag de ti bud gjengitt på en slik måte at det andre bud - som omhandler billedforbudet - er strøket, og det tiende bud er delt i to for å opprettholde titallet og late som om loven ikke er forsøkt endret. I tillegg forkortes det fjerde bud til kun å si «Kom hviledagen i hu så du holder den hellig.» eller «Du skal holde hviledagen hellig.», uten å si hvilken dag det dreier seg om. Men loven sier utvetydig at det er Sabbaten, den syvende dagen, som Gud helliget og velsignet etter skapelsen, som skal holdes hellig og være en hviledag. Etter Guds system begynner Sabbaten ved solnedgang fredag, og varer til solnedgang lørdag. Ingen annen dag er påbudt å holdes hellig, hverken i det gamle eller i det nye testamentet. Derimot står det at vi skal arbeide de øvrige seks dagene. Jesus holdt sabbat, disiplene og de første kristne gjorde det samme. Først på 300-tallet begynte søndagen å bli holdt som hviledag også av kristne. Opprinnelig var dette solgudens dag. Det norske navnet på dagen kommer av det engelske ”Sunday”, som vitner nettopp om dette: sun-day, sol-dag. Til alle tider har mennesker helligholdt ukens syvende dag, Sabbaten, i samsvar med Guds bud, selv om de som oftest har utgjort en minoritet, og stadig er blitt utsatt for hån og forfølgelser av en søndagsholdende, «kristen» majoritet, ikke minst i middelalderen.

17.»Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning, men den syvende er Sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din