 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
JESUS
Englene hadde forundret seg over frelsesplanen. De fulgte spent med for å se hvordan folk ville ta imot Hans Sønn når Han kom i menneskeskikkelse. Andre folkeslag holdt seg til fabler og dyrket falske guder. Engler kom til det landet hvor Guds folk bodde, der Hans herlighet var blitt åpenbart og hvor profetordets lys hadde strålt frem. Usett kom de til Jerusalem, til dem som var satt til å utlegge profetiene og gjøre tjeneste i Guds hus. At Kristus snart ville komme, var allerede blitt kunngjort for presten Sakarja mens han gjorde tjeneste ved alteret. Forløperen var alt født, og hans misjon bekreftet ved mirakel og profeti. Tidender om hans fødsel og den underfulle betydning av hans misjon var spredt vidt omkring. Likevel forberedte Jerusalem seg ikke til å by sin gjenløser velkommen. Forbauset var himmelske sendebud vitne til likegyldigheten hos det folket som Gud hadde utvalgt til å bringe sannhetens hellige lys til verden. Den jødiske nasjon var blitt bevart som et vitne om at Kristus skulle bli født av Abrahams slekt og Davids ætt. Likevel viste de ikke at hans komme var i ferd med å skje. I tempelet viste morgen- og kveldsofferet daglig til Guds lam. Men det ble heller ikke her gjort noen forberedelse til å ta imot ham. Prestene og de lovkyndige visste ikke at tidsalderens største begivenhet var i ferd med å skje. De sa frem sine meningsløse bønner og utførte seremoniene i gudstjenesten for å bli sett av mennesker. Men i jakten på rikdom og verdslig ære var de ikke forberedt på at Messias skulle komme. Den samme likegyldighet fantes overalt i Israel. Egenkjærlige og verdsliggjorte mennesker var uberørt av den fryd som gjennomtrengte hele himmelen. Bare noen få lengtet etter å se Den Usynlige. Til disse ble han sendt...
...I mer enn tusen år hadde jødefolket ventet på Messias’ komme. De hadde satt sine lyseste forhåpninger til denne begivenheten. I sang og profetiske budskaper, i tempel-ritualer og i familieandakt hadde de hegnet om hans navn. Likevel kjente de ham ikke da han kom. Han som himmelen elsket, var for dem «som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse.» De så ingen skjønnhet i ham, og de gledet seg ikke ved synet av ham. «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham» (Joh.1,11)
(Slektenes håp, s.15.)
* * *
Mens Jesus oppholdt seg i Jerusalem under løvhyttefesten, ble han hele tiden skygget av spioner. Dag etter dag ble det gjort nye forsøk på å bringe ham til taushet. Prestene og rådsherrene var stadig etter ham for å lokke ham i en felle. De la planer om å bruke vold for å stanse ham. Men dette var ikke alt. De ønsket å ydmyke denne galileiske læreren overfor folket. Første dag han viste seg under høytiden, kom rådsherrene til ham og forlangte å få vite hva slags myndighet han hadde til å lære folket. De ønsket å vende oppmerksomheten bort fra ham selv til spørsmålet om hans rett til å undervise, og dermed til deres egen betydning og myndighet.
Ordduell med de skriftlærde
«Min lære er ikke min egen,» sa Jesus, «den er fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv.» (Joh.7,17) Jesus imøtegikk ikke disse spissfindige spørsmål med å svare på kritikken, men han åpnet for sannheter som var av avgjørende betydning for deres frelse. Han sa at det å oppfatte og anerkjenne sannheten avhenger mindre av forstanden enn av sinnet. Sannheten må mottas i hjertet. Den krever å bli respektert av viljen. Hvis forstandsevner var nok for å kunne ta stilling til sannheten, ville ikke stolthet være noe hindring for å kunne ta imot den. Men den kan bare mottas gjennom nådens verk i hjertet og er avhengig av at vi er villige til å gi avkall på enhver synd som Guds Ånd avslører.
Uansett hvilke fortrinn mennesker har til å tilegne seg kunnskap om sannheten, vil det vise seg ikke å være til noen nytte uten at den enkelte åpner sitt hjerte for å ta imot den. Hver for seg må de samvittighetsfullt oppgi enhver vane og praksis som er i strid med dens grunnprinsipper. For dem som slik overgir seg til Gud, og som har et ærlig ønske om å kjenne hans vilje og etterleve den, vil sannheten åpenbare seg som Guds kraft til frelse. De vil være i stand til å skjelne mellom dem som taler på Guds vegne, og den som bare taler for seg selv. Fariseerne hadde ikke stilt seg på Guds side for å lyde ham. De var ikke opptatt av å kjenne sannheten, men etter å finne en eller annen unnskyldning for å unngå den. Kristus påviste at det var grunnen til at de ikke forstod hans undervisning.
Han gav dem nå en prøve på hvordan den sanne lærer kunne skjeldnes fra den falske: «Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker ære for ham som har sendt ham, taler sant, og det er ikke urett i ham.» (Joh.7,18) Den som søker sin egen ære, taler bare for seg selv. Egenkjærlighetens ånd røper hvor den stammer fra. Men Kristus søkte Guds ære. Han talte Guds ord. Dette var beviset på den myndighet han hadde som sannheten forkynner.
Jesus gav rabbinerne et bevis på sin guddom ved å vise at han så hva som bodde i dem. Helt siden helbredelsen ved Betseda hadde de lagt planer om å drepe ham. Dermed brøt de selv den loven de utgav seg for å holde. «Har ikke Moses gitt dere loven?» sa han. «Men ingen av dere holder loven. Hvorfor ønsker dere da å drepe meg?» (Joh.7,19)
Som ved et lynglimt åpenbarte dette den fordervelsens avgrunn som rabbinerne holdt på å falle i. Et øyeblikk ble de rasende. De innså de var i konflikt med Den Allmektige. Men de ville ikke la seg advare. For å kunne opprettholde sin innflytelse blant folk, måtte deres morderiske planer holdes skjult. Derfor unnvek de spørsmålet. «Du er besatt,» svarte de, «hvem er det som vil drepe deg?» (Joh.7,20) De insinuerte at Jesu underfulle gjerninger skyldtes en ond ånd.
Jesus tok ikke hensyn til en slik antydning. Han påviste at helbredelsen ved Betesda var i samsvar med loven om sabbaten, og at den var berettiget ifølge jødenes egen fortolkning av den. Han sa: «Moses har gitt dere omskjærelsen, ...og dere omskjærer, selv om det er sabbat.» Etter loven skulle hvert barn omskjæres på den åttende dagen. Hvis dette tidspunktet faller på en sabbat, måtte handlingen utføres på den dagen. Hvor meget mer måtte det ikke være i samsvar med lovens ånd å gjøre «hele mannen frisk på en sabbat»! Og han kom med denne oppfordring: «Døm ikke etter det dere ser, men døm rettferdig!» (Joh.7,23)
Rådsherrene ble tause, og mange av folket utbrøt: «Er ikke dette han som de vil drepe? Og nå står han og taler åpenlyst, og de sier ikke noe til ham. Kanskje rådsherrene virkelig er kommet til at han er Messias?» (Joh.7,25-26)
Hat og intriger
Mange av Kristi tilhørere som bodde i Jerusalem, og som ikke var uvitende om rådsherrenes intriger mot ham, følte seg dratt til ham med en uimotståelig makt. De ble overbevist om at han var Guds sønn. Men Satan sto ferdig til å så tvil, og veien var beredt ved deres egne feilaktige forestillinger om Messias og hans komme. Det var en alminnelig oppfatning at Kristus skulle bli født i Betlehem, men at han etter en tid ville forsvinne. Når han så kom til syne annen gang, ville ingen vite hvor han kom fra. Mange mente at Messias ikke ville ha noe naturlig slektskapsforhold til menneskeheten. Og fordi Jesus fra Nasaret ikke svarte til den populære oppfatning om den herlighet Messias skulle ha, var det mange som tenkte: «Vi vet jo hvor denne mannen kommer fra. Når Messias kommer, skal ingen vite hvor han er fra.» (Joh.7,27)
Mens de på denne måten vaklet mellom tvil og tro, tok Jesus opp den tanken de var kommet med, og svarte: «Dere kjenner meg og vet hvor jeg kommer fra. Men jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er troverdig. Ham kjenner dere ikke.» (Joh.7,28) De gjorde krav på å ha et visst kjennskap til hvordan Kristi opprinnelse skulle være, men de var fullstendig uvitende om den. Hvis de hadde levd i samsvar med Guds vilje, ville de ha kjent hans Sønn når han åpenbarte seg for dem.
