 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
Drømmen om et fredsrike fortsetter her.
JESU GJENKOMST
“For som lynet kommer fra øst og blinker like til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.” (Matt.24,27)
Jesu gjenkomst blir ikke en hendelse som kun et fåtall personer på et bestemt sted av kloden vil være vitne til, men en begivenhet som hele verden vil merke. Det blir den største i jordens historie.
Min lønn er med Meg
Selv om mange er blitt forført av falske messiaser og profeter på forhånd, «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten» (2.Tess. 2, 10), vil ingen være i tvil når den virkelige Kristus kommer i himmelens skyer (Matt.26,64). «Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler ut fra Hans hånd, og der gjemmes Hans kraft.» (Hab.3,3-4).
Johannes fikk se denne begivenheten i et syn: «Og jeg så himmelen åpnet, og se, en hvit hest. Og Han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og Han både dømmer og fører krig i rettferdighet. ... Han er kledd i en kjortel dyppet i blod, og Hans navn er Guds ord. Og himmelens hærer, kledd i fint lin, hvite og rene, fulgte Ham på hvite hester. ... Og Han har et navn skrevet på Sin kjortel og på Sin hofte: KONGERS KONGE OG HERRERS HERRE.» (Åp.19,11.14.16).
Mange mennesker i dag unnlater å ta en bestemt stilling i forhold til kristendommen, samtidig som de har en viss tro på at Jesus vil komme tilbake. De tenker som så at når Han kommer, kan de omvende seg, angre alle sine synder og overgi seg til Gud. Men da er det forsent. Når Jesus kommer har Han allerede avgjort hvert menneskes sak. Dommen som nå pågår i himmelen, vil da være ferdig. Han sier til oss i dag: «Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.» (Åp.22,12).
Jesu første komme til denne verden var som ”et offerlam”. Da døperen Johannes fikk se Ham, sa han til dem som var rundt seg: «Se, Guds Lam, som bærer bort verdens synd.» (Joh.1,29). Han som selv ikke hadde syndet, bar hele verdens skyld og straff, slik at vi ikke skulle behøve dø, men i stedet ha evig liv. Hver den som tar imot Jesus som sin Frelser og Stedfortreder, vil få del i denne arven. Offerlammet som ble ofret i den israelittiske helligdomstjenesten, hadde vært et forbilde på dette. Som Paulus skriver: ”For sannelig, vårt påskelam er slaktet for oss; Kristus.” (1.Kor.5,7).
Ved Jesu andre komme blir det annerledes. «For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for annen gang, uten å bære synd, til frelse.» (Hebr.9,28). Når Jesus kommer igjen, vil Han ikke på ny ta bort verdens synder. Dette har Han allerede gjort, da Han døde for oss på Golgata. De som har valgt å ikke ta imot Ham og den tilgivelse og nåde Han har tilbudt, vil heller ikke kunne gjøre det da.
Før Jesus kommer, har Han sørget for at alle mennesker er blitt advart. De har fått høre frelsestilbudet og advarselen, og de har gjort sitt valg. Nå må de høste konsekvensene av dette. Enten vil de få «syndens lønn» som «er døden» (Rom.6,23), eller de vil få høre ordene: «Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt.25,34).
Det er nå vi må gjøre vårt valg. «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter.» (Hebr.4,7). «Søk Herren, alle dere ydmyke på jorden, dere som holder oppe Hans rette dom. Søk rettferdighet, søk ydmykhet. Kanskje dere kan bli skjult på Herrens vredes dag.» (Sef.2,3).
Herrens dag
Gud har latt flere av Sine profeter få syner om hvordan Jesu gjenkomst vil bli. Joel skriver: «Blås i basunen på Sion1 , og la alarmen lyde på Mitt hellige berg! Alle som bor i landet skal skjelve. For Herrens dag kommer, for den er nær. ... Herrens dag er stor og meget fryktinngytende. Hvem kan utholde den?» (Joel 2,1.11).
Profeten Malaki blir også forferdet over det han får se: «Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser seg? For Han er som smelterens ild og vaskerens såpe...» (Mal.3,2).
«Herrens dag er nær, den store, den er nær og fremskyndes raskt. Hør lyden av Herrens dag! Der roper den mektige bittert,» skriver Sefanja, og han fortsetter sin beskrivelse: «Den dagen er en vredes dag, en dag med trengsel og nød, en dag med ruin og ødeleggelse, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og tett mørke, en dag med basun og krigsrop... Jeg skal føre trengsel over menneskene, og de skal gå som blinde, fordi de har syndet mot Herren. Deres blod skal bli utøst som støv, og deres kjøtt som avfall. Verken deres sølv eller deres gull skal kunne utfri dem på Herrens vredes dag. Men hele jorden skal bli fortært av Hans nidkjærhets ild. For Han skal la en brå ende komme over alle dem som bor på jorden.»
Derfor: «Samle dere, ja kom du skamløse folkeslag, før rådslutningen blir fullbyrdet, -den dagen kommer farende som agner-, før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere!» (Sef.1,14-18;2,1-2).
Han kommer til dom
Jesus kommer ikke for å opprette et idyllisk fredsrike på denne fordervede kloden. Han kommer med Sin lønn for å gi enhver igjen etter sin gjerning. For dem som har tatt imot Ham, innebærer dette en gledens dag hvor de skal få møte sin Frelser og Gjenløser. Men for de ugudelige, de som har trosset Guds kall og valgt å ignorere Hans bud, er dette en forferdelig tid. For dem blir det en pinsel å se den herlighet og renhet som omgir Guds Sønns trone, Han som de fornektet.
«Og kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?» (Åp.6,15-17).
«Ve den dagen! For Herrens dag er nær. Den skal komme som en ødeleggelse fra den Allmektige.» (Joel 1,15).
«Se, Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede. Han skal ødelegge synderne der.» (Jes.13,9).
Jesus selv sier: «Jeg skal komme nær hos dere for å felle dom. Jeg skal være rask til å vitne mot trollmenn, mot ekteskapsbrytere, mot dem som sverger falskt, mot dem som holder lønnen tilbake for dagarbeideren, og som undertrykker enken og den farløse, som fordreier retten for den fremmede og ikke frykter Meg.» (Mal.3,5).
I verdens øyne blir gjerne den som har rikdom, berømmelse og makt sett på med beundring og behandlet annerledes enn den som ligger i rennesteinen. Slik vil det ikke bli når folkene skal få sin lønn. En rik morder vil få samme straff som en fattig morder. Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Han ser på hjertet, på hva som bor i menneskets indre. Ingen kan kjøpe seg fri fra Hans vrede, eller unnskylde seg med at han har en høy stilling. I Guds øyne er synden bare en ting - synd.
«Han kommer til dom for jorden. Han skal dømme verden med rettferdighet, og folkene uten forskjell.» (Sal.98,9).
«Se, Herren gjør jorden tom og legger den øde, omvelter dens overflate, og dem som bor der sprer Han omkring. Det skal skje: Som det går med folket, så også med presten, som med slaven, så også med hans herre, som med tjenestepiken, så også med hennes husfrue, som med kjøperen, så også med selgeren, som med långiveren, så også med låntakeren, som med innkreveren, så også med skyldneren. Jorden skal tømmes fullstendig og bli helt utplyndret, for dette ordet har Herren talt.» (Jes.24,1-3).
Hvorfor jorden legges øde?
