|
|
Paktens ark & Ellen G White
Sitater fra Ellen G. White
med kommentarer av
Ron Wyatt.
STEINTAVLENE GITT TRE GANGER
Vi tror Søster White taler om tre forskjellige ganger
hvor Steintavlene vil bli vist i framtiden. Bare en gang er det de jordiske
steintavlene det gjelder, de andre to gangene blir det referert til de
himmelske tavlene. De følgende sitater, tror vi, refererer til disse 3
forskjellige tilfellene.
De jordiske steintavlene - deres skjebne og
presentasjon til verden før nådetidens slutt
1. Blant de rettferdige som ennå var i Jerusalem til
hvem den guddommelige hensikt var blitt gjort kjent, var det noen som var fast
bestemt på å plassere, bak rekkevidden av nådeløse hender, den hellige arken
som „ inneholdt steintavlene, på hvilke Dekalogen - de moralske forskrifter -
var omhyggelig nedtegnet på. Dette gjorde de. Med sorg og tristhet gjemte de
arken i en hule, hvor den skulle være skjult for folket i Israel og Juda på
grunn av deres synder, og skulle ikke mer gis tilbake til dem. Denne hellige
ark er ennå gjemt. Den har aldri blitt forstyrret siden den ble gjemt på
et hemmelig sted. PK 453 (1915)
2. Før templet ble ødelagt, gjorde Gud det kjent for
noen få av sine trofaste tjenere, skjebnen til templet, som var Israels
stolthet, og som de aktet som en avgud, mens de syndet mot Gud. Han røpet også
for dem Israels fangenskap. Disse rettferdige menn, flyttet den hellige arken
som inneholdt steintavlene, like før ødeleggelsen av templet, og gjemte den,
med sorg og tristhet, i en hule hvor den skulle være gjemt for folket i Israel
på grunn av deres synder, og skulle ikke mer gis tilbake til dem. Den hellige
ark er framdeles gjemt, den har aldri blitt forstyrret siden den ble gjemt på
et hemmelig sted. SGS 114. US (første seksjon) (1864)
3. Og Han (Kristus) ga Moses, da Han hadde avsluttet
kommunikasjonen med ham på Sinai-fjellet, to tavler med vitnesbyrd,
steintavler, skrevet med Guds finger. Ingenting som var skrevet på disse
tavlene kunne bli slettet ut Den dyrebare opptegnelse av loven var plassert
i vitnesbyrdets ark og er der fremdeles, trygt gjemt fra den menneskelige
familie. Men på Guds utvalgte tidspunkt vil Han bringe fram disse
steintavlene som et vitnesbyrd til all verden mot den
manglende respekt for hans bud og mot den avguderiske tilbedelse av en falsk
Sabbat
Når retten skal settes, og bøkene skal bli
åpnet, og hvert menneske skal bli dømt etter hva som er skrevet i
bøkene, da vil steintavlene, som er gjemt av Gud inntil denne dag, bli
presentert for verden som standarden for rettferdighet Da vil menn og kvinner
se at forutsetningen for deres frelse er lydighet mot Guds fullkomne lov. Ingen
vil finne unnskyldning for synd. Ved de rettferdige prinsipper i denne lov, vil
mennesker motta deres dom tilliv eller til død. 1BC side 1109
Her bør kommenteres til flere punkter i det siste
avsnittet i sitatet over (#3). Søster White åpner med uttalelsen, «Når retten
skal settes,... og hvert menneske
I skal bli dømt,...» Bruken av ordet «hvert»
inkluderer klart de rettferdige så vel som de onde, og indikerer at nådedøren
ikke er lukket på denne tiden. For videre å vise at tiden det er
referert til ikke er etter nådetidens slutt, skriver hun i den
neste linje at «da vil» folk se at «forutsetningen» for deres frelse «er»
lydighet mot Guds fullkomne lov. Hennes bruk av nåtid og framtid ved
bruk av verbene - «er» og «vil»- indikerer handlinger som inntreffer i løpet av
og etter at steintavlene er brakt fram. Dette indikerer at folk FRAMDELES vil
ha anledning til å ta en beslutning om å akseptere Guds lov, siden de vil være
uten «unnskyldning for synd». Vi kan riktignok forstå at de som «vil se
forutsetningen for deres frelse...» vil inkludere bare de som er i live på
jorden, siden de døde ikke kan se. Hun sier ikke «alle menn og kvinner
vil se», som ville vært saken dersom dette refererte til tiden når de onde er
gjenoppstått. Til slutt, i den siste setningen, skriver hun at det er ved «de
rettferdige prinsipper i den loven» at mennesker mottar deres dom til «liv
eller død». Var nådetiden slutt, kunne ingen motta evig «liv» lenger. - det
ville være for sent. Derfor, refererer dette klart til en tid før nådetiden er
slutt.
