Jesus som dommer... Skremselspropoganda?
I dette nummeret er vi innom emnene om Jesus som
dommer; den gangen Han ødela jorden med en vannflom, og når Han ved
Sitt andre komme vil ødelegge mennesker som har valgt synden. Mange
blir forferdet over mye av domsbudskapene vi kan lese om i Bibelen.
Kanskje aller mest det siste domsbudskapet som sier at vi alle vil
komme til å stå til rette for våre liv.
“Skremselspropoganda,” sier mange og raser over kristne og kristendom.
“Latterlig,” sier andre og rister på hodet i forakt. De ser på Gud som
en grusom hevner som “truer” mennesker til å bli kristne, ellers blir
de tilintetgjort. Er Gud en grusom “hevner” som prøver å true
til seg en omvendelse hos mennesker, eller er det bare vi som har
tillatt oss å bli blinde for hva som er rett og galt?
I begynnelsen av sommeren bevitnet hele Norge hvordan to små jenter på
8 og 10 år ble funnet voldtatt og drept i et skogholt i Kristiansand.
Hendelsen rystet hele landet, og mennesker raste i sinne når de tenkte
på mannen som var ansvarlig for å ha gjort denne grusomme handlingen.
En morder går løs og truer samfunnet på en slik måte at foreldre ikke lenger tør å la barna leke like fritt ute som før. Friheten til samfunnet er truet ved at en annen bruker sin frihet til å gjøre urett.
Så hva er løsningen om man finner denne mannen som er ansvarlig for
forbrytelsen? Her er menneskene klare: “Sett ham i fengsel på livstid,
la ham aldri bli sluppet løs igjen!!” De vet at om han får komme ut
igjen, vil flere barn bli torturert og drept på de mest avskyelige
måter. Ingen har noen betenkeligheter med at denne mannens frihet må
tas vekk for at menneskene i samfunnet kan beholde sin frihet.
Selvfølgelig vil denne frihetsberøvelsen og straffen føles “ond” og
“slem” for mannen som har begått forbrytelsen, men betyr det at
rettssystemet er ondt og hevnsykt? Mennesker vet svaret selv, men av og
til, når det gjelder oss, så vil vi gjerne få beholde retten til å
gjøre akkurat hva vi vil uten å måtte bli “straffet” for det. Og da,
selvfølgelig, oppfatter vi dommeren som streng, og vi synes det hele er
blodig urettferdig.
Så hvor går grensen? Ved å drepe
uskyldige barn? Er det greit med “dom” da? Eller går grensen ved “ran”?
Vi vil gjerne bestemme hvor grensen går selv, for da kan vi sette
grensen der det passer oss. Hvis vi foreksempel ikke ser noe galt i å
leve i hor og utenomekteskapelige forhold, legger vi streken utenfor
dette, ettersom vi selv ønsker å fortsette med det vi liker. Så går
grensen ved hva vi liker? Er vi enige i at det er her grensen bør gå
for alle? Hva da med de som “liker” å rundstjele huset ditt? Mennesker
vil gjerne at grensen skal gå utenfor det vi begjærer og liker, og hvis
Gud ikke er enig i dette, er han “hevnlysten” og driver
“skremselspropaganda”.
Vi er altfor
intelligente til å lure oss selv med en slik form for
rettferdighetssans. Grensen kan ikke gå ved “hva som føles gøy” og “hva
jeg ikke har problemer med” individuelt. Alle har sine grenser og
følelser. Det er fullstendig logisk at det må finnes en fellesnorm for
alle, en felles “dette er å gå for langt”-strek. Det som oppfattes som
gøy og glede for noen, kan skape sorg og elendighet for en annen. Så
hvordan kan vi få laget en perfekt slik “fellesnorm” som alle må dømmes
etter om de går over denne normen? Kan vi gjøre det? Kan et syndig
menneske gjøre dette? Vil de ikke da bare sette normen slik det passer
ens egen lille verden?