Helt siden synden oppstod, har det vært en kamp mellom godt og ondt, mellom Gud og Satan. Da Satan i skikkelse av en slange lokket Eva og Adam til å vise ulydighet mot Gud, kom de inn under hans makt og syndens forbannelse, som er døden. Men Gud hadde en løsning, en frelsesplan. Jesus skulle være vårt syndoffer.2 Han skulle ta på seg våre synder og lide straffen for dem, slik at vi kunne gå fri - dersom vi velger å ta imot Ham.
Det var synden som var årsaken til at Satan og de englene som fulgte ham, ble kastet ut av himmelen. Det var synden som var årsaken til at Adam og Eva ble stengt ute fra Edens hage og fratatt retten til å spise av Livets tre. Det er synden som er årsak til all elendighet vi ser rundt oss i dag, og det er synden som er årsaken til at Jesus måtte lide og dø på korset.
Gud er kjærlighet, og Han ønsker det beste for alle sine skapninger. Derfor kan Han ikke la synden fortsette å herske i all evighet. Vi har sett hvilken grusomhet det har ført til i løpet av 6000 år. Hvem ville orke å leve under slike forhold for alltid? Gud har fastsatt en tid når Han vil utslette synden fullstendig fra hele universet. Derfor skal jorden «tømmes fullstendig» og synderne der bli ødelagt.
Gud har gjort alt som står i Hans makt for at hvert eneste menneske skal vende om, slik at de kan unnslippe Hans vrede og få del i den evige arven. Han har ikke latt et eneste middel forblitt uprøvd. Jesu offer var nok til å sone hele menneskehetens straff. Har vi noen grunn til å tro at Han ikke har gjort alt for at disse, som Han har frikjøpt med sitt eget blod, skal vende om så Han får lege dem?
«Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige venderom fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?» (Esek.33,11).
Men Gud tvinger seg ikke på noen. Han lar det være opp til hvert enkelt menneske å velge hvem det vil tjene, ”kongenes konge og herrenes herre” eller syndens herre, Satan. Når alle mennesker har gjort sitt valg, kan Gud fullbyrde dommen over synden. Da kan Han rense jorden fra den elendighet som har preget den så altfor lenge.
«Jorden sørger og visner bort, verden svinner bort og visner. De stolteste folk på jorden svinner bort. Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriftene og aktet den evige pakten for intet.3
Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den, som må bære skylden. Derfor brennes de som bor på jorden, og de menneskene som bli igjen, er få.4 « (Jes.24,4-6).
Når Jesus kommer igjen, vil tiden være ute for de ugudelige. De får ikke lenger noen sjanse til å vende om. Den har de alt forspilt.
«Fordi Jeg har kalt og dere avslo,... fordi dere ringeaktet alle Mine råd, og ikke ville ha tilrettevisning... Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte Herrens frykt, ville de ikke ha Mitt råd, og de foraktet all Min tilrettevisning. Derfor skal de få spise frukten de får av sin egen vei, og mettes av sine egne råd.» (Ord.1,24.25.29-31).
Jorden legges fullstendig øde. Det vil ikke være et eneste menneske igjen. (Hva som skjer med de som har valgt Guds side, skal vi snart komme inn på.) Jorden vil bli kraftig rystet. Byer og store fjell vil styrte sammen. Havet vil bruse kraftig, og øyer vil vike plassen for vulkanske utbrudd:
«Jorden brytes i småbiter, jorden kløves og revner, jorden rystes voldsomt. Jorden raver og sjangler som en drukken og svaier som et skur. Dens overtredelse skal hvile tungt på den, den skal falle og ikke reise seg igjen.» (Jes.24,22).
«Skyer og skodde omgir Ham. ... En ild går foran Ham og setter fiendene i flammer rundt Ham. Hans lyn opplyser verden. Jorden ser det og skjelver. Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, foran Hans åsyn som er hele jordens Herre.» (Sal.97,2-5).
Håp for de trofaste
De som har valgt Guds side, har gått med på Hans frelsesplan. De har bekjent sine synder og fått dem tilgitt, og de er renset for synd og all urettferdighet ved Guds frelsende nåde. De har vært trofaste til enden og er rede for å tilbringe evigheten sammen med sin Frelser.
Jesus har gitt Sitt folk et løfte: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være.» (Joh.14,2-3).
Når Han kommer igjen, vil Han si til dem: «Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For Jeg var sulten, og dere gav Meg mat. Jeg var tørst, og dere gav Meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg. Jeg var syk, og dere besøkte Meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til Meg. ... Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg.» (Matt.25,34-36.40).
Paulus forteller hva som vil skje med Guds folk når Jesus kommer igjen: «Jeg vil ikke at dere skal være uvitende, brødre, om dem som har sovnet inn [de som er døde], så dere ikke sørger som de andre som ikke har noe håp. For dersom vi tror at Jesus døde og stod opp igjen, så skal Gud føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med Ham.
For dette sier vi dere med et Herrens ord, at vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, skal på ingen måte komme i forveien for dem som er innsovnet. For Herren Selv skal med et rop, med en over-engels røst og med Guds basun stige ned fra himmelen. Og de døde i Krisrus skal stå opp først.
Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren.» (1.Tess.4,13-17).
Alle mennesker som opp gjennom historien har takket ja til Guds frelsestilbud og tatt et klart standpunkt for Ham, vil våkne opp fra dødens søvn og komme opp fra sine graver når Jesus kommer igjen. Sammen med de troende som lever når denne begivenheten inntreffer, vil de bli rykket opp i skyer for å møte Herren i luften. Det er viktig å huske på at Jesus ikke vil sette sine bein på denne jorden når Han kommer. Slik kan vi unngå å bli bedratt5 .
Alle Guds barn vil bli rykket opp i luften og møte Jesus der, og Han vil ta dem med hjem til himmelen. Aldri mer skal de skilles fra Ham.
«Og så skal vi alltid være med Herren. Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord.» (v.17-18).
DE TO OPPSTANDELSENE
“Den timen kommer, da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme frem. De som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.” (Joh.5,28-29)
Jesus taler i Joh.5,28-29 om to oppstandelser, livets oppstandelse og dommens oppstandelse. Den første finner sted ved Hans gjenkomst. Når Jesus «med et rop, med en overengels røst og med Guds basun» stiger «ned fra himmelen», skal «de døde i Kristus ... stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften.» (1.Tess.4,16-17).
Dødens søvn
Før vi går videre, er det en viktig brikke som må legges på plass. Blant de mange hedenske tradisjonene som trengte seg inn i kristendommen i løpet av de første århundrene e.Kr., var en lære om døden som står helt uten bibelsk fundament. Greske filosofer hevdet at et menneske bestod av to deler, den evig eksisterende sjelen og det laverestående legemet. Når et menneske døde, forlot sjelen legemet og fortsatte å eksistere i en renere tilstand.
Kirkefaderen Augustin (354-430 e.Kr.), som var biskop i Hippo i Nord-Afrika, forente disse ideene med den kristne kirke1 . Siden den gang har læren om sjelens udødelighet blitt betraktet som et kristent dogme, og den har gitt grobunn til flere løgner, slik som læren om et brennende helvete, avlatshandel og ikke minst spiritisme, alt under «kristendommens kappe”.
Det er neppe uriktig å si at de fleste kristne i dag tror at mennesket har en udødelig sjel. Når noen dør, blir det gjerne sagt at de kommer til himmelen eller til paradis, uavhengig av om de har gjort gode eller onde ting. Alternativet til himmelen, som blir sett på som et brennende helvete hvor de døde må lide i resten av evigheten, er ikke særlig hyggelig å tenke på og blir derfor gjerne unngått. Samtidig strider det mot fornuften. Hvordan kan en kjærlig Gud som elsket verden så høyt at Han gav alt for å redde den, tillate at noen pines på en slik grusom måte i all evighet?