4. Med sin egen finger skrev Gud sine bud på to
steintavler. Disse tavlene ble ikke overlatt til menneskers bevarelse, men ble
plassert i arken; og på den store dagen når hver sak er avgjordt, vil isse
tavlene, som budene er inngravert på, bli plassert slik at hele verden vil se
og forstå. Vitnet mot dem vil bli uimotsagt. Og over dem som har tatt på seg
arbeidet å være hyrder for flokken, vil den tyngste dommen falle, fordi de har
presentert
forstå at tiden det er snakk om i det følgende sitat,
gjelder tiden rett før Kristi gjenkomst. Nådetiden er slutt-jorden begynner å ryste
volsomt idet den 7. plage - det store jordskjelvet - begynner. De levende
hellige er fremdeles på jorden, som også resten av de onde som ikke har blitt
utryddet av de tidligere plager.)
5. Prakten fra den himmelske byen strømmer fra de åpne
porter. Da kommer det til syne mot himmelen en hånd som holder to steintavler
foldet sammen... Hånden åpner tavlene, og forskriftene i Dekalogen - budene blir
sett, omhyggelig tegnet som med en penn av ild GC639
Endelig, de himmelske steintavlene er i Kristi' hender
•ved Hans kroning ved slutten av tusenårsriket
6. Som i trance har de onde sett på kroningen av Guds
Sønn. De ser i hans hånd tavlene med den guddommelige lov, vedtekter som de har
foraktet og overtrådt. De er vitner til utbrudd i undring og henrykkelse og
tilbedelse fobier for folket i stedet for sannhet. Barn vil stå opp og forbanne
sine foreldre. Menigheten, som har sett lyset og blitt erklært skyldig, men som
har betrodd frelsen for sine sjeler til pastoren, vil lære på Guds dag at ingen
annen sjel kan betale løsepenger for deres overtredelse. Et fryktelig skrik vil
høres, «Jeg er fortapt, evig fortapt». Mennesker vil føle at de endatil kunne
slite i stykker pastorene som har preket løgn og fordømt sannheten. Den rene
sannhet for denne tid krever en reformasjon i livet, men de skiller seg selv
fra kjærlighet til sannheten, og om dem kan det bli sagt, «O Israel, du har
ødelagt deg selv.» Herren sender et budskap til folket, «Sett en basun til din
munn. Han skal komme som en ørn mot Herrens hus, fordi de har overtrådt min
pakt og syndet mot min lov.» 19MH
side 265,266.
Sitatet over, er etter vår mening, talt om den
himmelske original som vil bli vist i himlene, og som det er tale om i de neste
sitatene.
De himmelske tavlene sett før Kristi annet komme, men
etter nådetidens slutt:
(Vær så snill og les GC sidene 636 til 639 for klart å
fra de frelste. GC 668
Hele verden - alle som noensinne har levd - mottar sin
dom ved enden av tusenårsriket etter kroningen av Kristus. De rettferdige
mottar ingen dom siden deres l synder
er blitt tilgitt. Derfor, angår den neste uttalelsen enden av de tusen år:
7. Gud vil ikke bryte sin pakt eller endre de ting som
har gått ut av hans munn. Hans ord vil stå fast for all tid så uforanderlige
som hans trone. I dommen vil denne pakten bli brakt fram, klart skrevet med
Guds finger, og verden vil bli stevnet for rettferdighetens domstol for å
motta sin dom. PK 187
HVORFOR VIL GUD ÅPENBARE DE JORDISKE STEINTAVLENE FØR NÅDETIDENS
SLUTT?
