Utvid din horisont   
    Søk i våre sider:




Forsiden Nettbutikk Kontakt oss Treenglers diverse Online bøker BIBEL MAGASINET Spesielle temaer Teologi Vitenskap og arkeologi Debatterte bibelvers Bibel profetier Daniels & AApenbaringen Bibel historie BIBEL kanalen

Handlekurven din
er tom.






 		  
Forsiden > BIBEL MAGASINET > Bibel profetier > Daniels & AApenbaringen

B I B E L M A G A S I N E T
Bakgrunn: Denne artikkelen er hentet fra boken `Paktens ark og Dyrets merke` av Rebecca Samsing, og tar for seg likheten med profetiene i Daniel og profetiene om dyret fra havet i Åpenbaringsboken. Fikk både Daniel og Johannes syn om fremtiden som skulle hjelpe oss å ta riktige valg?


«DYRET»

Mange ser på Daniels bok og Åpenbaringsboken, som vi finner i Bibelen, som fantasifulle eventyr eller noe som er umulig å forstå. Det er de ikke. Bibelen er logisk og rett og slett genialt bygd opp. Åpenbaringsboken er ikke umulig å forstå, men sannheten er blitt kvalt i en verden full av feiltolkninger, et av Satans beste trekk for å få fokuset vekk fra det som er sant. Åpenbarinsboken avslører han og hvem hans underståtter er, derfor gjør han alt han kan for å få denne boken til å fremstå som uforstående og vanskelig. Om mulig også få mennesker til å latterliggjøre den slik at den ikke blir tatt alvorlig. Gud på den andre siden uttaler i Åpenbaringsboken en spesiell velsignelse til de som studerer den og søker å forstå den.

Det er en åpnet Daniels bok og en åpnet Åpenbaringsbok som vi nå skal titte inn i. Åpenbaringsboken skulle ikke besegles slik at den ikke kunne forstås, men den er “Jesu Kristi Åpenbaring som Gud ga Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid.” (Åp.1,1) Johannes ble fortalt: “Sett ikke segl på de profetiske ord i denne boken, for tiden er nær.” (Åp.22,10) Ifølge Jesus og Gud Selv er det altså meningen at vi skal forstå denne boken, ikke bare vi som lever nå i dag, men delvis også de som har levd siden Johannes tid og frem til i dag. Slik kunne hver generasjon følge med og forstå “de ting som skal skje om en kort tid”.

En av Åpenbaringsbokens viktigste emner er “dyret som kom opp av havet”, en makt som vil bedra en hel verden før Jesus kommer igjen. Tallet for denne makten er 666. Bibelen lærer at de som velger å følge denne makten, vil gå fortapt, ettersom denne makten er antikrist. De som følger dette “dyret”, vil få et merke på pannen eller i hånden. Dette merket blir kalt “dyrets merke”. Alt dette vil være de siste avgjørende hendelser før Kristi annet komme.

Profetiene om “dyret” og “dyrets merke” er ikke blitt beseglet, og det er meningen at vi skal forstå hva og hvem dette er nå. Bibelen gir over femti kjennetegn på hvem dyret er, og det finnes ikke rom for tvil. De som ikke er blitt villedet av en falsk lære om Daniel og Åpenbaringsboken, har alltid visst hvem dyret er og har kunnet følge med i utviklingen. Akkurat slik ønsket Gud det skulle bli brukt: “Jesu Krist Åpenbaring som Gud gav Ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid.” (Åp.1,1) Åpenbaringsboken er Jesu personlige advarsel til dem som lever i den siste tid. Det er Jesus selv som gir denne advarselen om ikke å ta dyrets merke eller å følge dyret. Jesus prøver å hjelpe oss fra å bli bedratt og dermed gå fortapt.

“Men,” tenker noen, “er det ikke et ordtak som sier èn gang frelst, alltid frelst?”  Hele livet har vi en fri vilje som vi kan bruke til å velge det vi ønsker. Dagen du ble omvendt tar ikke fra deg viljen til å velge noe annet senere. Gud skapte mennesket med en fri vilje og har ingen planer om å frata mennesket denne retten. Derfor gir Jesus denne åpenbaringen og advarselen, slik at mennesker ikke skal bruke sin frie vilje til å velge galt.

