Utvid din horisont   
    Søk i våre sider:




Forsiden Nettbutikk Kontakt oss Treenglers diverse Online bøker BIBEL MAGASINET Spesielle temaer Teologi Isak og Ismael Kan de levende samtale med de do Paktene del 1 Paktene fortsetter Drommen om et fredsrike Drommen om et fredsrike del 2 Guds navn er Maktsystemer Hvorfor helligdommen? Guds frelsestilbud Jakobs stige Åpenbaringer fra Gud 1 Åpenbaringer fra Gud 2 Åpenbaringer fra Gud 3 Når mennesker tar Guds plass 1 Når mennesker tar Guds plass 2 Når mennesker tar Guds plass 3 Oversikt Den nye fødsel Vitenskap og arkeologi Debatterte bibelvers Bibel profetier Bibel historie BIBEL kanalen

Handlekurven din
er tom.






 		  
Forsiden > BIBEL MAGASINET > Teologi > Åpenbaringer fra Gud 3



Sannhetens budbærere
Valdenserne betraktet ikke Skriften bare som en bok om Guds handle­måte med menneskene i tidligere tider, og en kilde til informasjon om ansvar og plikter de selv hadde, men også som en åpenbaring av de farer og den herlighet som hører fremtiden til. De trodde at alle ting snart ville ta slutt.

Jo mer de studerte Guds ord med bønn og tårer, desto sterkere inntrykk gjorde det, og desto klarere forstod de sin plikt til å undervise andre om frelsens budskap. De så frelsesplanen klart åpenbart i den hel­lige boken, og fant trøst, håp og fred i troen på Jesus. Etter hvert som Ordet opplyste deres forstand og gjorde dem glade, lengtet de etter å gi det videre til dem som levde i pavemaktens villfarelser.

De så hvordan mange som fulgte paven og presteskapet, forgjeves forsøkte å oppnå syndsforlatelse ved å pine og plage seg selv. Ettersom de var opplært til å tro at deres gode gjerninger skulle frelse dem, så de bare på seg selv og var opptatt av sin egen syndige tilstand. De trodde at de var under Guds vrede. Derfor plaget de sjel og kropp, men fant ingen fred. Slik ble oppriktige mennesker bundet av romerkirkens læresetninger.

Mange forlot slekt og venner og tilbrakte sitt liv i klosterceller. Ofte fastet de og pinte og plaget seg selv for å få samvittighetsfred. De hadde våkenetter og lå timevis utstrakt på det kalde, fuktige steingulvet i de dystre cellene. De gjorde lange pilegrimsreiser og ydmykende bots­øvelser, og pinte seg selv på det frykteligste. Tynget av syndeskyld og plaget av frykten for Guds vredeshevn, bar de på lidelsen til kreftene var uttømt, og de døde uten en eneste stråle av lys og håp.

Valdenserne lengtet etter å gi disse menneskene livets brød, forkynne Guds frelsesløfter og vise dem til Kristus som deres eneste frelseshåp. De avviste læren om gode gjerninger som soning for overtredelse av Guds lov. Tillit til menneskelig fortjeneste stenger veien for Kristi grenseløse kjærlighet. Jesus døde som et offer for menneskene, fordi den falne menneskeslekten selv ikke har noe å komme til Gud med. Den kors­festede og oppstandne frelsers fortjeneste er grunnlaget for den kristnes tro. Sjelen er like avhengig av Kristus som lemmene er av kroppen, eller grenene av stammen, og forbindelsen med ham må være like virkelig.

Det som paver og prester forkynte, hadde fått menneskene til å opp­fatte Gud, ja, endog Kristus, som streng, dyster og utilnærmelig. Frelse­ren ble fremstilt så blottet for medfølelse med menneskene i deres syndige tilstand at de måtte be prester og helgener om å tale deres sak. De som var opplyst av Guds ord, lengtet etter å vise disse menneskene til Jesus som den medlidende, kjærlige frelser som med åpne armer innbyr alle til å komme til ham med syndebyrden og alt som tynger dem. De ønsket å fjerne alle hindringer som Satan la i veien for at folk ikke skulle få øye på løftene og gå direkte til Gud med sine synder og få tilgivelse og fred.

Valdensermisjonærene var ivrige etter å forklare evangeliet for søkende mennesker. Forsiktig tok de frem avskriftene av Bibelen. Deres største glede var å bringe håp til oppriktige, skyldtyngede mennesker som bare kunne se en hevnens Gud som ventet på å la rettferdigheten skje fyllest. Med skjelvende lepper og med tårer i øynene, ofte på kne, fortalte de om løftene som åpenbarer synderens eneste håp. Lyset trengte inn i mange mørke sinn og fjernet skyene. Så kunne «rettferds sol renne med legedom under sine vinger». Ofte måtte de lese samme bibeltekst om og om igjen, som om tilhøreren ville forvisse seg om at han hadde hørt riktig. Det gjaldt særlig disse ordene: «Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd.» «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» (Mal.4,2;1.Joh.1,7;Joh.3,14.15)

Det var mange som ikke lot seg villede av romerkirken. De innså hvor meningsløst det var at mennesker eller engler skulle tale synderes sak. Da lyset gikk opp for dem, utbrøt de gledestrålende: «Kristus er min prest. Hans blod er mitt offer. Hans alter er min skriftestol.» De satte hele sin lit til Jesu fortjeneste og gjentok ordene: «Uten tro er det umulig å behage Gud.» «I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Heb.11,6;Apg.4,12)

Noen av disse menneskene som var så hardt prøvet, kunne likesom ikke fatte at Kristus virkelig brydde seg om dem. De følte en slik befrielse og var så overveldet av lyset som skinte på dem, at de følte det som om de var i himmelen. Tillitsfullt la de hendene sine i Kristi hånd og satte føttene på den evige klippen. Nå var de ikke lenger redde for å dø, men var villige til å tåle fengsel og kjetterbål hvis de bare kunne ære Kristus

I hemmelighet ble Guds ord tatt frem og lest, somme tider for en enkelt person, andre ganger for en liten gruppe som lengtet etter lys og sannhet. Ikke sjelden tilbrakte de hele natten på denne måten. Ofte var folk så grepet at han som leste for dem, måtte vente før han fortsatte, så tilhørerne skulle få tid til å fatte frelsens budskap. Rett som det var utbrøt de: «Vil Gud ta imot mitt offer? Bryr han seg virkelig om meg? Vil han tilgi min synd?» Og svaret lød: «Kom til meg, alle dere som stre­ver og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» (Matt.11,28)

I tro grep de løftet, og så kom det glade svaret: «Ikke flere pilegrims­ferder, ingen slitsomme reiser til hellige steder! Jeg kan komme til Jesus slik som jeg er, syndig og uverdig. Han vil ikke avvise den botferdiges bønn.» «Dine synder er tilgitt.» «Endog mine synder kan han tilgi!»

En hellig glede fylte sinnet, og Kristus ble opphøyet i takk og lovsang. Glade og lykkelige reiste de hjem for å spre lyset og fortelle andre om sin nye erfaring - at de hadde funnet ham som er sannheten og livet. Det var en forunderlig kraft i Skriftens ord som virket på dem som lengtet etter sannhet. Det var Guds røst, og de som lyttet, ble overbevist.

Sannhetens budbærer drog videre til et nytt sted, men folk snakket ofte om hans beskjedne opptreden, hans oppriktighet, hans alvor og dype fromhet. I mange tilfeller hadde tilhørerne ikke engang spurt hvor han kom fra eller hvor han skulle hen. De hadde vært så overveldet, først av forbauselse, senere av takknemlighet og glede, at det ikke falt dem inn å spørre. Når de hadde insistert på at han skulle bli med dem hjem, hadde han svart at han måtte oppsøke de fortapte sauene i hjor­den. Kunne det være en engel fra himmelen? undret de.


