|
|
B I B E L M A G A S I N E T
Bakgrunn:
Idèen om et helvete har eksistert i mange forskjellige
religiøse kulturer. Ordet Helvete kommer fra den norrønske gudinnen
"Hell" som var hersker i underverdenen. Også den norrønske religion har
sterke fellestrekk med den babylonske og greske. Er bibelens lære om
'helvete' noe anderledes enn den babylonske?
Denne artikkelen er hentet fra boken 'Paktens ark og dyrets merke - NYE UTGAVE` av Rebecca Samsing
Helvete
Ordet helvete er flittig
brukt som skremsels-propoganda av både katolikker, protestanter og
pinseforsamlinger. Når vi åpner Bibelen finner vi riktignok ordet
«helvete», og det er lett å da anta at «helvete» er Bibelsk teologi.
Men definisjonen av dette ordet er fra Babylon og ikke den sannhet
Abrahams barn ble gitt.
Bibelen lærer at «de døde vet
ingenting», «at de skal bli til aske» etc. Det er riktignok en straff
for synd hvilket er døden. Bibelen sammenligner de ugudeliges død med
Sodoma og Gomorra. Disse byene ble brent med dets innbyggere med ild
fra himmelen. I dag er det kun aske og svovel igjen av disse byene,
ingenting brenner fortsatt.
Evig liv skulle gis til de trofaste,
og de som ikke ville omvende seg ville død. Det vil si at de ville ikke
få «evig liv» i helvete. De ville bli som om de aldri hadde vært.
Når
vi finner ordet helvete blant Jesu ord, er det vært å merke seg at Han
snakket innenfor den jødiske tros-ramme, og ikke den hedenske. For Han
sa: «Jeg er kommet for å oppfylle loven og profetene». (Matt.7) Jesus
kom for å bekrefte at det de hadde lært gjennom loven og profetene var
korekt.
Ordet Jesus brukte som er oversatt til helevete, er
«Gehenna», hvilket var et område utenfor Jerusalems bymur hvor de brant
søppel. Noen ganger brant ilden i flere dager, helt til det ikke var
mer igjen å brenne. Ordbruken misforstås ofte i dag. En ild som ikke
kan slukkes før alt er brent opp, blir tolket som en ild som aldri vil
slutte å brenne.
For å kunne brenne mennesker i en hel evighet,
må Gud gjenskape mennesket som brenner om og om igjen, eller gjøre det
ubrenbart. Dette er ikke i tråd med Guds ord.
Ordet evig blir
riktignok brukt i Bibelen, men det hebraiske uttrykket det er oversatt
fra betyr ikke nødvendigvis en ubegrenset tid. Det kan også bety en
begrenset periode. Alt etter som hvilken sammenheng det er brukt i. I
historien om profeten Jona som ble spist av en hval, står det at han
var i hvalen en evighet. Men han var der bare tre dager og tre netter.
Dette
siste argumentet som blir brukt for å opprettholde den hedenske
helvetes-teorien i den kristne tro er at apostlene har brukt det greske
ordet ‘hades’ ved et par anledninger. Hades var det greske ordet for
dødsriket hvor det var ild og elendighet.
Etter at et gammelt
Matteus evangelium nylig ble funnet er det vært spekulert på om ikke
evangeliene og de nye testamentlige skrifter egentlig ble skrevet på
hebraisk til å begynne med.
Det viktige er ikke hvilket ord
som er brukt i gresk, men hva Jesus og disiplene trodde. Og de var
jøder ikke grekere. De hadde en jødisk forståelse av døden, ikke en
gresk.
Det gamle testamentet er klar på at fortapelsen er endelig, avgjørelsen er evig, og at de døde vil bli brent opp.
Teorien
om helvete slik vi kjenner den blant kristne i dag er som sagt en myte
fra Babylon. En myte som grekerne og romerne adopterte på sine måter
senere.
Selvom myter ofte endret seg eller utviklet seg, trodde
babylonerne på en «underverden» som var bebodd av demoner. (Gods,
Demons and Symbols of ancient Mesopotamia, An illustrated dictionary by
Jeremy Black and anthony Green, The British Museum Press p.63) Demoner,
trodde de, var ansatt av guddommen for å straffe de som syndet.
Bibelen derimot, hevder Satan er i opprør med Gud, ikke en som jobber for Han.