8. Herren har ofte lagt for dagen i sitt forsyn at
ingenting mindre enn åpenbar sannhet Guds ord, kan reformere
9. I sin behandling av Tomas, ga Jesus en lekse til
sin etterfølgere.... Jesus overstrømmet ikke Thomas med bebreidelse, heller
ikke gikk han i strid med ham. Han
åpenbarte seg selv til den tvilende. Thomas var meget ufornuftig ved å bestemme
betingelsen for sin tro, men Jesus, ved sin gavmilde kjærlighet og hensyn, brøt
ned barrierer. Vantro er sjelden fjernet ved strid. DA
808
10. Guds ord i hans lov er bindende for hvert
intelligent sinn. Sannheten for denne tid, den tredje engels budskap med dets
klare, tydelige betingelser skal bli
den viktige advarselen; alt hva det betyr skal bli gjort forståelig for
tenkende mennesker i dag.
Brev 121.
1900, side 5.
GUDS LOV
VIL BLI OPPHØYET FØR KRISTUS KOMMER
11. «I Guds avsluttende arbeid på jorden, vil
standarden i hans lov igjen bli opphøyet Falsk religion kan herske, ondskap
kan dominere, manges I kjærlighet kan bli kald, Golgatas kors kan bli mistet
av syne, og mørke som et dødens teppe, kan bli spredd over
jorden; sammensvergelse etter sammensvergelse kan bli
planlagt for å felle Gud's folk; men i timen for den største fare, vil
Elias' Gud reise opp menneskelige instrumenter for å bære et budskap som ikke
vil bli stilnet. I de folkerike byene i landet, og på steder hvor
menneskene har gått lengst i å snakke mot Den Aller Helligste, vil stemmen til
en streng irettesetter bli hørt. Dristig vil mennesker utvalgt av Gud fordømme
unionen mellom i kirken og verden. Med alvor vil de kalle på menn og I kvinner
til å vende seg fra overholdelsen av en menneskelig tradisjon til å overholde
den sanne Sabbat.» PK 186-7
EN SPESIELL Åpenbaring av Sannhet i løpet av den SISTE Generasjon
12. Når timen kommer, etter Guds forsyn, for verden
til å bli prøvet på sannheten for den tid, vil sinn bli oppøvd av Ånden til å
søke Skriftene, enda med faste og bønn, inntil ledd etter ledd er
gjennomsøkt og forenet i en fullkommen lenke. Hver sannhet som er av betydning
for sjelers frelse vil bli gjort så klar at ingen behøver å ta feil, eller
vandre i mørke... Tiden for å framholde spesiell sannhet i sammenheng med de
avsluttende scener av jordens historie, er i lepet av de siste generasjoner som
skal leve på jorden... Johannes så i hellige syn en gruppe mennesker
hvis oppmerksomhet var fanget, og som med ærbødighet og ærefrykt betraktet
arken, som inneholdt Guds lov. 2T
692-3
13. Hele himmelen venter på å høre oss forsvare Guds
lov, erklære at den er hellig, rettferdig og god. Hvor er de som vil gjøre
dette arbeidet? Gud kaller på sitt folk til å oppnå en dypere innsikt i hans
planer og hans lov. RH 4/1671901
ORIGINALEN MØTER SITT MOTSTYKKE – Kristus Representert
i HVERT offer i offersystemet.