Korstog mot valdenserne
I mange tilfeller så de ham aldri igjen. Han hadde reist til andre land, eller han henslepte livet i et eller annet ukjent fengsel. Eller kanskje knoklene hans lå og ble bleket av sollyset der han hadde vitnet om sann­heten. Men ordene han hadde talt, kunne ikke bli utslettet. De utførte sin gjerning i menneskers sinn, men resultatet vil først bli kjent på den store dag.

Valdensermisjonærene trengte inn i Satans rike, og mørkets makter ble mer vaktsomme. Ondskapens fyrste la merke til hvert forsøk på å fremme sannhetens sak, og han satte frykt i sine medhjelpere. Pavens representanter så en fare i den virksomhet disse omreisende predikantene drev. Hvis sannhetens lys fikk lov å skinne uhindret, ville det fordrive villfarelsens mørke skyer som ruget over menneskene. Det ville lede deres sinn og tanker til Gud alene og gjøre endelig slutt på Roms overhøyhet.

At det virkelig var noen som holdt urmenighetens tro i hevd, var et stadig vitnesbyrd om romerkirkens frafall, og vakte derfor bitter mot­stand og forfølgelse. Når disse menneskene nektet å forkaste Den helli­ge skrift, var det en forbrytelse som romerkirken ikke ville tolerere, og det ble bestemt at de skulle utryddes. Nå begynte de frykteligste korstog mot Guds folk som holdt til i fjellene. Agenter for inkvisisjonen ble sendt for å oppspore dem, og det skjedde ofte at den uskyldige Abel falt som offer for Kains morderhånd.

Ikke sjelden ble de fruktbare markene deres ødelagt, og hjemmene og gudshusene jevnet med jorden. Der fredelige og arbeidsomme mennes­ker engang hadde hatt sitt hjem og sine frodige åkrer, var det nå bare en villmark. På samme vis som rovdyrenes villskap øker når de smaker blod, ble pavemaktens representanter enda mer rasende når de så hvor­dan ofrene led. Mange av disse sannhetsvitner ble forfulgt over fjellene og jaget ned i dalene der de fant ly i de veldige skogene og mellom fjellknauser.

Ingen hadde noe å utsette på disse menneskenes moralske atferd. Endog deres fiender måtte medgi at de var fredelige, stillferdige og fromme. Den store forbrytelsen var at de ikke ville tilbe Gud slik paven ønsket det. Derfor ble de utsatt for enhver form for ydmykelse, hån og tortur som mennesker eller djevler kunne pønske ut.

Da romerkirken hadde bestemt seg for å utrydde denne forhatte sekten, sendte paven ut en bannbulle som stemplet dem som kjettere og dømte dem til døden. De ble ikke anklaget for løsgjengeri, bedrag eller for å lage bråk. Men det ble hevdet at deres fromme og forsiktige opp­treden kunne villede «fårene i den sanne hjord». Derfor gav paven ordre om at «denne onde og avskyelige sekten av skamløse individer» skulle «knuses som giftslanger dersom de nektet å avsverge sin tro». (Wylie 16, kap.1)

Visste denne hovmodige herskeren at han engang skal høre disse ordene igjen? Var han klar over at de ble skrevet i himmelens bøker og at han vil bli konfrontert med dem på dommens dag? «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» (Matt.25,40)

Denne bannbullen oppfordret alle kirkemedlemmer til å være med i kampen mot kjetterne. For å stimulere dem til å ta del i den grusomme aksjonen ble de «fritatt for alle kirkelige bøter og straffer, både de alminnelige og de mer spesielle. Den løste alle som sluttet seg til korstoget, fra enhver ed de måtte ha avlagt. Den gav deltagerne rett til å beholde alt de måtte ha tilegnet seg på ulovlig vis, og lovte fullstendig syndsforlatelse til enhver som utryddet en kjetter. Den annulerte alle kontrakter som valdenserne hadde fordel av, påla tjenerne deres å for­late dem, forbød å hjelpe dem på noen som helst måte, og gav alle og en­hver lov til å ta fra dem det de eide». Dette dokumentet viser klart hvem som stod bak. Det var ikke Kristus som talte gjennom dette, men Satan.

Kirkens ledere ville ikke rette seg etter den høye standard i Guds lov. I stedet laget de en modell som passet dem selv, og bestemte at alle skulle rette seg etter den, fordi Rom ville det slik. De frykteligste tragedier fant sted. Korrupte, blasfemiske prester og paver utførte det som Satan påla dem. De var blottet for barmhjertighet. De samme krefter som korsfestet Kristus og drepte apostlene, og som drev den blodtørstige Nero til krig mot de trofaste på hans tid, var nå i virksomhet for å utrydde Guds folk.

Forfølgelsene som i århundrer hjemsøkte disse gudfryktige mennes­kene, bar de med slik utholdenhet og tålmod at Kristus ble æret ved det. Til tross for utryddelseskrigen mot dem, og de umenneskelige massak­rer de ble utsatt for, fortsatte de å sende misjonærer ut med evangeliet. De ble jaget til døde. Men deres blod gav vekst til frøet de hadde sådd, og det ble en rik høst.

Slik vitnet Valdenserne om Gud flere hundre år før Luther ble født. Spredt omkring i mange land sådde de spiren til den reformasjonen som begynte med Wycliff, som vokste seg dypere og sterkere på Luthers tid, og som skal føres videre til tidens slutt av dem som er villige til å lide «på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus». (Åp.1,9)


Mot historiens klimaks. s.32-56




WYCLIFF
Kirkens vranglære avslørt
I likhet med senere reformatorer kunne heller ikke Wycliff i begynnel­sen forutse hvordan tingene skulle utvikle seg. Han hadde ikke til hen­sikt å sette seg opp mot Rom, men på grunn av sin lojalitet mot sann­heten kunne han ikke unngå å komme i konflikt med villfarelsen. Jo klarere han så pavedømmets villfarelse, desto ivrigere fremholdt han Bibelens lære. Han ble klar over at romerkirken hadde forlatt Guds ord til fordel for menneskelige overleveringer.

Fryktløs anklaget han presteskapet for å ha fjernet Bibelen, og krev­de at den igjen ble tilgjengelig for folk, og at kirken på ny anerkjente dens autoritet. Han var en dyktig og engasjert lærer og en veltalende predikant, og hans liv vitnet om det han forkynte. Han vant alminnelig aktelse og tillit for sin bibelkunnskap, sin logiske sans, sitt hellige liv, sin rettskaffenhet og sitt ukuelige mot.

Mange var utilfredse med sin tidligere tro da de ble oppmerksomme på den synd og last som hersket i romerkirken, og de la ikke skjul på sin glede over de sannheter Wycliff fremholdt. Men kirkens ledere ble rasende da de fant ut at denne reformatoren var i ferd med å få større innflytelse enn de selv hadde.

Wycliff hadde en egen evne til å avsløre villfarelser, og uten frykt gikk han til angrep på mange av de misbruk som kirken hadde godkjent. Mens han var hoffkapellan, gikk han kraftig imot at den engelske kon­gen skulle betale skatt til paven, og påviste at det var både ulogisk og i strid med Guds ord at paven skulle ha myndighet over verdslige styresmakter. Pavens krav hadde vakt stor forargelse, og Wycliffs uttalelser påvirket holdningen hos dem som hadde makten i landet. Kongen og adelen ble enige om å avvise pavens krav på verdslig myndighet, og de nektet å betale skatten. Dette var et kraftig slag mot pavens maktposi­sjon i England.