Hvem er nå dette “dyret” og “antikrist”, eller han som bærer tallet 666? Ifølge Johannes var han allerede virksom på hans tid, men Paulus forklarer at han ennå ikke hadde fått den makt han senere kom til å få. (2.Tess.2,3-10, 1.Joh.4,3) Bibelen gir mange kjennetegn på hvem antikrist eller dyret er, og kun èn makt passer med hvert enkelt kjennetegn. Åpenbaringsboken hører sammen med Daniels bok, og sammen avslører de “syndens mann” som skal bedra en hel verden. (Åp.13,8) Bøkene avslører hvem Satans betrodde understått er, og hvordan Satan lurer og kommer til å lure verden gjennom han.

De store rikene
I Babylon hadde kongen, Nebukadnesar, en drøm som åpenbarte de store rikene som skulle oppstå. (Dan.2) Profeten Daniel fikk i oppdrag av Gud å tyde denne drømmen for Nebukadnesar og ikke minst for oss. Nebukadnesar så en statue med et hode av gull, bryst av sølv, kilt av bronse, ben av jern og føtter hvor jernet var blandet med leire. De tre første rikene blir av Bibelen forklart som Babylon, Medo-Persia og Grekenland. Slik Bibelen på forhånd hadde profetert, skjedde det: Babylon falt og Medo-Persia overtok makten, og deretter fulgte Alexander den store og grekerne. Det neste store riket som oppstod, var Romerriket eller jernriket. Dette riket blir sammenlignet med en drage, eller et dyr så forferdelig at Daniel manglet ord for å beskrive det. Dette riket skulle så deles opp, men dets innflytelse skulle fortsette på et annet vis helt til enden (Jernet blandet med leire).

La oss se nærmere på profetien. I Daniel 7 gjentas åpenbaringen om de fire store rikene, men denne gangen blir de fremstilt som fire forskjellige dyr, som i seg selv viser egenskapene til de ulike rikene. Går vi til det fjerde dyret, Romerriket, kan vi lese om hvordan det hele ville utvikle seg. Paulus forteller at “lovløshetens hemmelighet er allerede nå i virksomhet. Det er bare det at den som holder igjen skal bli tatt bort. Og da skal den lovløse bli åpenbart.” (2.Tess.2:8) Romerriket, det fjerde dyr, var i virksomhet på Paulus tid, men Paulus forklarer at det skulle skje en endring før antikrist ville bli åpenbart.

En endring skjer med Romeriket.
Det fjerde dyret som ble vist Daniel, hadde ti horn. Det Paulus prøver å forklare blir Det fjerde dyret som ble vist Daniel, hadde ti horn. Det Paulus prøver å forklare blir grundig forklart i profeten Daniels beskrivelse av det fjerde dyret, Romerriket.  “Det var et fjerde dyr…det hadde ti horn.” Engelen, som forklarte synet, fortalte at dette betydde at det skulle oppstå ti riker fra Romerriket. Nettopp dette skjedde i det femte århundre e.Kr. Romerriket smuldret opp og ble delt mellom de germanske folkestammene: frankerne, østgoterne, vestgoterne, herulene, burgunderne, sveverne, anglo sakserne, lombardene, allemanerne og vandalene. Vi får en enda dypere forklaring på hva som skulle skje for at “den lovløse”, eller antikrist og dyret, skulle bli åpenbart.  “Se det var enda et horn, et lite et, som kom opp mellom dem…” (Dan.7,8) Dette viser at på samme måte som de ti rikene, skulle også dette nye “lille” riket oppstå fra Romerriket. (Hornet vokste ut av hodet på dyret, som er Romerriket, og midt blant de andre rikene som hadde oppstått etter romerrikets fall.)

I tillegg til at Rom led under oppdelingen, hadde riket vært gjennom en langsom endring. Fra å være et hedensk rike, var det nå blitt det “kristne”, pavelige Rom. Denne nye makten var det “lille horn” som kom opp mellom de andre ti rikene. Det pavelige Rom la vinn på å gjenopprette den makten Romerriket en gang hadde hatt, men nå under et helt nytt system. “Det som var igjen av ideer fra det hedenske Rom etter at barbarerne og arianerne hadde forlatt arenaen, kom hurtig under romerbiskopens domène. Han var nemlig hovedpersonen som var tilbake etter at keiseren forsvant. Den romersk katolske leder plasserte seg selv ganske snart i den posisjonen keiseren tidligere hadde hatt, nemlig som lederen for Det romerske Verdensimperium, som kirken da også er fortsettelsen av. Det romerske riket forsvant ikke, men gikk i stedet gjennom en endringsprosess. Den katolske kirke er en politisk institusjon og er som sådan like imponerende og mektig som det romerske keiserriket engang var.  Den er i sannhet selve fortsettelsen av keiserriket. Paven tok tittelen “Konge” og “Pontifex Maximus,”  og dette betyr ganske enkelt at paven så på seg selv som Caesars etterfølger.” (Adolf Harnack, What is Christianity? 1903 s. 252-253)