14. Opprøret i Israel mot Guds lov og autoritet, ble
grunnen til deres undergang. Æren Gud hadde vist dem ved slik å lede dem ved
sin sønn, forsterket deres synd. Beskyldningene fra jødene at Kristus ikke
aktet Moseloven, var uten det minste fundament. Kristus var jøde, og, helt til
sin død på korset, betraktet han lovens gyldighet for jødene. Men når
originalen møtte motstykket, ved Jesu død, da ble ofringen av dyrs blod
verdiløst Kristus gjorde den ene store ofring ved å gi sitt eget liv, som
alle deres tidligere ofringer hadde vært en skygge av. som avsluttet
verdien av alle ofringer etter jødisk lov. RH. 04-29-75. para. 2
15. Viktig sannhet angående forsoningen er lært ved
jødenes tempeltjeneste. En stedfortreder var akseptert i synderens sted; men
synden var ikke strøket ut ved blodet
av offeret. Et middel var slik skaffet til veie
ved hvilket den var overfort til helligdommen. Ved blodofferet
tilkjennega synderen lovens autoritet, vedkjente seg sin skyld i overtredelse,
og ga uttrykk for sitt ønske om nåde gjennom tro på en Forløser som skulle
komme; men han var ikke enda fullstendig forløst fra lovens fordømmelse. På
Forsoningsdagen tok ypperstepresten et offer fra menigheten, gikk inn i Det
Aller Helligste med blodet fra dette offer, og sprinklet det på
nådestolen. direkte over loven, for å tilfredstilte dens krav. Da i
skikkelse som mellommann, tok han syndene på seg selv og fjernet dem fra
helligdommen. Ved å plassere sin hånd på hodet til syndebukken, bekjente han
over den alle disse syndene, slik ble de billedlig overført fra ham selv til
offerdyret som bar dem bort, og de ble betraktet som for alltid skilt fra
folket. GC, pg 420
Hvert offer representerte det største offer i Jesu
eget liv. I et offer, oppfylte han både det typiske daglige offer og
soningsofferet. For å oppfylle alle symboler, falt Hans Blod «på nådestolen,
direkte over loven, for å tilfredstilte dens krav». Middelet var dermed klart,
i hans offer, ved hvilket tidligere, nåværende og framtidige synder ble
«overført til helligdommen», som er i himmelen.
16. Siden Frelseren utgjød sitt blod for tilgivelse av
synder, og steg opp til himmelen «for å tre frem for Gud for oss» (Heb. 9,24),
har lys strømmet fra Golgatas kors og fra de hellige steder i helligdommen der
oppe. Men det klarere lys gitt oss skulle ikke få oss til å forakte det som i
tidligere tider var mottatt gjennom skriftene, som pekte på den kommende
Frelser. Evangeliet om Jesus kaster lys på det jødiske gudstjenestesystemet og
gir betydning til seremoniloven. Som ny sannhet er gjort kjent, og det som
har vært kjent fra begynnelsen er brakt i klarere hys, vil Guds karakter og
hensikt bli gjort åpenbar i det Han har å gjøre med sitt utvalgte folk. Hver
ytterligere lysstråle som vi mottar gir oss en klarere forståelse av
frelsesplanen, som er utarbeidelsen av den gudommelige vilje i frelsen av
menneskene. Vi ser ny skjønnhet og kraft i det inspirerte ord, og vi studerer
dets sider med en dypere og mer fengslende interesse. PP 367 & 368
Jesu blod på nådestolen
17. Da Jesus kom til denne jorden første gang, kom Han
ydmyk og ubemerket, og hans liv her var i lidelse og fattigdom. Han var en mann
med sorger og kjent med lidelse. Menneskene gjemte på en måte sitt ansikt for
Ham, og til sist korsfestet de Ham. Framdeles i menneskelig skikkelse steg han
opp til himmelen, triumferende og seirende. Han hadde tatt forsoningsblodet,
sprinklet det på nådestolen og sine egne plagg, og velsignet folket Snart
vil Han komme til syne andre gang for å erklære at der ikke er mer offer for
synd. RH; 11-13-13, para. 11
18. Jesus oppfylte enda en viktig side av skyggetjenesten.
«Hans ansikt var skjemmet mer enn noe menneskes, og hans skikkelse mer enn
menneskers sønner, slik skal Han sprinkle mange nasjoner.» Jes.