*        *        *

Sannbetens forsvarer for britisk domstol
Pavens representanter satte i verk nye tiltak for å bringe reformato­rens røst til taushet. Tre ganger i strekk ble han stevnet for forskjellige domstoler, men uten at det førte frem. En synode av biskoper erklærte først at skriftene hans var kjetterske. De fikk den unge kong Richard 2. på sin side, og det ble kunngjort at alle som holdt fast på forbudte læresetninger, skulle få fengselsstraff.

Wycliff anket synodens avgjørelse til parlamentet. Uten frykt anklaget han presteskapet og krevde en reform av de forskjellige misbruk som kirken godkjente. Så overbevisende skildret han pavestolens overgrep og korrupsjon at motstanderne ble forvirret. Hans venner og tilhengere var blitt tvunget til å gi etter, og nå ventet man at den gamle, ensomme og venneløse reformatoren ville bøye seg for kongens og biskopenes myndighet. I stedet var det pavens representanter som måtte gi opp. Wycliffs kraftige appell gjorde et sterkt inntrykk i parlamentet, bestem­melsen om straffeforfølgning ble opphevet, og han var igjen fri.

For tredje gang ble Wycliff stilt for retten, denne gangen for den høyeste geistlige domstol i landet. Her ville de ikke se gjennom fingrene med kjetteri. Nå skulle romerkirken endelig gå av med seieren og reformatorens verk bli stanset, trodde pavens menn. Kunne de bare få gjennomført sitt forsett, ville Wycliff bli tvunget til enten å tilbakekalle eller bli sendt på bålet.

Men han tilbakekalte ikke. Han ville ikke hykle. Uten å vakle holdt an fast på sin tro og avviste anklagen. Uten hensyn til seg selv, sin stilling og situasjonen han var i, stevnet han tilhørerne for Guds domstol og la deres list og bedrag på den evige sannhetens vektskål. Den Hellige Ånds kraft var merkbar i rettssalen. Forsamlingen var som tryllebundet og satt som fastnaglet til benkene. Wycliffs ord traff hjertene som piler fra Herrens kogger. Kjetteranklagen som de hadde rettet mot ham, sendte han med overbevisende kraft tilbake på dem selv. Hvordan våget de å spre slike villfarelser? For vinnings skyld gjorde de Guds nåde til en handelsvare.

«Hvem kjemper dere egentlig mot?» spurte han til slutt. «Mot en gammel mann på gravens rand? Nei, mot sannheten, den som er ster­kere enn dere, og som skal felle dere.» (Wylie 2, kap.13)  Deretter forlot han rettssalen, og ikke en eneste av motstanderne prøvde å hindre ham.

Wycliffs verk var nesten fullført. Sannhetens fane som han så lenge hadde båret, skulle snart falle ut av hendene hans. Men enda en gang skulle han vitne om evangeliet. Sannheten skulle bli forkynt i selve vill­farelsens høyborg. Wycliff ble stevnet for den pavelige domstol i Rom, som så ofte hadde utgytt de helliges blod. Han var ikke blind for faren som truet. Likevel ville han ha etterkommet innkallingsordren om ikke en lammelse hadde gjort det umulig for ham å reise. Men selv om røste hans ikke skulle lyde i Rom, kunne han tale gjennom det skrevne ord, og det bestemte han seg for å gjøre. Han skrev til paven. Brevet var holdt i en ærbødig og kristelig tone, men inneholdt en skarp kritikk av pavestolens pomp og prakt.

«Det er en glede for meg å kunne vitne for enhver om den tro jeg har, især for biskopen av Rom som jeg går ut fra er oppriktig og har en sunn dømmekraft. Derfor vil han sikkert bekrefte denne min tro, eller korri­gere den dersom den er feil. For det første tror jeg at Kristi evangelium er hele summen av Guds lov. ... Ettersom biskopen av Rom er Kristi stedfortreder på jorden, anser jeg ham fremfor alle andre mennesker å være bundet av evangeliets lov. For storheten hos Kristi disipler var ikke verdslig status og ære, men at de nøye fulgte Kristus i hans liv og ferd. Under sin vandring på jorden var Kristus en meget fattig mann som avslo all verdslig makt og ære.

Ingen ærlig person bør følge hverken paven eller andre hellige menn på andre områder enn der han følger Jesus Kristus. Peter og  Sebedeus sønnene vakte forargelse da de ønsket verdslig ære i strid med Kristi eksempel. Derfor bør man ikke følge dem i slike villfarelser.

Paven burde overlate all verdslig makt til staten, og alvorlig formane geistligheten til dette, for slik gjorde Kristus, særlig gjennom apostlene. Dersom jeg har tatt feil i noe av dette, vil jeg ydmykt ta imot korreks, ja endog gå i døden om nødvendig. Hvis jeg kunne gjøre det jeg selv ønsket, ville jeg mer enn gjerne stille meg frem for biskopen av Rom. Men Herren har villet det annerledes, og han har lært meg å lyde Gud mer enn mennesker.» Til slutt skrev han: «La oss be Gud om å vekke opp pave Urban 6., slik han gjorde i begynnelsen, så han sammen med presteskapet må følge Jesus Kristus i liv og vandel, og at de må under­vise folket grundig, så de også trofast kan gjøre det samme.» (J.Foxe, Acts and Monuments 3, s.49-50)

Slik fremholdt Wyclif Kristi mildhet og ydmykhet for paven og kardi­nalene. Han viste dem og hele kristenheten hvilken forskjell det var mel­lom dem og den Herre de gav seg ut for å representere.

Et udødelig livsverk
Wyclif var forberedt på at hans troskap ville koste ham livet. Kongen, paven og biskopene gikk til felles aksjon for å få has på ham, og det syn­tes uunngåelig at han i løpet av de nærmeste månedene ville ende sitt liv på kjetterbålet. Likevel mistet han ikke motet. «Hvorfor snakker dere må søke en martyrkrone langt borte? Forkynn Kristi evangelium for ovmodige prelater, så blir dere snart martyrer. Skulle jeg leve og være taus? ... Aldri! La slaget komme. Jeg er parat.» (D’Aubignè 17, kap.7)

Men Gud holdt sin hånd over ham. Den mannen som gjennom hele livet så tappert hadde forsvart sannheten med fare for sitt eget liv, skulle ikke falle i fiendens hender. Aldri hadde Wyclif tatt hensyn til sin egen sikkerhet, men Herren hadde beskyttet ham. Og nå, da fienden var sik­ker på sitt bytte, tok Gud ham bort. Idet han skulle forrette nattverd i sin menighet i Lutterworth, fikk han slag, og døde kort etter.

Gud hadde gitt Wyclif et oppdrag. Han hadde lagt sannhetsordet i hans munn og beskyttet ham så hans ord kunne nå ut til folket. Hans liv ble spart, og verket fortsatte inntil grunnvollen for det store reforma­sjonsarbeidet var lagt.

Wyclif kom fra den mørke middelalderen. Han hadde ingen forgjen­ger som hadde etterlatt noe han kunne bygge videre på. I likhet med døperen Johannes ble han kalt til å utføre et særskilt oppdrag, og han innvarslet en ny tid. Likevel fremholdt han Bibelens budskap så harmo­nisk og fullstendig at de reformatorene som kom etter ham, ikke kunne gjøre det bedre. Dette gjaldt også noen av dem som kom hundre år senere. Så bred og dyp var grunnvollen, og så solid og fast var reisverket at de som kom etter ham, ikke behøvde å gjøre det om igjen.