Tilhørerne kunne ikke unngå å forstå hva Jesus mente. Det var tydelig gjentagelse av det han hadde hevdet i nærvær av Det høye råd mange måneder tidligere, da han erklærte at han var Guds sønn. Slik som rådsherrene den gangen prøvde å rydde ham av veien, prøvde de nå å gripe ham. Men de ble hindret av en usynlig makt som satte en grense for deres raseri ved å si: Så langt kan dere komme, men ikke lenger!
Blant folket var det mange som trodde ham, og de sa: «Når Messias kommer, skal han da gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?» (Joh.7,31) Fariseerne som med uro holdt øye med begivenhetenes gang, fanget opp de uttrykk av sympati som hørtes i folkemengden. De skyndte seg av sted til øversteprestene og la planer om å gripe ham. Men de bestemte seg for å ta ham når han var alene, for de våget ikke å gripe ham i folkets påsyn. Igjen gjorde Jesus det klart at han kunne lese deres hensikter. «Ennå en liten stund er jeg hos dere,» sa han, «så går jeg til ham som har sendt meg. Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke komme.» (Joh.7,33-34) Snart ville han finne et tilfluktssted utenfor rekkevidden av deres forakt og hat. Han ville dra til Faderen for å igjen bli den som englene tilbad. Og dit kunne hans mordere aldri komme.
Hånlig sa rabbinerne: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere?» (Joh.7,35) Lite drømte de spissfindige rabbinerne om at de med spottende ord gav en skildring av Kristi misjon. Hele dagen hadde han rakt ut sine hender til et ulydig og gjenstridig folk. Men han ville bli funnet av dem som ikke søkte ham, og åpenbare seg for dem som ikke spurte etter ham.
Mange som var overbevist om at Jesus var Guds Sønn, ble ført vill av prestenes og rabbinernes falske tankegang. Disse lærerne hadde på en virkningsfull måte gjengitt profetiene om Messias, slik han ville regjere som konge «på Sion-fjellet og i Jerusalem» og vise «sin herlighet for sine eldste». «Han skal herske fra hav til hav, fra Storelven og til jordens ender.»
På en feilaktig måte sammenlignet de den herlighet som skildres her, med Jesu ydmyke holdning. Ordene i profetenes budskaper ble fordreid på en slik måte at de synes å støtte villfarelsen. Hvis folk i oppriktighet selv hadde gransket Ordet, ville de ikke ha blitt villedet. Jesaja kap.61 vitner om at Kristus skulle gjøre nettopp den gjerning han utførte. Kap.53 viser til hans forkastelse og lidelse i verden. Og kap.59 beskriver prestenes og rabbinernes holdning.
Gud tvinger ikke mennesker til å gi slipp på sin vantro. Foran seg har de lys og mørke, sannhet og villfarelse. De må selv avgjøre hva de vil ta imot. Menneskesinnet er utrustet med evne til å skjelne mellom rett og galt. Gud vil at menneskene ikke skal foreta impulsavgjørelser, men bestemme seg på grunnlag av bevisenes vekt, idet de omhyggelig sammenligner skriftsted med skriftsted. Hadde jødene lagt sin fordom til side og sammenlignet de skrevne profetier med de faktiske forhold som karakteriserte Jesu liv, ville de ha oppfattet harmonien mellom profetiene og den oppfyllelse de fikk i den beskjedne galileerens liv og tjeneste.
Mange i dag blir bedratt på samme måte som jødene ble. Lærere i religion leser Bibelen i lyset av sin egen forståelse og sine tradisjoner. Folk gransker ikke selv så de kan bedømme hva som er sannhet. De gir avkall på sin dømmekraft og overlater sin sjel til sine ledere. Forkynnelse og undervisning i det som hører Guds ord til, er de midler han har bestemt for å spre lyset. Men vi må prøve all lære med Den Hellige Skrift. Hver den som under bønn vil granske, med ønsket om å kjenne sannheten for å være lydig mot den, vil få guddommelig lys, og vil også forstå. «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud» (Joh.7,17)
«Aldri har noe menneske talt slik»
De som prestene og rådsherrene hadde sendt for å gripe Jesus, drog tilbake på den siste dag i høytiden uten ham. Harmfullt ble det spurt: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» Høytidelig alvor preget dem da de svarte: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» (Joh.7,46)
Så forherdet som de var, ble de likevel bløtgjort ved det han sa. Mens han talte i tempelforgården, var de i nærheten for å fange opp et eller annet som kunne brukes imot ham. Men mens de lyttet, glemte de helt hvorfor de var sendt ut. De sto der som tryllebundet. Kristus åpenbarte seg for deres indre blikk, og de så det som prestene og rådsherrene ikke ville se: det menneskelige overstrømmet av guddommelig herlighet. Da de vendte tilbake, ble de møtt med spørsmålet: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» Men de var fylt av det de hadde sett, og var så sterkt påvirket av hans ord at de bare kunne svare: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.»
Da prestene og rådsherrene første gang stod ovenfor Kristus, følte de den samme overbevisning. De ble dypt grepet, og den samme tanken tvang seg inn på dem: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» Men de undertrykte Den Hellige Ånds overbevisning. Rasende over at tilmed de som skulle håndheve loven, kom inn under den forhatte galileers innflytelse, ropte de: «Er dere også ført vill? Har kanskje noen av rådsherrene trodd på ham? Eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven - forbannet er den!»
De som sannhetens budskap blir talt til, spør sjelden: Er det sant? Men: hvem er det som sier det? Mange mennesker bedømmer budskapet etter hvor mange som tar imot det. Og fremdeles lyder spørsmålet: Har noen av de lærde eller de religiøse ledere trodd det? Mennesker er ikke mer velvillig stemt overfor virkelig gudsfrykt nå enn de var på Kristi tid. De er like oppsatt på å søke de jordiske goder som den gang, men på bekostning av de evige verdier. Det er ikke noe argument mot sannheten at ikke mengden står klar til å ta imot den, eller at ikke verdens store eller endog de religiøse ledere anerkjenner den.
* * *
Nikodemus forsvarer Jesus
Igjen begynte prestene og rådsherrene å legge planer om å gripe Jesus. Det ble hevdet at dersom han fikk beholde friheten lenger, ville han trekke folket bort fra deres rettmessige ledere. Den eneste sikre fremgangsmåten var å straks bringe ham til taushet. Nikodemus uttalte: «Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?» Det ble helt stille i forsamlingen. Det Nikodemus sa, rammet deres samvittighet. De kunne ikke dømme en mann uten å ha forhørt ham. Men det var ikke bare av den grunn de stolte rådsherrene forholdt seg tause mens de stirret på ham som hadde våget å tale for det som var rett. De var overrasket og ergerlige over at et av deres egne medlemmer var blitt så påvirket av Jesus at han forsvarte ham. Da de kom seg igjen etter forskrekkelsen, sa de til Nikodemus med bitende ironi: «Er kanskje du også fra Galilea? ...Gransk etter, og du vil finne at ingen profet kommer fra Galilea!» (Joh.7,51)
Protesten resulterte likevel i at rådsforhandlingene ble stanset. Rådsherrene var ikke i stand til å gjennomføre sin hensikt og fordømme Jesus uten å forhøre ham. De hadde tapt i denne omgang. Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til oljeberget.