 
hh.JPGNår vi snakker om tiden rundt  500 e.Kr., da det så ut som om Det romerske imperiet skulle gå til grunne, kan vi si at Den katolske kirke aldeles ikke ville bli borte. Kirken ville overleve imperiet. Etter en tid ville et annet rike oppstå, og i dette riket ville paven bli herskeren, ja mer enn det, han vil bli hele Europas hersker. Han ville diktere lovene og Europas konger ville adlyde dem.” (Andrea Lagarde, The Latin Church in the Middle Ages, 1915, s.6)  

Akkurat som Paulus hadde forutsett om romeriket; en endring skulle skje med makten før den “lovløse” skulle bli åpenbart. 


Det lille horn underlegger
seg tre konger
Vi fortsetter: “Se det var enda et horn, et lite et, som kom opp mellom dem. Tre av de første hornene  ble rykket opp for å slippe dette frem.” (Dan.7,8) De tre rikene vandalene, østgoterne og herulene nektet å bøye seg under denne nye makten. Disse tre folkestammene nektet å bli en del av blandingen av hedenskap og kristendom som de mente det nye Rom presenterte. De nektet også å anerkjenne pavens autoritet. Så lenge disse stammene kjempet mot det pavelige Rom, fikk ikke pavedømmet den makt eller fremgang som kirken ønsket. Snart fikk paven og Rom hjelp fra de andre rikene og ødela vandalene, østgoterne og herulene som sto i veien for hans makt. De tre rikene ble “rykket opp for å slippe dette frem.” (Dan.7,8) “Det fjerde dyret skal være et fjerde rike på jorden, et som skal være forskjellig fra alle andre riker. Det skal fortære hele jorden, trampe den ned og knuse den. De ti hornene er ti konger som skal oppstå fra dette riket. Og en annen skal oppstå etter dem. Han skal være forskjellig fra de første, og han skal tvinge under seg tre konger.” (Dan.7,23.24)

“Og se, på dette hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.” (Dan7,8) Hornet eller makten som måtte bli av med tre riker for å få kontroll, skulle ha et menneskes øyne og munn. Det skulle ha ett overhode som ville hevde store ting.

Det lille horn spotter Gud
Paulus profeterte at det ville være et frafall før dette “overhodet” skulle stå frem. (2.Tess.2,3) Da de kristne begynte å føre avgudstilbedelse og hedenske ritualer inn i  kirken, begynte dette frafallet. Daniel forteller om denne nye hedenske kristendommens overhode: “Og se, på dette hornet var det øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord” (Dan.7,8), og “han skal tale ord mot Den høyeste.” (Dan.7,25) Åpenbaringen forteller det samme: “Og han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelser.” (Åp.13,5) Paulus gir en mer detaljert forklaring på hva slags bespottelser dette er: “Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles Gud eller som blir tilbedt, slik at han sitter som Gud i Guds tempel og viser seg selv frem som om han er Gud.” (2.Tess.2,4) Når Paulus bruker ordet “tempel” i  Det nye testamentet, mener han den kristne kirke. En makt skulle oppstå hvor en mann skulle gjøre seg selv til Gud, og dette skulle skje i en frafallen kristen kirke.

La oss se på Den katolske kirkes egne uttalelser om sitt overhode: “Paven er ikke bare Jesu Kristi representant. Han er Jesus Kristus skjult i menneskelig kjød. Er det paven som taler? Nei, det er Jesus Kristus som taler. Er det paven som formidler nåde eller utlyser en forbannelse? Nei, det er Jesus Kristus som gjør det. Derfor er det slik at når paven taler er det vår oppgave å adlyde. Vi har ingen rett til å kritisere hans bestemmelser eller diskutere hans vedtak.” (En uttalelse fra erkebiskopen av Venezia, like før han ble valgt til pave Pius X)

Pope Leo XIII kom med følgende påstand: “We hold upon this earth the place of God Almighty.” (Pope Leo XIII, Encyclical Letter of June 20, 1894)

”Alle navnene som i Skriften blir anvendt på Kristus, hvilken han i kraft av blir anerkjent som over kirken, alle disse navnene blir anvendt på paven.”
(Robert Bellarmine, On the Authority of the Councils, chapter 17, 1628 ed., vol 1, p.266)

“Romerkirken er et monarki som står over alle andre kongeriker på jorden. I den fysiske verden kan kirken sammenlignes med menneskets sjel eller som Gud selv i verden. Derfor må kirken i Rom ikke bare ha all åndelig makt, men også all verdslig makt.” (Encyclical of Pope Leo XXIII, 1879.) 