52,14-15.1 tempeltjenesten, når dyret brakt som offer var slaktet, tok
ypperstepresten, kledd i hvit kjortel, blodet som sprutet fram i sin hånd,
og kastet (eller sprinklet) det i retning av tabernaklet eller Templet Dette
ble gjort syv ganger, som et uttrykk for fullkommenhet Så Kristus, det store
motbilde, både yppersteprest og offer, kledd med sin egen plettfrie
rettferdighetskappe, etter å ha gitt sitt liv for verden, KASTET RESULTATET
AV SITT OFFER. SOM EN BLODRØD STRØM. I RETNING AV DET ALLER HELLIGSTE, for
å forsone mennesket med Gud gjennom korsets blod. Ms 101. 1897. pp.
11.12. («The True High Priest.» September. 1897.)
DAN 9,24- SALVINGEN
av «DET ALLER HELLIGSTE»
(Kristi Dåp var IKKE Salvingen av «det aller
helligste»)
Søster White sier ikke, i dette neste sitat, at Kristi
dåp var oppfyllelsen av uttrykket «å salve Det Aller-helligste» i Dan. 9,24.
Hun fastslår at dette var oppfyllelsen av begynnelsen av den siste uken, enden
på det 483dje året av de 490, gitt i vers 25, IKKE 24: DAN 9,25: Du skal
vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og ombygge
Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå syv uker og
sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og
vollgraver, men under tidenes trengsel.
19. Byrden i Kristi preken var, «Ilden er oppfylt, og
Guds rike er for hånden; omvend dere, og tro evangeliet.» Evangeliets budskap,
slik det ble gitt av Frelseren selv, var basert på profetiene. «Tiden» som Han
erklærte å være oppfylt, var perioden som ble gjort kjent av engelen Gabriel
til Daniel. «Sytti uker,» sa engelen, «er bestemt for ditt folk og din hellige
by, til å avslutte frafallet, og å få slutt på syndene, og å gjøre forsoning
for synd, og å føre frem en evig rettferdighet, og å forsegle syn og profet, og
å salve Det Aller-helligste.» Dan. 9,24. En dag i profetien står for et år. Se
4.Mos. 14,34; Esek.4,6. De sytti uker, eller fire hundre og nitti dager,
representerer fire hundre og nitti år.
Et startpunkt for denne perioden er gitt: «Du skal
vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og ombygge
Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå syv uker og
sekstito uker,» sekstini uker, eller fire hundre og åttitre år. Dan.9,25.
Befalingen om å gjenreise og bygge Jerusalem, ble oppfylt av Artaxerxes Longimanus
befaling (seEsra6,14; 7,1 og 9) ble virkeliggjort høsten 457 f.K. Fra denne tid strakte fire hundre og åttitre
år seg ut til høsten 27 e.K.. Ifølge profetien, skulle denne perioden rekke til
Messias den Salvede. 127 e.K., mottok Jesus ved sin dåp den Hellige Ånds
salvelse, og begynte snart etterpå sin tjeneste. Da var budskapet kunngjort
«Tiden er oppfylt.»
Da, sa engelen, «Han skal stadfeste en pakt med mange
for en uke (syv år).» I syv år etter gikk Frelseren inn i sin tjeneste,
evangeliet ble preket spesielt for Jødene; I tre og et halvt år av Kristus
selv; og etterpå av apostlene. «Midt i uken skal Han bringe matoffer og
slaktoffer til å opphøre.» Dan. 9,27. Om våren i år 31 e.K. ble Kristus det
sanne offer på Golgata. Da ble forhenget i templet revet i to, som viste at
helligheten og betydningen av offertjenesten var avsluttet. Tiden var kommet
for de jordiske offertjenestenes avslutning.
Den ene uken - syv år - sluttet i år 34 e.K.. Da ved
steiningen av Stefanus forseglet jødene definitivt deres forkastelse av
evangeliet; disiplene som var spredt i utlandet ved forfølgelse «gikk overalt
og preket ordet» (Apg. 8,4); og kort etter, ble Saulus, forfølgeren, omvendt og
ble Paulus, hedningenes apostel. DA.