Senere blir likevel Jesus myrdet av Sine Egne, etter å ha blitt forhørt, baktalt, løyet på og mishandlet.
Slektenes håp s.23-24, Slektenes håp, s.340-344
(Siste kommentar av R.T.S.)
DISIPLENE
Etter Jesu død og oppstandelse fortsatte disiplene det verket Kristus hadde startet. Jesus hadde sagt han skulle gi dem Sin kraft og Sin Ånd for å utruste dem med ferdighet og styrke til å forkynne evangeliet ut til en hel verden. Likevel ble de som forkynte Jesu oppstandelse først sett på som en utsvevende «sekt» av jødedommen. De møtte stor motgang hos Guds Eget folk, og også hos hedningene. Gleden over de som vendte seg om gjorde at de fikk mot til å fortsette arbeidet som skulle sette så dype spor som ingen bevegelse før har satt.
* * *
Peters preken
Peter svarte på prestenes beskyldninger med å fortelle at det som hadde skjedd, [utgytelsen av ånden] var en direkte oppfyllelse av Joels profeti om at en slik kraft ville komme for å utruste mennesker for en spesiell oppgave. Han sa: «jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! La meg kunngjøre for dere det som her skjer. Hør nå på det jeg sier! Disse mennene er ikke fulle som dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som profeten Joel talte om: I de siste dager skal det skje, sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker. Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord, de unge menn skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utøse av min Ånd, og de skal tale profetisk.» (Apg.2,14-18)
Klart og med stor kraft vitnet Peter om Kristi død og oppstandelse: «Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann Gud utpekte for dere gjennom de mektige gjerninger, under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere, og som dere selv kjenner til. Han ble utlevert til dere slik Gud på forhånd hadde bestemt og visste om, og ved hjelp av menn som ikke kjenner Guds lov, naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer. Det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast.» (Apg.2,22-24) Peter henviste ikke til Kristi lære for å bevise det han sa. Han visste at tilhørernes fordom var så sterk at slike uttalelser ville være uten virkning. I stedet nevnte han David, som jødene betraktet som en av sine patriarker. «David sier om ham: Jeg hadde alltid mine øyne vendt mot Herren, for han er ved min høyre side, for at jeg ikke skal vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet, og selv mitt legeme skal bo med håp. For du skal ikke la min sjel bli i dødsriket og ikke la din Hellige gå til grunne.» (Apg.2,25-27)
«Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble begravet, og den dag i dag har vi hans grav hos oss.» Og Peter fortalte videre at David så «inn i framtiden og talte om at Messias skulle oppstå. Han er det som ikke ble i dødsriket, og det er hans legeme som ikke skulle gå til grunne. Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det». (Apg.2,29-32)
Det som nå skjer, har stor interesse. Folk fra alle kanter er kommet sammen for å høre disiplene vitne om sannheten i Jesus. De trenger på og fyller tempelet. Prester og folkets ledere er også der. Ennå hviler ondskapen over ansiktene deres. Hjertene er fylt av hat mot Kristus. Hendene er tilsmusset av blodet som fløt da de korsfestet verdens frelser. De hadde ventet å finne apostlene knuget av frykt for forfølgelse og død. I stedet opplever de at disiplene fryktløs og fylt av Åndens kraft forkynner Kristi guddommelighet. De hører apostlene erklære med stort mot at han som de nylig ydmyket, spottet, slo og korsfestet, er livets herre, opphøyd og sittende ved Guds høyre side.
Noen av dem som hørte apostlene, var med da Kristus ble domfelt og drept. De hadde gjort felles sak med pøbelen og krevd at Kristus måtte bli korsfestet. Da Jesus og Barabbas stod foran dem i domssalen og Pilatus spurte hvem av dem de ønsket frigitt, ropte de: «Ikke ham, men Barabbas!» Og da Pilatus førte Kristus ut til folket og sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham», ropte de: «La hans blod komme over oss og våre barn.»
Nå hørte de disiplene erklære at det var Guds Sønn de hadde korsfestet. Prester og ledere skalv. Skyldfølelse og redsel grep folket. «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Blant dem som hørte disiplene, fantes det flere gudfryktige jøder som var oppriktige i sin tro. Kraften i det som ble sagt, overbeviste dem om at Kristus virkelig var Messias.
Peter svarte: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet gjelder dere og deres barn og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Overfor de botferdige la Peter vekt på at det var prestenes og ledernes bedrag som førte til at folket forkastet Kristus. Han forklarte også at de aldri ville komme til å ta imot Kristus hvis de fortsatte å søke råd hos prester og ledere, eller ventet på at disse skulle ta imot Kristus før de selv våget å gjøre det. Disse mektige mennene gav nok inntrykk av å være gudfryktige, men traktet bare etter jordisk rikdom og ære. De nektet å komme til Kristus og få lys.
Opplyst av et lys fra himmelen framstod de deler av Skriften som Kristus tidligere hadde forklart for disiplene, som den fullkomne sannhet, kledd i stråleglans. Sløret som hele tiden hadde hindret dem i å se hva som var blitt avskaffet da Jesus døde, ble fjernet. De forstod klart og tydelig Kristi oppgave og hans rikes egenart. Med kraft kunne de tale om Frelseren, og mange ble overbevist da de hørte om frelsesplanen. Tradisjoner og overtro som prestene hadde innprentet i dem, ble feid bort så de kunne ta imot Frelseren.
* * *
Peter og Johannes i fengsel
Slik forkynte disiplene Kristi oppstandelse. Mange som hørte dem, gikk og ventet på et slikt vitnesbyrd og trodde. De husket hva Jesus hadde sagt, og slo seg sammen med de andre som trodde evangeliet. Sæden Kristus sådde, spirte og bar frukt.
«Mens de ennå talte til folket, kom plutselig prestene, sammen med sjefen for tempelvakten og saddukeerne. De var oppbragt over at de lærte folket å forkynne de dødes oppstandelse fordi Jesus var oppstått.» (Apg.4,1-2)
Etter Kristi oppstandelse spredte prestene den løgnen at disiplene hadde stjålet kroppen hans mens de romerske vaktene sov. Derfor overrasker det ikke at de mislikte Peter og Johannes’ forkynnelse om at han som de hadde drept, var stått opp fra de døde. Særlig saddukeerne var oppbrakt. De følte at deres hovedlære var i fare, og at deres troverdighet stod på spill.
Tallet på dem som tok imot den nye læren, vokste hurtig. Både fariseere og saddukeere var enige om at deres innflytelse ville bli sterkere truet enn på Jesu tid dersom de nye lærere fikk fortsette uhindret. Derfor fikk tempelvakten hjelp av noen saddukeere og arresterte Peter og Johannes. De ble satt i fengsel natten over. Det var blitt for sent å forhøre dem.
Disiplenes motstandere kunne ikke unngå å bli overbevist om at Kristus var reist opp fra de døde. Kjensgjerningene lot seg ikke trekke i tvil. Likevel forherdet de seg. De nektet å angre det grusomme å drepe Jesus. Jødenes ledere hadde sett overveldende bevis på at apostlene forkynte og handlet under guddommelig ledelse, men satte seg likevel opp mot sannheten. Kristus var ikke kommet slik de hadde ventet, og selv om de til tider følte seg overbevist om at han var Guds Sønn, undertrykte de sin overbevisning og korsfestet ham.