Nettopp denne tanke har fått mange til å ta avstand til kristendommen. En gud som er så grusom, er lite fristende å tjene, samtidig som det gjør hele kristendommen selvmotsigende og usammenhengende. Men Bibelen har aldri hevdet at det finnes noe brennende helvete hvor stakkars syndere må tilbringe evigheten. Denne læren er en av Satans oppfinnelser for å skremme mennesker, gjøre livet vanskelig for dem og lede dem bort fra Gud. Dessverre har den vist seg å være et effektivt middel...
Israels andre konge, David, regnes som en gudfryktig og rettferdig mann. Likevel forteller Bibelen at «David for ikke opp til himlene» (Apg.2,34). Spørsmålet blir da: Hva skjedde med David? Og hva med alle de andre gudfryktige menneskene som har dødd opp gjennom tidene? Hvor er de?
Om det som skjer når et menneske dør, forteller Guds ord: «Da vender støvet tilbake til jorden der det var før, og ånden [=livsånden eller livspusten] vender tilbake til Gud som gav den.» (Fork.12,7).
Da Gud skapte mennesket, formet Han det “av jordens støv, og Han blåste livets ånde inn i hans nesebor.” Resultatet var “en levende sjel” (1.Mos.2,7). Vi kan derfor sette opp følgende “ligning”:
Jordens støv + livets ånde = en levende sjel/ et menneske
Når et menneske dør, vender denne livsånden tilbake til Gud, mens legemet blir igjen til jord. “For av støv er du, og til støv skal du vende tilbake.” (1.Mos.3,19).
Spiritismens inntog har gjort at mange tror at de kan prate med sine avdøde slektninger, eller at de døde sitter et sted i himmelen og ser ned på jorden og følger med på hva de levende gjør. Dette er også i motsetning til Bibelens lære:
«For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ingenting... Også deres kjærlighet, deres hat og deres misunnelse er nå gått tapt. Aldri i evighet skal de få del i noe av det som hender under solen.» (Fork.9,5-6).
«De døde lover ikke Herren, heller ikke alle de som farer ned i stillheten.» (Sal.115,17).
“For dødsriket kan vel ikke prise Deg. Døden kan vel ikke love deg. De som går ned i avgrunnen kan vel ikke håpe på Din sannhet.» (Jes.38,18).
«Men en mann dør og ligger kraftløs. Sannelig, når mennesket utånder, hvor er han? Som vannet forsvinner fra en sjø, og en elv blir uttørket og tørker opp, slik legger mennesket seg ned uten å reise seg. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke, og ingen vekker dem fra deres søvn.» (Job14,10-12).
Det er viktig å være klar over at døden er en bevisstløs tilstand, en søvn. Ingen døde vil våkne opp igjen fra sine graver før oppstandelsen når Jesus kommer igjen.
Læren om at sjelen er udødelig har også svekket troen på Jesu gjenkomst og oppstandelsen. Hvis man fortsetter å leve etter sin død, hvorfor og fra hva skal man da stå opp? Men om alt rundt oss skulle virke forvirrende, kan vi trygt stole på Jesu egne ord: «Hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh.6,40).
En nødvendig forvandling
Guds folk gjennom alle tider, som har sovet «dødens søvn» i jorden, vil ta del i denne første oppstandelsen. Disse vil «oppstå uforgjengelige». Et menneske er forgjengelig og dødelig, og «dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet» (1.Kor.15,52.53). Derfor vil også de av Guds folk som lever og er igjen på jorden når Jesus kommer, bli forvandlet fra å være dødelige mennesker til å være udødelige seiervinnere.
Det er denne forvandlingen Paulus beskriver i Korinterbrevet, hvordan menneskeslekten, som har vært underlagt dødens makt, som et klimaks i frelsesplanen blir ikledd udødelighet og uforgjengelighet før de rykkes opp i skyer og tas med til himmelen:
«Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun2 . For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.» (1.Kor.15,51-53).
Hvorfor er denne forvandlingen nødvendig? Paulus fortsetter sin beskrivelse med å si: «Når så dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd3 ? Dødsrike, hvor er din seier?» (v.54-55). Over dem som har del i den første oppstandelsen, livets oppstandelse, har døden ikke lenger noen makt. De er udødelige og vil tilbringe en evighet sammen sin Gud og Frelser.
Valget er allerede gjort
Det er de som seirer, som vil få «ete av livets tre, som er midt i Guds Paradis» (Åp.2,7). Det er de som har fulgt Jesu oppfordring om at «hvis noen vil komme etter Meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg» (Luk.9,23). Det er de mennesker som «tilhører Kristus» og «har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal.5,24). De har gitt etter for Den Hellige Ånds påvirkning og valgt å stå på Guds side i den store striden. De har gått med på å la Gud forme og danne dem etter Sitt bilde. Hver synd Han har vist dem, har de angret og bekjent, og Gud har tilgitt dem syndene og renset dem fra all urettferdighet (1.Joh.1,9). De har Guds lov skrevet i sitt hjerte og sinn (Hebr.8,10).
Det som virkelig kjennetegner disse menneskene, er at de har latt Gud danne en karakter i seg, en karakter som er dannet etter det himmelske mønster, etter Guds bilde. De har ved Guds kraft seiret over all bevisst synd, og de er klare til å bli ikledd udødelighet.
Den forvandlingen som finner sted, er ikke en plutselig forvandling av karakteren, i den forstand at man med ett får en rekke nye interesser og synspunkter4 . Gud vil aldri tvinge noen til å velge sin side, og Han vil heller ikke behandle menneskene som maskiner eller marionettedukker. Han har gitt dem en fri vilje slik at de selv kan gjøre et valg, og det er nå, mens vi ennå lever på denne jorden, at vi må gjøre dette valget.
Derfor oppfordrer Gud oss inderlig om å ta imot Hans frelsestilbud. Nå! I dag! «I dag, som det er blitt sagt: I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter.» (Hebr.4,7). Profeten Sefanja skriver: «Samle dere, ja kom du skamløse folkeslag, før rådslutningen blir fullbyrde, ... før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere!» (Sef.2,1-2).
De som har valgt å holde fast ved synden, valgt å fortsette å bryte Guds lov, vil ikke ved Jesu gjenkomst bli forvandlet slik at de får en ny karakter. Det er i dette livet grunnlaget for det evige liv blir lagt. Har de valgt å leve i ulydighet, vil ikke Gud plutselig forvandle dem til å bli lydige. Hadde Han tvunget ned over dem en ny karakter, ville dette innebære det samme som å frata dem deres frie vilje. Men slik arbeider ikke Gud. Han har gjort alt Han kan for at de skal velge livet og velsignelsen, men Han godtar deres valg.
Guds tilbud til alle mennesker kan oppsummeres med Moses ord til israelittene da de stod ved grensen til Kanaan, løftelandet, et bilde på herlighetens rike: “Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde, idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier, og å holde Hans bud, Hans lover og Hans dommer, for at du skal leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du kommer inn for å ta i eie. ... Jeg kaller i dag himmelen og jorden til vitner mot dere: Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve.” (5.Mos.30,15-16.19).
Hverken døden eller synden vil ha makt over dem som har del i den første oppstandelsen. De er seiervinnere, og deres seier er fullstendig. «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer...» (Åp.21,4). «Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?» (1.Kor.15,55).
Dommens oppstandelse
Livets oppstandelse skjer altså når Jesus kommer igjen, og de som vekkes opp, vil bli ikledd udødelighet og tas med til himmelen. Men når er det da dommens oppstandelse vil finne sted, og hva innebærer denne?