“Paven er så opphøyet og så hellig at han ikke bare er et menneske, men han er som Gud eller Guds vikar... På grunn av sin opphøyede posisjon kalles han biskopenes biskop. Samtidig er han biskop for den universelle kirke. Han er videre guddommelig monark, den øverste keiser og kongenes konge. Derfor er han kronet med en tredobbelt krone som konge i himmelen, på jorden og over det underjordiske.” (Lucius Ferraris, Prompta Bibliotheca, vol.6, p.29.)

Det lille horn endrer Guds lov
Videre forteller Daniel: “Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov.” (Dan.7,25) Nettopp dette gjorde pavedømmet; de satte seg over den eneste sanne Lovgiveren da de forsøkte og  forsøker å endre Guds lov. Dette gjorde paven fordi han så på seg selv som “konge over himmelen og jorden”, og han hadde derfor ingen problemer med å fjerne noen av Guds bud og erstatte dem med sine egne. Han tilsidesatte dermed Jesu ord om at ikke “en eneste tøddel av loven skal forgå” (Matt.5,18), Og at: “Skriften kan ikke gjøres ugyldig” (Joh.10,35) Den katolske kirke sier følgende: “Paven har makt til å forandre tider, til å oppheve lover, og til å frigjøre seg fra alle ting, også Kristi forskrifter” (Decretal de Translat, Episcop.cap)

Kirkens uttalelser avslører dem selv. Profetien om denne makten er  fortreffelig: “Han skal tale ord mot Den Høyeste, og skal sette seg fore å forandre tider og lov.” (Dan.7,25)  Taler ikke denne makten “ord mot Den Høyeste” når den setter sine egne ord over Jesu ord og dermed umyndiggjør Skriften?

De fjernet det andre bud som forbyr bilder og statuer og tilbedelse av dem. Det tiende bud delte de opp i to for at det skulle se ut som om det fortsatt var ti bud. Men den mest dristige forandringen var av det fjerde bud, hviledagsbudet, det eneste budet som vitner om hvem lovgiveren virkelig er; Herren. Budet som vitner om at det er Han som er Skaperen og om Hans regjeringsområde, -budet som skulle være et tegn mellom Skaperen og den skapte, prøvde Paven å forandre. Pavemakten fjernet hele den delen fra loven som viser hvem lovgiveren og Skaperen er, og brøt budet og endret det fra å være hviledag på den syvende dag, Sabbaten (fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag), til hviledag på den 1 dag, søndag. Nettopp dette hadde Bibelen forutsagt.

Sabbaten
Kristenundervisningen i dag er påvirket av Den katolske kirkes overmakt under den mørke middelalderen. Mange vet ikke at det hele tiden har vært kristne som har stått for noe annet, og at de har blitt undertrykt og utryddet. Det undervises også i at søndagen var dagen kristne har holdt hellig siden apostlene, men også dette er propoganda og historieforfalskning. Det var fordi disse ble forfulgt og undertrygt, den katolske kirkes innflytelse skulle komme til å prege dagens kristendomsutøvelse.

Galaterne – kelterne
Mange kilder røper at de kristne i Scotland, Irland og mange steder i Frankerike holdt Sabbat som den kristne Sabbat. “De galatiske menighetene bestod for det meste av kristne fra hedningsfolk. De var opprinnelig keltere som i tiden før Kristi fødsel hadde slått seg ned i Lilleasia” (Kom.norsk King James Bibel 1997) Galaterne spredte evangeliet videre til sine brødre i Nord. Som kjent hadde både Paulus og Peter tatt seg tid til å lære dem gjennom blant annet brev. Menighetene i Nord holdt lenge en mer selvstendig form for kristendom til tross fra den etter hvert romerske kriskens press på dem. På grunn av opptegnelser gjort om deres kristne praksis og tradisjoner er det tydlig at deres kristendomsform må ha kommet fra Lille- Asia og ikke fra Rom. Selv inn i den sjette århundre er det skrevet om menighetene i Scotland og Irland:
“I dette siste tilfelle så det ut som at de [menigheten i Scotland] fulgte en skikk som vi finner spor etter fra den tidlige klosterkirken i Irland ved at de holdt Lørdag som Sabbat på hvilken de hvilte fra deres arbeid” (W.T.Skene, Adaman: Life of St.Colomba, 1874, s.96)
“Her ser det ut til at vi ser en hentydning til skikken, holdt i akt i den tidlige klosterkirken i Irland, det å holde hviledag på lørdag, eller sabbaten.” (Bellesheim, History of the Chatoloic Church in Scotland, Vol.1, s.86)
“Idet han hadde fortsatt sitt arbeid i Skottland i tretti fire år, forutsa han klart og tydelig sin død, og på lørdag, den niende juni, sa han til disippelen Diermit: “’Denne dagen kalles Sabbaten, det vil si, hviledagen, og slik skal det sannelig bli for meg, for det kommer til å avslutte mitt arbeid.” (Butler’s Lives of the Saints, Vol.1, AD 597, article “St.Columba,” s.762)
“Kelterne brukte en latisnsk bibel som skilte seg fra Vulgata [romersk katolsk bibel] og holdt lørdag som en hviledag, med spesielle religiøse gudstjenester på søndag.” (Flick, The Rise of the Medieval Church, 237)
“Det ser ut som det har vært en skikk i de keltiske menighetene i de tidlige tider, I Irland så vel som Skottland, å holde lørdag, den jødiske sabbat, som en dag å hvile fra arbeid. De adlød det fjerde bud bokstavelig på den syvende dag i uken.” (The Church in Scotland, s.140; Professor i krikehistorie på Princeton, James C.Moffatt, DD)