Men Gud var nådig og gav dem flere bevis og nye anledninger til å vende om. Han sendte disiplene for å fortelle jødenes ledere at det var de som hadde drept livets høvding. Med denne fryktelige anklagen oppfordret Gud enda en gang jødenes lærere til å angre, men de var så overbeviste om sin egen rettferdighet at de nektet å innrømme at mennene som anklaget dem for å ha korsfestet Kristus, var ledet av Den Hellige Ånd.
Prestene hadde bestemt seg for å motarbeide Kristus. Derfor ble enhver form for gjenstridighet et nytt påskudd for å fortsette. Deres stahet ble stadig verre. Det betydde ikke at de ikke kunne gi etter. De kunne, men ville ikke. De ble ikke avskåret fra frelsen bare fordi de var syndere og fortjente å dø, eller fordi de drepte Guds Sønn. Grunnen var at de hadde forherdet seg i motstanden mot Gud.
Hardnakket forkastet prestene lyset og kvalte Åndens kall til synderkjennelse. Den kraft som behersker vantroens barn, påvirket dem til å forfølge dem Gud arbeidet igjennom. Deres ondskap økte hver gang de satte seg opp mot Gud og det budskap han hadde gitt sine tjenere å forkynne. Det betydde at hver gang de jødiske ledere nektet å vende om, kom de stadig nærmere det tidspunkt da de måtte høste i samsvar med det de hadde sådd.
Guds vrede er ikke vendt mot ubotferdige syndere bare fordi de har syndet, men fordi de velger å stå imot kallet til omvendelse. De gjentar fortidens synder i strid med det lys de har fått. Hadde jødenes ledere latt seg påvirke av Den Hellige Ånd, kunne de fått tilgivelse. I stedet valgte de å stå imot.
På samme måte er det med alle syndere som fortsetter sin motstand. De stiller seg selv utenfor Den Hellige Ånds påvirkning.
Dagen etter at den bevegelseshemmede ble helbredet, møtte Annas, Kaifas og andre høytstående menn fra tempelet opp til rettsaken, og fangene ble ført fram. Det var i dette rommet og foran noen av disse mennene Peter så skammelig hadde fornektet sin Herre. Begivenheten stod klart for ham. Nå stod han selv for retten og hadde anledning til å gjøre opp for feigheten den gangen.
Peters mot
De som var til stede, husket den rolle Peter hadde spilt under rettssaken mot Mesteren. De dristet seg til å tro at trusler om fengsel og død ville skremme ham. Men den Peter som fornektet Kristus da han hadde det som tyngst, var oppfarende, full av selvtillit og helt annerledes enn den Peter som ble ført fram for å bli forhørt av Det høye råd. Etter fallet var han blitt omvendt. Han var ikke lenger stolt og stormunnet, men beskjeden og uten store tanker om seg selv. Han var fylt av Den Hellige Ånd, og i denne kraften var han fast bestemt på å viske ut frafallets skamplett og ære det navn han tidligere hadde vanæret.
* * *
Peter og Johannes settes fri
For å skjule sin rådløshet befalte prestene og Rådet at apostlene skulle føres bort. Meningen var å rådslå. De ble enige om at det ville være nytteløst å benekte at mannen var blitt helbredet. Gladelig hadde de dekket over undergjerningen med løgn, men det var umulig. Den var utført for øynene på alt folket ved høylys dag. Tusener hadde allerede hørt om det som var skjedd. Prestene forstod at apostlenes virksomhet måtte stanses om ikke Kristus skulle få mange tilhengere. Det ville bety skjensel. Skylden for mordet på Guds Sønn ville bli lagt på dem.
Prestene ønsket å utrydde disiplene, men våget bare å true dem med hard straff om de fortsatte å tale eller virke i Jesu navn. Enda en gang ble disiplene ført fram for Det høye råd og pålagt å holde opp med å forkynne og undervise i Jesu navn. «Men Peter og Johannes svarte dem: «Dere for selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»» (Apg.4,19)
Prestene ville gjerne straffe Peter og Johannes for deres usvikelige troskap mot sitt hellige kall, men de fryktet folket, som priste Gud for det som var skjedd. Med flere trusler og formaninger ble apostlene satt fri.
Senere ble de fengslet igjen, og forhørt om og om igjen. Jakob ble drept, Peter ble drept, Johannes henvist til en fangeøy, Thomas ble drept, og hver og en av disiplene og de første kristne ble forfulgt i «Guds navn» av sine egne, og også av hedningene.
Alfa og Omega bind 6 s.32-3445,46,49,50
(Første og siste avsnitt av R.T.S.)
STEFANUS
Den første kristne martyr
Stefanus, den mest framstående av de sju menighetstjenerne, var fylt av stor gudsfrykt og tro. Han var født som jøde, men snakket gresk og kjente godt til grekernes seder og skikker. Derfor fikk han lov til å forkynne evangeliet for greske jøder i deres synagoger. Han var meget aktiv i tjenesten for Kristus og forkynte sannheten med stort mot. Lærde rabbinere og lovkyndige begynte å diskutere med ham offentlig og ventet lette seire. «Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som hans ord var båret av.» (Apg.6,10) Han talte ikke bare i Den Hellige Ånds kraft, men det var tydelig at han hadde studert profetiene og var vel kjent med alt som angikk loven. På en fremragende måte forsvarte han de sannheter han forkynte, og vant fullstendig over sine motstandere. Han fikk oppfylt dette løfte: «Husk at dere ikke behøver å tenke ut på forhånd hvordan dere skal forsvare dere. For jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi.» (Mark.3,11)
Da prester og ledere merket den kraft som fulgte Stefanus’ forkynnelse, ble de fylt av bittert hat. I stedet for å la seg overbevise av de kjensgjerninger han la fram, ble de enige om å bringe ham til taushet ved å ta livet av ham. Flere ganger bestakk jødene de romerske myndigheter til å lukke øynene når de tok loven i egne hender og stilte for retten, dømte og henrettet fanger, som skikken var blant dem. Stefanus’ fiender følte seg overbevist om at de enda en gang og uten risiko kunne gjøre det samme. De valgte å se bort fra mulige konsekvenser. Derfor grep de Stefanus og førte ham fram for Det høye råd.
Stefanus for Rådet
Fra landene omkring var det innkalt jøder med god utdanning. De skulle motbevise fangens argumenter. Også Saulus fra Tarsus var til stede. Han spilte en framtredende rolle i motstanden mot Stefanus. Med en rabbiners veltalenhet og logikk la han vekt på at Stefanus forkynte en villedende og farlig lære, men i Stefanus møtte han en mann som fullt ut forstod hvorfor Gud ønsker at evangeliet også skulle spres til andre land.
Prester og ledere kunne ikke hevde seg mot den klare og stillfarende visdom Stefanus la for dagen. Derfor valgte de å statuere et eksempel. Samtidig som de stilte sitt eget hat tilfreds, ønsket de å spille på frykten for å hindre andre fra å tro det Stefanus forkynte. De førte fram falske vitner, som sa at de hadde hørt ham tale mot tempelet og loven. «Vi hørte han si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikker vi har fra Moses,» sa de. (Apg.6,14) Da Stefanus stod for dommerne anklaget for å spotte Gud, hvilte det en hellig stråleglans over hans ansikt. «Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt.» (Apg.6,15) Mange som så dette lyset, skalv og holdt seg for ansiktet, men rådsmedlemmenes hardnakkede vantro og fordom lot seg ikke rokke.