Jesu gjenkomst vil være en gledens dag for dem som har seiret og for englene. For de ugudelige, de som har valg å fortsette et liv i synd og ulydighet mot Gud, vil dagen derimot være et forferdelig mørke. «Og kongene på jorden, de store menn, de rike menn, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For Herrens vredes store dag er kommet, og hvem kan da bestå?» (Åp.6,15-17).
Jesaja skildrer den samme begivenheten: «Menneskets stolthet skal bøyes, og menns hovmod skal bli ydmyket. Herren alene skal være opphøyet på den dagen, men avgudene skal helt og fullt bli borte. De [menneskene som stod imot Gud] skal gå inn i klippegrottene og inn i jordhulene, bort fra Herrens gru og herligheten ved Hans majestet, når Han reiser seg og for å få jorden til å skjelve. På den dagen skal mennesket kaste bort sine avguder av sølv og sine avguder av gull. ... Så skal de selv flykte inn i klipperevner og inn i bergkløfter, bort fra Herrens gru og herligheten ved Hans majestet...» (Jes.2,17-21).
Vi fortelles at jorden ved Jesu annet komme vil bli lagt øde: «Se, Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede, for å legge landet øde. Han skal ødelegge synderne der. ... Jeg vil kreve verden til regnskap for ondskapen, og de ugudelige for deres misgjerning. Jeg vil gjøre ende på de hovmodiges stolthet og ydmyke voldsmennenes hovmod.» (Jes.13,9.11).
«Se, den dagen! Se, den kommer! ... Volden reiser seg til et ris for de ugudelige. Ingen av dem skal bli tilbake... De skal kaste sitt sølv ut på gatene, og sitt gull skal de regne som noe urent. Deres sølv og deres gull skal ikke være i stand til å utfri dem på Herrens vredes dag...» (Esek.7,10.11.19).
«Se, Herren gjør jorden tom og legger den øde, omvelter dens overflate, og dem som bor der, sprer Han omkring. ... Jorden skal tømmes fullstendig og bli helt utplyndret, for dette ordet har Herren talt. ... Jorden brytes i småbiter, jorden kløves og revner, jorden rystes voldsomt. Jorden raver og sjangler som en drukken og svaier som et skur. Dens overtredelse skal hvile tungt på den, den skal falle og ikke reise seg igjen.
På den dagen skal det skje: Herren skal gjengjelde de opphøydes hærskare i det høye og jordens konger på jorden. De skal samles sammen som fanger i fangehullet. De skal stenges inne i fengsel. Etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse.» (Jes.24,1.3.19-22).
De ugudelige som lever når Jesus kommer igjen, må følge etter sine forgjengere i døden. Jorden vil legges fullstendig øde: Guds folk blir tatt med til himmelen, de ugudelige dør. På denne måten blir de ugudelige “stengt inne i fangehullet”. De vil være “stengt inne” i dødens søvn frem til den dagen da den andre oppstandelsen, dommens oppstandelse, finner sted. Da, «etter mange dager, skal de få sin gjengjeldelse.»
Men forteller Bibelen oss når dette vil skje? Ja, i Åpenbaringsboken blir vi fortalt om en periode på 1000 år, som begynner ved Jesu annet komme. I denne perioden vil Guds folk være sammen med Ham i himmelen, eller som Johannes skriver: «De levde og regjerte med Kristus i tusen år.» (Åp.20,4). Vi blir også fortalt at «de andre døde [de ugudelige] ble ikke levende igjen før de tusen år var omme» (v.5). Dommens oppstandelse finner altså sted tusen år etter Jesu gjenkomst og livets oppstandelse, og i mellomtiden vil jorden være tom for mennesker og ligge øde. (Vi skal senere se nærmere på denne perioden på tusen år og hva som skjer når den er over.)
Guds kall og advarsel
Gud ønsker at alle mennesker skal velge Hans side, slik at de kan ha del i den første oppstandelsen og være sammen med Ham i evigheten. Han har allerede betalt den høye prisen det kostet å forløse den falne menneskeheten. Det Han venter på, er vår respons. Han ønsker ikke at noen skal komme til Ham av frykt for straff og dom, men at de skal ta imot Ham og lyde Ham i kjærlighet. Han sier til hvert eneste menneske: «Frykt ikke! Jeg har løst deg ut, Jeg har kalt deg ved navn, du er min.» (Jes.43,1).
Den samme Gud som i kjærlighet gav alt for denne verden, ønsker like mye å advare menneskene om det som vil komme over jorden. «For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet...» (Apg.17,31). Derfor sier Han også:
«Samle dere, ja kom, du skamløse folkeslag, før rådslutningen blir fullbyrdet, ... før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere! Søk Herren, alle dere ydmyke på jorden, dere som holder oppe Hans rettferdige dom. Søk rettferdighet, søk ydmykhet. Kanskje dere kan bli skjult på Herrens vredes dag.» (Sef.2,1-3).
«Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett! Før enkens sak!
Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull.
Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet. Men dersom dere er uvillige og gjør opprør, skal dere fortæres av sverdet. For Herrens munn har talt.» (Jes.1,16-20).
DE 1000 ÅR OG DEN ENDELIGE DOMMEN
“Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i tusen år.” (Åp.20,6)
Når Jesus kommer tilbake, vil det kun være to grupper mennesker på denne jorden, de som har valgt Hans side og de som har kjempet imot. Den første gruppen vil «bli rykket opp i skyer sammen med dem [som døde i Kristus og har del i den første oppstandelsen], for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren» (1.Tess.4,17). Den andre gruppen mennesker vil dø, «de skal samles sammen som fanger i fangehullet. De skal stenges inne i fengsel. Etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse» (Jes.24,22). Først etter en periode på 1000 år, vil de ugudelige våkne opp igjen til sin endelige dom.
Satan bundet
Johannes forteller: «Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene før de tusen år var til ende. Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.» (Åp.20,1-3).
Denne situasjonen inntreffer når Jesus har hentet sitt folk fra jorden og fører dem inn gjennom himmelens porter. Alle de ugudelige er drept (Åp.19,21.15). Jorden ligger fullstendig øde. Det er ikke et eneste levende menneske igjen. «På den dagen skal Herrens drepte ligge spredt fra den ene enden av jorden til den andre enden av jorden. Ingen skal synge klagesang over dem, og ingen skal samle dem og begrave dem. De skal bli til avfall på jorden.» (Jer.25,33).
De eneste som er tilbake, er Satan og de englene som fulgte ham i opprøret mot Gud. Gjennom profeten Jesaja beskriver Gud denne situasjonen: «Å, at du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne [lat. Lucifer], morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! [Sml. Hebr.2,14-15; Joh.8,34]
For det var du som sa i ditt hjerte: «Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.»
Men til dødsriket skal du føres ned, lengst nede i avgrunnens dyp. ... Alle folkeslagenes konger, alle sammen, hviler med ære, hver i sitt eget hus. Men du er kastet bort fra din grav, som en foraktet kvist, helt dekket av drepte, av dem som er gjennomboret med sverd, som farer ned til avgrunnens steinrøys. Du er som et nedtråkket lik. Du kommer ikke sammen med de andre ved gravferd, for du har ødelagt ditt land og slått ditt folk i hjel.» (Jes.14,12-20).
På denne måten vil Satan være «bundet» til den øde og ødelagte jorden i tusen år. Det er ingen mennesker der som han kan forføre, og han har ingen andre steder å dra. Det eneste han kan gjøre er å betrakte resultatet av den ødeleggelsen og det opprøret han har stelt i stand.