En lysende åndshøvding
Den bevegelsen Wyclif startet og som skulle føre til tros- og tanke-frihet, og løse folkegrupper fra Roms triumfvogn som de så lenge hadde vært lenket til, hadde sin basis i Guds ord. Her var kilden til den strøm av velsignelser som lik en elv med livets vann har flytt ned gjennom tidene helt siden 1 300-tallet.

Wyclif trodde fullt og fast på Den hellige skrift som den inspirerte Gudsåpenbaring, den pålitelige rettesnor for tro og liv. Han var oppdratt til å betrakte romerkirken som en guddommelig og ufeilbar auto­ritet, og til blindt å akseptere tusen år gamle dogmer og skikker. Men han forkastet alt dette og lyttet i stedet til Guds hellige ord, og oppford­ret folk til å godta dets autoritet. I stedet for at kirken skulle tale gjen­nom paven, fremholdt han at den eneste sanne autoritet var Guds tale gjennom Ordet. Han lærte at Bibelen er en fullkommen åpenbaring av Guds vilje, og at Den Hellige Ånd er Bibelens eneste tolk. Hvert menneske må selv studere den og lære å kjenne sin plikt. På den måten vendte han folks oppmerksomhet bort fra paven og romerkirken til Guds ord.

Wyclif var en av de største reformatorene. Bare få av hans etterfølgere kunne måle seg med ham i begavelse, i tankeklarhet, i ufravikelig tro­skap mot sannheten og i fryktløshet til å forsvare den. Renhet i liv, utrettelig flid i studium og arbeid, ubestikkelig rettskaffenhet, kristelig kjærlighet og troskap i tjenesten kjennetegnet denne første reformator. Dette til tross for det åndelige mørke og det moralske forfall på hans tid.

Wyclifs karakter vitner om hvordan Den hellige skrift er i stand til å utvikle og forandre mennesket. Bibelen gjorde ham til det han ble. De anstrengelser man gjør for å fatte sannheten i Guds ord, styrker sjels­evnene, utvikler forstanden, skjerper oppfatningsevnen og modner dømmekraften.

Bibelstudium bidrar mer enn noe annet til å foredle enhver tanke, følelse og ambisjon. Det gir mot, stabilitet, målbevissthet, tålmod og sjelsstyrke. Det foredler karakteren og renser sjelen. Intenst og andaktsfullt bibelstudium som bringer sinnet i direkte kontakt med Guds tanker, gir en person klarere åndsevner og edlere prinsipper enn den beste innføring i menneskelig filosofi er i stand til. «Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uerfarne innsikt.» (Sal.119,130)


Wyclifs åndsfrender blir forfulgt
Det som Wyclif hadde forkynt, fortsatte å spre seg. Hans tilhengere, som også ble kalt lollarder, reiste ikke bare omkring i hele England, men også til andre land for å spre kunnskap om evangeliet. Nå da lederen var borte, arbeidet disse predikantene enda ivrigere enn før, og folk strømmet til for å lytte. Noen blant adelen, og endog dronningen selv, var blant tilhengerne. På mange steder kunne man tydelig merke en forand­ring i folks oppførsel, og romerkirkens avguderiske symboler ble fjer­net fra kirkene.

Men snart brøt det løs en skånselsløs forfølgelse over dem som hadde våget å ta Bibelen som sin rettleder. De engelske kongene ville gjerne styrke sin makt ved å sikre seg støtte fra Rom, og nølte derfor ikke med å prisgi tilhengerne av reformasjonen. For første gang i Englands histo­rie ble kjetterbål brukt mot tilhengere av evangeliet.

Den ene etter den andre led martyrdøden. Sannhetens forsvarere ble bannlyst og pint og kunne bare rope til Herren i sin nød. Selv om de ble forfulgt som

Bibelen står over kirken
fiender av kirken og som landsforrædere, fortsatte de å forkynne på hemmelige steder. De gjemte seg i fattigfolks hjem og endog i huler og grotter.

Til tross for den intense forfølgelsen fortsatte de tålmodig i flere århundrer på en fredelig måte å fremføre sine alvorlige og inntrengende protester mot forvanskningen av den kristne tro. Datidens kristne kjente bare delvis til sannheten, men de hadde lært å elske og etterleve Guds ord og led tålmodig av den grunn. I likhet med disiplene var det mange som gav avkall på sine eiendeler for Kristi skyld. De som fikk lov å bo i sine hjem, tok gjerne imot sine forfulgte trosfeller. Når de selv ble jaget bort, fant de seg i sin skjebne.



Mot Historiens Klimaks s.58-70



HUS
«Det lot til at Hus på denne tiden hadde alvorlige indre kamper. Selv om kirken prøvde å overmanne ham med sine bannstråler, hadde han enda ikke forkastet dens autoritet. Fremdeles oppfattet han kirken som Kristi brud, og paven som Guds representant og stedfortreder.

Det som Hus kjempet mot, var misbruk av myndigheten, ikke selve prinsippet. Dette førte til en fryktelig konflikt mellom fornuften og samvittigheten. Dersom kirkens autoritet var rettferdig og ufeilbar, som han trodde den var, hvordan kunne det da være at han følte seg tvunget til å sette seg opp mot den? Han innså at det ville være synd å lyde den. Men hvordan kunne lydighet mot en ufeilbar kirke skape slike problemer? Dette var en gåte for ham. Denne tvilen pinte ham hver time på dagen.

Det beste svaret han kunne finne, var at situasjonen på Jesu tid hadde gjentatt seg, at prestene var blitt ugudelige og brukte sin lovlige myndig­het til noe som var ulovlig. Dette førte til at han både for sin egen del og i sin forkynnelse hevdet prinsippet om at Skriften, slik vi oppfatter den med forstanden, skal veilede samvittigheten. Med andre ord, at den eneste ufeilbare veileder er Guds tale gjennom Bibelen, ikke kirkens tale gjennom presteskapet.» (Wylie 3, kap.2)

Da uroen i Praha etter hvert stilnet av, vendte Hus tilbake til Betlehems-kirken, der han forkynte Guds ord med større mot og iver enn noen gang tidligere. Motstanderne var aktive og mektige, men dronningen og mange av adelsstanden var hans venner, og han hadde også en stor del av folket på sin side. De betraktet det som en ære å støtte ham når de sammenlignet hans rene, oppløftende forkynnelse og hellige liv med de demoraliserende dogmer som pavens representanter for­kynte, og når de så deres griskhet og utskeielser.


Hus og Hieronymus i felles innsats
Hittil hadde Hus arbeidet på egen hånd, men nå sluttet Hieronymus seg til reformasjonsbevegelsen. Mens han var i England, hadde han tatt imot Wiclifs lære. Gjennom resten av livet stod disse to sammen, og hel­ler ikke døden kunne skille dem. Hieronymus var meget begavet, vel­talende og kunnskapsrik, noe som gjorde ham populær. Men Hus hadde større karakterstyrke. Hans sindighet og dømmekraft la en demper på den mer impulsive Hieronymus som var ydmyk nok til å anerkjenne hans menneskelige kvaliteter og rette seg etter hans råd. Deres felles inn­sats gjorde at reformarbeidet hadde rask fremgang.

Gud gav disse utvalgte menn et stort lys, og de oppdaget mange vill­farelser i romerkirken. Likevel fikk de ikke alt det lyset som verden senere skulle få. Gud benyttet dem til å lede folk ut av romerkirkens mørke. De møtte mange og store hindringer, men Gud førte dem frem­over steg for steg etter hvert som de kunne tåle det. De var ikke for­beredt på å ta imot alt lys på en gang. Da ville de ha vendt seg bort, slik folk gjør når de kommer ut i kraftig solskinn etter å ha vært lenge i mørke. Gud gav derfor lederne lys etter hvert som folk kunne ta imot det. Ned gjennom århundrene skulle det komme andre trofaste perso­ner og lede menneskene enda lenger frem på reformasjonens sti.