Paulus og Grekerne:
Paulus forkynte til både jøder og hedninger. Til tross for at Paulus sa: “er jeg som en lovbryter uten å bryte loven” gjorde han ikke noe forsøk på å legge vekk sabbatshelligholdelse selv om han var i hedenske byer. Sabbaten var tydlig en viktig del av Paulus sin tro. Isteden å gjøre som “grekerne” når han var i hedenske byer, dro han med seg hedningene til sabbatshelligholdelse. (Apg.17.1,2;13,42;13,44)

Den jødiske historieskriveren Josefus sa: “Det er ikke den by blant grekerne, eller noen av barbarene, eller i hele tatt noen nasjon, hvor vår skikk om å hvile på den syvende dag ikke er nådd fram!” (Sitert i M’Clatchle. Notes an Queries on China and Japan, edited by Dennys, Vol.4, Nos.7,8, p.100)
“Hedninge-kristne holdt også sabbaten.” (Gieseler, Church History)
“De første kristne holdt jødenes sabbat; …derfor var de kristne i lang tid sammen om å holde deres møter på sabbaten hvor noen deler av loven ble lest: og dette fortsatte til kirkemøtet i Laodikea.” (The Whole Works of Jeremy Taylor, 9:416 (R.Heber’s Edition, 12:416)

Thomas og Østen:
Apostelen Thomas som forkynte i Østen sammen med andre fra menigheten i Edessa og omegn etterlot kristne i Øst med sabbathelligholdelse. Det er tydlig at Thomas og disse første kristne forkynte en Messias i harmoni med Tanakh og Guds lov. Menighetene i Østen beholdt den lære de hadde fått overlevert lengre en de i de romerske rike ettersom de var under mindre påvirkning av de kristne i vest. Om så sent som det fjerde århundre står det: “Det var stort sett praksis blant menighetene i Østen; og noen menigheter i vest…. For i menigheten i Millaine [Milano]; … ser det ut som om Lørdagen ble holdt høyt i ære…. Ikke så å forstå at menigheten i Østen, eller noen av de andre som holdt den dagen hadde en tedens til iudaisme [Jødedom], men at de kom sammen på sabbats dagen for å tilbe Iesus [Jesus] Kristus sabbatens Herre” (History of the Sabbath, (opprinnelig stavemåte er beholdt) London: Dr.Heylyn, 1636) 2:5, s.73-74)

“De urkristne var veldig nøye med helligholdelse av lørdag, eller den syvende dag… Det er tydelig at alle menighetene i Orienten, og store deler av verden, holdt sabbaten som en høytid…. Athanasius forteller oss også at de holdt religiøse samlinger på sabbaten, ikke fordi de var smittet av Jødedommen, men for å tilbe Jesus, sabbatens Herre; Epiphanius sier det samme.” (Antiquities of the Christian church, Vol.2, bok 20, kap. 3, seksjon 1, 66. 1137-8)
“I den siste delen av det århundre uttalte st.Ambrose av Milano offsielt at den abyssinske [etiopiske] biskopen, Museus, hadde ‘reist nesten alle steder i landet til Seres (Kina)’. I mer en sytten århundrer fortsatte menigheten i Abyssinia å hellige lørdagen som det fjerde buds hellige dag.” (Migne Patrologia Latina, 17:1131-2., siterer Ambrose, De Moribus, Brachmanorium Opera Omnia, 1132)