Ordet «avgrunnen» viser til den kaotiske og mørke jorden. Jeremia beskriver jordens tilstand på følgende måte: «Jeg så på jorden, og se, den ar uformet og tom [sml. 1.Mos.1,2]. På himmelen var det ikke noe lys. Jeg så fjellene, og se, de skalv, og alle haugene svaiet. Jeg så, og se, det fantes ikke noe menneske mer, alle fuglene under himmelen hadde flyktet. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ødemark. Alle byene var revet ned framfor Herrens åsyn, framfor Hans brennende vrede. For så sier Herren: Hele landet skal legges øde. Likevel skal Jeg ikke gjøre ende på det...» (Jer.4,23-27).
Men «etter alt dette», etter de tusen årene, «skal han [Satan] bli løslatt for en kort tid» (Åp.20,3). Hva som da skjer, skal vi komme inn på om litt.
Guds folk i himmelen
Mens jorden ligger øde og tom, er Guds folk i himmelen. De har fått høre innbydelsen:»Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt.25,34). De har fått tilgang til Edens hage, som Adam og Eva på grunn av syndefallet var blitt stengt ute fra (1.Mos.3,24), og de har fått tilgang til å spise av Livets tre.
«Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i tusen år.» (Åp.20,6).
Johannes forteller at han «så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom. Deretter så jeg sjelene til dem som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld... Og de levde og regjerte med Kristus i tusen år.» (Åp.20,4).
Det er ikke de frelste som nå blir dømt. Den dommen ble fullført før Jesu gjenkomst (Åp.22,12). De mennesker som har takket ja til Guds frelsestilbud, har fått tilgitt og slettet ut sin skyld. Jesus har båret deres synder, og Hans rettferdighet er blitt tilregnet dem. Guds folk har alt vært oppe til dom, for de hadde overgitt sin sak til Gud, og Han har frigitt dem.
«For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men hvis den begynner med oss først, hva blir da avslutningen for dem som er ulydige mot Guds evangelium?» (1.Pet.4,17).
De mennesker som ikke ville ta imot Guds frelsestilbud, vil selv måtte høste frukten av sine gjerninger. De vil selv måtte bære straffen for sine synder. Det er dommen over disse, tilmåling av en rettferdig straff for hver og en av dem, som vil finne sted i himmelen under de tusen år.
Paulus skriver:»Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? ... Vet dere ikke at vi skal dømme engler?» (1.Kor.6,2.3).
Den endelige dommen, hvor straffen blir fullbyrdet, finner sted etter de tusen årene, både over menneskene og over Satan og hans engler. Vi kan lese om disse: «Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig» og gjorde opprør, «dem har Han bundet i evige lenker1 under mørke til dommen på den store dag» (Jud.6).
Målestokken i dommen er Guds ord og Hans hellige lov, og straffen til den enkelte, som er tilmålt ut fra hans gjerninger, vil bli skrevet opp i bøkene (Åp.20,12). Spørsmål om hvorfor noen ikke er himmelen, og hvorfor andre er der, vil bli besvart. «Døm ikke noen før tiden, før Herren kommer2 . Han som både skal føre mørkets skjulte ting fram i lyset og åpenbare hjertenes råd. Da skal den enkelte få sin ros av Gud.» (1.Kor.4,5).
Det nye Jerusalem
Johannes forteller videre: «Og jeg, Johannes, så den hellige staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.» (Åp.21,2). Etter de tusen år vil Jesus igjen komme tilbake til jorden, fulgt av alle de frelste og hærskarer av engler. De vil gå inn i den hellige staden, hvor «Guds bolig» er (v.3).
Da oppfylles det som ble talt ved profeten Jesaja: «På den dagen skal Herrens Spire3 være vakker og herlig, og landets frukt utsøkt og praktfull for de unnslupne av Israel4 . Da skal det skje: Den som er igjen i Sion og er tilbake i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er oppskrevet blant de levende i Jerusalem.» (Jes.4,2-3). Guds folk er seiervinnere. De har fått sin synd slettet ut, og hverken synden eller døden har makt over dem lenger. De kan «kalles hellig.»
Johannes forteller om byen han fikk se, at «den har Guds herlighet. Den hadde et lys som den mest kostbare stein... Den hadde også en stor og høy mur med tolv porter og tolv engler ved portene... tre porter mot øst, tre porter mot nord, tre porter mot sør og tre porter mot vest. ... Grunnsteinene i Stadens mur var smykket med alle slags kostbare steiner. ... De tolv portene var tolv perler. Hver enkelt port var av én perle. Og Stadens gate var av rent gull, som gjennomsiktig glass.» (Åp.21,11-14.19.21).
Når Guds folk kommer inn i Staden blir det sunget: «Åpne portene, så det rettferdige folkeslaget5 kan gå inn, de som holder fast på sannheten.» (Jes.26,2). «Men det skal aldri noen sinne komme noe inn i den som gjør den uren eller er årsak til styggedom eller løgn, men bare de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet.» (Åp.21,27).
Oljeberget
«På den dagen skal Hans [Jesu] føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem i øst. ... Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg.» (Sak.14,4.5). På samme sted som Han for opp til himmelen (Apg.1,9.12), skal Jesus nå komme ned.
I enkelte kristne miljøer blir denne hendelsen på Oljeberget satt i forbindelse med Jesu annet komme. En slik tolkning står som en motsetning til hva Bibelen ellers lærer. Paulus skriver klart og tydelig at Jesus, under sitt annet komme, ikke vil komme ned på denne kloden. Guds folk vil i stedet «bli rykket opp i skyer...for å møte Herren i luften» (1.Tess.4,17).
Dersom noen skulle gå omkring her på jorda og påstå at han er Kristus, kan vi utfra Guds ord vite at det dreier seg om et bedrag, uansett hvor mange tegn og under denne personen måtte utføre. «For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis de da sier til dere: «Se han er i ørkenen!» da gå ikke ut dit. Eller: «Se, han er i de innerste rommene!» så tro det ikke.» (Matt.24,25-27).
Hendelsen på Oljeberget finner sted etter de tusen år, når Jesus igjen kommer tilbake til joden og «alle de hellige» med Ham.
«På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem i øst. Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så det blir en meget stor dal. Halvparten av berget skal flytte seg mot nord og halvparten mot sør.» (Sak.14,4).
Satans opprør
Mens de frelste er i himmelen i tusen år, og Satan streifer omkring på den øde jorda, sover de mennesker som ikke tok imot Guds tilbud, dødens søvn. Etter de tusen år, vekkes de opp igjen. Det er den annen oppstandelse som finner sted.
Nå får Satan igjen mennesker å forføre, og det er nettopp det han vil gå inn for å gjøre. «Når de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folkeslagene...» (Åp.20,8). Disse menneskene står opp slik de gikk i graven. Tusen år i ubevisst søvn har ikke på noen måte forandret deres karakter eller deres holdning til Gud. De har avvist den muligheten de hadde til å bli beskyttet, og det er en enkel sak for Satan å forføre dem. Villige og med iver følger de Satan idet han samler dem til et siste angrep mot Gud og Hans folk.
Begynnelsen på Satans opprør var et ønske om å bli lik Gud. Selv om han bare var et skapt vesen, «en salvet kjerub med dekkede vinger», som til og med «var på Guds hellige berg,» ble han misunnelig på Jesus og mente at han selv isteden burde ha Hans plass i Guddommen.
«Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg. ... Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet.» (Esek.28,14.15.17). «For det er du som har sagt i ditt hjerte: «Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.» (Jes.14,13-14).