Kirkemøtet i Konstanz
Splittelsen i kirken fortsatte. Tre paver kjempet nå om herredømmet, og striden førte til forbrytelser og opptøyer i kristenheten. Ikke nok med at de lyste hverandre i bann, men de grep også til våpen. Alle tre var opptatt av hvordan de skulle skaffe seg våpen og verve soldater. Til det trengte de penger, og for å skaffe dem til veie ble kirkens tjenester, embeter og velsignelser budt frem til salg. Også prestene, som fulgte sine foresattes eksempel, tydde til simoni og krig for å ydmyke rivalene og styrke sin egen makt. Med en stadig større dristighet tordnet Hus mot de avskyeligheter som ble tolerert i kristendommens navn. Folk ankla­get åpenlyst kirkens ledere for å være årsak til vanskelighetene i kris­tenheten.


Igjen syntes det som om Praha var på randen av et blodig opprør. Som i gamle dager ble Guds tjener anklaget for å være den som «fører ulykke over Israel». (1.Kong.18,17) Igjen ble byen satt under interdikt, og Hus trakk seg tilbake til sin fødeby. Det vitnesbyrdet som han trofast hadde båret frem fra Betlehems-kirken, hørtes ikke lenger. Nå skulle han tale fra en enda større plattform til hele kristenheten før han gav sitt liv som et vit­ne for sannheten.

For å bøte på de onder som Europa led under, ble det innkalt til et al­minnelig kirkemøte i Konstant i 1414. Det var etter oppfordring av keiser Sigismund at Johannes 23., en av de tre rivaliserende paver, sam­menkalte dette kirkemøtet. Kravet om et nytt kirkemøte var alt annet enn velkomment for pave Johannes. Hans karakter og politiske disposi­sjoner ville neppe tåle å bli undersøkt selv av prelater med så slapp moral som tilfellet var blant geistligheten på den tiden. Men han torde ikke motsette seg Sigismunds vilje.

Hensikten med dette kirkemøtet var å få slutt på splittelsen i kirke og utrydde kjetteriet. De to motpavene ble innkalt, og også Johan Hus som var den fremste talsmann for de nye idéer. De to pavene møtte ikke personlig av hensyn til sin sikkerhet, men sendte stedfortredere.

Selv om pave Johannes angivelig hadde sammenkalt kirkemøtet, var det med bange anelser han møtte. Han hadde nemlig mistanke om at keiseren i hemmelighet hadde planlagt å avsette ham. Han fryktet også for at han skulle bli krevd til regnskap for de utskeielser han hadde vanæret pavekronen med, og for de forbrytelser han hadde gjort seg skyldig i for å sikre seg den. Likevel var det med pomp og prakt han holdt sitt inntog i Konstanz, fulgt av de høyeste geistlige og en lang rekke hoffembetsmenn. Byens presteskap og myndigheter, og en veldig folkemengde møtte opp for å by ham velkommen. Fire av de mest fremtredende embetsmenn holdt en gyllen tronhimmel over ham. Hostien ble båret foran ham, og kardinalenes og adelsmennenes prakt­fulle antrekk var et imponerende syn.


Hus drar til Konstanz
Imens var også en annen på vei til Konstanz. Hus var klar over farene som truet. Han tok avskjed med sine venner som om han aldri skulle møte dem igjen, og la ut på reisen med en følelse av at den førte ham mot kjetterbålet. Selv om kongen av Bøhmen hadde gitt ham fritt leide, og at han også hadde fått et leidebrev fra keiser Sigismund mens han var underveis, gjorde han alle forberedelser med tanke på at han trolig skulle dø.

I et brev til noen venner i Praha skrev han: «Mine venner, ... jeg reiser med fritt leide fra kongen for å møte mine tallrike dødsfiender. ... Jeg setter hele min lit til den allmektige Gud og min frelser. Jeg stoler på at han vil høre deres inderlige bønner og legge sin klokskap og visdom i min munn så jeg kan stå dem imot, og at han vil gi meg sin Hellige Ånd til å styrke meg i sin sannhet, slik at jeg modig kan møte fristelser, feng­sel og en grusom død, om så skulle være.

Kristus led for sine kjære. Skulle det da undre oss at han har gitt oss sitt eksempel for at vi med tålmod skal kunne utholde alt for vår egen frelse? Han er Gud, vi er hans skapninger. Han er Herren, vi er hans tjenere. Han er verdens Herre, vi er bare usle, dødelige mennesker - og likevel led han! Hvorfor skulle så ikke vi lide, særlig når lidelsen renser oss?

Derfor, mine kjære, hvis min død skal bidra til å ære ham, så be om at den må komme snart, og at han må hjelpe meg til å tåle alle trengsler. Men om det er bedre at jeg kommer tilbake til dere, så la oss be Gud om at jeg ikke skal behøve å skamme meg - at jeg ikke må underslå en eneste tøddel av det sanne evangelium, men gi mine brødre et godt eksempel som de kan følge. Sannsynligvis vil dere aldri få se meg mer i Praha. Men om den allmektige Gud vil at jeg skal komme tilbake til dere, så la oss med freidig mot gå frem i kunnskap om hans lov og i kjærlighet til den.» (Bonnechose 1, s.147-148)

I et brev til en prest som hadde tatt imot evangeliet, skriver Hus med stor ydmykhet om sine egne feilgrep. Han bebreider seg selv at han har «likt å bruke kostbare klær og har kastet bort tid på verdiløse sysler». Og så føyer han til disse rørende formaningsord: «Måtte Guds ære og menneskers frelse oppta ditt sinn, og ikke tanker om prestekall og gods. Pass på at du ikke smykker ditt hus mer enn din sjel, og sørg fremfor alt for din åndelige oppbyggelse. Vær from og ydmyk overfor de fattige, og sløs ikke penger på selskapelighet. Dersom du ikke forbedrer deg og avstår fra alt som er unødvendig, er jeg redd for at du i likhet med meg blir hardt tuktet.... Du vet hva jeg tror på, for jeg har undervist deg fra du var liten. Derfor behøver jeg ikke skrive mer til deg. Men jeg ber deg for Guds skyld om ikke å etterligne noe av den forfengelighet som du har sett hos meg.» På brevomslaget skrev han: «Jeg ber deg, min venn, at du ikke bryter dette segl før du har fått bekreftet at jeg er død.» (Bonnechose 1, s.148-149)

På reisen så Hus overalt tegn på hvordan hans lære var blitt utbredt, og at folk var velvillig stemt til det han stod for. Fra alle kanter strøm­met de til for å treffe ham. I noen byer ble han fulgt av øvrighetsperso­ner gjennom gatene.