Stefanus’ forsvarstale
Da Stefanus ble spurt om anklagene mot ham var riktige, begynte han å forsvare seg med en klar og fengslende stemme som tonet gjennom rådssalen. I en tale som bergtok Det høye råd, kom Stefanus inn på Guds folks historie. Han åpenbarte inngående kjennskap til jødisk forvaltning og den åndelige betydning av det som var åpenbart gjennom Kristus. Han gjentok det Moses utalte om Messias: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.» (Apg.7,37) Han klarla sin egen troskap til Gud og jødisk tro, men viste samtidig til at den loven jødene stolte på til frelse, ikke hadde maktet å hindre Israel fra å tilbe avguder. Han plasserte Jesus Kristus inn i hele den jødiske historie og henviste blant annet til byggingen av Salomos tempel og uttalelser fra Salomo og Jesaja: «Men Den Høyeste bor ikke i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette?» (Apg.7,49-50)
Da Stefanus kom så langt i sin framstilling, oppsto det uro i forsamlingen. Prestene lot som om de var skrekkslått og flerret klærne sine da Stefanus tok dette som et signal til at de ville bringe ham til taushet for alltid. Han merket motstanden mot det han sa, og visste at dette ville bli hans siste vitnesbyrd. Han var bare kommet midtveis i talen da han med ett avbrøt den.
«Plutselig forlot han sin framstilling av historien, og henvendt til de rasende dommerne ropte han: «Stivnakket som dere er, og uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som fikk loven overgitt ved påbud fra engler, men ikke har holdt den.» (Apg.7,51-53)
Stefanus steines
Da ble prestene og lederne ute av seg av sinne. De oppførte seg mer som villdyr på jakt etter bytte enn som mennesker. De skar tenner og fòr mot Stefanus. I de grusomme uttrykkene i ansiktene deres leste fangen hva som kom til å skje med ham, men han vaklet ikke. Frykten for døden var borte. Prestene og den opphissede pøbelen skremte ham ikke. For ham stod himmelen åpen, og der så han inn i Guds tronsal, hvor Kristus nettopp hadde reist seg, ferdig til å stille seg ved sin tjeners side. Som et seiersrop lød det fra Stefanus: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» (Apg.7,56)
Beskrivelsen av hva Stefanus så, ble mer enn forfølgerne kunne tåle. De holdt seg for ørene for ikke å høre hva han sa. Så stormet de skrikende mot ham og drev ham ut av byen. Der steinet de ham. Men Stefanus bad til Gud og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» «Med disse ordene sovnet han inn i døden.» (Apg.7,60)
Stefanus var ikke blitt dømt på lovlig måte, men de romerske myndigheter lot seg bestikke med store pengesummer for ikke å undersøke saken nærmere.
Saulus
Stefanus’ martyrdød gjorde et sterkt inntrykk på alle som var til stede. Det guddommelige uttrykket i hans ansikt og ordene brente seg inn i de tilstedeværendes sinn og ble et vitnesbyrd om den sannhet han hadde forkynt. Hans død var en tung prøve for menigheten, men den førte til at Saulus vendte om. Han kunne aldri glemme martyrens tro og standhaftighet og den herlighet som hadde hvilt over hans ansikt.
Da Stefanus ble dømt og henrettet, syntes Saulus å være besatt av en avsindig nidkjærhet, og det ergret ham at han var hemmelig overbevist om at Stefanus ble æret av Gud midt oppe i all vanæren mennesker viste ham. Han fortsatte å forfølge Guds menighet. Han lette seg fram til hvor medlemmene bodde, trengte seg inn i hjemmene deres og slepte dem til prestene og folkets ledere for fengsling og død.
Den innbitte intensiteten i forfølgelsen skremte de kristne i Jerusalem, men de romerske myndighetene gjorde ingen ting for å stanse den grusomme forfølgelsen. I stedet støttet de jødene i all hemmelighet for å stå på god fot med dem og sikre seg deres velvilje.
Etter Stefanus’ død ble Saulus valgt til medlem av Det høye råd for den rolle han hadde spilt. En stund var han et mektig redskap for Satan i kampen mot Guds Sønn, men snart skulle den uforsonlige forfølgeren være med og bygge opp den menigheten han holdt på å rive ned. Til å overta etter martyren Stefanus, hadde en som er mektigere enn Satan, valgt Saulus til å forkynne og lide for hans skyld, og dermed spre budskapet om frelse i hans blod både fjern og nær.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 6,5
Alfa og Omega bind 6 s.69-73
PAULUS
Forfølger blir disippel
Saulus fra Tarsus var en av de prominente jødiske ledere som irriterte seg sterkt over evangeliets store framgang. Av fødsel var han romer, men av avstamning jøde. Utdanningen fikk han i Jerusalem hos den fremste av rabbinerne. Saulus skrev om seg selv: «Jeg ... er av Israels folk og Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, en fariseer, så brennende i min iver at jeg forfulgte kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven.» (Fil.3,5-6) For rabbinerne var han en løfterik ung mann som de håpet ville bruke all sin dyktighet og iver til å forsvare den gamle tro. Da han ble medlem av Det høye råd, fikk han også makt.
Forfølgeren Saulus
Saulus spilte en framtredende rolle i rettergangen mot Stefanus. Der fikk han tydelige bevis på at Gud var hos martyren, og han begynte å tvile på om det var riktig å forfølge Jesu tilhengere. Han ble sterkt urolig, og rådvill begynte han å søke råd hos personer som han stolte fullt og fast på. Prester og ledere overbeviste ham om at Stefanus var en gudsbespotter, at den Kristus som den drepte disippelen hadde forkynt, var en bedrager, og at de som satt i høye stillinger, måtte ha rett.
Det var likevel ikke uten kamp. Saulus kom fram til samme oppfatning. Utdanning, fordom, respekt for tidligere lærere og trangen til å være populær styrket ham i kampen mot samvittighetens stemme og Guds nåde. Straks Saulus hadde sagt seg enig i at prestene og de skriftkloke hadde rett, ble han en innbitt motstander av den lære Jesu disipler forkynte. Hans virksomhet førte til at gudfryktige menn og kvinner ble trukket for retten og dømt til fengsel og død fordi de trodde på Jesus. Det brakte sorg og motløshet inn i den unge menigheten, og mange medlemmer flyktet til et sikrere sted.
De som ble drevet ut av Jerusalem på grunn av forfølgelse, «drog rundt og forkynte evangeliet» De kom også til byen Damaskus, hvor mange tok imot den nye læren.
Prester og ledere håpet at de med stor innsats og kraftig forfølgelse kunne knuse vranglæren. De følte derfor at de måtte gå aggressivt til verks mot den nye læren også utenfor Jerusalem. Saulus sa seg villig til å gjennomføre den planen de hadde lagt for Damaskus. «Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og bad om brev til synagogene i Damaskus med fullmakt til å føre alle han fant som hørte til «veien», i lenker til Jerusalem.» «Med myndighet og fullmakt fra overprestene» (Apg.9,2;26,12) og drevet av en misforstått nidkjærhet la Saulus i sin manndoms kraft og styrke ut på den minneverdige reisen som skulle forandre hele hans liv.
Saulus møter Kristus
Ved middagstider den siste reisedagen nærmet det trøtte reisefølget seg Damaskus. Der møtte de store fruktbare områder, vakre hager og plantasjer med frukttrær. Vannet til alt dette kom fra fjellene i nærheten. Saulus skriver senere at mens han og reisefølget beundret de fruktbare slettene og den vakre byen nedenfor, «så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg». (Apg.26,13) Det var mer enn dødelige øyne kunne tåle. Blind og omtumlet falt Saulus til jorden.
Lyset fortsatte å skinne rundt dem. Da hørte Saulus en røst tale til ham på hebraisk: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.» Jeg spurte: «Hvem er du, Herre?»» (26,14)
Nesten blindet av det skarpe lyset ble Saulus’ reisefølge fylt av frykt. De hørte røsten, men så ingen. Saulus forstod imidlertid det som ble sagt, og han fikk tydelig beskjed om hvem som talte - Guds egen Sønn. I det strålende vesen som stod foran ham, gjenkjente han den korsfestede. Bildet av Frelserens ansikt ble for alltid preget inn i sinnet til den hardt rammede hebreeren. Ordene rammet ham med uimotståelig kraft. En flom av lys trengte seg inn til de mørkeste steder i hans sinn. Det åpenbarte uvitenheten og alt det feilslåtte tidligere i livet. Han oppdaget at han trengte å bli opplyst av Den Hellige Ånd.
