|
|
PETROS OG PETRA
STEINEN OG KLIPPEN
av H.M.Trangerud
«Da Jesus kom til området ved Cæsarea Filippi, spurte Han disiplene
sine og sa: «Hvem sier menneskene at Jeg, Menneskesønnen, er?» Da sa
de: «Noen sier døperen Johannes, noen Elia, og andre Jeremia eller en
av profetene.» Han sa til dem: «Men hvem sier så dere at Jeg er?» Simon
Peter svarte og sa:
«Du er Kristus,
Den levende Guds Sønn.» Jesus svarte og sa til ham: «Salig er du, Simon
Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min
Far, Han som er i himmelen. Og Jeg sier deg at du er Peter, og på denne
klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få
makt over den...» (Matt. 16,13-18)
Tradisjonen
Utsagnet «...du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min
menighet...» er i mange århundrer blitt tolket dithen at Jesus utnevnte
disippelen Peter til å være grunnlaget som Hans menighet skulle bygges
på. Resultatet ser vi blant annet i form av St.Peters basillika,
St.Peters stol, St.Peters nøkler og Petersplassen i Vatikanet. Hele
dogmet om den såkalte «apostoliske suksesjon» hviler på tradisjonens
utnevnelse av Peter som historiens første pave. Dette er i sannhet
blitt selve fundamentet som Den katolske kirke bygger på.
Selve tittelen «pave» var ikke aktuell på Peters tid. Ifølge Micha-el
Walsh, en tidligere jesuitt, skal første gang en biskop i Roma skal ha
blitt betegnet som «pave» ha vært på 200-tallet. (Da ble tittelen gitt
til pave Calixtus.) Først i det 11.årh. skal denne tittelen kun ha
blitt brukt om biskopen av Roma, selv om den fra slutten av 400-tallet
somregel var knyttet til ham. 1 Det var først da Calixtus var biskop i
Roma (218-223) at Matt. 16,18 ble brukt for å vise at kirken var bygd
på Peter, og at biskopen var hans etterfølger. 2
Ifølge The Catholic Encyclopedia (art.
«Peter») begynte tradisjonen med å regne Peter som Romas første biskop,
i det 3.århundre. Han skal - etter det Jerome trodde - ha hatt denne
stillingen i 25 år, fra 42- 67 e.Kr. 3 Dette medfører imidlertid en
rekke praktiske problemer.
Var Peter noen gang i Roma?
Følgende punkter viser at Peter ganske enkelt ikke kan ha befunnet seg i Roma på den tiden tradisjonen regner ham som «pave»:
-For det første var han, rundt år 44, på apostelmøtet i Jerusalem. 4
Bakgrunnen for møtet var en teologisk uenighet som hadde oppstått på
Paulus og Barnabas’ misjonsmark i Hellas. Det ble da bestemt at de og
noen andre «skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste,
og legge dette stridsspørsmålet fram for dem.» (Apg.15,2) Det var
Paulus, Barnabas og de andre fra Hellas som kom reisende. Peter og
apostlene holdt allerede til der! (v.6-7)
-For det
andre møtte Paulus ham i Antiokia rundt år 53. 5 Under dette møtet gav
Paulus ham en kraftig irettesettelse - offentlig - fordi han av frykt
for jødene trakk seg unna hedningene, som de foraktet. Han trakk også
andre med seg i dette hykleriet, og Paulus så god grunn til å motsi ham
rett opp i ansiktet, «fordi det var grunn til å klandre ham.»
(Gal.2,11)
-For det tredje ble Peter ikke nevnt i
Paulus brev til menigheten i Roma (skrevet ca. år 58 6 ), hvor han
forøvrig hilser til hele 25 navngitte personer. Dersom Peter hadde vært
menighetens leder og biskop av Roma, ville det være meget underlig at
han ikke ble nevnt i det hele tatt! Forklaringen må derfor være, at han
ganske enkelt ikke hadde denne stillingen som ettertiden har dyttet på
ham.
-Et siste moment som vi kan ta med, er den
begivenhet som inntraff i den romerske keiser Klaudius regjeringstid
(41-57 e.Kr.). Hendelsen står også nedtegnet i Apg.18,2: «Klaudius
hadde befalt at alle jødene skulle forlate Rom.» Peter var selv jøde og
dessuten betrodd «evangeliet til de omskårne» (Gal.2,7), dvs. han var
«jødenes apostel». Det er liten sannsynlighet for at han, dersom han i
det hele tatt hadde befunnet seg i Roma, ville blitt i byen etter
dette. Om ikke for sin egen skyld, så ville han nok heller forlatt byen
sammen med jødene, som jo var hans misjonsfelt.