Fengslet og forhørt
Da han kom til Konstanz, fikk han bevege seg fritt omkring. Til keise­rens leidebrev føyde paven en personlig garanti om beskyttelse. Men på tross av disse høytidelige og gjentatte erklæringer ble Hus kort etter arrestert etter ordre fra paven og kardinalene og satt i et ufyselig fengsel. Senere ble han overført til en borg på den andre siden av Rhinen og holdt som fange der. Paven fikk lite gagn av sin troløshet, for ikke lenge etter ble han selv satt i det samme fengsel. (Bonnechose 1, s.47)

På kirkemøtet ble paven kjent skyldig i de groveste forbrytelser, ikke bare mord, simoni og hor, men også «synder som det ikke sømmer seg å nevne». Dette var kirkemøtets egen dom, og det endte med at han ble fratatt pavekronen og satt i fengsel. Motpavene ble også avsatt, og en ny pave ble valgt.
Enda selveste paven hadde gjort seg skyldig i større forbrytelser enn Hus noen gang hadde anklaget prestene for, og som var årsak til hans krav om reform, gikk det samme kirkemøtet som hadde avsatt paven, til verks for å knekke Hus. Fengslingen av ham vakte stor forargelse i Bøhmen. Innflytelsesrike adelsmenn protesterte kraftig mot dette over­grep. Keiseren, som nødig ville gå med på leidebrudd, tok avstand fra prosessen mot Hus. Men reformatorens fiender var både ondsinnede og besluttsomme. De appellerte til keiserens frykt og fordommer og hans iver for kirken, og de kom med langtekkelige argumenter for å bevise at «man ikke bør holde løfter til kjettere eller til personer som er mistenkt for kjetteri, selv om de har leidebrev fra keiser og konger». (J.Lenfant, History of the Council of Constance 1, s.516)  På den måten fikk de sin vilje.

Da Hus ble stilt frem for kirkemøtet, var han svekket av sykdom og av fengselsoppholdet. Den fuktige, dårlige luften i cellen hadde påført ham feber som nesten kostet ham livet. Lenkebundet stod han foran keiseren som med sitt æresord hadde garantert hans sikkerhet. Under de langtekkelige forhandlinger holdt han urokkelig fast på sannheten, og med de kirkelige og statlige myndigheter som tilhørere kom han med en kraftig protest mot korrupsjonen blant geistligheten. Da han fikk valget mellom å tilbakekalle eller dø, valgte han martyrdøden.

Gud holdt ham oppe. I de pinefulle ukene før den endelige dommen, var han preget av himmelsk fred. «Dette brevet skriver jeg i fengslet med lenket hånd, mens jeg venter at dødsdommen vil falle i morgen,» skrev han til en venn. «Når vi med Jesu Kristi hjelp skal møtes igjen i det frem­tidige liv med dets herlige fred, skal du få vite hvor barmhjertig Gud har vært mot meg, og hvordan han har hjulpet meg i fristelser og prøver.» (Bonnechose 2, s.67» 

Fra den mørke fengselscellen forutså Hus hvordan den sanne tro til sist skulle seire. I en drøm så han kirken i Praha der han hadde forkynt evangeliet, og paven og biskopene som holdt på å stryke over de bildene av Kristus som han hadde malt på veggen. Dette pinte ham. Men neste dag så han at mange malere var travelt opptatt med å restaurere dem i enda klarere farger. Så snart arbeidet var ferdig, sa malerne til den vel­dige folkemengden som stod rundt dem: «Nå kan paven og biskopene komme. De vil aldri mer kunne ødelegge dem.»

Da Hus fortalte drømmen, sa han: «Jeg er sikker på at Kristi bilde aldri skal bli slettet. De har villet ødelegge det, men predikanter som er langt bedre enn jeg, vil male det på ny i alles hjerter.» (D’Aubignè 1, kap.6)

For siste gang ble Hus nå innkalt til kirkemøtet. Det var en stor og imponerende forsamling. Her var keiseren, fyrstene, offisielle sendemenn, kardinaler, biskoper og prester, og en veldig folkemengde som gjerne ville overvære dagens store begivenhet. Fra alle deler av kristen­heten var det kommet folk for å være vitne til dette første offer i den lange kampen som skulle føre til trosfrihet.

Da Hus ble oppfordret til å gi sitt endelige svar, gjentok han at han ikke kunne tilbakekalle. Idet han så skarpt på keiseren som på så skam­melig vis hadde brutt sitt løfte, sa han: «Av egen fri vilje bestemte jeg meg for å møte for dette konsil, med løfte om offentlig beskyttelse og fritt leide fra keiseren som er til stede her.» (Bonnechose 2, s.84)  Sigismund rødmet da alle i forsamlingen så på ham.

Dommen ble nå avsagt, og de vanærende seremonier tok til. Hus ble kledd i prestedrakt, og da han fikk den på, sa han: «For å håne Herren Jesus Kristus hengte de på ham en hvit kappe da Herodes sendte ham over til Pilatus.» (Bonnechose 2, s.86) Da Hus på ny ble oppfordret til å tilbakekalle, snudde han seg mot forsamlingen og sa: «Hvordan skulle jeg da kunne se opp mot himmelen? Hvordan skulle jeg kunne se på de mange som jeg har forkynt det rene evangelium for? Nei, jeg setter deres frelse høyere enn dette usle legeme som nå er prisgitt døden.»

Så tok de prestedrakten av ham, plagg for plagg, mens hver av bisko­pene uttalte en forbannelse etter hvert som de utførte sin del av seremo­nien. Til slutt satte de en hette eller pyramideformet bispehatt av papir på hodet hans. Den var utstyrt med fryktelige bilder av demoner, og med innskriften: «Erkekjetter». Hus uttalte: «Med største glede skal jeg bære denne skammens krone for din skyld, Herre Jesus, du som for meg bar en tornekrone.»

Da han var blitt kledd ut på denne måten, sa prelatene: «Nå overlater vi din sjel til djevelen.» Mens Hus så opp mot himmelen, sa han: «Jeg overgir min ånd i dine hender, Herre Jesus, for du har gjenløst meg.»

Så ble han overlevert til øvrigheten og ført til retterstedet, fulgt av et veldig opptog. Det var hundrevis av soldater, og det var prester og biskoper i sine staselige embetsdrakter, foruten innbyggerne i Kon­stant. Da han var bundet til pælen, og alt var ferdig så bålet kunne ten­nes, ble han enda en gang oppfordret til å redde livet ved å tilbakekalle sine villfarelser. «Hvilke villfarelser skal jeg tilbakekalle? Jeg vet ikke at jeg er skyldig i noen. Hensikten med alt jeg har skrevet og talt, har vært å redde mennesker fra synd og fortapelse. Det tar jeg Gud til vitne på. Derfor er jeg glad for at jeg med mitt blod kan bekrefte den sannhet som jeg i skrift og tale har forkynt.» Da flammene slo opp omkring ham, begynte han å synge og be: «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!» Slik fortsatte han til stemmen tystnet for godt.

Hans heltemodige opptreden gjorde inntrykk endog på hans fiender. En av pavens tilhengere forteller hvordan Hus og litt senere Hierony­mus led martyrdøden: «Begge var helt rolige da deres siste time nærmet seg. De forberedte seg til bålet som om det var en bryllupsfest. Det hør­tes ikke noe smerteskrik. Da flammene slo opp, begynte de å synge sal­mer, og den intense ilden kunne ikke stanse deres sang.» (Wylie 3, kap.7)

Da kroppen hans var helt fortært, ble asken og jorden den lå på, sam­let opp og strødd på Rhinen, som førte den ut i havet. Forfølgerne tok feil når de trodde at de hadde utryddet de sannheter Hus forkynte. Lite ante de at asken som den dagen ble ført ut i havet, skulle bli som såkorn som ble spredt i alle verdens land, og at det ville gi en rik høst av sannhetsvitner på hittil ukjente steder. Stemmen fra rådssalen i Konstanz etterlot et ekko som skulle høres gjennom alle kommende tider.

Hus var ikke mer, men de sannheter han gav sitt liv for, kunne aldri dø. Hans eksempel på troskap og utholdenhet skulle oppmuntre mange til å holde fast på troen, tross tortur og død.