Om Persia (335-375e.Kr) står det: “De forakter vår solgud. Var det ikke Zoroaster, den kanoniserte grunnleggeren av vår guddomelige lære, som innførte søndag for ett tusen år siden til ære for solen og som en erstatning for det Gamle Testamentets sabbat? Jo, disse kristne har gudstjeneste på lørdag.” (O’Leary, “The Syriac Church and Rathers,” s.83,84)

“Nestorianerne [Kurdistan] spiser ikke svinekjøtt og holder sabbaten. De tror verken på skriftemål eller skjærsilden” (Schaff-Herzog, The New Encyclopaedia of Religious Knowledge, “Nestorians”.)

Bulgaria
“I den tidlige misjonsfasen i Bulgaria ble det lært at intet arbeid skulle bli utført på sabbaten.”  (Responsa Nicoliai Papae I og Consulta bulgarorum, Responsum 10, funnet i Mansl, sacrorum Concilorum Nova et Amplissima Collectio, Vol.15 Ch.406; også Hefele, Conciliengeschichte, Vol.4 ch.478)

Det lille horn forfølger de hellige - I
Daniel forteller: “Jeg fortsatte å se, og det samme hornet gikk til krig mot de hellige og fikk overmakten over dem.” (Dan.7,21) De kristne som var lydig mot Bibelen og nektet å underkaste seg den nye hedenske kristendommen, ble forfulgt. Disse nektet å bøye seg for den såkalte Kristi vikar, med kjennskap om de ord Jesus en gang hadde uttalt: “Det er bare en Mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus.” (1.Tim.2,5) Derfor godtok de heller ikke pavens endrede lov, men fortsatte å holde Guds lov slik den er nedtegnet i Bibelen. De holdt den syvende dags Sabbat hellig, og nektet å bruke statuer og bilder i tilbedelsen, slik det andre bud forbyr.

Guds Ord, livets brød, ble på denne tiden bare tillatt lest av de katolske prestene, og var forbudt for allmennheten. På den måten fikk de fremlagt kristendommen etter sine egne ønsker, og ingen kunne prøve kirkens påstander med Bibelen. De som stod imot, ble torturert, drept og brent på bål under betegnelsen kjettere, og dette holdt på til langt etter reformasjonen.

“Blant dem som motsatte seg pavemaktens overgrep, stod valdenserne i første rekke. Nettopp i det landet der pavedømmet hadde sitt hovedsete, møtte den sterkeste motstand. I flere århundrer klarte menighetene i Piemont å bevare sin uavhengighet, men tiden kom da romerkirken krevde at de skulle underordne seg. Etter en forgjeves kamp gav lederne for disse menighetene til sist etter, og underordnet seg motvillig den makten som hele verden så opp til. Men noen nektet å anerkjenne pavens og prelatenes myndighet. De var fast bestemt på å være lojale mot Gud og holde fast på sine rene, enkle tro. Det resulterte i splittelse. De som holdt fast på sin gamle tro, trakk seg ut. Noen forlot sitt hjemland i Alpene og heiste troens fane i fremmede land. Andre gjemte seg i øde dalfører og oppe i fjellene, der de fritt kunne tilbe Gud.

Den tro som de valdensiske kristne i århundre hadde holdt fast på og forkynt, stod i skarp kontrast til de falske læresetninger som romerkirken hevdet. Deres tro var basert på Guds ord, den eneste form for sann kristendom. Disse enkle bøndene, som var opptatt med sin buskap og sine vingårder på isolerte steder langt borte fra den øvrige verden, hadde ikke selv funnet frem til disse sannhetene som sto i skarp kontrast til romerkirkens dogmer og vranglære. Det var ingen ny oppdagelse. Den var en arv fra forfedrene. De kjempet for apostelmenighetens tro - “den tro som èn gang for alle er overgitt de hellige”. Det var “menigheten i ødemarken”, og ikke det arrogante presteveldet som residerte i verdens hovedstad, som var Kristi sanne menighet som tok vare på de evangeliske sannheter Gud hadde betrodd sitt folk for at verden skulle få del i dem.

En av de viktigste årsaker til at Guds sanne menighet skilte lag med romerkirken, var kirkens motvilje mot den bibelske hviledag. Som forutsagt i profetien, skulle pavemakten kaste sannheten til jorden. Guds lov ble forkastet, mens menneskelige overleveringer og skikker ble satt i høysetet.