Om den babylonske lære er det skrevet:
”Underverden
blir alltid beskrevet som komplett mørke, støvete og ubehagelig. Alle
de døde, uten unntak, vandrer der, tørstende etter vann og med kun støv
å ete… I tillegg til disse sjelene til de døde (gidim), er underverden
også hjemmet til døde guder, til noen demoner (som blir beskrevet som
”aralis avkom” og som strømmer ut fra underverden for å bringe trengsel
til menneskeheten…)» (Ibid p.108)
Det summeriske diktet
”Gilgames, Enkidu og underverdenen”, som en del av også er innlemmet i
det babylonske ”Epic of Gilgames”, beskriver en samtale ”mellom
Gilgames og sjelen til hans døde tjener Enkidu, som gjør det klart at
selv om livet i underverden er svært uattraktivt, kan det bli noe mer
tålelig hvis levende slektninger regelmessig ofrer mat og drikke til de
døde, så det er fristende å etterlate så mange etterkommere som mulig.
De som ikke har barn har virkelig en hard tid etter døden, men de som
ikke en gang har fått en anstendig begravelse har det værst: en person
som dør i brann eller som har kropper som ligger igjen i ørkenen har
ikke en gang en `gidim` i underverdenen. (Ibid p.181)
Denne babylonske myten må ha skapt mye sorg hos de familier som var fattige, eller de dødende som ikke hadde familie.
På
samme måte ble også denne babylonske arv viderført og tilpasset
kristendommen av Den katolske kirke. Læren om skjærsilden har skapt
problemer for mange fattige og familie-løse under den mørke
middelalderen. Hvem skulle kunne ved sine gode gjerninger og almisser
til kirken kunne gjøre deres tid i Skjærsilden mindre, om de ikke hadde
troende familiemedlemmer?
”Romersk Katolske teologer har ikke
oppnådd enighet om naturen til de lidende i skjærsilden. noen lærer at
pinen i skjærsilden hovedsakelig er en følelse av tap etter å ha blitt
atskilt fra Gud. Andre følger Thomas Aquinas å lærer at sjelene i
skjærsilden lider en intens og ulidelig fysisk smerte fra ilden.” (The
Gospel According to Rome, James G. McCarthy, Harvest House Publishers,
Eugene, Oregon, 1995)
”En annen måte de levende kan hjelpe de døde
med er gjennom å erverve spesiell kreditt, kalt avlat, som sletter
midlertidig straff. Romersk Katolisisme lærer at kirken har makt til å
dele ut avlat fra et enormt forråd av fortjeneste kalt kirkens
skattkammer.” (Ibid p.94)
Det var
riktignok krise for de som ikke fikk nok oppmerksomhet etter sin død
eller for de som ikke fikk skikkelig grav hos babylonerne og den
katolske kirke.
Jesus visste om denne hedenske læren som
florerte også på den tid han var her på jorden. Hans holdning var av en
helt annen, nettopp fordi de ting som ble hevdet hos hedningene ikke
var sanne. Det var ingen grunn til å bekymmre seg for de døde. «la de
døde begrave de døde...» sa Han.
Gud skjulte gravstedet til Moses
for Israels barn i en tid de nettopp hadde gjordt seg skyldige ved å
tilbe Ba’al ved Peor. (De tilba de døde.. ) Derfor ble Moses grav
skjult for dem for at de ikke skulle tro (til tross av at Moses hadde
vært en stor og gudfryktig mann) at de kunne be til han eller gjøre
hans gravsted til et tilbedelsessted. I Babylon fantes en konkurerende
lære som hadde gitt sin innflytelse på alle andre en den jødiske lære.
Deres helvete besto av guder eller demoner som hersket i en
underverden. De døde for enten dit eller til himmelen. Det er denne
læren Den katolske kirke har adoptert og viderefører.
”Forestillingen
om en underverden befolket av skremmende demoniske vesener, som bebudet
det middelalderske helvete, ser ut til å være en teologisk oppfinnelse
fra det første millennium før Kristus.” (Gods, Demons and Symbols of
ancient Mesopotamia, An illustrated dictionary by Jeremy Black and
anthony Green, The British Museum Press, p.28)
Over:
Her skildres Satan og demonene som bærer en gruppe mennesker til
helvete (til høyre på bildet). Demonene er tegnet som halvt dyr og
halvt menneske med horn. Ingen steder i Bibelen er Satan beskrevet med
horn eller dyrekropp, heller ikke demonene. Dette er en babylonsk
oppfinnelse. Bildet her er hentet fra den katolske kirken Notre Dame i
Paris
|