Da forstod Saulus at han ved å forfølge Jesu tilhengere hadde vært i Satans tjeneste. Han forstod også at hans rettssans og følelse av ansvar hovedsakelig var basert på hans absolutte tillit til prestene og lederne. Han hadde virkelig trodd dem da de fortalte at historien om oppstandelsen bare var en slu løgn fra disiplenes side. Men nå hadde Jesus vist seg, og Saulus var overbevist om sannhetsverdien i det disiplene påstod.
Saulus reagerte merkverdig raskt straks han så lyset fra himmelen. Plutselig forstod han Bibelens profetier. Beviset på at Jesus var den lovte Messias fant han i oppfyllelsen av profetenes forutsigelser om hvordan jødene ville forkaste Kristus og benekte korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Stefanus’ tale like før han led martyrdøden, trengte seg med voldsom kraft inn i Saulus’ sinn. Han forstod at martyren virkelig hadde sett Guds herlighet da han sa: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd». Prestene kalte det gudsbespottelse, men nå visste Saulus at det var Stefanus som talte sant.
Hvilken åpenbaring dette var for forfølgeren! Saulus skjønte nå at den lovte Messias var kommet til jorden som Jesus fra Nasaret og blitt forkastet og korsfestet av dem han kom for å frelse. Han visste også at Frelseren hadde stått opp fra graven som seiervinner og var fart tilbake til himmelen. Straks Saulus fikk denne guddommelige åpenbaringen, tenkte han med gru på hvordan han hadde samtykket i mordet på Stefanus fordi denne hadde vitnet om en korsfestet og oppstått frelser. Han husket også hvordan han senere hadde medvirket til at mange andre oppriktige Jesu tilhengere måtte dø i fryktelige forfølgelser.
Frelseren talte til Saulus gjennom Stefanus. Hans bevisføring kunne ingen motsi. Den velutdannede jøden så i martyrens ansikt et gjenskinn av Kristi herlighet. Ansiktet var som en engels ansikt. Saulus la merke til Stefanus’ overbærende sinnelag da han tilgav sine motstandere. Han så også en sterk og glad tålmodighet hos all dem han pinte og plaget. Noen viste til og med glede når de måtte gi sitt liv for troens skyld.
Alt dette gjorde et sterkt inntrykk på Saulus. Av og til førte det til en nesten uimotståelig overbevisning om at Jesus var den lovte Messias. Ved slike anledninger kjempet han natt etter natt med sin overbevisning, men likevel holdt han fast på at Jesus ikke var Messias, og at hans tilhengere bare var villfarne fanatikere.
Nå hadde Kristus selv talt til Saulus: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Den samme stemmen svarte da Saulus spurte: «Hvem er du, Herre?» «Jeg er Jesus, han som du forfølger.» Her identifiserer Kristus seg med sitt folk. Ved å forfølge Jesu tilhengere hadde Saulus slått til dirékte mot himmelens Herre. Med falske anklager og vitnemål mot dem hadde Saulus også rettet falske anklager og vitnemål mot verdens frelser.
Saulus var ikke et øyeblikk i tvil om at det var Jesus fra Nasaret som talte til ham. Han forstod at Jesus var den Messias de hadde ventet på så lenge, Israels trøster og frelser. Skjelvende og redd spurte Saulus hva han skulle gjøre. «Reis deg nå og gå inn i byen. Der skal det bli sagt deg hva du skal gjøre.» (Apg.9,6)
* * *
Arbeidet blant hedningene
Fra Antiokja i Pisidja reiste Paulus og Barnabas til Ikonium. Også der begynte de å preke i jødenes synagoge. De opplevde en bemerkelsesverdig framgang, for mange jøder og grekere kom til tro. Men det samme hendte i Ikonium som andre steder. «De jøder som ikke ville tro, fikk satt opp hedningene og gjort dem fiendtlig stemt mot brødrene.» (Apg.14,2)
Jødenes motstand i Ikonium
Apostlene lot seg imidlertid ikke stanse, for mange tok imot Kristi evangelium. Ansikt til ansikt med motstand, forargelse og fordom fortsatte de virksomheten og «forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under som han lot skje ved deres hender» (Apg.14,3) Disse bevis på at Gud velsignet deres arbeid virket sterkt på alle som hørte evangeliet med åpne sinn, og mange vendte om.
At apostlenes budskap ble stadig mer populært, fylte jøder som nektet å tro, med forargelse og hat. De besluttet å stanse Paulus og Barnabas. Med oppdiktede og overdrevne rykter skapte de frykt hos myndighetene for at det skulle bli oppstand i hele byen. Det gikk rykter om at store mengder hadde sluttet seg til apostlene, og at de la hemmelige planer og hadde onde hensikter.
Derfor ble disiplene gang på gang ført fram for myndighetene, men de forsvarte seg både klart og overbevisende, og deres framstilling av det de forkynte, var så sindig og grundig at alt talte til deres fordel. Selv om myndighetene hadde fordom mot dem på grunn av alle de falske beskyldningene, våget de ikke å domfelle dem. De måtte bare innrømme at det Paulus og Barnabas forkynte, gjorde sitt til at tilhørerne ble bedre mennesker og mer lovlydige, og at byens moral og orden ville bli forbedret dersom apostlenes lære ble fulgt.
Motstanden som møtte disiplene, skapte blest om sannheten. Jødene innså at deres forsøk på å stanse de nye lærerne bare førte til at stadig flere tok imot den nye læren. «Byens befolkning ble delt i to, noen var for jødene, andre holdt med apostlene.» (Apg.14,4)
Jødenes ledere ble så rasende over utviklingen at de grep til vold for å nå sitt mål. De appellerte til de laveste instinkter i den uvitende og skrålende folkemengden, og disiplenes forkynnelse fikk skylden for de opptøyer dette førte til. Myndighetene håpet å nå sitt mål med falske anklager. De vedtok at apostlene ikke skulle få lov til å forsvare seg selv, og at den opphissede folkemengden skulle gripe inn og steine Paulus og Barnabas for å få slutt på deres virksomhet.
Ikke-troende venner av apostlene advarte dem mot jødenes onde hensikter og oppfordret dem til ikke i utrengsmål å utsette seg for folkemengdens raseri, men heller komme seg unna for å redde livet. Paulus og Barnabas fulgte rådet og reiste i all hemmelighet til Ikonium. De overlot til de troende på stedet å fortsette arbeidet en stund alene. Det betydde likevel ikke at de dro for godt. Meningen var å komme tilbake så snart urolighetene hadde lagt seg, slik at de kunne fullføre det arbeidet de hadde påbegynt.
Overalt har Guds sendebud alltid møtt hard motstand fra personer som bevisst velger å forkaste lyset fra himmelen. Ved første øyekast har falskhet og løgn ført til seier for evangeliets motstandere. Stengte dører har hindret Guds sendebud i å nå folket. Men slike dører er ikke stengt for all tid. Når Guds tjenere noe senere vender tilbake og fortsetter arbeidet, utfører han ofte store ting for dem, slik at hans navn blir æret.