De menighetene som var under pavelig kontroll, ble ganske tidlig tvunget til å anerkjenne søndagen som helligdag. Midt i all villfarelse og overtro ble endog mange av Guds trofaste folk så rådville at selv om de helligholdt Sabbaten, lot de være å arbeide på søndagen. Men kirkens ledere var likevel ikke tilfredse. De forlangte ikke bare at de skulle holde søndagen hellig, men at de også skulle vanære sabbaten. I harde ordelag fordømte de alle som våget å holde den i hevd. Bare når de flyktet bort fra romerkirkens innflytelse, kunne de praktisere Guds lov uforstyrret.

Valdenserene var blant de første i Europa som fikk Bibelen på sitt eget språk. Flere hundre år før reformasjonenstiden hadde de en håndskrevet oversettelse. De hadde sannheten uforfalsket, og derfor ble de særlig hatet og forfulgt. De identifiserte romerkirken med den falne Babylon i Åpenbaringsboken, og med fare for sitt liv reiste de seg til motstand mot denne onde innflytelsen.

Under de langvarige forfølgelsene gjorde noen av dem innrømmelser, og etter hvert oppgav de det som særpreget deres tro. Men andre sto fast. I tider med mørke og frafall fantes det valdensere som avviste romerbiskopens overhøyhet, forkastet billedtilbedelsen og helligholdt den bibelske hviledagen. Under voldsom motstand holdt de fast på sin tro. Selv om de ble offer for savoienes spyd og romernes kjetterbål, fortsatte de djervt å forsvare Guds ord og Hans ære. Valdenserne gjemte seg oppe i fjellene, som alltid har vært et tilfluktsted for dem som har vært forfulgt og undertrykt. Her ble sannhetens fakkel holdt brennende i middelalderens mørke. Her bevarte sannhetens vitner den gamle tro i århundrer.” (Mot Historiens klimaks, s. 44-46. E.G.White)

Det lille horn forfølger de hellige - II
Det lille horn som vokste opp fra dyret i Daniel 7, er av den samme makten som i Åp.13,1-10 blir beskrevet som “dyret som kom opp av havet”. Beskrivelsene og profetiene som involverer dette dyret er så godt som identiske med Daniels beskrivelse av “det lille horn”. Dyret som kom opp av havet, er det dyret som i bibelen blir beskrevet med nummeret 666. Her tar “Jesu Kristi Åpenbaring” oss videre “for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid.” (Åp.1,1)

Dyret i åpenbaringen er i utsende beskrevet som sammensatt av dyrene fra Daniels bok. Nettopp fordi dette dyret, Pavemakten, var disse rikenes mytologiske etterfølgere og også etterfølgere i å undertrykke  Guds folk. Vi skal snart se på litt av det pavemakten har ført videre av disse maktene.

Men la oss holde oss i fortiden litt til. Bibelen forteller at dragen, som er Satan, er den som ga makt til dyret, pavedømmet. I tillegg står det at dragen gikk for å føre krig mot “dem som holder Guds bud og  har Jesu Kristi vitnesbyrd” (Åp.12,17)  Når vi forstår at dragen eller Satan er rasende på dem som har Jesu tro og holder Guds bud, og at det er Satan som har gitt makt til dyret, pavedømmet, blir det lettere å forstå hvorfor pavemakten satte dødsdom over sabbatsholdere, de som holdt Guds fjerde bud.
“I år 400 e.Kr. begynte forfølgelsen av bibeltroende kristne og sabbatsholdere. I år 450 e.Kr. ble det utsendt dødsdom over alle som holdt Guds paktsdag, Sabbaten, den syvende dag.” (Redaktør for Harvest time, Mark of the beast, s.21) Denne dødsdommen etterlot tusenvis av martyrer. Før denne tid var det kristne sabbatsholdere over hele verden. Etter hvert ble de fleste sabbatsholdere utslettet, kun noen få var igjen, og sannheten om Guds lov ble skjult av pavemakten.

Noen av de større personligheter som hadde holdt seg adskilt fra pavemakten og holdt Guds bud, ble etter sin død kalt katolske helgener. Dermed ble deres liv og virke historisk tilegnet paveveldet. Det er likevel eldre skrifter som røper en anderledes tro.