Peter
var høyst sannsynlig aldri i Roma. Dette var Paulus’ virkefelt. I sitt
brev til menigheten i Roma skriver Paulus: «For jeg taler til dere
hedninger. Så sant jeg er hedningenes apostel,...» (Rom.11,13) Og i
Galaterbrevet skriver han: «...da de innså at evangeliet til de
uomskårne var blitt betrodd meg, slik som evangeliet til de omskårne
var blitt betrodd Peter, for Han som virket i Peter til aposteltjeneste
blant de omskårne, Han virket også i meg til tjeneste blant
hedningene...» (Gal.2,7) Peter hadde med andre ord ingen forbindelse
med menigheten i Roma, som var et resultat av Paulus misjonsaktivitet,
i og med at det var han som arbeidet blant «de uomskårne» der. Peter
besøkte riktignok enkelte andre steder utenfor Jerusalem, men var neppe
noen gang i Roma.
Slik skal det ikke være
I begynnelsen av den kristne menighets historie, finner vi at Peter
faktisk hadde en ledende rolle blant disiplene. Da Den Hellige Ånd ble
utgytt over de troende på pinsefestens dag, og de talte i tunger slik
at tilreisende jøder «fra hvert folkeslag under himmelen» fikk høre
evangeliet forkynt «på sitt eget språk». (Apg.2,5.6) De tilreisende
forundres av det som skjer, men noen spotter og beskylder de troende
for å være drukne. Vi fortelles at «Peter stod frem» - men ikke alene.
Han «stod frem sammen med de elleve» og talte så til de jødiske
tilhørerne. (v.13.14)
Også ved andre
anledninger fører Peter ordet, men han er ikke den eneste av apostlene
som gjør dette. På det alt nevnte apostelmøtet i Jerusalem, finner vi
igjen at Peter er den første som står frem og taler etter at det har
vært sterke meningsytringer mellom dem som er samlet. Deretter følger
taushet blant tilhørerne, mens Paulus og Barnabas forteller hvordan Gud
har virket blant hedningene. Så tar Jakob ordet, og det er han som
kommer med det som blir apostelmøtets endelige konklusjon. (Apg.
15,6-21)
To av Peters brev er tatt med i Det nye
testamentet. Til sammenlikning kan vi finne fem bøker av Johannes og
hele 14 av Paulus. I brevet til Galaterne omtaler Paulus Jakob, Kefas
(Peter) og Johannes som «støttene». (Gal.2,9) Dette hindret ham likevel
ikke i å skrive: «...jeg lå ikke etter i noen ting sammenliknet med
disse mest fremtredende apostlene, selv om jeg ikke er noe.»
(2.Kor.12,11) Hadde Peter hatt stillingen som «øversteprest» (Pontifex
Maximus) eller «pave», ville Paulus bestemt ha «ligget etter» ham. Hans
uttalelse ville dessuten ha vært «en grov fornermelse».
Disiplene hadde rett som det var feider seg i mellom om hvem som var og
skulle bli den største og ha de øverste posisjonene. For å lære dem
hvordan Guds rike fungerer, sa Jesus til dem: «Dere vet at de som
regnes som herskere over folkene, har fullt herredømme over dem, og
deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være
blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener.
Og den som vil være den første, skal være alles slave.» (Mark.10,42-44)
Disse ord uttrykker en enorm kontrast til det vi utfra både historien
og dagens situasjon kan forbinde med tittelen «pave».
Petros - «en stein»
La oss igjen se på situasjonen som er blitt brukt til å underbygge
dette systemet. Jesus spør disiplene om hvem de tror Han er. Peter
svarer: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn.» Etter å ha fortalt
Peter at det er Gud som har åpenbart dette for ham, sier Jesus: «Og Jeg
sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min
menighet.» (Matt.16,15-18)
Peters opprinnelige navn
var Simon. Da Peter første gang møtte Jesus, «sa Han: «Du er Simon,
sønn av Jona. 7 Du skal kalles Kefas» - som betyr Peter.» (Joh.1,42)
Det nye testamentet er skrevet på gresk, og det som egentlig står som
betydningen av navnet «Kefas», er «Petros». 8 Dette ordet, «petros»,
betyr ganske enkelt «en stein» (og enkelte bibelutgaver har også
oversatt det på denne måten). Vi finner altså tre navn brukt om
disippelen Peter i Bibelen; Simon, Kefas og Petros 9 , og de to
sistnevnte betyr altså det samme,»en stein».