Satan brøt flere av Guds bud, som er grunnlaget for Hans styresett, og han nektet å vende om fra den veien han var i ferd med å stake ut. «Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet6 . Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg... Jeg kastet deg til jorden...» (Esek.28,16.17). Som en synder kunne Satan og de englene som fulgte ham i opprøret, ikke få være i himmelen lenger. Ingen synder kan leve evig.
Den åndelige kampen mellom Satan og Kristus, blir beskrevet i Åpenbaringsbokens 12. kapittel: «Og det brøt ut krig i himmelen, Mikael [Jesus] og Hans engler kjempet mot dragen [Satan]. Og dragen og englene hans kjempet, men de fikk ikke overtaket. Det ble heller ikke funnet plass for dem i himmelen lenger. Så ble den store dragen kastet ut, den gamle slangen, han som kalles djevelen eller Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet til jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham. ... Gled dere derfor, dere himler, og dere som bor i dem! Ve over jordens og havets innbyggere! For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid.» (Åp.12,7-9.12).
Satan mobiliserer sin hær
Når Satan blir sluppet løs fra sitt tusen år lange “fengselsopphold”, går han «ut for å forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede Staden.» (Åp.20,7-9). Ønsket om Jesu posisjon og ære blusser igjen opp hos Satan, og i spissen for talløse mengder mennesker drar han opp mot Det nye Jerusalem for å beleire byen og innta den.
Men Gud er klar over alt dette. Han kjenner enden fra begynnelsen, og når de utallige folkemengdene samler seg omkring Jerusalem, vil Han fullbyrde sin rettferdige dom over dem. «Min dom er å samle folkeslag,» forteller Han gjennom sine profeter, «å kalle sammen kongeriker, for å utøse Min harme over dem, all Min brennende vrede. For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild.» (Sef.3,8).
Gjennom Joel har Han sagt: «For se, i de dager og på den tiden, når Jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem7 , da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal8 . Der skal Jeg holde dom over dem... Folkeslagene skal vekkes og komme opp til Josjafats dal. For der skal Jeg sitte for å dømme alle folkeslagene som er omkring overalt. ... Det er skarer, ja skarer i avgjørelsens dal.» (Joel 3,6-7.17.19).
«Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til strid mot deg9 , skal falle for deg. ... Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes...» (Jes.54,15.17). Angrepet fra Satan og hans hærer vil ikke lykkes. De vil få sin rette dom.
«Se, Jeg skal gjøre Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også over Juda skal det komme når Jerusalem blir beleiret. På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte den bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot dem. ... På den dagen skal det skje: Jeg søker å ødelegge alle folkeslagene som kommer imot Jerusalem. ... Jeg skal utrydde avgudenes navn fra landet, så de ikke skal bli husket lenger.» (Sak.12,2-3.9; 13,2).
Gjennom Esekiel sier Gud: «Jeg skal føre dere ut i folkenes ørken, og der skal Jeg dømme dere, ansikt til ansikt. ... Jeg skal rense ut opprørerne som er iblant dere, og dem som gjør overtredelser mot Meg. Jeg skal føre dem ut av landet der de bor, men de skal ikke komme inn i landet Israel. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren.» (Esek.20,35.38).
Bøkene åpnes
Johannes forteller at han «så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker10 ble åpnet.Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok11 . Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» (Åp.20,12). Når bøkene åpnes, minnes de gudløse hver eneste synd de har begått. «Der skal dere huske deres ferd og alle gjerningene som gjorde dere urene. Dere skal ha avsky for dere selv i egne øyne, på grunn av alt det onde dere har gjort. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren...» (Esek.20,43-44).
De ugudelige vil huske hvordan de forkastet Guds bud og foraktet Hans sendebud12 . De ser hva de kunne ha vunnet dersom de hadde valgt å stå på Guds side i den store striden, men nå må de isteden høste straffen av evig fortapelse. De vil «ha avsky» for seg selv, og innse hvordan Guds dom over dem er rettferdig. Men dette betyr ikke at de angrer sitt opprør. I likhet med Judas da han hadde forrådt Jesus, angrer de konsekvensene av sine overtredelser, og ikke selve synden. De har ingen kjærlighet for Gud, selv om de gjerne skulle hatt Det nye Jerusalem i eie.
Guds ord forteller hvor nytteløst det ville være å slippe disse menneskene inn i himmelen. Dersom straffen for deres lovbrudd ble fjernet, ville de gjort det samme igjen.
«Vær bare nådig mot den ugudelige, men han lærer likevel ikke rettferdighet. I oppriktighetens land vil han gjøre urett, og han vil ikke se etter Herrens majestet. Herre, Din hånd er løftet, men de vil ikke se! Likevel skal de se og bli til skamme over nidkjærheten [sjalusi13 ] for folket. Ja, ild skal fortære dine fiender.» (Jes.26,10-11).
Tross sin motvilje mot Gud og Hans prinsipper, vil de ugudelige «kjenne at Jeg er Herren» (Esek.20,44), og de må innrømme at Hans dommer er rettferdige. Fra Staden lyder sangen: «Store og underfulle er Dine gjerninger, Herre Gud., Den Allmektige. Rettferdige og sanne er Dine veier, Du, de helliges Konge! Hvem skal ikke frykte Deg, Herre, og ære Ditt navn? For Du alene er hellig. For alle folkeslag skal komme og tilbe framfor Deg, for Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» (Åp.15,3-4).
Ildsjøen og den annen død
Satan gjør et siste forsøk på å få med seg folkeskarene til å angripe Staden, men de innser at de har tapt, og i stedet går de løs på mennesker som under et skinn av å være Guds arbeidere, har fungert i Satans tjeneste for å føre dem vill. «Hver av dem skal gripe hånden til sin neste og løfte hånden mot sin neste.» (Sak.14,13). «Hver mann skal vende sverd mot sin bror.» (Esek.38,21).
Satans forsøk på å erobre Det nye Jerusalem er mislykket, og syndens natur og grusomhet er til det fulle avslørt. Det er tid for fullbyrde dommen. «Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og fortærte dem.» (Åp.20,9).
«Sannelig, på den samme dagen [som Satan og hans hær kommer imot Israel, Guds folk, og omringer Staden] skal det komme et stort jordskjelv... Fjellene skal styrtes ned, bratthengene skal falle ned, og hver mur skal falle til jorden. ... Jeg skal dømme ham [Satan] med pest og med blodsutgytelse. Over ham, hans stridstropper og de mange folkene som er med ham, skal Jeg la det regne et flommende regn, hagl som stein, ild og svovel.» (Esek.38,19.20.22).
«Han lar det regne snarer over de ugudelige: ild og svovel og en glohet vind skal være den del de får i sitt beger.» (Sal.11,6).
Gud sender ild ned fra himmelen, slik Han en gang ødela byene Sodoma og Gomorra som et advarende illustrasjon på den kommende dommen (1.Mos.19 og Jud.1,7)14 . Samtidig styrter fjellene sammen, og jorden skjelver og slår sprekker. Ild slår opp fra jordens indre, og jordens overflate blir som en brennende sjø av ild.
«Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen. ... Men de feige, vantro, avskyelige, morderne, de som lever i hor, trollmennene, avgudsdyrkerne og alle løgnere skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den annen død.» (Åp.20,15; 21,8).
«Alle de overmodige, ja hver den som lever i ugudelighet, skal bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier hærskarenes Herre, så det verken blir rot eller gren igjen.» (Mal.4,1). Satan er roten, og de mennesker som har fulgt ham, er grenene. Alle vil de nå få del i straffe som er tilmålt dem.