At den katolske kirke fikk overmakten over de kristne og vant kampen mot de kristne som nektet å annerkjenne paven som Guds representant, er blitt brukt av dem som argument på at de var Guds utvalgte. Bibelen på den andre siden forteller oss at Kristi sanne etterfølgere skulle bli forfulgt, ikke være en supermakt. Det som så mange bruker som tegn på at Den katolske kirke er Guds menighet, er faktisk Bibelens tegn på at de er dyret i Åpenbaringen:
«Det ble gitt ham (dyret) å føre krig mot de hellige og overvinne dem.» (Åp.13,7)

”Fra pavedømmets fødsel til nåtiden, er det estimert av nøyaktige og troverdige historikere at mer en femti millioner av den menneskelige familie har blitt slaktet ned for kjetteri av pavelige forfølgere – et gjennomsnitt på 40 000 religiøse mord for hvert år av pavedømmets eksistens. Selvfølgelig var det årlige gjennomsnittstallet på ofrene enormt mye større under de dystre årene da pavedømmet hadde sine glansdager og var verdens regjerende despot, og det har vært langt lavere siden pavenes makt ikke lenger sto så høyt at de kunne tyrannisere nasjonene, og tvinge prinsene på jorden gjennom bannlysningens terror, interdiksjon, og avsetting av konger, og til å slakte deres kjetteriske undersåtter.”
(John Dowling, The History of Romanism, pp.541-542)


”At den Romerske kirke har spilt mer uskyldig blod enn noen annen institusjon som noen gang har eksistert blant menneskeheten, vil det ikke bli stilt spørsmål ved av noen protestant med kompetent historiekunnskap… Det er umulig å danne seg en fullstendig forestilling over mengden av hennes ofre, og det er ganske sikkert at ikke en gang fantasiens makt tilstrekkelig kan forstå deres lidelser.”
(W.E.H. Lecky, History of the Rise and Influence of the Spirit of Rationalism
in Europe, vol.2, p.32, 1910 edition)

Skriften forteller oss også hvor lenge undertrykkelse og forfølgelse av de som hadde Guds bud og Jesu tro skulle pågå: “Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd (det lille hornet) for en tid og tider og en halv tid.” (Dan.7,25)  “Vi vet at årstallet 538 markerte begynnelsen på romerbiskopens åndelige enevelde, da den siste av tre fiender ble fjernet. Syv steder i Bibelen er en tidsperiode på 1260 år omtalt. To ganger i Daniels bok (i Det gamle testamentet) og fem ganger i Åpenbaringsboken. Det virker som om Gud er opptatt av at Hans barn skal forstå at det her er snakk om noe svært viktig. De syv stedene er Dan.7,25, 12,7 og Åp.11,2-3, 12,6-14, 13,5. I disse skriftstedene er tidsperioden omtalt som både 3 1/2 profetiske år, 42 måneder og 1260 dager. Det er ingen tvil om at det i disse syv versene dreier seg om den samme tidsperioden. I de fleste bibeloversettelser har oversetterene kommentert at uttrykket “tid, tider og en halv tid” i Dan.7,25 betyr ett år, to år og et halvt år. Denne tolkningen kommer av at ordet “tider” har en dualistisk grammatisk form i grunnteksten. Dette er ikke det samme som vårt “flertall”, men betyr “to tall”. Med “tider” menes derfor “to tider”. Når en bestemt tidsperiode gis, betyr begrepet “tid” år, slik ordet også er benyttet andre steder i Bibelen. At Bibelen regner tretti dager i måneden blir blant annet bevist ved at det i beretningen om syndefloden oppgis at fem måneder er 150 dager.

3 1/2 år er det samme som 42 måneder og 1260 dager. På samme måte som resten av synet i Daniel 7 er symbolsk, er også tiden symbolsk. Bibelen røper prinsippet: “En dag for hvert år*” (Esek.4,6, 4.Mos.14,34)

Kjennetegnet fra Dan.7,25 som vi her belyser, sier altså at Antikrist makten skulle få en identifiserbar funksjonstid på 1260 vanlige år. Alt vi behøver da er å legge 1260 år til tidligere nevnte år 538 som markerer maktens funksjonelle begynnelse. Vi kommer da til året 1798.” (Mens Vi Venter Nr.20, s.27)


Dyret blir dødelig såret
Hva skjedde i 1798 som skulle ødelegge pavemaktens storhetstid? Åp.13,3 profeterte at makten skulle bli “dødelig såret.”  Nettopp dette skjedde i år 1798. Napoleon sendte sin hærfører, general  Berthier, med en hær mot Rom, og pave Pius VI ble tatt til fange og ført til Frankrike hvor han senere døde. Fra den tid var det forbi med pavemaktens herredømme. Resultatet ble at de land som hadde vært under pavedømmets tyranniske ledelse, fikk muligheten til å reise seg. Hvilket også inspirerte til demokratisk tenkemåte, og en ny medmenneskelig styreform.