* * *
Berøa
I Berøa møtte Paulus jøder med vilje til å granske de sannheter han forkynte. Lukas skriver om dem: «Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte. Mange av dem kom til troen, og det samme gjorde ganske mange framstående kvinner og mange greske menn.» (Apg.17,10-12)
Jødene i Berøa
Innbyggerne i Berøa var ikke forkvaklet av fordom. De var villige til å granske troverdigheten i det apostlene lærte. De studerte ikke Bibelen av nysgjerrighet, men for å få vite det som stod skrevet om den lovte Messias. De leste daglig i skriftene og lot skrift forklare skrift. Hellige engler stod ved deres side og opplyste deres sinn og påvirket deres hjerte.
I sitt annet brev til menigheten i Tessalonika forutsa apostelen Paulus det Overalt hvor evangeliet blir forkynt vil de som oppriktig ønsker å gjøre rett, bli påvirket til å granske skriftene. Hvis alle som i endetiden får høre de sannheter som setter dem på en hard prøve, lærer av innbyggerne i Berøa og gransker skriftene daglig for å se om det de hører, stemmer med Guds ord, vil flere bli lydige mot Guds lov enn de relativt få vi ser i dag. Men mange nekter å undersøke nærmere når de hører upopulære bibelske sannheter. Selv om de ikke kan benekte Skriftens klare lære, viser de stor uvilje mot å studere de kjensgjerninger som legges fram for dem. Skulle læren likevel være sann, sier noen, betyr det likevel svært lite om vi tar imot det nye lyset eller ikke. De klamrer seg til besnærende fabler som motstanderen bruker for å villede. De forblindes av villfarelse og skilles fra himmelen.
Alle blir dømt i samsvar med det lys de har fått. Herren sender ut sine sendebud med et budskap om frelse, og alle som hører det, vil bli stilt til ansvar for hvordan de behandler de budskaper hans tjenere bringer. Alle som oppriktig søker etter sannheten, vil sammenlikne det de hører, med Guds ord.
Vantro jøder i Tessalonika ble fylt av motvilje og hat mot apostlene. Det var ikke nok for dem bare å jage dem ut av byen; de fulgte etter dem helt til Berøa. Enda en gang egget de pøbelens lidenskaper. Da ble de kristne i Berøa engstelige for at Paulus skulle lide overlast, og sendte ham til Athen. Sammen med ham reiste noen av dem i Berøa som nylig var kommet til tro.
Slik ble forkynnere av sannheten forfulgt fra by til by. Kristi motstandere kunne ikke hindre evangeliets framgang, men de hadde hell med seg i å gjøre apostlenes arbeid ytterst vanskelig. Ansikt til ansikt med motstand og strid fortsatte Paulus å presse på. Han hadde bestemt seg for å utføre den oppgaven Gud hadde vist ham i synet i Jerusalem: «Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningfolkene.» Paulus’ hurtige avreise fra Berøa gjorde det umulig for ham å besøke de kristne i Tessalonika, et besøk han hadde sett fram til.
Alfa og Omega bind 6 s.80-83; s.126-127; s.161-162
KIRKENS MØRKETID
I sitt annet brev til menigheten i Tessalonika forutsa apostelen Paulus det store frafallet som ville føre til at pavedømmet ble opprettet. Han skriver at før Jesu gjenkomst «må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud». Videre forteller han sine trosfeller at «lovløshetens hemmelighet er alt virksom». (2.Tess.2.3.7) Allerede på den tiden så han at villfarelser snek seg inn i menigheten, og at dette ville bane veien for pavedømmet.
Gradvis utførte «lovløshetens hemmelighet» sin bedragerske, blasfemiske virksomhet. I begynnelsen skjedde det stille og ubemerket, men etter hvert som den ble sterkere og fikk kontroll over menneskenes sinn, foregikk det mer åpenlyst. Nesten ubemerket trengte hedenske skikker inn i kristenheten.
Tendensen til å inngå kompromisser og til å tilpasse seg ble en tid hemmet av de fryktelige forfølgelser som menigheten ble utsatt for under hedenskapet. Men etter hvert som forfølgelsene ble innstilt og kristendommen fikk innpass i fyrstelige hoff, måtte Kristi og apostlenes enkelhet og ydmykhet vike plassen for den stolthet og prakt som kjennetegnet hedenske prester og makthavere. Guds bud og befalinger ble erstattet med menneskelige teorier og overleveringer.
Da Konstantin den store (280-337) gikk over til kristendommen, vakte det stor glede. Verden tok på seg rettferdighetens antrekk og vandret inn i menigheten. Fra nå av ble menigheten mer og mer demoralisert. Hedenskapet, som man tilsynelatende hadde fått bukt med, ble den seirende part. Dets ånd hersket i kristenheten. Hedenskapets læresetninger, seremonier og overtro ble en del av kristenhetens tro og gudstjenesteform.
En suveren kirkefyrste
Kompromisset mellom hedenskap og kristendom førte til at «syndens menneske» stod frem, den makten som ifølge profetien skulle sette seg opp imot Gud og opphøye seg over ham. Dette gigantiske religionssystem er et Satans mesterstykke som viser hvordan han setter alt inn på å komme i lederposisjon og regjere verden etter sin egen vilje.
Satan prøvde en gang å få i stand et kompromiss med Kristus. Han oppsøkte Guds Sønn i ødemarken for å friste ham. Etter at han hadde vist ham alle verdens riker og deres herlighet, tilbød han å gi ham alt dette hvis han bare ville anerkjenne hans suverenitet. Kristus avviste den overmodige fristeren og tvang ham til å fjerne seg. Men Satan har større hell med seg når han bruker de samme fristelser overfor mennesker. For å sikre seg verdslig vinning og ære lot menigheten seg forlede til å søke gunst og støtte hos verdslige makthavere. Etter at den hadde forkastet Kristus, gikk den med på å vise lojalitet mot den ondes representant biskopen i Rom.
En av romerkirkens viktigste læresetninger går ut på at paven er det synlige overhode for Kristi kirke, og at han er utrustet med suveren myndighet over biskoper og prester overalt i verden. Han har tilmed gitt seg selv guddommelige titler. Han er endog blitt omtalt som Gud og erklært ufeilbar, og han krever å bli hyllet av alle mennesker. Gjennom romerkirken krever Satan det samme som av Kristus i ødemarken, og mange er beredt til å etterkomme hans krav. Men de som frykter og ærer Gud, møter denne gudsbespottelige utfordring på samme måte som Kristus møtte den listige fienden: «Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» (Luk.4,8)
I sitt ord har Gud aldri antydet at han har utnevnt et menneske til å være overhode for menigheten. Læren om pavens overhøyhet er stikk i strid med Den hellige skrift. Paven har ingen annen makt over Kristi menighet enn den han selv har ranet til seg.
Romerkirkens tilhengere har hele tiden anklaget protestantene for vranglære og for at de med vilje har skilt lag med den sanne kirke. Slike anklager passer bedre på dem selv. Det er de som har sviktet Kristus og forlatt «den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige». (Jud.3)
Satan var fullstendig klar over at Den hellige skrift ville sette menneskene i stand til å gjennomskue hans bedrag og motstå hans makt. Selv verdens frelser motstod hans angrep ved hjelp av Guds ord. Hver gang han ble angrepet, løftet han sannhetens skjold og sa: «Det står skrevet.» Med kraften og visdommen i Guds ord avviste han alle forslag fra fienden. For å opprettholde sitt herredømme over mennesker og stadfeste myndigheten hos den pavelige maktraneren, måtte Satan holde folk i uvitenhet om Den hellige skrift.
Bibelen opphøyer Gud og setter dødelige mennesker på deres rette plass. Derfor måtte sannheten skjules og undertrykkes. Slik resonnerte romerkirken. I århundrer var det forbudt å utbre Bibelen. Folk fikk ikke lov å lese den eller ha den i sine hjem, og samvittighetsløse prester og prelater tolket den til støtte for sine egne påstander. Det resulterte i at paven nesten overalt ble anerkjent som Guds stedfortreder på jorden, med myndighet over kirke og stat.