«Men for dere som frykter Mitt navn, skal Rettferdighetens Sol gå opp med legedom ved sine vinger. ... Da skal dere trampe ned de ugudelige, for de skal være som støv under deres føtter på den dagen Jeg gjør dette, sier hærskarenes Herre.» (v.2.3) Guds folk er trygge i Den evige staden mens alt dette skjer. For «den som har del i den første oppstandelsen, over dem har den annen død ingen makt.» (Åp.20,6).
Evig utslettelse
Hvor lenge skal de ugudelige brenne? Det avhenger av den straffen de er tilmålt. De «ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger» (Åp.20,12). Det som er sikkert er at ingen kommer til å brenne i «all evighet», slik mange forestiller seg Guds straff. Disse menneskene har valgt ikke å stå på Guds side, og de vil derfor ikke arve det evige liv. Følgelig kan de heller ikke brenne evig.
Guds ord forteller at «de ugudelige skal gå fortapt. Og Herrens fiender skal bli borte som engenes prakt. De skal bli til røyk og svinne bort.» (Sal.37,20).
«For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet. Det er bare en liten stund, så er ikke de ugudelige der mer. Sannelig, du skal se nøye etter stedet hans, men det finnes ikke mer.» (Sal.37,9-10).
«Du lar hvert minne om dem gå til grunne.» (Jes.26,14).
«For Herrens dag er nær for alle folkeslagene. Som du har gjort, slik skal det bli gjort mot deg. Du får lønnen tilbake over ditt eget hode. For som dere drakk på Mitt hellige berg, slik skal alle folkeslagene drikke hele tiden. Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til.» (Ob.1,15-16).
Den største og lengste straffen blir tildelt Satan, hovedmannen bak hele opprøret. Ikke bare må han sone for sine egne synder, men han må også bære straffen for de syndene Guds folk har begått, men som de har overgitt til Kristus. Nå blir all denne skylden lagt på Satan15 .
Til Satan sier Gud: «Jeg kastet deg til jorden. Jeg la deg ned foran ansiktene på konger, så de kunne stirre på deg [sml. Jes.14,16]. Du vanhelliget dine helligdommer ved dine mange misgjerninger, ved at du drev handel på urett vis. Derfor henter jeg frem ild fra din midte. Den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for øynene på alle som ser deg. Alle som kjente deg blant folkene, er forskrekket over deg. Du er blitt til redsler, og for evig skal du ikke være mer.» (Esek.28,17-19).
«Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel...» (Åp.20,10)
Synden og synderne blir utslettet fra universet. Vi er blitt fortalt at «den siste fienden som skal bli utslettet, er døden» (1.Kor.15,26). Dette vil nå gå i oppfyllelse: «Deretter ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen.» (Åp.20,14).
Den fortærende ilden renser jorden fra all fordervelse og alle minner om synd og død. Om det han fikk se videre, forteller Johannes: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer.» (Åp.21,1).
Den nye jord
«Og jeg hørte en høy røst fra himmelen som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.» Så sa Han som satt på tronen: «Se, Jeg gjør alle ting nye.»» (Åp.21,3-5).
Det nye Jerusalem, med dens gate av «rent gull, som gjennomsiktig glass» (v.21), er hovedstaden på den nye jord. «Men jeg så ikke noe tempel i den, for Herren Gud, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Og Staden har ikke bruk for solen eller månen til å skinne i den, for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys. Og de frelstes folkeslag skal vandre i dens lys, og kongene på jorden fører sin herlighet og ære inn i den. Dens porter skal aldri være stengt om dagen. Natt skal det ikke være der.» (Åp.21,22-25).
«Da skal Jerusalem være hellig, og ingen fremmed skal fare gjennom henne igjen. På den dagen skal det skje: Fjellene skal dryppe av søt vin, haugene skal flyte av melk, og alle bekkene i Juda skal flomme av vann. En kilde skal velle frem fra Herrens hus og vanne Akasiedalen.» (Joel 3,22-23).
«Og han viste meg en ren elv med livets vann, som funklet som krystall, og som strømmer ut fra Guds og Lammets trone. Midt i Stadens gate, og på begge sider av elven, vokser livets tre som bærer frukt tolv ganger i året og gir sin frukt hver måned. Bladene på treet er til legedom for folkeslagene. Og det skal ikke lenger være noen forbannelse, men Guds og Lammets trone skal være i Staden, og Hans tjenere skal tjene Ham.» (Åp.22,1-3). Det som Adam og Eva på grunn av syndefallet ble stengt ute fra, får nå de frelste tilgang til i all evighet. Guds hensikt med jorden og menneskene blir nå oppfylt.
«Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder.» (Jes.32,18)
«Det skal ikke lenger høres om vold i ditt land, eller om ødeleggelse og undergang innenfor dine grenser. Men du skal kalle dine murer for Frelse, og dine porter for Lovprisning.» (Jes.60,18).
«Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm sammen med oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren.» (Jes.65,25).
«Men ingen som bor der skal si: «Jeg er syk.» For folket som bor i den, er blitt tilgitt misgjerningen.» (Jes.33,24).
Fotnoter
JESU GJENKOMST
1 Å blåse i basunen var et signal om å gjøre seg klar til strid. Gud bruker det som illustrasjon på hvordan Hans folk må våkne opp, bli klar over sine synder og gjøre seg rede til Hans komme.
2 Gud gav israelittene helligdomstjenesten for å vise dem hvordan frelsesplanen skulle fungere. Dyret som måtte ofres når noen hadde begått en synd, var et symbol på den kommende Messias som skulle ofres for verdens synder. Den uskyldige måtte dø for at den skyldige kunne gå fri. Helligdomstjenesten var derfor bare gyldig frem til Jesu død på korset (Hebr.10,1-4.14). Da hadde skyggen møtt sitt motbilde, og noen flere ofringer var ikke nødvendig. Det var denne seremoniloven (helligdomstjenesten) som ble opphevet med Jesu død på korset, ikke De ti bud! Loven/ budene ble stadfestet (Matt.5,17).
3 Den evige pakten er den pakt Gud sluttet med menneskene allerede i Edens hage. Jesus skulle dø en stedfortredende død for oss, slik at vi kunne få tilgivelse og bli renset fra all synd. Dette innebærer det som står beskrevet i Hebr.8,10-12, hvor Gud sier at Han vil tilgi og glemme våre lovbrudd (det Gud kaller synd er brudd på Hans ti bud, se 1.Joh.3,4) og skrive sin lov i våre hjerter og sinn, slik at de blir en del av oss og vi ikke synder lenger. (Se også artiklene Å redde liv og Guds fulle rustning i OBADJA nr.2, 1999) De mennesker som «aktet den evige pakten for intet» er altså de mennesker som ikke ville ta imot frelsestilbudet. Det er de som har avvist Gud, Hans lov og Hans redningsplan. Disse vil selv måtte bære sin syndeskyld og straff.
4 Dessverre vil det, slik som det har vært opp gjennom hele historien, også være slik i endens tid at flertallet fornekter Gud og Hans lov. Når disse dør på «Herrens vredes dag», vil det kun være et lite antall mennesker igjen som ikke vil bli rammet av straffen. Disse har tatt imot Jesus som sin Frelser. De har overgitt sin synd til Ham og tatt imot den nåde Han har tilbudt for å rense dem fra all synd. Disse kommer ikke til å være igjen på jorden når den er lagt øde og er uryddig og kaotisk, men de vil bli rykket opp i skyene for å møte sin Frelser i luften (1.Tess.4,16-17), og sammen med Ham vil de reise tilbake til himmelen, hvor de vil regjere med Ham i 1000 år.