Det er
det samme ordet - «Petros» - Jesus bruker om Peter i Matt. 16,18, når
Han sier: «Og Jeg sier også til deg at du er Peter...» På grunnspråket
ville det bli: «...du er Petros...» (Eller om vi går enda lenger i
oversettelsen, kunne vi si: «...du er en stein...»)
Petra - «klippen»
Videre sier Jesus: «...og på denne klippe vil Jeg bygge Min menighet.»
Det er denne klippen som er blitt tolket til å være Peter, og denne
fortolkningen blir brukt som et fundament for læren om paven som
kirkens overhode og Jesu vikar på jorden. Som nevnt ble denne
argumentasjonen til på begynnelsen av 200-tallet, samtidig som tittelen
«pave» kom i bruk. Dette bidrog sterkt til å styrke biskopen i Roms
stilling, og beredet grunnen for den senere katolske kirke. Denne
kirken blir selv i dag sagt å være fundamentert på Peter, og pavestolen
skal ha fulgt i uavbrutt linje - dog ikke smertefritt - fra ham. Ett
tilnavn som brukes på paven i våre dager, er «Peters etterfølger».
Alt dette bygger på forutsetningen om at Peter er denne klippen som
Jesus omtales. Men som vi så betyr Peters egentlige navn, Petros, «en
stein». Ordet for klippen som Jesus omtaler, er derimot «petra». «...Og
Jeg sier til deg at du er PETROS, og på denne klippen (PETRA) vil Jeg
bygge Min menighet.» Jesus taler om to helt forskjellige ting. Peter
var kun «en stein»! Men hvem var klippen?
Den sanne klippen
Guds Ord gir til kjenne at det bare finnes én klippe, som Hans folk kan
bygge på. Vi fortelles om israelittene at «de drakk alle av den
åndelige klippen som fulgte dem, og den klippen var KRISTUS.» (1.Kor.
10,4) 10 Andre bibeltekster bekrefter det samme:
-«Ingen er hellig som Herren, for det er ingen ved siden av Deg, og det er ingen klippe som vår Gud.» (1.Sam.2,2)
-«For hvem er Gud, foruten Herren? Og hvem er en klippe, foruten vår Gud?» (Sal.18,32)
-«Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal ikke rokkes mye.» (Sal.62,1-3)
-«Stol på Herren for alltid, for i Herren, ja Herren, er evighetens klippe.» (Jes.26,4)
Guds ord advarer oss, idet vi fortelles at: «ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det
er Jesus Kristus.» (1.Kor.3,11) Ettersom «SUMMEN av [Guds] ord er
sannhet» (Sal. 119,160), burde den tradisjonelle forståelse og
fortolkning av ett enkelt skriftsted, ikke kunne endre på dette!
En av profetiene om Messias lød slik: «Derfor sier Herren Gud: Se, Jeg
legger en stein til grunnvoll på Sion, en prøvd stein, en kostbar
hjørnestein, en fast grunnvoll.» (Jes.28,16) Og en annen: «Han skal
være en helligdom, en snublestein og en klippe til anstøt for begge
Israels hus, som en felle og en snare for dem som bor i Jerusalem.
Mange blant dem skal snuble.» (Jes.8,14-15) I sitt brev til romerne
viser Paulus hvordan denne profetien gikk i oppfyllelse, idet han
skriver om jødene som ikke ville ta imot Kristus: «...de snublet over
snublesteinen. Som det står skrevet: Se, Jeg legger i Sion en
snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på Ham, skal
ikke bli gjort til skamme.» (Rom.9,32-33)
«Jesus
Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr.13,8) Han
som var klippen den gang, er fortsatt klippen i dag. Han som var
snublesteinen den gang, er fortsatt en snublestein i dag. I likhet med
jødene står en stor del av kristenheten i fare for å «snuble over
snublesteinen» idet de legger «en annen grunnvoll enn den som er lagt.»