s. 233. his
Denne profeti, «å salve Det Aller-helligste», tror vi
ble oppfylt da Kristi blod falt på nådestolen. Det opprinnelige hebraiske gjør
det klart at dette ikke refererer til Kristi dåp fordi det hebraiske uttrykk
som er oversatt «Aller-helligste» indikerer ikke en person, men i stedet et
objekt som skulle bli salvet. I det opprinnelige hebraiske er ordet «qodesh
haq-qodashim»oversatt til «Aller-helligst» i Daniels profeti: «Sytti uker er
tilmålt ditt folk og din hellige stad til å..., og til å salve et
Aller-helligste». Ikke I NOEN tilfeller i Bibelen er dette uttrykket noen gang
oversatt til å referere til en person - det refererer ALLTID til enten «Det
Aller-helligste», eller til et objekt eller ting i «Det aller-helligste», eller
for å tilkjennegi den dype hellighet i spesielle ofringer eller kravene i
offerlamsystemet.
Det første stedet dette utrykket er brukt er i:
2.Mos. 26,33: Du skal henge forhenget under krokene og
fore vitnespyrdets ark dit og sette den innenfor forhenget Og forhenget skal
være for dere en skillevegg mello> det hellige og Det Aller-helligste. v. 34. Du skal sette nådestolen oppå vitnesbyrdets ark i Det Aller helligste.
Andre eksempler:
4.Mos. 4,4: Det som Kahats barn skal ta seg av ved
sammenkomstens telt, det er de
høyhellige ting. v.5. Når leiren
bryter opp, skal Aron og hans sønner gå inn og ta ned det dekkende forhenget og
bre det over vitnesbyrdets ark.
1 .Kong. 6,16: Tjue alen fra baksiden av huset satte
han opp en vegg av sederbord fra golvet og opp til loftsbjelkene. Han innredet
et rom innenfor veggen. Det var Det Aller-helligste.
l.Krøn. 6,49: Men Aron og hans sønner ofret på
brennoffer-alteret og på røkofferalteret og var satt til å utføre all tjeneste
i Det Aller-helligste og til å gjøre soning for Israel etter alt
det som Gud's tjener Moses hadde påbudt.
2.Krøn. 3,8: Det AUer-helligste bygde han slik at
lengden var tjue alen, svarende til bredden av huset, og bredden tjue alen, og
han kledde det med ekte gull som veide seks hundre talenter. 9. Vekten på
naglene, som var av gull, var femti sekel. Også loftsrommene kledde han med
gull. 10.1 Det AUer-helligste laget han to kjeruber i
billedhoggerarbeid og kledde dem med gull.
Altså, legg merke til - Kristus kunne ikke bli
referert til som «Det Aller-helligste» da dette ville plassere Ham over
Faderen, som Han var og ER jevnbyrdig med
Motstykke til Forsoningsdagen
Kristus døde på jødenes påskedag; idet hans blod falt
på nådestolen over lovtavlene, ble ALLE «originaler» og «skygger» gitt til
Gud's folk oppfylt. Hvert daglige offer i offersystemet var oppfylt; hvert årlige
sonoffer var oppfyllt, enda Kristus som yppersteprest ikke begynte sitt
soningsverk før i 1844; hvert påskelam var oppfylt;..
20. Den jordiske helligdommens tjeneste, som vi har
sett, er et bilde på tjenesten i den himmelske, når ypperstepresten på
FORSONINGSDAGEN gikk inn i Det Aller-helligste, ble tjenesten i den første
avdelingen avsluttet. Gud befalte: «Det må ikke være noe menneske i
sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre SONING i helligdommen, og til
han går ut igjen.» 3 .Mos. 16,17. Så da Kristus gikk inn i Det Aller-helligste
for å utføre det avsluttende verk i FORSONINGEN, avsluttet Han sin tjeneste i
den første avdelingen. Men når tjenesten i den første avdelingen sluttet,
begynte tjenesten i den andre avdelingen. Når ypperstepresten i den jødiske
tempeltjenesten forlot det hellige på FORSONINGSDAGEN, gikk han inn framfor Gud
for å legge fram SYNDOFFER-BLODET på vegne av hele Israel som oppriktig angret
deres synder. Så Kristus hadde bare fullført en del av sitt
verk som vår stedfortreder for å begynne en annen del av verket,
og Han bærer framdeles sitt blod bønnlig fram for Faderen nå veene av
syndere. GC, 428.429.