5 Sml. Matt.24,4-5.23-27.
DE TO OPPSTANDELSENE
I Augustin hadde selv tilhørt manikeismen (en gnostisk sekt) hvor Platons lære om de to verdener – sanseverdenen (det vi ser rundt oss) og idéverdenen (hvor alt, inkludert sjelen, eksisterte evig) – stod sterkt. Augustin får nå (bl.a. ved høyere utdanningssteder for teologer) ære for å ha smeltet platonismen sammen med kristendommen.
2 Sml. 1.Tess.4,16 og Åp.11,15-18.
3 «Dødens brodd er synden...» (v.55). I likhet med døden, vil heller ikke synden ha noen makt over de mennesker som har valgt Guds side i den store striden. Synden, som helt siden syndefallet har holdt menneskene i trelldom, har fullstendig mistet sin makt over dem, og vil bli utryddet når Gud «gjør alle ting nye».
4 Endring av karakteren må foregå i dette liv. Jesus har lagt alt til rette for at vi skal kunne seire over enhver synd. Etter syndefallet kom mennesket under Satans herredømme, i og med at Adam og Eva valgte å følge hans råd i stedet for Guds. Følgelig er det også umulig for et menneske å stå imot synden i egen kraft, nettopp fordi vi har en fallen natur (kjød, sarx på gresk). Jesus tok på seg denne naturen da Han kom til jorden som et menneske: «Ordet [Jesus] ble kjød [sarx].» (Joh.1,14). Med menneskets falne natur viste Jesus at det går an å leve et liv uten synd, dersom vi overgir oss fullstendig til Gud og tar imot Hans kraft til seier. Jesus tilbrakte timer sammen med Faderen i bønn, og Han hentet kraft til den gjerning Han skulle utføre. Han viste oss oppskriften på seier over synd. Den kraft som hjalp Jesus til å leve et syndfritt liv, står også tilgjengelig for oss. Satan, syndens far og dødens herre (Hebr.2,14), har ingen makt over noe menneske dersom det setter sin lit til Gud! Ingen synd eller fristelse eller tilbøyelighet er for stor til at vi med Guds hjelp kan seire over den. Derfor er det viktig at vi overgir all bevisst synd, all synd som Gud viser oss, til Ham, slik at Han kan tilgi oss og rense oss fra den. Resultatet av Guds arbeid med den kristne, er en endret karakter. Når Jesus kommer igjen, vil vi bli forvandlet, men dette er en forvandling fra dødelig (hvor vi er under dødens makt) til udødelig (hvor vi kan leve evig). Dødens makt er fullstendig brutt! Det er altså ikke snakk om en endring av selve karakteren. Men, vil noen kanskje spørre, betyr dette at vi vil fortsette å synde i evigheten? Og hva med de synder som vi ikke har vært klar over, og som vi ennå ikke har rukket å overgi til Gud (noe vi etter vår innstilling straks ville ha gjort dersom Gud hadde vist oss dette problemet)? Det menneske som har vunnet seier vil ikke fortsette å synde. Det har allerede overgitt seg selv fullstendig til Gud, og er villig til å følge Ham hvor enn Han måtte lede dem og gi slipp på alt Han måtte be dem. Et av spørsmålene som blir stilt av de troende ved Jesu gjenkomst, er: «Død hvor er din brodd?» (1.Kor.15,55). I neste vers får vi vite at «dødens brodd er synden». I likhet med døden, har synden mistet all makt over de menneskene som har valgt Guds side. Satan kan med andre ord ikke tvinge noen til å synde mer. De er fullstendig fri fra hans trelldom. «Han [Gud] er Den som har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i Sin elskede Sønns rike.» (Kol.1,12-13).
DE TUSEN ÅR OG DEN ENDELIGE DOMMEN
1.Sml. Åp.20,1 Satan og hans engler blir bundet til den øde jorda, og de kan heller ikke dra noen andre steder - til de andre verdener eller i himlene (se Åp.12,12) - for å forføre noen. Først etter de tusen år vil de slippes løs «for en kort tid», og de vil få sin endelige dom «på den store dag».
2.Denne oppklarende dommen vil altså foregå etter Jesu annet komme.
3.Kristus.
4.Navnet Israel betyr egentlig «fyrste med Gud» eller «kjempet med Gud», og ble gitt til Jakob da han «kjempet med Gud og med mennesker» og seiret (Se 1.Mos.32,24-30). Denne kampen ble et symbol på den kamp Guds folks kommer til å kjempe i endetiden. Jakob, eller Israel, var en av stamfedrene til israelittene. Hans tolv sønner viser inndelingen for Israels tolv stammer. (Kun to av disse stammene er kjent i dag, nemlig Juda og Benjamins stamme. De øvrige ti forsvant etter at de ble erobret og ført i fange av assyrerne.) Som et folk var israelittene kun utvalgt i den grad de gjorde, og fortsatte å gjøre, Guds vilje. Da jødene forkastet Jesus som Guds Sønn, stengte de i praksis seg selv ute fra Guds rike. De hadde ikke lenger noen privilegier, «for Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom.2,11) og «her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell eller fri...» (Kol.3,11). Kjødelig avstamning gjør ingen til Guds folk (se Joh.8,31-47). Israel, det utvalgte folket, var et symbol på Guds utvalgte folk gjennom alle tider og fra alle nasjoner. «For Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet.» (1.Sam.16,7). Gud gransker menneskenes hjerter, og dømmer dem med rettferdighet, utfra deres sanne karakter (se Matt.15,8-9; 22,25-28). «Men dere skal vite at Herren har utvalgt seg den gudfryktige.» (Sal.4,4). De som takker ja til Guds frelsestilbud, frykter Ham og lyder Hans bud, de utgjør Guds sanne folk. Paulus skriver: «For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven.» (Rom.2,28-29).
5.»Herre, hvem får bli i Ditt tabernakel? Hvem får bo på Ditt hellige berg?» Spørsmålet stilles i Sal.15,1, og mange steder i Bibelen får vi svaret på dette: Sal.15,2-5; Joel 3,5; Åp.14,1-5; 22,14, Jes.33,15-16; Sal.37,29-31; Ord.2,21; 28,10.18; Jes.57,13; 65,9; Sal.4,4; Jer.7,5-7; Ord.2,21; Sal.69,37; 1.Pet.3,10-11; Jes.56,6-7; Sal.61,6.
6.Syndens lønn er døden, også for Satan og de englene som fulgte ham i opprøret. Satan hadde hatt en høy possisjon i himmelen. Han var «en salvet kjerub med dekkede vinger. Jeg har innsatt deg,» sier Gud, og fortsetter: «Du var på Guds hellige berg [i «Eden, Guds hage», v.13]. Du vandret blant glødende steiner [sml. glasshavet i Åp.4,6]. Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg. Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet. Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg. Jeg lot deg gå fortapt, du kjerub med dekkede vinger, fra å være blant de glødende steinene.» (Esek.28,14-16). Gud kunne ikke tillate synden å være i himmelen. På samme måte som Adam og Eva ble stengt ute fra paradiset da de valgte ulydighet mot Gud og syndet mot Ham, ble Satan og hans engler kastet ut fra himmelen. Hvorfor? Om det syndige mennesket sa Gud: «Bare han nå ikke rekker ut hånden og eter av livets tre, så han lever evig.» (1.Mos.3,22). Lovens rettferdighet krever at synderen får sin straff, nemlig døden. Gud kan ikke tillate at synden
|
|
|
