 |
Utvid din horisont
|
|
|
|
INNLEDNING
De hadde ventet og ventet. Hvorfor kom aldri Messias? Hvorfor ble ikke løftene oppfylt? Den ene bedrageren etter den andre hadde dukket opp. En stund hadde flere vært forventningsfulle og tenkt håpefullt: «Kan dette være Han?» «Kan dette være Han som profetiene har talt om? Vår befrier?» Etter hvert kunne de se fram for sine øyne opptøyer og tusenvis av jøder bli drept i sammenstøt med romerne. Det var ikke Messias.
En annen mann får mange av folket med seg i en ny bevegelse. Litt mindre interessert var de nå. «Hvor mange måtte dø nå på grunn av èn manns ideer?» Tilhengerne sprer seg og mannens gjerning blir som om den aldri hadde funnet sted.
Nye rykter kommer. Sakarja, en aktet prest, får en åpenbaring. Han skal, tross sin høye alder, få en sønn som skal gå foran og bane vei for Messias. Mange så det følgende selv. Da Sakarja aldri kom ut fra helligdommen lurte de på hva som hadde skjedd med ham. Etter en lang stund kom han likevel ut, men han kunne ikke snakke. Han var taus. Dette vekket stor interesse hos folket. Ikke bare den uvanlige hendelsen med Sakarja i helligdommen, men også det at Sakarja og hans kone Elisabeth som begge var i en høy alder skulle få barn!
Ikke lenge etter kom en kvinne som het Maria på besøk til Elisabet. Da forsto Elisabet at Maria skulle føde den lenge etterlengtede Messias. Både hun og Maria priste Gud. Det var en glede som ikke kunne skjules. Mange hørte om det. Elisabet fødte sin sønn og alle ble full av undring da faren skrev at han ville at gutten skulle hete et navn ingen av hans forfedre hadde hatt. Da, plutselig, kunne Sakarja tale igjen, og han priste Gud. Alt det underlige som skjedde fikk ryktene til å gå landet rundt. Det står skrevet: «Da kom det frykt over alle som bodde omkring dem. Og alle disse ord ble omtalt over hele høylandet i Judea. Og de som hørte disse ordene, bevarte dem i sitt hjerte, og de sa: «Hva skal det da bli av dette barnet?» (Luk.1,65-66)
Ryktene om Maria var heller ikke glemt. Elisabet hadde kalt henne «min Herres mor» (Luk.1,43). Profetiene sa at Messias skulle komme fra Betlehem (Mika 5,1). Daniels profeti avslørte at tiden da Messias skulle komme måtte være nær. Likevel, da Maria sliten og høygravid ankom Betlehem, var det ikke plass til dem noen sted. Maria endte opp med å føde i en stall. Ingen hjem hadde åpnet opp for henne. I et land og en by der alle ventet på Messias, var det ingen som åpnet sine hjem. Ingen brydde seg. Hvordan kunne det skje?
Engler kommer med gledesbudskapet til noen gjetere. De sa: «Vær ikke redde, for se, jeg forkynner dere en stor glede som skal bli hele folket til del. For i dag er det født dere en Frelser i Davids by, Han er Kristus [Messias], Herren» (Luk.2,10-11) Gjeterne dro ned for å se på Messias, som var blitt født. «Da de hadde sett Ham, gjorde de det kjent vidt omkring hva som var sagt dem om dette barnet» (Luk.2,17) Litt senere skjedde det enda mer. Det var en eldre mann som lenge hadde lengtet etter å se Messias. Han hadde fått åpenbart at han ikke skulle dø før han hadde fått sett løftenes sønn. Gud ledet ham inn i tempelet hvor Maria nå var med det lille barnet. Da han fikk se barnet, takket han Gud av hele sitt hjerte. En profetinne som også var der, Anna, «lovpriste Herren og talte om Ham til alle som ventet på forløsning i Jerusalem» (Luk.2,38)
Ikke bare de, men noen vise menn som hadde kommet helt fra Østen hadde skapt stort oppstyr i Jerusalem da de hadde spurt etter barnet som skulle ha blitt født. Det hadde skapt så stort oppstyr at Herodes, kongen i Israel, følte seg truet av dette omtalte barnet. En ny konge født? Ingen skulle ta fra ham tronen! Til tross for at få jøder brydde seg om barnet som var blitt født, ville ikke Herodes ta noen sjanser. Han beordret at alle barn som var to år og yngre, og som befant seg i Betlehem og områdene rundt, skulle bli drept.
De hadde ikke tatt imot Maria eller gjeternes budskap, de hadde ikke helt trodd på ryktene. Nå fikk de se sine barn bli myrdet av kongen. Barnet som noen påsto var Messias hadde gitt landet ulykke. Hvordan kunne det være Messias, deres befrier, når barnet var skyld i så mye elendighet? Maria, hennes mann, sammen med babyen, hadde flyktet ut av landet og hadde dermed blitt reddet.
Gjeterne, Sakarja og senere hans sønn Johannes, de vise menn, og flere andre hadde alle pekt mot Jesus som Messias for folket. Helt fra før Jesus ble født, til etter fødselen, og da han var voksen. Likevel var det få som tok imot Ham. Ingen av jødenes ledere hadde tatt bryet med å oppsøke gutten som var blitt født. Heller ikke hadde de sørget for Ham senere. Han ble ikke sett som å være noe stort til tross for alle utsagnene. Hvis dette var Messias, hvorfor skulle Gud åpenbare det for noen gjetere og ikke dem? Det var de som var Guds utvalgte ledere. Hvis det virkelig hadde vært slik som ryktene sa, ville ikke da Gud ha kunngjort det ved engler til dem først?