Da boken som avslørte villfarelse, var fjernet, kunne Satan gjøre som han selv ville. Ifølge profetien skulle pavemakten «tenke på å forandre hellige tider og lov» (Dan.7,25) , - og den var ikke sen med å gå til aksjon. For å gi de nyomvendte fra hedenskapet en erstatning for billedtilbedelse, og på den måten lette deres formelle overgang til kristendommen, ble tilbedelsen av bilder og relikvier gradvis innført i den kristne gudstjenesten. Et alminnelig kirkemøte godkjente til sist dette avguderiske system. Rom fullbyrdet sitt vanhellige verk ved å fjerne det annet bud fra Guds lov, det budet som forbyr billedtilbedelse, og dele det tiende bud for å beholde det opprinnelige tallet.
En ny hviledag
Denne ettergivenhet overfor hedenskapet banet veien for enda en tilsidesettelse av Guds autoritet. Satan, som arbeidet gjennom vanhellige ledere i kirken, tuklet også med hviledagsbudet. Han prøvde å avskaffe den gamle sabbaten, den dagen som Gud hadde velsignet og helliget. I stedet prøvde han å opphøye den festdagen som hedningene feiret som «solens ærverdige dag». Men i begynnelsen skjedde det ikke åpenlyst.
I de første århundrer hadde alle kristne helligholdt den bibelske sabbaten. De ville gjerne ære Gud, og fordi de visste at hans lov var uforanderlig, våket de nøye over de hellige budene. Men Satan arbeidet med stor list gjennom sine håndlangere. For å få folk til å interessere seg mer for søndagen, ble den gjort til en festdag til minne om Kristi oppstandelse. Det ble holdt gudstjenester på denne dagen. Likevel ble den betraktet bare som en fridag. Sabbaten ble fremdeles holdt hellig.
1tiden før Kristus kom til denne verden, banet Satan veien for det han hadde satt seg fore å gjøre, ved å få jødene til å belemre sabbaten med alle slags strenge bestemmelser så den ble en byrde. Med utgangspunkt i den falske forestilling han hadde omgitt sabbaten med, fikk han nå folk til å forakte den som en jødisk ordning. Mens de kristne i alminnelighet fortsatte å feire søndagen som en gledesdag, fikk han dem til å gjøre sabbaten til en fastedag, en trist og dyster dag, for på den måten å skape motvilje mot jødedommen.
Keiser Konstantins søndagslov
I begynnelsen av det fjerde århundre iverksatte keiser Konstantin en lov som gjorde søndagen til offentlig festdag i hele riket. Hedningene hadde ærefrykt for solens dag, og de kristne respekterte den. Keiseren hadde satt seg som mål å forene de motstridende interesser mellom hedenskapet og kristendommen. Kirkens biskoper tilskyndet ham til dette. I sin ærgjerrighet og maktbrynde innså de at dersom både kristne og hedninger holdt den samme dagen, ville det bli lettere for hedningene å ta imot kristendommen, og kirkens makt og anseelse ville bli styrket.
Mange oppriktige kristne begynte litt etter hvert å tillegge søndagen en viss grad av hellighet, mens de fremdeles betraktet den bibelske sabbat som Herrens dag, og holdt den i samsvar med det fjerde bud. Men erkebedrageren hadde ennå ikke fullført sitt verk. Han var fast bestemt på å samle kristenheten under sin fane og utøve sin makt gjennom sin representant, den stolte paven som gav seg ut for å være Kristi stedfortreder. Ved hjelp av halvt omvendte hedninger, ærgjerrige prelater og verdsligsinnede geistlige gjennomførte han sin plan.
Fra tid til annen ble det holdt store kirkemøter der fremtredende geistlige fra hele verden var med. I nesten hvert eneste konsil ble sabbaten som Gud hadde innstiftet, redusert litt, mens søndagen ble opphøyet tilsvarende. Slik ble den hedenske festdagen til sist hedret som en guddommelig ordning, mens den bibelske sabbat ble erklært for å være en levning fra jødedommen, og de som holdt den, ble satt under tiltale.
Han som representerte frafallet, hadde lykkes i å opphøye seg «mot alt som tilbes og kalles gud». Han hadde våget å forandre det eneste bud i Guds lov som tydelig viser menneskeheten hen til den sanne og levende Gud.
Idet fjerde bud blir Gud åpenbart som himmelens og jordens skaper, og dette skiller ham fra alle falske guder. Som et minne om skaperverket ble den sjuende dagen helliget til hviledag for menneskene. Den skulle alltid minne dem om den levende Gud som kilden til alt liv, han som de skulle ære og tilbe. Satan gjør alt for å få menneskene til å oppgi sin troskap mot Gud og til å vise ulydighet mot hans lov. Derfor angriper han særlig det budet som forteller at Gud er skaper.
Protestanter hevder nå at søndagen er de kristnes hviledag fordi Kristus stod opp den dagen. Men det finnes ikke noe belegg i Skriften for dette. Verken Kristus eller apostlene tilla dagen en slik ære. Feiringen av søndag som en kristelig ordning stammer fra «lovløshetens hemmelighet» som allerede var virksom da Paulus levde. Hvor og når adopterte Herren dette avkom fra pavedømmet? Hvordan vil man forsvare en forandring som Den hellige skrift ikke godkjenner?
Han som representerte frafallet, hadde lykkes i å opphøye seg «mot alt som tilbes og kalles gud». Han hadde våget å forandre det eneste bud i Guds lov som tydelig viser menneskeheten hen til den sanne og levende Gud.
Idet fjerde bud blir Gud åpenbart som himmelens og jordens skaper, og dette skiller ham fra alle falske guder. Som et minne om skaperverket ble den sjuende dagen helliget til hviledag for menneskene. Den skulle alltid minne dem om den levende Gud som kilden til alt liv, han som de skulle ære og tilbe. Satan gjør alt for å få menneskene til å oppgi sin tro-skap mot Gud og til å vise ulydighet mot hans lov. Derfor angriper han særlig det budet som forteller at Gud er skaper.
Mot Historiens klimaks s.32-36
VALDENSERNE
I det sjette århundre var pavedømmet fast etablert. Keiserbyen ble hovedsetet, og romerbispen ble erklært for å være hele kirkens overhode. Hedenskapet hadde veket plassen for pavedømmet. Draken hadde gitt dyret «sin kraft og sin trone og stor makt». (Åp.13,2)
Nå begynte den pavelige undertrykkelsesperioden på 1260 år som er forutsagt i Daniels bok og Johannes’ åpenbaring. De kristne ble tvunget til å velge enten å oppgi sin troskap og akseptere pavelige seremonier i sin gudsdyrkelse, eller å dø i fengsel, på pinebenken, på bålet eller skafottet.
Her gikk Jesu ord i oppfyllelse: «Dere skal bli angitt av foreldre og søsken, av slektninger og venner, og noen av dere skal bli drept. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld.» (Luk.21,16-17) Forfølgelsen av de trofaste kristne ble nå voldsommere enn noen gang før, og verden ble en stor slagmark. I mange hundre år måtte menigheten søke tilflukt på ensomme og bortgjemte steder. Profeten sier: «Kvinnen rømte ut i ødemarken, til et sted som Gud hadde gjort i stand for henne, så hun der i 1260 dager kunne få mat og det hun trengte til.»
Da romerkirken kom til makten, begynte den mørke tidsalder. Mørket ble tettere etter hvert som kirkens makt vokste. Troen ble overført fra Kristus, den sanne grunnvoll, til paven i Rom. I stedet for å stole på Guds Sønn og søke syndsforlatelse og frelse hos ham, begynte folk å se opp til paven og de prester og prelater som han utstyrte med myndighet.
* * *
sitatsamling fortsetter her
|
|
|