Henrettelsen av Hus hadde avslørt romerkirkens samvittighetsløse grusomhet for hele verden. Uten å vite det hadde sannhetens fiender fremmet den saken de forgjeves prøvde å ødelegge.


Mot historiens klimaks s.76-83




LUTHER
Det var Den Hellige Ånd som beveget Luther til å ta fatt på oppgaven. Likevel møtte han bitter motstand. Hans fiender rakket ned på ham, fremstilte hans virksomhet i et falskt lys og angrep hans person og motiver på en urettvis og ondskapsfull måte. Det skyllet inn over ham som en flodbølge og var ikke uten virkning. Han hadde regnet med at lederne både innenfor kirke og undervisning ville støtte ham i hans arbeid. Oppmuntrende uttalelser fra innflytelsesrike personer hadde gjort ham håpefull og glad. Han hadde en følelse av at kirken gikk lysere tider i møte. Men oppmuntringene ble til klagemål og fordømmelse.

Mange fremtredende personer både i kirke og stat var overbevist om at Luther hadde rett i sine teser. Men de skjønte at dersom disse skulle bli alminnelig godtatt, ville det medføre store forandringer. Å opplyse og reformere folket ville i virkeligheten være å undergrave romerkirkens autoritet, stanse mye av pengestrømmen som nå fløt inn i dens skattkammer, og dermed i høy grad begrense ødselhet og luksus. Hvis folk ble opplært til å tenke og handle på en ansvarlig måte, og søke frelse bare hos Kristus, ville det bryte ned pavens makt, og dermed prelatenes egen myndighet. Derfor avviste de den innsikt Gud tilbød dem, og vendte seg mot Kristus og sannheten ved å motarbeide den personen han hadde sendt for å opplyse dem.

Luther skalv når han så på seg selv - en enkelt person mot de sterkeste makter på jorden. Somme tider undret han seg over om Gud virkelig hadde ledet ham til å sette seg opp mot kirkens autoritet. «Hvordan kunne jeg sette meg opp mot pavens autoritet, ...som fikk kongene over hele jorden til å skjelve? ...Ingen aner hva jeg led de første to år, og hvilket mismot, for å ikke si hvilken fortvilelse jeg opplevde.» (D’Aubignè 3, kap.7) Men han mistet ikke motet helt. Når mennesker sviktet, søkte han hjelp hos Gud, og erfarte at han helt og fullt kunne stole på ham.

Til en av reformasjonens venner skrev Luther: «Vi kan ikke forstå Skriften ved studium eller med forstanden. Bønnen er din første plikt. Be Herren om at han i sin nåde vil hjelpe deg til å forstå hans ord rett. Ordets forfatter er den eneste som kan tolke det rett. Selv har han sagt: «Alle skal være opplært av Gud» Stol ikke på dine egne anstrengelser eller din egen forstand. Sett din lit til Gud og det hans Ånd viser deg. Dette kan du stole på, for jeg taler av erfaring.»

Dette er av livsviktig betydning for dem som føler de er kalt til å forkynne viktige sannheter for vår egen tid. Sannheten vil vekke motstand fra Satan og dem som godtar de fabler han har funnet på. I kampen mot ondskapens makter kreves det mer enn intelligens og klokskap.

Når Luthers motstandere henviste til skikker og overleveringer eller til pavens autoritet og erklæringer, møtte han dem med Bibelen og Bibelen alene. Her var det argumenter som de ikke kunne tilbakebevise. Disse formalismens og overtroens slaver krevde derfor hans blod slik som jødene hadde krevd Jesu blod. «Han er kjetter!» ropte fanatikere. «Det er høyforræderi mot kirken å la en så farlig kjetter leve en eneste time lenger. Send ham øyeblikkelig til skafottet!» (D’Aubignè 3, kap.9)

Likevel klarte de ikke å få has på Luther. Gud hadde en gjerning for ham, og engler fra himmelen ble sendt for å beskytte ham. Men mange som hadde mottatt lyset gjennom Luther, ble utsatt for Satans raseri, og uten frykt led de tortur og død for sannhetens sak.

Det som Luther fremholdt, vakte oppmerksomhet blant tenkende mennesker over hele Tyskland. Hans prekener og skrifter var lysstråler som vekket og opplyste mange. En levende tro var i ferd med å erstatte død formalisme som så lenge hadde preget kristenheten. Dag for dag mistet folket tilliten til romerkirkens religiøse svermerier. Fordommens skranker begynte å gi etter. Guds ord, som var den norm Luther vurderte alle læresetninger og meninger ut fra, var som et tveegget sverd. Overalt ble interessen for åndelige fremskritt vakt til live. Det ble en hunger og tørst etter rettferdighet som man ikke hadde sett maken til i uminnelige tider. Lenge hadde folket vært henvist til menneskelige ritualer og jordiske mellommenn. Nå vendte de seg i anger og tro til den korsfestede Kristus.

Denne utbredte interessen økte frykten hos de pavelige myndigheter. Luther ble innkalt til å møte i Rom for å stå til rette for anklagen om kjetteri. Dette gjorde at vennene hans ble redde. De var fullt klar over faren som truet ham i den korrupte byen som fra før hadde mange martyrers blod på samvittigheten. De protesterte mot at han skulle reise til Rom, og krevde at han i stedet skulle bli forhørt i Tyskland.

Slik gikk det også til slutt, og pavens representant fikk fullmakt til å lede forhøret. I instruksene fra paven het det at Luther allerede var blitt erklært som kjetter. Pavens representant fikk derfor pålegg om å gå til straffeforfølgning og tvinge frem en hurtig avgjørelse. Dersom Luther ikke ville bøye seg, og det ikke lyktes å sikre seg hans person, fikk han myndighet til å erklære ham fredløs overalt i Tyskland, og til å forvise, bannlyse og utelukke alle som hadde noe med ham å gjøre.

I den hensikt å utrydde hele dette smittsomme kjetteriet, gav paven ordre om at alle, uansett rang i stat eller kirke, som unnlot å pågripe Luther og hans tilhengere og overgi dem til Roms videre forføyning, skulle bannlyses. Bare keiseren var unntatt.

Dette viser pavedømmets sanne natur. Dokumentet er blottet for kristelig tenkemåte og vanlig rettsoppfatning. Luther oppholdt seg langt borte fra Rom og hadde ikke noen anledning til å forklare seg eller forsvare sitt standpunkt. Men ennå før hans sak var blitt undersøkt, ble han kort og godt erklært som kjetter, og på en og samme dag forhørt, anklaget og domfelt. Alt dette ble satt i verk av den selvoppnevnte hellige far, den eneste suverene, ufeilbare autoritet i kirke og stat. 


*        *        *


Pavens utsending ville prøve å tvinge Luther til å tilbakekalle. Dersom dette ikke lyktes, ville han overlevere ham til Rom så han kunne dele skjebne med Hus og Hieronymus. [kristne myrdet under betegnelsen «kjettere» da de fulgte Skriften fremfor pavemakten] Gjennom sine forbindelser prøvde han derfor å få Luther til å møte uten leide og i tillit til hans barmhjertighet. Men Luther avslo dette bestemt. Først da han hadde mottatt det dokumentet som sikret han keiserens beskyttelse, møtte han frem for den pavelige utsending.

Av taktiske grunner hadde kirkens menn bestemt seg for å prøve å vinne Luther ved å opptre på en tilsynelatende vennlig måte. I sine samtaler med ham virket pavens utsending derfor meget sympatisk. Men han forlangte at Luther uten forbehold skulle bøye seg for kirkens autoritet og uten videre føye seg på ethvert punkt.