«Så sier Herren, Israels Konge, hans Forløser,
hærskarenes Herre: Jeg er den første, og Jeg er den siste. Foruten Meg
er det ingen Gud. Hvem er som Jeg? La han utrope det, gjøre det kjent,
og legge det frem for Meg,fra den gang Jeg tok ut det evige folket. Og
det som kommer og skal komme, la dem bare gjøre det kjent! Vær ikke
redd, og frykt ikke! Har Jeg ikke latt deg høre det siden den gangen og
forkynt det? Dere er Mine vitner. Er det noen Gud foruten Meg? Det er ingen annen klippe. Jeg kjenner ingen.» (Jes.44,6-8)
Bare et men-neske
Det finnes inget be-legg i Skriften for å hevde at apostelen Peter var
den første pave, eller at han gjorde krav på å være større i forhold
til Gud enn noe annet menneske. Derimot finner vi eksempler på det
motsatte. Da Kornelius, en romersk offiser i Cæsarea, falt ned ved
Peters føtter og tilbad ham, reiste Peter ham opp og sa: «Stå opp! Jeg
er selv bare et menneske.» (Apg.10,24-26)
Ikke engang englene godtar å ta imot den tilbedelse som Gud alene har
krav på. Da apostelen Johannes fikk sine visjoner på øya Patmos, ble
han to ganger så overveldet at han falt ned for å tilbe engelen som
viste ham dette. Begge gangene fikk han beskjeden: «Se til at du ikke
gjør det! For jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre
profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du
tilbe.» (Åp.22,9; 19,10)
Et annet moment som
poengteres flere steder i Skriften, er hvordan Gud ser på menneskene.
For det første: «Herren ser ikke slik et menneske ser. For men-nesket
ser på det ytre, men Herren ser til hjertet.» (1.Sam.16,7) Det som
gjerne blir gjenstand for menneskelig beundring - ytre prakt,
skjønnhet, rikdom, veltalenhet etc. - er ikke de samme kriterier som
Gud bedømmer etter. For det andre: «Gud gjør ikke forskjell på folk.»
(Rom.2,11) Gud ser på tvers av nasjon-alitet, kjønn, alder, utdannelse,
rang, bakgrunn og posisjon. Han er ikke mer glad i en kirkelig leder
enn Han er i et hvilket som helst annet menneske. «Herren er nær hos
dem som har et sønderbrutt hjerte, og den som har en sønderknust ånd,
frelser Han.» (Sal.34,19) Han ser ikke på det ytre, men på det indre.
Pater og papa
«Men dere skal ikke la dere kalle rabbi. For én er deres lærer, Kristus, og
dere er alle brødre. Kall ikke noen på jorden deres far. For én er
deres Far, Han som er i himmelen. Og la dere ikke kalle lærere
(mester). For én er deres lærer, Kristus. Men den som er størst blant
dere, skal være deres tjener. Og den som opphøyer seg selv, skal
fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (Matt.
23,8-12)
«Kall ikke noen på jorden deres far.» Det greske ordet for far som her brukes, er «pater». I «dagligtalen»
brukes denne betegnelsen gjerne generelt om katolske prester, men
«korrekt» skal den bare brukes som tittel på presteviede
ordens-medlemmer. 11 Det latinske ordet for pave er «papa», som betyr
nettopp far. I de første århundrer e.Kr. ble tittelen brukt både av
biskoper og abbeder, og det var først på 200-tallet at den ble brukt om
biskopen av Rom (Calixtus). At denne tradisjonen siden har stått ved
lag i over 1700 år, hjelper lite hva sannhetskriterie angår. Bibelen
sier klart: «Kall ikke noen på jorden deres far. For én er deres Far, Han som er i himmelen.»
«Det er ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved
deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, Han
som er over alle og gjennom alle og i dere alle.» (Ef.4,4-6)
«For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket
Kristus Jesus. Han gav seg selv som løsepenge for alle, vitnesbyrdet i
rette tid.» (1.Tim.2,5-6)
Peter var gift
Den apostoliske suksesjon (om paven som Peters etterfølger) er også
knyttet til læren om sølibat (avholdt fra ekteskap og forholdt til
kvinner). Dette løftet er det viktigste i presteskapet, og følgelig
nødvendig for hele den romersk-katolske kirke. Ifølge bestemte regler
(kanon lover) kan paven kun komme gjennom presteskapet, og dersom
prestene giftet seg, ville dette ødelegge hele systemet. Intet
presteskap, ingen pave, og videre ingen kirkelig institusjon.