Må ikke en som ikke har noen
egoistisk trekk eller skadelige begjær sette en slik grense? Det er
derfor Gud har satt grensen, og denne oppgaven ikke er gitt til noe
menneske. Gud har sett alt. Han har sett en manns kone forsvinne sammen
med en ny mann. Han ser det lykkelige paret, men han ser også den
ødelagte mannen som sitter igjen. Han ser en pedofil som gleder seg
innvendig ved å utføre grusomme handlinger som ødelegger andres liv,
men han ser også alle ofrene som vokser opp i angst og depresjoner. Gud
vet alt. Han har sett alt. Han har satt en grense: “her, men ikke
lenger.” Hva er grensen? Jesus skrev dem på steintavler på
Sinai-fjellet: Ti enkle leveregler.
Gud vil ikke la
denne jorden fortsette i all evighet med dens elendighet. Han orker
ikke mer skrik, gråt, krig og urettferdighet. Han ga mennesker evig
liv, men Han gav dem også en fri vilje. De fleste brukte sin frie vilje
til å skade andre. Hva vil Han gjøre med dem? Vil Han tilby dem evig
liv? Ønske dem velkommen til et univers med planeter med mange syndfri
vesener?
Som Baneheia-morderen ble født i verden med
en rett til å gå hvor han ville, vil han nå, om han blir tatt,
fengselet. Friheten hans blir tatt bort, og landet vil juble den dagen
det skjer.
Gud satte en grensestasjon mellom jorden og
andre verdener slik at ingen mennesker skulle få slippe inn. Denne
grensen ønsker Gud å få åpnet igjen. En ny jord, en jord som kan være
med på det universelle fellesskapet. Men hvem skal bo på denne jorden?
Mennesker med individuelle grenser? «Det er ok for meg å drive hor, så
da vil jeg også gjøre det»? Skal flere få dra til andre kloder, bli
glad i en annens hustru, ta henne med seg og dra? Den tilstanden som er
på jorden i dag ville fort spre seg. Bare èn handling som blir gjort
for å tilfredsstille selvet, kan skade andre og åpne for gråt,
depresjoner og sjalusi. Det sist nevnte førte til denne planetens aller
første mord; mordet på Abel.
Nei, Gud har satt en
felles norm som alle de som ønsker å bo på “den nye jord”, må være enig
i å følge med hjertet. Vi må følge dem fordi vi er enige i dem og vi
selv ønsker å følge dem.
Disse ti enkle budene gjør
likevel mange rasende, og de mener de blir “bundet” av alle disse
reglene og at det hemmer deres frihet og gjør livet “kjedelig”,
“vanskelig” og “vrient”. Foran dem legger jeg «Norges lover». En av de
tykkeste bøker jeg noen gang har holdt i. Tusener av regelverk og
lover. Ingen får komme og bo i Norge om de ikke ønsker å rette seg
etter vårt lands lover. Det er greit. Men når Gud sier det samme, er
han urettferdig. De fleste av oss klarer å leve etter denne tykke boken
uten å klage eller være fiendtlig til dem. Jeg kan legge et enkelt
a5-ark med de ti bud påskrevet ved siden av denne tykke «Norges
lover»-boken og jeg mister all forståelse for dem som følger denne
tykke boken automatisk, men kaller det lille, enkle a5-arket krevende
og irriterende, og sier at Gud er altfor streng og vanskelig som setter
disse ti enkle budene som “landets lover” i universet. Er Gud
vanskelig? Eller er det vi som gjør det vanskelig?
Gud er nådig og tilgir dem som har forbrutt seg mot Hans lov, men de må
omvende seg for å kunne få lov til å bo på den nye jord og ha tilgang
til andre verdener. Vi må ta avgjørelsen nå. Ønsker vi å lære å like og
respektere denne standarden og leve etter den? Det er ofte vi snubler
mens vi lærer, men Gud vil hjelpe oss opp igjen. Det Gud ønsker aller
mest er at vi skal forstå Hans ideologi og be Ham om hjelp til å få
denne ideologien i våre hjerter slik at vi kan leve evig sammen med
Ham. Han er alle skapningers Far, han vil åpne grensene slik at Han kan
“invitere” oss hjem til Seg. Han har ventet så lenge.