21. Folket lærte viktig sannhet angående SONINGEN ved
denne tidlige tjenesten. Ved syndofringene gjennom året, ble en stedfortreder
godtatt i synderes sted; men BLODET fra offeret hadde ikke gjort full SONING
for synden. Det hadde bare skaffet til veie middelet ved hvilket synden ble
overført til helligdommen. Ved BLODOFFERET, erkjente synderen lovens autoritet,
tilsto skyld for sin overtredelse, og uttrykte sin tro på ham som skulle ta
bort verdens synd; men han var ikke fullstendig løst fra lovens fordømmelse. På
FORSONINGSDAGEN, tok ypperstepresten et offer for menigheten, gikk inn i Det
aller helligste med BLODET og sprinklet det på nådestolen, over lovtavlene.
Slik ble lovens krav, som fordømte synderens liv, tilfredstilt. Da i sin stilling som mellommann tok presten
syndene på seg selv, og, idet han forlot helligdommen, tok han med seg Israels
skyldbyrde. Ved døren til tabernaklet la han sine hender på syndebukkens hode
og tilstod over ham «alle Israels barns synder, og alle deres overtredelser i
all deres synd, la dem på hodet til geita.». Og idet geita som bar disse
syndene ble sendt bort, ble de ved ham, betraktet som for alltid skilt fra
folket Slik ble tjenesten utført «etter eksemplet og skyggen av de himmelske
ting.» Heb. 8,5.
På den store dag for endelig belønning, vil de døde
bli «dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Åp. 20,12.
Da ved Kristi SONINGSBLODS fortjeneste, vil syndene til de sanne angerfulle bli
strøket ut i himmelens bøker. Slik vil helligdommen bli forløst, eller renset,
for opptegnelsene av synder. I originalen, ble dette store SONINGSVERK, eller
utsletting av synder, representert ved tjenesten på den store FORSONINGSDAGEN -
rensingen av den jordiske helligdom, som ble fullført ved bortryddingen, i
kraft av SYNDOFFERBLODET, av synder ved hvilke den hadde vært forurenset. PP. 35S-3S8.
22. Viktig sannhet angående FORSONINGEN kan læres fra
jødenes tempeltjeneste. En stedfortreder ble akseptert i syndernes sted; men
synden ble ikke utslettet ved OFFERBLODET. Et middel var slik skaffet til veie
ved hvilket den ble overført til helligdommen. Ved OFFERBLODET erkjente
synderen lovens autoritet, tilstod sin skyld i overtredelse, og uttrykte sitt
behov for nåde gjennom troen på en Forløser som skulle komme; men han var ikke
enda fullstendig forløst fra lovens fordømmelse. Etter å ha tatt et offer fra
forsamlingen, gikk ypperstepresten på FORSONINGSDAGEN inn i Det Aller-helligste
med BLODET av det allmene offeret, og sprinklet det på nådestolen, direkte over
loven, for å tilfredsstille dens krav. Da, i sin stilling som mellommann, tok
han syndene på seg selv, og fjernet dem fra helligdommen. Ved å plassere sine
hender på syndebukkens hode, tilstod han over ham alle disse syndene, som slik
ble billedlig overført fra ham selv til geita. Geita tok dem så bort, og de ble
betraktet som for alltid skillt fra folket. 4SP265.
23. Gud hadde til hensikt at disse store ledere for
hans folk skulle være Kristi representanter. Aron bar Israels navn på sitt
bryst. Han meddelte folket Guds vilje. Han gikk inn i Det Aller-helligste på
FORSONINGSDAGEN, «ikke uten BLOD,» som en mellommann for Israel. Han steg fram
etter det verket for å velsigne menigheten, slik Kristus vil komme for å
velsigne sitt ventende folk når hans SONINGSVERK for dem skal avsluttes. Det
var den opphøyde karakter av det hellige embete som representant for vår store Yppersteprest
som gjorde Arons synd ved Kades så betydningsfull. PP426.