Det største problemet som her møter tradisjonen med Peter som den
første pave, er at disippelen var gift! I Matt.8,14-15 kan vi lese: «Da
Jesus var kommet inn i Peters hus, så Han at hans svigermor lå syk
og hadde feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen forlot henne.
Og hun stod opp og tjente dem.» (For å ha en svigermor, må man
nødvendigvis ha en kone!)
I sitt første brev til
menigheten i Korint, omtaler Paulus apostlenes rettigheter. Blant annet
skriver han: «Har vi ikke rett til å ta med oss en troende hustru, slik som også de andre apostlene gjør, Herren brødre og Kefas?» (1.Kor.9,5) (Kefas var Peters arameiske navn. Se over.)
I apostelens beskrivelse av en tilsynsmann (gr. episkopos) nevnes
ingenting om sølibat, men derimot at han må være «uklanderlig, én kvinnes mann,
edruelig, sindig, ha god oppførsel, være gjestfri og være i stand til å
undervise.» (1.Tim.3,2) Et liknende krav stilles også til diakonene
(menighetstjenerne): «Diakoner skal være én kvinnes mann, og de må
kunne styre sine barn og sine egne hus godt.» (v.12)
Guds ord først
På enda et punkt ser det ut til at Peter ville gjort en elendig jobb
som pave. Han hadde liten aktelse for tradisjonen, og satte Guds ord
høyere enn all menneskelig lære. Da apostlene ble stilt for de jødiske
yppersteprestenes råd og forsøkt truet til å slutte å forkynne, svarte
de: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apg.5,29)
Men så fremt det ikke strider mot Guds ord, formaner Peter selv de
troende til å «underordne dere all menneskelig ordning for Herrens
skyld, enten det er under kongen som den øverste eller under
landshøvdinger, som er sendt ut av ham til straff for dem som gjør
ondt, men til ros for dem som gjør godt.» (1.Pet.2,13-14)
At det raste en voldsom maktkamp mellom pave og keisere i
middelalderen, er et historisk faktum. Det kanskje mest kjente
eksempelet er striden mellom pave Gregor VII og den tyske keiseren
Henrik IV 12 . Gregor VII påstod at kirken aldri kunne ta eller hadde
tatt feil, og at han selv hadde myndighet til å avsette keisere. Fordi
Henrik IV nektet å anerkenne pavens autoritet, ble han lyst i bann.
Under press fra sine egne fyrster, som under pavens innflytelse sviktet
ham og gjorde opprør, valgte han omsider å slutte fred med paven.
Barbeint kom han midt på vinteren til pavens borg i Nord-Italia, hvor
han i tre døgn måtte vente i kulden, fastende og bøtende, før Gregor
VII ville ta ham imot. Det ble en seier for pave Gregor, og pavekirken
kom styrket ut av det hele.
Et åndelig hus
Jesus hadde sagt til Peter: «...du er Petros, og på denne klippen vil
Jeg bygge Min menighet.» Hvordan oppfattet Peter denne uttalelsen?
Hørte han det kirkelige ledere og kirkemøter over hundre år senere
tolket det som? Hørte han Jesus utnevne ham, fiskeren Simon Peter, til
menighetens grunnvoll og gi ham rett til å kalle seg de troendes far,
papa?