Imidlertid hadde han fullstendig feilbedømt den mannen han hadde med å gjøre. Luther svarte med å gi uttrykk for sin aktelse for kirken. Han ville holde seg til sannheten og være villig til å svare på alle innvendinger mot det han hadde fremholdt, og til a la visse fremtredende universiteter vurdere de forskjellige lærerpunktene. Samtidig protesterte han mot kardinalens krav om tilbakekalling uten å påvise at han hadde tatt feil.

Det eneste svaret var: «Tilbakekall, tilbakekall!» Luther påviste at hans standpunkt hadde støtte i Skriften, og erklærte bestemt at han ikke kunne fornekte sannheten. Pavens representant kunne ikke motsi hans fremstilling. I stedet ble Luther bombardert med skjellsord, hån og skamros og med et annet sitat fra tradisjonen og utsagn fra kirkefedrene, og uten at han selv fikk anledning til å uttale seg. Men han innså at det ikke ville føre til noe om det fortsatte slik. Til slutt fikk han aller nådigst lov til å svare skriftlig.

«Derved oppnår den anklagede to fordeler,» skrev Luther til en venn. «For det første må andre bedømme det som er skrevet. For det andre gir det større mulighet til å appellere til frykten, om ikke til samvittigheten, hos en overmodig og snakkesalig despot som ellers kom til å dominere med sin hovmodige tale.» (Martyn s.271,272)

Ved det neste møtet gav Luther en klar, kortfattet og overbevisende fremstilling av sitt syn, og med støtte i mange bibeltekster. Da han hadde holdt sitt foredrag, leverte han manuskriptet til kardinalen. Men han kastet det fra seg med forakt, og sa at det bare var en mengde tomme ord og ubrukelige sitater. Luther, som nå hadde fått blod på tann, møtte den hovmodige prelaten på hans eget felt - kirkens tradisjoner og lære - og tilbakeviste fullstendig hans påstander.

Da kardinalen innså at han ikke kunne motsi Luther, mistet han besinnelsen og ropte i raseri: «Tilbakekall, ellers sender jeg deg til Rom så du kan bli fremstilt for dommere som har i oppdrag å ta seg av din sak. Jeg vil bannlyse både deg og dine tilhengere og alle som støtter deg, og jeg vil utelukke dere av kirken.» Til slutt sa han i en overlegen og truende tone: «Tilbakekall, eller vis deg aldri mer her.» (D’Aubignè s 4 kap.8)

Luther trakk seg øyeblikkelig tilbake sammen med sine tilhengere, og viste dermed at man ikke kunne vente noen tilbakekalling fra han. Dette hadde kardinalen ikke regnet med. Han hadde innbilt seg at han kunne true Luther til å underkaste seg. Nå stod han alene tilbake sammen med sine tilhengere. Han så fra den ene til den andre i største ergrelse over nederlaget.


*        *        *

[Luther blir senere stilt frem for både keiser og fyrster.]

Da han igjen ble ført frem for riksdagen, viste han ikke spor av frykt eller forlegenhet. Rolig og avslappet, men verdig og frimodig, stod han som Guds vitne blant de store og innflytelsesrike. Riksdagens talsmann spurte nå om Luther hadde bestemt seg for å tilbakekalle sine læresetninger. Han svarte på en rolig og ydmyk måte, og var verken harm eller opphisset. Han opptrådte reservert og ærbødig, og la for dagen en tillit og glede som overrasket forsamlingen.

«Deres Majestet, ærede fyrster, nådige herrer,» begynte han. «Jeg står frem her i dag slik jeg fikk pålegg om i går, og for Guds barmhjertighets skyld ber jeg innstendig Hans Majestet og de høye herrer om nådigst å lytte til mitt forsvar av en sak som jeg er overbevist om er rettferdig og sann. Skulle jeg av vanvare forsynde meg mot det som er skikk og bruk i denne forsamling, ber jeg om unnskyldning, for jeg er ikke oppdratt i kongeslott, men i klosterets ensomhet.» Så gikk han over til selve saken og sa at han i sine skrifter hadde tatt opp ulike emner. Noen av dem handlet om tro og gode gjerninger, og selv hans fiender hadde uttalt at de ikke bare var ufarlige, men direkte gagnlige. Å tilbakekalle disse ville være å fornekte sannheter som alle parter var enige i. Andre av bøkene handler om pavedømmets korrupsjon og misbruk. Å tilbakekalle disse ville være å styrke romerkirkens tyranni og åpne døren for enda mer ugudelighet.

I den tredje kategorien av skrifter hadde han angrepet en rekke personer som hadde forsvart de onder som eksisterte. Han innrømmet at han der hadde uttrykt seg krassere enn det som sømmet seg. Han gjorde ikke krav på å være feilfri, men heller ikke disse skriftene kunne han tilbakekalle, for da ville sannhetens fiender driste seg til å mishandle Guds folk på en enda grusommere måte.

«Jeg er bare et vanlig menneske og ikke Gud,» sa han videre. «Derfor vil jeg forsvare meg med Kristi ord: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det!» For Guds barmhjertighets skyld ber jeg Hans Majestet og de høye fyrster og alle av enhver rang å vise fra profetenes og apostlenes skrifter at jeg har tatt feil. Så snart jeg blir overbevist om det, vil jeg tilbakekalle enhver villfarelse og være den første til å inndra bøkene mine og kaste dem på bålet. Det jeg her har sagt, viser at jeg nøye har tenkt over den fare jeg utsetter meg for. Men det har ikke skremt meg. Tvert imot er jeg glad for at evangeliet nå som i tidligere tider er årsak til uro og strid. Slik er Guds ord, og slik virker det. «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd,» sa Kristus. Guds råd er underfulle og forferdelige. Pass på at dere ikke under påskudd av å dempe uoversstemmelser angriper Guds hellige ord og utsetter dere for en fryktelig syndflod av uoverkommelige farer i form av ulykker her i livet og evig utslettelse. ...Jeg kunne nevne mange eksempler fra Guds ord. Jeg kunne tale om faraoene i Egypt og om kongene i Babylonia og Israel som aldri gjorde mer for å ødelegge seg selv enn når de prøvde å styrke sin egen makt gjennom vedtak som synes å være meget kloke. «Han flytter fjell før dere vet ord av det»» (D’Aubignè 7, kap.8) Luther hadde talt på tysk og ble nå oppfordret til å gjenta foredraget på latin. Enda han var trett etter anstrengelsene, etterkom han oppfordringen og talte like klart og overbevisende som første gang. Gud ledet utviklingen. Mange av fyrstene var så forblindet av villfarelse og overtro at de ikke oppfattet styrken i Luthers fremstilling da han talte første gang. Men da han gjentok talen, forstod de klart det han hadde fremholdt.

De som hardnakket lukket øynene for lyset og ikke ville la seg overbevise av sannheten, ble rasende over den myndige måten Luther talte på. Da han var ferdig, sa riksdagens talsmann i sinne: «Du har ikke svart på spørsmålet. ...Vi forlanger et klart svar. ...Vil du tilbakekalle eller vil du ikke?»

Luther svarte: «Ettersom keiseren og de høye herrer krever et klart, enkelt og bestemt svar, skal dere få det, og det lyder slik: Jeg tror verken på paven eller kirkemøtene, for det er klart at de ofte har tatt feil og motsagt seg selv. Hvis jeg ikke blir overbevist ved Guds ord eller andre klare og tydelige grunner, så verken kan eller vil jeg tilbakekalle eller rette et eneste ord. For å handle mot sin samvittighet er utilrådelig, skadelig og farlig. Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg! Amen» (D’Aubignè 7, kap.8)


Mot Historiens Klimaks s.101-106; s.101-130