24. Men Guds utvalgte nasjon må motta sin evige
velfortjente straff for å avvise Guds Sønn. «Se, ditt hus er latt deg øde,» sa
Kristus. Kristus selv var tempelets Herre. Da han skulle forlate det, ville
glansen vike fra det, - den glansen som en gang var synlig over nådestolen i
Det Aller-helligste, hvor ypperstepresten gikk inn en gang i året, på den store
FORSONINGSDAG, med BLODET av det slaktede offer, - motbilde på Guds Sønns BLOD,
- og sprinklet det på alteret. Advent Review and Sabbath Herald. 02-22-98.
para. 12.
25. Vi trenger så sårt en dypere fromhet. Vi trenger å
motta den hellige oljen fra de to olivengrenene, «som gjennom de to gullrørene
tømmer gylden olje ut av seg selv.» Vi trenger å forstå det verket utføres
foran i himmelen. I dette store motstykke til FORSONINGSDAGEN, behøver vi å
komme i fullkommen harmoni med arbeidet som blir utført i himmelen. Vi behøver
å angre, og bekjenne våre synder «Bekjenn dine synder den ene til den andre, og
be for hverandre, så dere kan bli helbredet.» Det er for sent for oss å stå i
vår selvgodhet. Det er de som, mens de tror at det er fullstendig passende for
andre å bekjenne deres feil, tror at deres egen posisjon gjør det umulig for
dem å bekjenne deres feil. Mine brødre, hvis dere venter at deres synder skal
bli utslettet ved Kristi BLOD, må dere bekjenne dem. Dersom dine brødre har
kjennskap til dine feil, hvis din posisjon har gitt deg utvidet innflytelse, er
det ennå mer nødvendig at du gjør en full bekjennelse. «Men dersom vi vandrer i
lyset likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesus
Kristus, hans Sønns BLOD renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har
synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre
synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss
fra all urettferdighet.» La våre synder gå i forveien til dom, så de kan bli
utslettet når forfriskende tider skal komme fra Herrens tilstedeværelse.
< The Ellen G. White 1888
Materials. 575.
26. Men klarere lys kom ved undersøkelsen av helligdomsspørsmålet.
Nå ble gyldigheten sett av disse Kristi ord i Åpenbaringen, adressert til
menigheten i denne selvsame tid: «Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han
som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen
og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en
åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» (Åp.3,7-8) Her er både en åpen så vel
som en lukket dør synliggjort Ved avslutningen av de 2300 profetiske dager i
1844, forandret Kristus sin tjeneste fra det hellige til Det Aller-helligste.
Når, i den jordiske helligdommens tjeneste, ypperstepresten gikk inn i Det
Aller-helligste på forsoningsdagen, ble døren til det hellige lukket, og døren
til Det Aller-helligste ble åpnet. Så, da Kristus gikk fra det hellige til Det
Aller-helligste i den himmelske helligdom, ble døren, eller tjenesten, til den
førstnevnte avdelingen lukket, og døren, eller tjenesten, til den sistnevnte
åpnet. Kristus hadde avsluttet en rolle av sitt verk som stedfortreder, for å
begynne på en annen side ved verket; og han legger framdeles fram sitt BLOD
for Faderen på vegne av syndere. «Se,» erklærer han, «jeg har satt foran
deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» 4SP 268.
27. Kristus selv var templets Herre. Når han skulle
forlate det, ville dets glans forlate det - glansen som engang var synlig over
nådestolen, hvor ypperstepresten gikk inn en gang i året, på den store
forsoningsdagen, med blod fra det slaktede offeret (motstykke til Guds Sønn's blod
som fløt for verdens synd), og sprinklet det på alteret. Dette var the
Shekinah, det synlige bilde av Gud. 4BCP.1139.
KRISTI MENNESKELIGHET - ET MYSTERIUM
28. Gud's Sønn's menneskelighet er alt for oss. Det er
den gylne lenke som binder vår sjel til Kristus, og gjennom Kristus til Gud.
Dette skal være vårt studium. «Kristus var et virkelig menneske;» Han beviste
sin menneskelighet da han ble et menneske. « Enda Han var Gud i k
|