Nei, Peter hørte Jesus si akkurat
det Han sa. Han og de andre disiplene hørte Jesus åpenbare et av
himmelens store mysterier. Jesus hadde spurt: «...hvem sier så dere at
Jeg er?» Simon Peter svarte og sa: «Du er Kristus (Messias), Den
levende Guds Sønn.» Jesus svarte og sa til ham: «Salig er du, Simon
Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min
Far, Han som er i himmelen. Og Jeg sier også til deg at du er «en
stein», og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets
porter skal ikke få makt over den.» 13
Peter
oppfattet bildet som Jesus brukte, og han anerkjente Guds Sønn, den
lovede Messias, som klippen og hjørnesteinen som Hans folk skulle
bygges på. Peter bruker selv dette bildet, uten å gjøre forskjell på de
troende, når han skriver: «Når dere kommer til Ham som er Den levende
stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et
hel-lig presteskap, til å bære frem åndelige offer, som er til behag
for Gud ved Jesus Kristus. Derfor står det også i Skriften: Se, Jeg
legger i Sion en hoved-hjørnestein, utvalgt, dyrebar, og den som tror
på Ham, skal slett ikke bli gjort til skamme.» (1.Pet.2,4-6)
Jesu utsagn til Peter gjelder ikke et bokstavlig kirkebygg eller en
jordisk institusjon. Guds rike er ikke av denne verden (Joh.18,36),
heller ikke er Hans folk (Joh.15,19; 17,14). Det hele har en åndelig
betydning, eller som Paulus skriver: «Dere er bygd opp på apostlenes og
profetenes grunn-voll, og Jesus Kristus selv er ho-vedhjørnesteinen. I
Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel
i Herren. I Ham blir også dere bygget opp sammen med de andre til en
bolig for Gud i Ånden.» (Ef.2,20-22)
HMT
1 An Illustrated History of the Popes, M.Walsh
2 Babylon Mystery Religion, Ancient and Modern, R.E.Woodrow, 1990 utg., s.67-68
3 Ibid, s.69
4 ibid
5 ibid
6 ibid
7 Det er med dette navnet Jesus først taler til Peter i Matt.16,17:
«Salig er du, Simon Bar-Jona (=sønn av Jona), for kjøtt og blod har
ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, Han som er i himmelen.»
8 Sånn sett blir det svenske navnet på disippelen, «Petrus», mer korrekt.
9 Ofte forekommer også kombinasjonen Simon Peter.
10 Sml. Joh.7,37-39: «På den siste dagen, den store dagen i høytiden,
stod Jesus frem, ropte ut og sa: «Om noen tørster, han skal komme til
Meg og drikke. Den som tror på Meg, ut fra hans indre skal det flyte
strømmer av levende vann.» Men dette sa Han om Ånden. Den som skulle
bli gitt dem som trodde på Ham.»
11 Gyld. og Asch. store norske leksikon, b.9, pater
12 Henrik IV var konge over sakserne i 1056-1105. Han ble kronet til
tysk-romersk keiser i år 1084. Han gikk til kamp mot paven og vasallene
i 1065, men de saksiske opprørerne ble slått ned av pave Gregor VII i
1075. Samme år krevde paven at Henrik skulle slutte å innsette
geistlige. Henrik satte seg imot pavens krav og myndighet, og ble av
den grunn bannlyst. I 1077 møtte han opp i borgen Canossa i Nord-Italia
for å få syndstillatelse og gjenvinne pavens velvilje. Han fikk dette,
men det gjorde ham ikke mer velvillig stemt ovenfor pave Gregor. Etter
å ha gjenvinnet makten i Tyskland, tok han på ny opp kampen mot paven.
Han erobret Roma i 1084, og valgte en motpave som kronet ham til
keiser.
13 Jesus fortsetter med å si:
«Og Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og alt det du binder på
jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det du løser på jorden,
skal være løst i himmelen.» (v.19) Disse nøklene er blitt tolket som en
«autoritetsoverrekkelse» fra Jesus til Peter, og vi finner den dag i
dag to nøkler som pavemaktens fremste emblem, sammen med den tredelte
tiaraen. Denne tolkningen har forøvrig også gitt grunnlaget til vår
forestilling om St.Peter som vokter av himmelporten. Men noen årtier
senere, da Johannes fikk sine syner på Patmos, sier Jesus til ham: «Jeg
er Han som lever og var død, og se, Jeg er levende i all evighet. Amen.
Og JEG har nøklene til dødsriket og til døden.» (Åp.1,18) Denne makten
var med andre ord hverken overrakt til Peter eller noe annet menneske,
men Jesus hadde den fremdeles. (Sml. Hebr.2,14-15!) Det er kun Jesus
som kan frelse et menneske fra døden! Hva var så disse nøklene som
Jesus ville gi til Peter? Det var «en makt» selv vi idag har tilgang
til, nemlig Guds ord. Vi finner Det gamle og Det nye testamentet omtalt
i Åpenbaringsboken som Guds to vitner (Åp.11,3). Om dem står det blant
annet. «Disse har makt til å lukke himmelen, slik at det ikke faller
noe regn i de dagene de profeterer. Og de har makt over vannene til å
gjøre dem til blod, og slå joden med alle plager,så ofte de ønsker
det.» (v.6) Ved Guds ord vil «dødsrikets porter» ikke få «makt over»
Hans folk. (Matt.16,18) Guds ord er de troendes «våpen». (Se Ef.6,17)
|