“Salige er de som gjør Hans bud, slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme gjennom portene til Staden.” (Åp.22,14)
De som ønsker å fortsette et liv i synd, som ønsker å bruke sin frie
vilje til å såre og skade andre for å tilfredsstille seg selv, må bort
fra Guds univers;
-Akkurat slik som vi ønsker å fjerne denne barnedrapsmannens fra vårt samfunn og aldri slippe ham løs blant våre barn igjen.
Er Gud en vrang og grusom dommer? Eller er Han bare rettferdig og gjør
det Han gjør for det beste for alle? Hvem tør å anklage Ham? Hvem kan
kalle noen av Hans ti enkle bud urettferdige? Vi har alle brutt loven,
likevel gir Han alle en ny sjanse til å lære å holde den og slik
unnslippe straffen. Hvem vil anklage Gud for å ikke være nådig mot overtrederene? Har Gud vært en uforsonlig dommer? Nei.
Den kristnes lære om dommen er fullstendig logisk. Den er ikke
vanskelig å forstå, om ikke mennesker da legger til myter om tortur i
all evighet for overtrederen. Det er viktig at vi husker på alt dette
når vi leser og hører om den kommende dom.
Under
kommer et skriftsted som ofte har hjulpet meg til å forstå Guds vilje,
at Han ikke er ute etter å sette klistrelappen “for sent, dømmes nå til
døden” på pannen vår. Om vi har snublet eller falt, eller kanskje har
gått vekk fra Gud, så er Han ikke ute etter å dømme oss med en gang,
men ønsker å få oss til å omvende oss så vi likevel kan være med Ham
når Han kommer for å hente oss. Han skjønner ikke hvorfor vi vil dø når
Han ønsker at vi skal leve og når Han har gjort så mye for at vi skal
få den muligheten. Han forstår ikke hvorfor vi trasser mot ti enkle bud
som er laget for alle skapninger skyld, og for å gi oss et lykkelig liv
i evigheten. Husk dette skriftstedet hver gang du tenker at det er for
sent å snu fra et syndig liv og velge Guds vei. “Kast fra dere alle
overtredelsene som dere har forbrutt dere mot og skaff dere et nytt
hjerte og en ny ånd! Hvorfor skulle dere dø, du Israels hus? For jeg har IKKE behag i NOENS død, sier Herren Gud. Vend derfor om, så skal dere leve!” (Esek.18,32)
Gud forventer ikke at vi skal være fullkomne før vi kommer til Ham, men
Han ønsker Selv å lære oss og å hjelpe oss til å endre våre dårlige og
ødeleggende sider. Ingen spiller fullkomment piano uten å ha blitt lært
det først, og selv ikke hvis vi går til en pianolærer vil vi kunne
spille fullkomment etter èn dag. Vi vil nå Guds mål med oss kun om vi
lar Gud dag for dag lære oss og hjelpe oss til seier. Som hos en
pianolærer får vi ett stykke å lære av gangen, og etter hvert vil vi
kunne spille disse og andre stykker utenat og uten vanskeligheter. Når
vi går fra et syndig liv til et rett liv, er det mye som må endres i
oss. Gud vil gi oss ett og ett mål å nå, og slik hjelpe oss til å få et
sinn som er opptrent til naturlig å gjøre det rette. Vi har fortsatt en
fri vilje, og Gud vil ikke gå foran denne viljen. Derfor må vi
samarbeide på hvert steg av veien og velge det rette etterhvert som Gud
viser oss det.
Gud kaller ikke rettferdige, men syndere til omvendelse.
“Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei!” (Jesaja 1,17)
“På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og
holder Hans bud. For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud.
Og Hans bud er ikke tunge å bære”(1.Joh 5,2)
RTS
|