Hvorfor gjorde ikke Gud det slik? Hvorfor sendte Han ikke engler til lederne av folket? Hvorfor ga Han budskapet til småfolk? Ville det ikke vært lettere å spre budskapet, og få det respektert, om Han gikk til de menneskene som hadde folkets beundring og tillit?
Marias barn ble ikke anerkjent. Isteden vokste det opp i fattige kår hos en sliten mor som ble enke tidlig. Judea hadde fått alle sjanser til å ta imot barnet som Messias. De kunne ha satt han i en konge-stol om de ønsket og lært han opp i de beste rabbiner skolene, men de forkastet budskapet. Et budskap som kom til dem ved gjetere og fattige mennesker. Hva trodde egentlig disse menneskene at de var? Profeter? Det var de, lederne og fariseerne, som kjente Skriften og som var utvalgt til å lede folket. Skulle Messias bli født i en stall? Nei, det var jo nesten blasfemisk. Deres utfrier ville aldri bli født under slike kår.
Jesus begynte Sin gjerning. Han gjorde store under og mirakler. Han forkynte loven, og holdt den. Han ble fortsatt ikke godtatt. Han var en sønn av en snekker og var uten rabbinernes utdanning. De mente at Messias skulle være en stor rabbiner, og ikke som denne mannen. Denne mannen var ung, for ung til å kunne irettesette dem og fortelle dem om Guds veier. Likevel kunne de ikke motsi Han når Han forkynte. Jesus sa: «dere gransker skriftene og nettopp de vitner om meg..» (Joh.5,39) Ja, de gransket skriftene. De leste i Skriften daglig. Men de fant ingenting der som skulle tilsi at dette var Messias, tross i at denne Jesus indikerte det. Jesus refset dem for deres ugudelighet. Hvordan våget Han? De var utvalgt av Gud til Sine posisjoner. Om Han virkelig var en Guds mann, da hadde Han fått en posisjon på samme måte som de hadde fått sin av Gud. Men det hadde Han ikke. Gud hadde ikke anerkjent denne mannen. Han var fattig på utdanning, og kom fra en ugudelig by.
Hans mirakler kunne de ikke benekte. Hvis det ikke var av Gud, noe de var temmelig sikre på, så måtte det være djevelen som sto bak. De sa til Ham: «sier vi ikke med rette at du er samaritaner og besatt av en demon?» (Joh.8,48) «Mange av dem sa: «Han har en demon og er gal. Hvorfor hører dere på Ham?» (John.10,20)
Da de så Jesus drive ut onde ånder, var saken klar. Dette var et Satans bedrag. «Han driver ikke ut demoner uten ved Beelsebub, demonenes hersker» sa de. (Matt.12,24) Jesus begynte da å advare mot synd mot Den Hellige Ånd. Kalte de sort for hvitt og hvitt for sort, ville de til slutt bli fullstendig blinde.
De ville ta Hans liv. Han lagde bråk og splittet folket. Det var for folkets beste at Han ble eliminert. De lagde en plan. En rådslagingsplan. De mente de gjorde det beste. Denne selvutnevnte profeten måtte dø før et nytt jøde-massakre skjedde slik som det som hadde skjedd ikke mange år tidligere på grunn av en annen selvutnevnt profet. De var utvalgt av Gud i Sine posisjoner. Det var Jesus som var bråkmakeren. Selv om de ikke kunne motsi Skriften Han siterte, så var ikke deres ører åpne for å høre. De hadde bestemt seg. Dette var ikke av Gud. De mente gjorde det rette.
«Korsfest Ham, bort med Ham» ropte folket. Foran dem sto to menn. En som hadde gjort opprør mot romerne. Ja, en mann som hadde gjort det de egentlig hadde forventet seg av Messias. Ved siden av han sto en skamslått mann. «Hvor er din Gud nå? Hvis Han har deg så kjær hvorfor befrir Han deg ikke?» tenkte de, og sa høyt etter Jesus var blitt spikret til korset: «Kom ned fra korset, så skal vi se og tro» (Mark.15,32) Men Jesus gikk ikke ned fra korset. Han døde der med en plakat over seg som sa: «jødenes konge». (Matt.27,37) Flere av folket ristet på hodet: «Han hadde kalt seg Guds Sønn... Nå fikk Han av Gud den straffen Han fortjente for Sitt blasfemi...» Som det sto selv i Moseloven: «forbannet er vær den som henger på ett tre.» (5.Mos..21,22-23)
Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne folket som ventet og lengtet etter Messias ikke gjenkjenne Ham når Han kom? De hadde Skriftene, de hadde forordningene fra Gud. Likevel forkastet de Han da Han kom. Hvorfor skjedde det? Hadde vi, om det var i dag Messias skulle bli født, gjort det samme? Hadde vi gjenkjent Ham? Kan vi ende opp med å forkaste Guds sendebud eller Hans budskaper i dag?
Hvis vi forstår hvordan folket, som trodde de elsket Gud, kunne forkastet sin egne Herre og tro «de gjorde Gud en tjeneste», kan vi lære og forstå hvordan vi ikke må gjenta samme feil i dag. Dette kan være en livsviktig lærdom.
Del 2: Les sitatsamling om Guds sendebud som er blitt forkastet
|
|
|
